FISKEMEDER | Stabelvollen media

NORDNORSKE KYSTKULTURMINNER
FRA FISKEMEDER TIL GPS - BESTEMMELSE AV POSISJON PÅ HAVET

Medlaus mann er matlaus mann

"Médlaus mann er matlaus mann . . . " - Flakstads fiskeméder
bevart for ettertiden

Fiskeméder har blitt overlevert fra generasjon til generasjon i uminnelige tider. Médene er stedsangivelser på havet, basert på hva du kan observere i landskapet over vann. Médene kan fortelle hvor det finnes farlige undervannsskjær, gode fiskeplasser eller annen nyttig informasjon for en som ferdes på havet.

Hermod Torbjørnsen (79) fant ut at det ikke var lett å få fisk utenfor Fredvang selv med GPS og ekkolodd. Det er ikke alle grunner eller steiner det står fisk under, og ikke alle ekkoloddvisninger av fisk gir god fangst. Dette resulterte i hefter med 55 registreringer av fiskemeder og fiskeplasser på yttersida av Fredvang.

Hermod er født og oppvokst på Fredvang, men flyttet fra øya for å gå skole i 17 årsalderen. Senere ble det mange år i læreryrket og i Telenor sørpå, inntil han ble pensjonist og tilbringer stadig mer tid på barndomsstedet. I 2011 kjøpte han båten Rimfakse som han skulle drive litt hobbyfiske med. Det viste seg raskt at det ikke var så enkelt som en skulle tro.

Fra barndommen visste han at at kunnskap om méder var avgjørende, og av en tidligere fisker og venn fikk han to meder som skulle snu fiskelykken. Og det gjorde det. Dette ble starten til en undring og interesse for kunnskap om fiskemeder.

«Jeg forsto at dette er viktig kunnskap basert på årelang erfaring og kunnskapsoverføring. Og at det er viktig å bevare dette for ettertiden. Denne kunnskapen er i ferd med å gå i glemmeboka». Interessen for dette førte til at Hermod kom i kontakt med andre som hadde samme interesse.

Innsamling av fiskeméder

Janken Myrland hadde i 1989 intervjuet en rekke gamle fiskere om stedsnavn i området, deriblant om fiskemeder. Fiskere som ble intervjuet var blant annet: Helge Nilsen, Klaus Bakkejord, Toralf Samuelsen, Bjørn Gjertsen. Intervjuene resulterte i heftet «Namn på yttersida i Flakstad». Dette dokumentet fikk Hermod tak i et eksemplar av.

Tolkning av fiskemédene fra båt

Det viste seg raskt at det var vanskelig å finne medene uten en rekke tilleggsinformasjon. For å tolke det gamle dokumentet var det nødvendig med omfattende kunnskap om navn på fjellformasjoner og meder.

« Ole Nygård, med sin omfattende og detaljerte kunnskap på området, ble en nøkkelperson for å kunne forstå og bruke disse gamle opptegnelsene.»

Ole og Hermod satte i gang arbeidet med å registrere siktepunkt på fjell, knauser og skjær og ta bilder av disse slik at medene kunne visualiseres i heftene som ble laget. De måtte i båt og ut på havet for å få denne dokumentasjonen på plass.

Ole hadde også kjennskap til flere meder som ikke var med i det gamle dokumentet. Disse ble også tatt med i den illustrerte dokumentasjonen som nå ble laget.

Utenfor Flakstad finner du fiskeplasser med navn Gryan, Sjurskallan, Revva og Sjemtet. Hvor gamle disse fiskeplassene er vites ikke. Det er imidlertid kjent at meder har vært i bruk fra 700 tallet og fram til moderne tid, og at selve ordet "méd" kommer fra gammelnorsk.

Hermod forteller følgende om en samtale han hadde med Ole:

« De gamle fiskerne hadde bare kompass, meder og egen erfaring til hjelp for å finne fiskeplassene. Men de utviklet "indre bilder" i hodet som kart over havbotnen der ute, med sine knauser, fjellhyller, djupe daler og bratte stup.»

For oss som er vant med GPS og ekkolodd er dette imponerende.

Hermod har nå avlevert materialet til Arkiv i Nordland for oppbevaring slik at denne informasjonen ikke skal gå tapt for ettertiden.

Fiskeméda - nøkler til havets grøde

Redigert utgave av artikkel av Hans H. Steinsund

De fleste fiskemédene (siktemerke for fiskeplass) er i dag hamnet i glemmeboka. Men engang var det mest som å hente penger i banken om de hadde ei god fiskeméd for seg selv.

Méda var hemmeleg kunnskap

Eldre folk likte å fortelle om når de lå i øyeméda og fiska. Men méda de lå i, fikk du aldri greie på. Fra gammelt var det en hemmelighet en ikke kunngjorde. Det ville være som å gi fra seg penger.

Langs hele kysten ligger grunner der det ofte står mye fisk. Skulle en komme på den beste plassen, måtte en ro til etter méd: legge seg i skjæringspunktet mellom to sikteretninger mot kjente fjellknauser og topper. Så gjaldt det å gå fram slik at ingen andre løste koden.

Lang og farefull veg til havméda

"Kom det en båt, rodde vi vekk", sa de gamle. Fiskeplassene kunne ligge langt fra land, dei ytterste og minst hemmelige kalla de havméder, de lenger inne bare méd.

Treffende navn

Iallfall når det gjaldt méd lenger ute, hadde hver gård sine egne. Méda kunne ha treffende navn, noen sa noe om fiskeplassen, andre kunne hinte om folket som fisket der. Når ei méd først var prøvd, ble folk værande der og gransket den bedre ut.

Øyeméda nesten hellige

Torske- og seiplassene lenger inne verna de særdeles godt om. Øyeméda var den største hemmeligheten. Her måtte de andøve med ei båtlengdes avvik. Ble ei øyeméd avslørt, ble det regnet som rent tap.
Selv om det ikke var god tone, kunne noen spørre friskt frampå etter nye méder. Fra Utvær er det fortalt at ei godt méd ble lirket ut av drengen mens fiskeren var på byferd. Flaska måtte komme fram for å lure drengen utpå. Méda heitte sidan Brennevinsméda. Ein gammel fisker sa han før ville miste kua av båsen, før han ville gi fra seg méda.

Våre fiskere har opp gjennom årene brukt méder for å finne igjen de gode fiskeplassene. Fiskemédene var helt nødvendige før moderne utstyr ble oppfunnet og tatt i bruk. I méda krysser ei tenkt linje mellom to punkter i landskapet en annen siktelinje mellom to andre punkter. Ved å bruke disse siktelinjene kan man kartlegge det «usynlige» landskapet under havoverflaten.

I Vesterålen blir méder også kalt tilror, og médene blir fremdeles brukt både her og andre steder i landet. Dessverre er en god del av lokalkunnskapen og navnene på de gamle médene i ferd med å forsvinne.

Satellittar avløyste méda

Både snøre- og linefiske føregikk etter méd. Sjarker fiskar nok på de samme feltene i dag. Men elektroniske instrument styrer båten til nøyaktig posisjon og viser eventuell fisk. Den engang så livsnødvendige kjennskapen til méda er overflødig og går ut av tida sammen med gamlekarene.

Fiskeplasser og meder utenfor Bulandet

https://www.bulandet-grendalag.org/images/Tekst/2007/Leite/Fiskegrunner/Fiskegrunnar.htm

Fiskeplassar og fiskemeder utanfor Værlandet.

Frå alders tid har fiskemèder vore rettesnora som viste adressa til fiskeplassane ute på fiskegrunnane. Hos fiskaren var desse gøymt i hukommelsen og overlevert frå far til son gjennom generasjonane.
Fiskaren kjenner geografien på havbotnen der ute, med sine knausar, fjellhyller, djupe dalar og bratte stup. På adskillege famners djup fant dei knausane der fisken heldt til og dei kunne vente store fangstar. Då tok dei mèd på plassen der dei låg. Det vil seie, dei merka seg fjelltoppane og knausane i land med dei konstellasjonane desse hadde til kvarandre. Ei slik fiskemèd gjorde det lett å finne fiskeplassen igjen. Fleire og nye fiskeplassar vart funne ettersom tida gjekk, kvar med sitt fiskemèd i land. Og fiskeplassen fekk gjerne namn etter den som hadde funne den.
Eg vil nemne nokre slike fiskeplassar som har fått namn etter nokre fargerike personar her på Værlandet, den eldste av dei var fødd i 1810. Ein fiskeplass har fått namn etter ei tragisk ulukke i Bulandet. Fiskeplassane er Austre og Vestre Jyttaberget, Gullikberget, Resanakken, Sula og Øynaberget.

Austre og Vestre Jyttaberget

Dette er to gode fiskeplassar nord om Bulandet som ber namnet sitt etter Jytten, som eigentleg heitte Knut Nilsen. Han kom frå Lærdal til Værlandet i 1840-åra. Han vart gift med værlandsjenta Anna Berte Kåresdotter og dei busette seg som husmenn på nordre Vikajorda.Huset deira stod nede ved Madsihågen, over ein bergsprekk, eller jytt. Og ettersom det frå før var to Knut'ar i Vika, så måtte det bli eit tilnamn på den eine. Jytten dreiv fiske og hadde naust og båt nord i hamna. Desse bar sjølsagt namn etter eigaren sin, Jyttanaustet, som står der den dag i dag, og Jyttabåten. Jytten hadde tre søner, Sivert, Ludvik og Peder Johan, og etter som desse voks til vart dei med far sin på sjøen.
Fiskemèdet til Austre Jyttaberget: Når vestre Hellelia ligg på vestre Tindesteinen mellom to tuer, og Losnakollen ligg midt på store Sveneshammren, då kan du legge 400 famner kveiteliner rett i vest og kjem då over Austre Jyttaberget.
Fiskemèdet til Vestre Jyttaberget: Legg Losnakollen i nordre kanten på søre minste Sveneshammren og vestre Hellelia i austre delen av vestre Buesteinen eller austanfor skaret. Då kan du legge 600 famner kveiteliner rett på Losnakollen, og kjem då over Vestre Jyttaberget.

Gullikberget

Dette er ein god fiskeplass nordvest om Håsteinen som har namnet sitt etter valdresguten som kom til Værlandet i 1847 som tenestegut hos Elias i Sørgarden.
Gullik Nilsen heitte han og var frå Vang i Valdres. 25 år gammal kom han hit saman med kona si, Rakel, som då var 24 år. Dei var nygifte og venta sitt første barn. Dei første åra vart dei buande sør i Austneset, langt frå allfarveg, i ei lun lita vik i inste Skoravågen som etter dei har fått namnet Gullikstøa. Korleis dei fekk seg noko husvære der, er vanskeleg å forstå, men vi ser ikkje bort frå at det nettopp der kunne ha stått ei lita laksehytte, fordi det utanfor der skal vere ein bra laksefiskeplass, men noko sikkert om dette veit vi ikkje. Gulliken dreiv i alle fall som fiskar, og hadde ein lun liten hamn der i den vesle støa si, og dei hadde sikkert nokre gode år der saman desse to. Gulliken var som nemnd også dreng i Sørgaren, og gjekk vel til fots gjennom utmarka til og frå, eller kanskje helst rodde han rundt Austneset. Men etter nokre år flytte dei til Sørgarden der dei fekk bygd seg hus ute mot Gåsevatnet. Restar etter denne hustufta er synlege den dag i dag. I 1866 utvandra denne familien til USA. Dei hadde då fire born, den eldste var 19 år.
Valdresguten hadde den tid han var her funne seg ein god fiskeplass, ein grunne, eller eit fiskeberg som ligg ca. ei nautisk mil nordvest av Håsteinen. Her er litt livd for dei fleste vindar. Heile Ryggsteinen med sine skjær vestover vernar for nord og nordvestlege vindar, og Håsteinen for vind frå sør og søraust.
Det er blitt sagt at ei uskreven lov blant fiskarane sytte for at valdresguten fekk ha fiskeplassen sin i fred. Den fekk namnet Gullikberget som det heiter også i dag.

Resa-nakken

I sogehefte nr. 11 - 1998 fortel Magnus Nybø om Resa-familien. Som eit supplement til dette tykkjer eg det kan vere på sin plass å ta med at også Resane, Leonard og Ludvik på Reset, har fått ein svært god fiskeplass ute i havet opplalla etter seg.
I djupet vest av Håsteinen ligg to korallrev, og på begge sider av desse finn vi store sjøtre. Fiskarane har vegra seg for å legge liner ned i desse elementa, for dei har sett det som nærast umogeleg å få linene opp at or djupet. Men dette såg ikkje ut til å skremme Resane. Med armar som grove trerøter var det visst ingenting som kunne hemme dei. Og fisk fekk dei i massevis. Dei kunne fortelje at brosma som kom opp or djupet var stor som kobbe, og bles og brølte når ho braut havflata. Ho hadde fått fred til å vekse seg stor og sterk inntil Resane oppdaga henne, men då måtte ho bøte med livet.
Fiskemèdet til Resa-nakken: Legg du Ytste Hellelia på Sandøyvågen og sig nordetter under dette mèd nord av Svineflua, då kjem du over Resa-nakken.

Fiskeplassen "Sula"

Fiskeplassen "Sula" har namnet sitt etter ei tragisk hending i 1885 då den unge Sivert i Sandøyna omkom på sjøen. Dei fant seinare sula hans og dette ga namnet til fiskeplassen.
Sivert Sandøy var gift med Anne Malene Jonasdotter frå Melvær. Dei var nygifte og busett i Snadøyna då denne ulukka hende. Far min, Tomas Leite, har fortalt meg om denne hendinga, slik den var blitt fortalt han av hans far.
Tomas fortel: "To båtar hadde vore nord i havet ein fin junidag. Det var båten hans Sivert og Leitebåten med han bestefar og han far. Dei hadde vore fyrst på Ryggsteingrunnen, so Nyemèd, Nobben og hadde enda på Øynaberget. Dei fiska med snøre etter sei og lange. Han far og han bestefar hadde treft han Sivert ute på sjøen og dei hadde slege lag. Han far hadde vore i bryllaupet hans Sivert nokre dagar før.
Ut på ettermiddagen mens dei låg på Øynaberget, tok det til å friskne på med nordavinden, som ofte er vanleg på denne tida av året. Vinden vart so frisk at dei bestemte seg for å segle sørover til Bulandet. Begge seksæringane hadde råsegl. Dei hadde mykje fisk i begge båtane so dei var godt ladde. Dei bestemte seg for å segle sør om Bulandet. Då dei nærma seg Værøygrunnen, hadde Sivert sin båt sakka noko akterut, men dei såg godt kvarandre. Men so vart seglet hans Sivert borte. Leitebåten firde seglet med det same og la bi. Etter ei stund såg dei ei måsesky over der dei hadde sett han Sivert sist. Dei skjøna at noko alvorleg hadde skjedd, og lempa fisk over bord for å lette båten.
Dei rodde mot nordaròket for å prøve å nå fram, men det nytta ikkje. Dei fekk seg nokre sjøar og fekk vatn i båten, og måtte legge unda veiret rett som det var. Til slutt såg dei ikkje noko tegn til han Sivert, og vind og straum hadde ført dei lenger ut og sør i havet, slik at no var det snakk om å berge livet sjølv.
Det var eit trist mannskap som kom opp i Nikøyna ut på kvelden. Han Bernt Nikøy, bror hans Sivert, såg med ein gong at her var det noko som var gått galt. Dei kom utslitne og gjennomvåte til land med tom båt.
Det vart ein tung tur for han bestefar den turen i Sandøyna om kvelden. Han Bernt og ho Henrikka var med. Dei kom med ein tung bodskap til henne Anne Malene.
Seinhaustes same året vart det på liner funne ei sule med fiskesnøre og dei tre bokstavane SJS innskrivne i sula, vest- nordvest av Værøygrunnen. Fiskeberget fekk namn etter sula hans Sivert i Sandøyna."

Øynaberget

Det var han Lars i Øyna som fant Øynaberget, ein av dei beste fiskeplassane i vårt hav her omkring både med liner og snøre.
Lars Martinussen, eller Lars i Øyna (Landøyna) var fødd i 1846 på nordre Myrajorda på Værlandet. Han vart gift med Hittunsjenta Anne-Berte og dei busette seg på nordre Landøy. Huset deira står der den dag i dag som eit lite raudmåla uthus. I eit skjul ved sida av dette huset hadde dei ei ku som dei fant fòr til i Myraholmen.

No ber denne holmen namn etter ho Anne-Berte, og heiter Anebertholmen, ei lita naturperle på Stroka. Med det var helst fiske han dreiv med han Lars, og han var ein uvanleg dyktig fiskar. Vi veit at han i fleire år hadde med seg bror sin, han Henrik, og han Knut i Kalvøyna i fiskebåten. To timar brukte dei på roturen frå Landøy, ut og nord, til dei kom til Øynaberget. Ei lang og farefull reise med ein seksæringsbåt.Sjølv om han Lars på grunn av tuberkulose i eit kne måtte amputere den eine foten, så forhindra dette ikkje han i å drive fiske. Han brukte krykker til og frå båten. På tofta var han i sitt element, og det var også der han drog sine siste andedrag.Me som var brukte på Øynaberget var: Losnekollen frå Høgekletten til Sveneshamrane, og Keipen på yste Skorpa. Dei fiska med snøre når Keipen låg på yste Skorpa og Losnekollen på Børekletten og nord på Sveneshamrane.

Bulandet

Bulandet,tidligere kalt Bue, er ei øygruppe vest i havet i Askvoll kommune i Vestland fylke.
Det er omkring 300 øyer, holmer og skjær i gruppa og av dem bor det folk på om lag 15.
Grunnkretsen Bulandet hadde 237 innbyggere pr. 1. januar 2017.Etter at aktiviteten på Utvær i Solund tok slutt, er Bulandet det vestligste levende fiskeværet i Norge.

I 2003 ble vei- og bruanlegget Nordsjøporten åpnet. Tidligere var det ferjesamband fra Askvoll/Fure/Værlandet til Bulandet. Nå går ferja til Værlandet, og derfra er det vei- og brusamband til Bulandet. Nordsjøporten er på i alt seks nye bruer og 5240 meter ny veg.

Navnet Bulandet kommer av bu som i rorbu eller sjøbu. Hovednæringa er fortsatt fiske og fiskeforedling, men turisme gir også arbeid og inntekter og er en næring i vekst. Det er barnehage og kombinert barne- og ungdomsskole på Bulandet, der også barn fra Værlandet går.

Med, me og mea: fiskeplassen

Før man hadde ekkolodd og kartplotter, brukte man formasjoner i naturen for å notere seg hvor de gode fiskeplassene var. Når du beveger deg ute i naturen, ser du at fjell, knauser, åsrygger, sund, holmer, bygninger, sjømerker og fyrlykter står på en spesiell måte i forhold til hverandre. Når du forflytter deg, vil du se formasjonene på en annen måte.

Om to forhøyninger i terrenget, for eksempel to fjelltopper, står i et bestemt forhold til hverandre, kan du være i ei siktelinje for ei med. Samtidig er det (siden Euklid) enkel geometri at to ikke-parallelle linjer bestemmer et skjæringspunkt entydig.

En fjelltopp rett over en holme i én retning og et skjær i en odde i den andre retningen kunne altså angi hvor fiskeplassen var.
Du trenger altså to siktelinjer for å bestemme eksakt hvor du er.
Merkesteinene i landskapet kunne dermed gi opphav til siktelinjer som utgjorde ei med , dvs. en entydig bestemmelse av posisjonen for fiskeplassen.

Fiskeplasser

For fiskeren er det nødvendig å vite hvor fisken er. Fisken holder til der det er gunstige forhold. Det kan være ved ei grunne, ei skrå bergside eller der to strømmer møtes. Siden dette er under vann, kan vi selvsagt ikke se verken fisken eller naturen på bunnen.

Moderne fiskebåter har fiskeletingsutstyr som ekkolodd eller sonar. De har kompass som viser himmelretningene, og kartplotter som gir eksakt posisjon. Før dette ble vanlig om bord i båtene, brukte man formasjoner i naturen for å merke seg de gode fiskeplassene.

Krysspeiling

Et med er et bestemt punkt på havet. Vi kan for eksempel se en fjelltopp som står rett over en holme i én retning, og spissen av en odde som kommer fram bak et fjell, i en annen retning. Når vi befinner oss der linjene fra disse to punkta krysser hverandre, er vi i et med. Og dersom det er godt med fisk der, vet vi hvordan vi kan finne igjen plassen. Se på bildet over: Vi kan tenke oss at båten er i medet når toppen på holmen er rett foran den laveste toppen på fjellet bak.

Med, me eller mea

Ei med betyr "merke". Å ta med vil si å merke seg noe. I ulike deler av landet sier vi «me» eller «mea».

Med navngis ofte etter fjellformasjoner som er synlige fra båten, slik som Hatten, Spisstind, Finnesaksla, Smaltind og Lørsnes. Navna kunne også lages mer tilfeldig, som Tiøringen, Nennen og Skrinet.

Med kunne også lages som regler, for eksempel «Kopparen i Hå og Bu i Skard, får du ikke fisk, da er du skit til kar». Da skal fjellet Kopparen stå i et spesielt forhold til Hå, som er et annet landemerke. «Ror du ut på Klakken rett overfor Steinen ved Hakken, til halvodden kommer fram i Storhei, da får du storsei», er et annet eksempel på ei slik regle.

Det var vanlig å ha ei bok med opptegning over krysspeilinger og skisser av landskap som illustrerte forskjellige med. Dette kaltes mebok eller skallebok, og ble holdt hemmelige. Man prøvde å beskytte kunnskapen så godt som mulig. Hvis det kom andre båter i nærheten, flyttet man seg straks ut av medet, slik at ikke andre skulle finne den nøyaktige posisjonen man var på.

Gamle fiskemeder

I enhver husholdning var det bruk for fersk fisk, så heimefiske ble drevet året rundt når været var bra. Da var det vanlig at fiskeren kunne observere at fiskestimene gjerne samlet seg på faste plasser langs grunner i fjorder og sund, og det gjaldt å stedsbestemme disse plassene så sntydig som mulig.
Det var opprinnelig dette som gav opphavet til ei med. (uttales me' )

De gamle snakket ofte om det de kalte for øye-me'er, det vil si de kjennemerker som de hadde i terrenget slik at de ved hjelp av disse merkene kunne sikte seg inn på de gode fiskeplassene.

Moderne posisjonsbestemmelse på havet
Kystseilas, peilinger, stedslinjer og posisjoner

Eks.1

Et skip siler fra "A" til "B" tilsynelatende etter kurslinjen i kartet.
I "B" peiler skipet et fyr i rettvisende vinkel 300 grader.
Det eneste vi vet er at vi befinner oss på en linje trukket fra fyret i retning
180 grader - (360 grader - 300 grader) = 120 grader.
Denne linjen kalles en stedslinje.

Hvor på peilingslinjen vi befinner oss, kan ikke avgjøres med kun denne ene opplysningen. Vind og strøm kan ha ført oss enten til posisjon "C" eller "D".
Derfor kaller vi posisjonen der peilingslinjen og stedlinjen krysser hverandre for "sannslynlig plass". (S.pl.)

Observert plass - minst to stedslinjer

Eks.2

Hadde vi derimot hatt to peilinger som skar hverandre, eller vi visste avstanden til fyret, for eksempel ved hjelp av radar, var plassen bestemt entydig. Vi har da "obeservert plass (Obs.pl.)

Har vi to objekter i sikte av hverandre som vi kan finne i kartet, kan vi peile begge to like etter hverandre.

Hver peiling gir da en stedslinje, og skjæringspunktet mellom disse to stedslinjene er derfor skipets plass (observert plass).

Med navigasjonsmessige termer sier vi at posisjonen vi er på kl. 09.30 loggvisende 27, er bestemnt ved krysspeiling.

Peilingen til et kjent objekt kan enten gjøres ved optisk peiling eller ved hjelp av radar, og vi får dermed en stedslinje.

Avstanden til fyret eller landet fyret står på, bestemmes av radaren, og vi får en stedslinje like an sirkel rundt fyret.

Vi har da to stedslinjer som skjærer hverandre, og skipet vil befinne seg i skjæringspunktet mellom dem.
Obeservert plass for skipet er da bestemt ved radar.

Om kunnskap og fiskemeder
av Ottar Brox (Brox, O. (1994))

Det er lett å tenke på fedrenes kunnskap som noe som det var greit å ha for dem, og som de ikke kunne overleve uten, men som ikke har noen verdi under endrede forhold. Et godt eksempel kan være fiskemedene, som en lærte av farfar og bestefar, og som var en nøkkel til gode fangster: "Teisten i Trælen, Årbergsnakken i Ørja."
Noen av disse posisjonsangivelsene var hemmelige, slik at skårungene ble innprentet at de skulle læres og huskes, men aldri refereres for utenforstående. Ved hjelp av medene kunne en tappe det biologiske produksjonssystemet i sitt nærområde, og bruke sesongmessige fiskeplasser langt heimefra også. Medene var altså like viktige som dataprogrammene for mye av de vi skal leve av nå. Men denne kunnskapen innebar ikke kompetanse som en kunne ta med seg til andre områder og til andre yrker, og de betyr ingenting for den moderne, mobile storbåtflåten. De De kunne tas vare på i den lokalhistoriske litteraturen, til glede for etnologene, på samme måten som oldefars heimelagde treredskaper tas vare på i museene, Nye tider krever nye kunnskaper.
... Denne artikkelen begynte med en henvisning til fiskemneder, som eksempel på den type kunnskap forfedrene ikke kunne klare seg uten, men som den mobile flåten, full av maskineri og elektronikk, ikke har noen nytte av.

En redaktøt-kommentar om eiendomsforhold til kunnskap :

Redaktørens kommentar til Brox' bruk av fiskemeder som kunnskap som engang var viktig, men som nå ikke har noen nytte lenger:
Vi kan følge Brox sitt resonnement, men trenger å ta med en viktig observasjon i denne sammenheng, nemlig om det at eiendomsforholdene knyttet til kunnskapen har skiftet mye gjennom tidene:
Moderne fiskefartøyer finner fisken der den er ved hjelp av mskineri og GPS, men denne kunnskapen har en annen karakter enn den gamle kunnskapene om fiskemedene. GPS er knyttet til et system av satelitter (se ovenfor) som er styrt av private ller nasjonale eiere, men som i utgangspunktet ikke er "eid" av alle verdens innbyggere.
Historisk sett definerte man etter den franske revolusjon derimot meteren og det metriske systemet ved hjelp av jordklodens dimensjoner (1 meter = 1 / 10 000 000 del av avstanden langs en meridian fra Nordpolen til Ekvator). En hovedtanke med denne definisjonen var at den skulle være "eier-nøytral". Alle jordens mennesker skulle nyte godt av kunnskapen, og den skulle ikke være avhengig av lauf, organisasjoner, enekeltmennesker, organisasjoner eller nasjonalstater. På liknende måte forholder det seg med fiskemedene. De var knyttet til geografiske forhold på jordoverflaten, og var dermed i sin natur , selv om de ofte ble forsøkt holdt hemmelige, eier-nøytrale og til fri bruk for etterfølgende slekter sålengde denne kunnskapen var nyttig.
Kanskje er det slik at fellesskapsløsninger dermed har skiftet karakter fra å være til glede for, kontrollert og eid av alle mennesker, nå mere blir kontrollert av institusjoner som ikke nødvendigvis har mennekehetenes beste som sin ledende rolle. I så fall har kunnskapen tapt en dimensjon som er viktig for menneskeheten samlet.

Brox, O. (1994) Ottar. Kunnskap. Tidskriftet Otta, Kunnskap og Samfunn. Ottar Brox. Tromsø. 2 - 1994.

GAMLE FISKEMEDER (Fiskeme'er)
av Erling Vegusdal (Vegusdal, E. (1980))

De gamle talte ofte om det de kalte for Auer-me'er, det vil si kjennemerker som de hadde i terrenget omkring fjorden, slik at de ved hjelp av disse, kunne sikte seg inn på de rette fiskeplassene. Slik husker t.d. Arne Øynes, at de gamle i hans guttedager (ca. år 1890 - 92) ofte omtalte disse medene, og blant dem nevnte især auer-me'er utenfor Agnesodden og på Smalstadvika, kor de va' og drog auer. Men i dag kan vel ingen påvise nøyaktig disse stedene. Denslags glemmes lett når de gamle er borte.
Det har nok vært flere fiskemeder i Beiarn-fjorden enn de som er omtalt ovenfor. De gamle sa at auer pleide å samle seg ved bratte undervannsstup, og terrenget bærer preg av at slike nettopp finnes både utenfor Agnesodden og på Smalstadvika.

Gamle fiskemeder len ger ute i fjorden

Her skal det nevnes noen svært gamle fiske-meder som nå ikke lenger er kjente. Harald M. Hansen, Indyr, fortalte at han i året 1923 snakke med to gamle menn, hvorav den ene var født i 1839 og den andre i 1845.
Disse to nevnte at de på sin side hadde hørt av gamle folk, så det går altså langt tilbake i tida. Det var blant annet fiskemeder mellom Valle og Jelstadnesset, nevnt Bårdegga, kalt så etter en gammel fisker som bodde i Bår-dalen mellom Indyr og Jelstad omlag åt 1650.
Dessuten nevnes Brurtangen, spm skulle ligge lenger inn mot Unsnesset (Kart J13) Opprinnelsen til det siste navnet kjente de to gamle ikke noe til.

Vegusdal, E. (1980) Tradisjon og kulturbilder fra det gamle Beiarn. Erling Vegusdal. Risør. 1980.

Heimefiske og fiskemeder
av Axel Coldevin (Coldevin, A. (1980))

I enhver husholdning var det bruk for fersk fisk, så heimefiske ble drevet året rundt når været var bra. Noe, særlig torsk og lange kanskje også sei, ble hengt og solgt mest som råskjær. Brosme, hyse og lysing - "småfisk" som cde kaltes i Bergen - stod lavere i pris og ble vel mest brukt hjemme. Andre sorter some uer, kveite og flyndre var ikke skportvarer i eldre tid, bortsett fra at det feiteste på kveita ble tørket og gikk for god pris i Nergen som rav og rekling. Makrell, steinbit og andre sorter som nå har fått et marked, ble bare kastet ut som "ofesk".
Hver fiskesort har sine "beiteområder". For å peile seg inn på slike gode "fiskeklakker" hadde fiskerne sine "med" i land, helst markerte fjellformer, skar, nes eller øyer. Fiskerne snakket både om "tverrmed" og "skottmed". De fortalte minst mulig om dem, så de fleste "medene" er vel glemt, men fiskerne som kjente mange. gode fiskegrunner, noterte medene de hadde merket seg. Vi skal gjengi noen gamle meder, og vi begynner med dem som er notert i "medboka" av Petter Jakob Pettersen (f. 1819, d. 1857). Han bodde på gården Haugen i den såkalte Nerstua på Glein. (1) En del stedsnavn han bruker, er nå glemt og gått av bruk. Dessuten er notatene bare satt opp for ham selv. Følgelig er de ikke lette å forstå dersom en ikke er helt lokalkjent.

Fiskemed Stedsnavn i beskrivelsen      Med-beskrivelse
Lille Strøkodden    Lurøfoden, Søholmen, Ytre Stavfjell, Bøvarden       Lurøfoden sønderst på Søholmen på de stene Ytre Stavfjell -
   røren innen på Bøvarden.
Vester-bakken   Mørkbakken, Løvunden, Stornesøen,
Søholmhammeren    Nor (nordre?) Mørkbakken på Løvunden og indre røren av
   Stornesøen på høyeste Søholmhammeren.
Lars-Johnsen-støet   Luræren, Søholmen, Dørvær-drægen, Stavfjeldet Lurøren går på den sorte plæt norderst på Søholmen og
Dørvær-drægen inden i Stavfjeldet i en liten stue og så ut nord.

Peders-Sivers-støet    Sjonfjeldet, Løvunden, Rødøen, Higelen
(Hugelen?)    Lidet uden for skalden Sjonfjeldet som en båd sør under
   Løvunden ligesom det står i Tomas-støet og Ytre røren af
   Rødøen i den tue uden i Higelen (Hugelen?).
Haldor-klaken Sandværet, Bragva-sjæret, Søholmen Den yderste holme af Sandværet halv under flomælen på den
indre side og Bragva-sjæret uden i Søholmen.
Nokså Haldor-klakk Lurø-røren, Skarvberget, Søholmen, Stavfjellet,    Høyeste Lurø-røren synderst over Skarvberget som er en høy
Froen,    tue på Søholmen og ytre røren av Stavfjellet på ytre enden af
   Froen.
Pynteråsen Sandværet, Bovarden, Sør-Hestmoen-røene, Pynteråsen, den ydterste holme af Sandværet at den bider i
Bragvaet.    høyeste mide af Bovarden og Sør-Hestmoen-røene på en sort

plæt sønderst på Bragvaet.
Gudorm-eggen   Hæstmo-røene Ligesom Pynteråsen nord og nord for Hæstmo-røene på
same sorte flæk som i Pynteråsen.
Bår-skjær-råen Hauøen, Bragva-skjæret, Bårskjæret Ydre fjeldkanten uden på Hauøen på en tue
og Bragva-emden så den bider i Bårskjæret.
Tor-støet    Fjell-røen, Hauøen, Bovarden, Båskjær. Indre Fjell-røen i den hau inden på Hauøen og
Bovarden i Båskjær-kilden.
Sjurholmeggen   Tor-støet, Jersholmen Er en med (ved?) Torstøet nord for og fra enden
vel opp bremet på Jersholmen.
Petter-gård-grunnen Sjurholmeggen, Stor-Sjurholm, Alvorsnæsset, Sjurholmeggen er en med (ved?) den anden ud for og
Bøvatn.      nord for er et lidet sund i mellom Stor-Sjuholmenden

og Alvorsnæsset så det bider inden i Bøvatn.

Trollet blå Ragnsundfjellet, Søholmen, Dørværet, Rensøen. Sørenden af Ragnsundfjellet synderst på Søholmen og
indre roren af Dørværet så den går i bratteste berget uden
i Rensøen.
Skalden Tomas-støet, Søholmen, Rødøen, Higelen. Tomas-støet på Søholmen og Rødøen så den bider i pald
inden i høyeste Higelen. (Hugelen)
Sør-dyb-bakken Båsjæret, Frohovedet, Bragvaet,. Ytre fjeldrøren på Båsjæret og Frohovedet rett ut i fra
Bragvaet bliver den som en liden båd den første bakke
som da bøyer seg til en del nok sør.
Nord-dyb-bakken Froen, Bragvaet, Båsjæret, Hiøen. Den anden dub-bakke er en tue nordenpå Froen og et lidet
(lidt?) på på skaftet norden på Bragvaet og ytre fjeldrøren
uden på Båsjæret ud for Hiøen så de bider sammen.

Krugen Rorøen, (Rørøen?), Storkneet, Bårskjær, Higelen, Den nord (nordre?) skjævel (av?) Rorøen (Rørøen?) fremst Stornæset på Storkneet og indre Bårskjær inden i den dybeste lægd i
mellom Higelen og Stornæset.
Øster Sil-støet Storkneet, Kobbholmen. Skjævel-røren på den runde sten neden under Storkneet og Kobbholmen på høyeste skjæret.
Klaken Dørværet, Rensøen, Sils-eggen, Løvund. Dørværet på Rensøen så de bider vel sammen inden i og
Sils-eggen norderst på Løvund-enden i en liten slakke.

Noen slektninger av Petter Jakob Pettersen, nemlig Peter fredriksen og Einar Lund, Glein, begge født 1896, - de har begge drevet fiske ved Sjøholmen - har delvis komplettert de opplysningene som er gitt ovenfor:

Trollet blå Ragnsundfjellet, Søholmen, Dørværet, Rensøen. Sørenden af Ragnsundfjellet på sørenden av Søholmen
og inste røren af Dørværet går i bratteste berget går i
Rensøen.

Lars-Johansa-støet Luræren, Søholmen, Dørvær-drægen, Stavfjeldet Lurøren går nørdst på Søholmen og Dørvær-dreggen går i en
liten tue i Stavfjeldet.
Skallan Brakva, Træna, Tonskjævelen, Lovundkneet. Brakva i Træna og Tonskjevelen i Lovundkneet.
Knuttan Bårskjæret, Hikkelen, Silakselen, Lovunden. Bårskjæret i Hikkelen og Silakselen i Lovunden.
Sandskallen Bårskjæret, Hikkelen, Silnesakselen, Lovunden. Bårskjæret i Hikkelen og Silnesakselen i Lovunden.
Rauen Seinesakselen, Lovunden, Dørværet, Østholmen. Seinesakselen i Norde røren på Lovunden
og Dørværet i Østholmen.

Noen ord som forekommer her og som nå er gått av bruk:
- En skalle er en tørr banke, en grunne eller en banke i havet.
- En rør er en kant, et bryn eller den ytterste rand av en flate.
- Brem eller brim er brenning i havet.
- Sil er en fisk. Navnet har vi antagelen i Silvalen i Herøy.
- En skjevel (ktr. skavl) ant. en naken, skarp fjellformasjon.

Kilder

(1) P. J. Pettersen drev gård ved siden av fisket. Naust og brygge hadde han ytterst i Gleinsvågen på søraustsida, likså et naust på nordvestsida, innerst i vågen.
I 1853 Kjøpte han sammen med Eilert Raanes, Koppardal, råseiljekta "Hansine Marie" på 9 kommerslester av handelsmann Hans Zahl i Nordvika for 320 Spd.
Siden overtok han hele jekta, men solgte den i 1857 i Bergen for å kjøpe en ny. Men like før jul samme år omkom han på sjøen utenfor Gleinsvågen.
Han og drengen var ute for å dra line med tanke på julekveite, men ble overrasket av storm. Båten som var liten og skrøpelig, ble siden funnet med kjeipene
avbrukket.

(2) Coldevin, A. (1980) Dønna bygdehistorie. Axel Coldevin. Dønna kommune. Mosjøen. 1980.

Moderne navigasjon på havet ved hjelp av GPS

skrevet av

Børje Forssell (NTNU)

Norvald Kjerstad (NTNU)

GPS er et satellittnavigasjonssystem som gir tilgang til navigasjons- og tidstjenester på hele Jorden. Det gir brukere på land, sjø, i luften og i rommet nøyaktig tredimensjonal posisjon samt svært nøyaktig tidsreferanse. GPS er utviklet og drevet av USAs forsvarsdepartement og har vært operativt siden 1993.

Etymologi

GPS er en forkortelse for engelsk Global Positioning System (Globalt posisjonssystem)

Fullstendig navn var opprinnelig NAVSTAR-GPS (Navigation System using Timing And Ranging – Global Positioning System).

GPS er et av flere tilnærmet like GNSS-systemer, som russiske GLONASS, europeiske Galileo og kinesiske BeiDou, men GPS er det desidert mest brukte. I tillegg til posisjons- og tidstjenester har satellittene en gradert militær funksjon knyttet til deteksjon av kjernefysiske sprengninger (Nuclear Detonation Detection System, NDS).

Grunnleggende oppbygging og virkemåte

GPS-systemet er basert på 24 satellitter som, sammen med flere kontrollsenter på Jorden, sørger for stabil og tilnærmet lik ytelse, uansett hvor man befinner seg på Jorden – dog ikke under vann, i tunneler eller inne i større bygninger. Systemet har siden det ble operativt gradvis blitt fornyet med satellitter som stadig har bedret ytelsen og bidratt med nye tjenester. Siste generasjons satellitter bidrar blant annet med å formidle nødmeldinger fra utløste nødpeilesendere.

Selv om GPS ble utviklet som et militært system og inneholder mange rent militære funksjoner, er den desidert største utbredelsen i dag innen forbrukerelektronikk som mobiltelefoner og treningsutstyr. Den store utbredelsen gjør GPS til et svært viktig element i infrastrukturen i det moderne samfunnet.

Etter at GPS ble operativt, har flere andre stater bygget egne satellittsystemer eller tilleggstjenester som er kompatible med GPS. De mest avanserte mobiltelefonene kan nå ha mottakere som baserer navigasjon på flere GNSS-systemer, slik som GLONASS, Galileo og BeiDou – noe som gjør at tjenesten både er mer nøyaktig og mer robust enn om GPS ble benyttet alene.

Enkelt forklart fungerer navigasjon med GPS ved at man måler avstanden til minst tre satellitter samtidig. Ved at man kjenner satellittenes nøyaktige posisjon (bane) vil de målte avstandene dermed beskrive nøyaktige stedlinjer/posisjoner på Jorden. Siden avstandsmålingene er basert på måling av tiden det tar å overføre et radiosignal fra satellitten til mottakeren, er systemet avhengig av ekstremt nøyaktige klokker, og i satellittene sitter flere atomur som sørger for dette. De nøyaktige klokkene er også grunnen til at systemet kan benyttes til svært nøyaktig tidsreferanse (klokke) på Jorden.

Overordnet systemoppbygging

GPS-systemet deles gjerne inn i tre forskjellige segmenter:

Romsegment, bakkesegment og brukersegment

Romsegmentet består av 24 satellitter i seks baneplan. 24 satellitter må til for at alle brukere med fri sikt til horisonten til enhver tid skal kunne ta imot signaler fra minst fire satellitter, noe som kreves for en posisjonsbestemmelse i tre dimensjoner. I tillegg sender utplasserte reservesatellitter navigasjonsdata, hvilket i praksis betyr at man ofte vil kunne ha omkring 30 satellitter operative.

De sirkulære satellittbanene har en høyde på cirka 20 180 kilometer over jordoverflaten (Medium Earth Orbit, MEO), og baneplanene danner en vinkel (inklinasjon) på 55° med ekvatorplanet, noe som betyr at satellittene blir godt synlige også i polare strøk og dermed gir tilnærmet lik ytelse uansett sted på Jorden. Satellittenes omløpstid er et halvt stjernedøgn, det vil si 11 timer og 58 minutter. Fundamentalt for ytelsen og virkemåten på GPS er de ekstremt nøyaktige klokkene i satellittene, fire såkalte atomur i hver satellitt. Fra 2018 startet man å skyte opp tredje generasjon satellitter, såkalt Block-III. Med en vekt på 2269 kilogram er dette relativt store satellitter, og forventet levetid er 15 år. Bakkesegmentet består av en hovedkontrollstasjon i Colorado Springs i USA. Herfra kontrolleres satellittene via et nett av 17 monitorstasjoner, fordelt rundt på Jorden, som tar imot og evaluerer satellittenes signaler. Fra kontrollstasjonen styres også elleve antennestasjoner for opplasting av data til satellittene. Normalt lastes forbedrede bane- og klokkedata opp til satellittene minst én gang i døgnet fra disse. Samlet består bakkesegmentet av 21 bakkestasjoner.

Brukersegment

Brukersegmentet består av et stort mangfold på land, sjø, i luften og i rommet. Det kan være stor forskjell på mottakere ut fra brukernes behov. En mottaker som er godkjent for bruk i sivil skipsfart eller luftfart vil kanskje ikke være egnet for bruk innen oppmåling på land. GPS ble opprinnelig utviklet som et rent militært system, men i dag er godt over 90 prosent av brukerne sivile. Man skiller gjerne mellom mottakere med forskjellige kapasiteter og egenskaper. De vanligste er:

Kodebasert (vanlige sivile mottakere, oftest én-frekvent på L1)
Fasebaserte (til høypresisjonsanvendelser)
Flerfrekvente (mottar L1, L2 og L5, for å kompensere for ionosfærefeil)
Militære mottakere (dekoder militære koder (P, Y og M))

Eldre mottakere vil normalt ikke kunne utnytte de nye signalene som er introdusert med andre og tredje generasjons satellitter.

Virkemåte

Det grunnleggende prinsippet for posisjonsbestemmelse med GPS er måling av hvor lang tid signalet bruker fra satellitten til brukerens mottaker. Det sendes ingen signaler den motsatte veien. Dette gir stedlinjer som er avstander fra satellitten (Pseudo Range), og med minimum tre stedlinjer vil man kunne beregne en nøyaktig posisjon (trilaterasjon), normalt referert til WGS-84 datum.

Alle satellittene sender på samme frekvens, men har hver sin unike binære kode (CDMA = Code-Division Multiple Access), også kalt PRN-kode (Pseudo-Random Noise). Disse PRN-kodene er, sammen med den såkalte navigasjonsmeldingen, en bitstrøm på 50 biter per sekund som inneholder informasjon om blant annet satellittens banedata (efemerider/posisjon). Informasjon er tofasemodulert (det vil si 1 og 0 har 180° faseforskjell på bærebølgen) på to ulike bærebølger kalt L1 (1575,42 MHz) og L2 (1227,60 MHz), som sendes ut fra hver satellitt. I 2014 kom også en tredje bærebølge, L5 (1176,45 MHz), i bruk.

PRN-kodene brukes til å bestemme satellittsignalenes ankomsttid i mottakeren. Dette blir kalt kodemåling. Ved å multiplisere forskjellen mellom utsendelses- og ankomsttidspunkt med utbredelseshastigheten (lyshastigheten), fås avstanden mellom mottaker og satellitt. Avstand = overføringstid x utbredelseshastighet.

Eksempel:
Overføringstiden er 67,3 mikrosekund og utbredelseshastigheten er tilnærmet lik 300 000 kilometer per sekund.

Avstand er da: 67,3 x 10-3 x 300 000 x 103 = 20 180 x 103 meter = 20 180 kilometer.

Av dette fremgår det at en feil på ett mikrosekund i tidsmålingen vil medføre en feil på 300 meter i avstandsberegningen.

Signalutvikling og fornying

I økende grad brukes en metode kalt presisjonsposisjonsbestemmelse (Precise Point Positioning, PPP) som ikke er basert på differensielle metoder. I stedet får mottakeren via andre kommunikasjonskanaler mer nøyaktige data for satellittenes baneparametre og klokkefeil samt ionosfæreforsinkelse enn det navigasjonsmeldingen gir. Derved kan mottakerposisjonen også bestemmes mer nøyaktig. Feilen kan være i størrelsesorden 5–10 centimeter fra de beste tjenestene, uansett hvor man befinner seg på Jorden.

På grunn av de ekstremt nøyaktige klokkene i satellittene vil man også kunne få svært nøyaktig tidsreferanse i mottakerne. Avhengig av type mottakere vil man typisk ha en nøyaktighet på tidsreferansen på cirka 20–100 nanosekunder.

Feilkilder og satellittgeometri

En av de største feilene er forårsaket av usikkerhet i signalutbredelse i ionosfæren. Problemet kan reduseres ved bruk av flere frekvenser (L1, L2 og L5).

Jamming og spoofing

En av svakhetene ved GPS er at mottakerne er følsomme for tilsiktede og utilsiktede forstyrrelser fra andre signalkilder, såkalt jamming. Årsaken til følsomheten er framfor alt de svake satellittsignalene. Uteffekten fra satellittene er cirka 25 watt, og minimum mottatt signalnivå på bakken er 10−16 watt. Dette betyr blant annet at selv små sendere (jammere) med noen få watt uteffekt kan blokkere mottakere innenfor mils omkrets.

Mer sofistikerte jammere som etterlikner virkelige GPS-signaler kan narre mottakere til å presentere en feilaktig posisjon uten at brukeren merker det direkte. Slik narring kalles gjerne «spoofing». Derfor må alle brukere som er kritisk avhengig av en korrekt funksjon ha tenkt gjennom hva de skal gjøre i tilfelle forstyrrelser eller blokkering av mottakeren. Dette gjelder også mottakere som kun brukes som tidsreferanse.

Metoder for å gjøre navigasjonstjenestene mer robuste i forhold til jamming kan være integrasjon med treghetssystemer eller andre støttesystemer, avansert signalbehandling eller avanserte antenner. Ellers vil integrasjon med andre satellittnavigasjonssystemer (GNSS) kunne gi en forbedring, men siden alle GNSS-systemene opererer i samme frekvensbånd, vil jamming kunne påvirke alle systemene samtidig.

Bruksområder og mottakere

Ingen som deltok i utviklingen av GPS på 1980- og 1990-tallet kunne forestille seg hvor omfattende betydning systemet skulle få. I systemets barndom fylte mottakerne et mer enn én meter høyt skap og kostet godt over én million kroner. Dette kan sammenliknes med dagens håndholdte mottakere i lommeformat med et strømforbruk på under 50 milliampere og sterkt forbedrede ytelser til en pris av under 1000 kroner. Utviklingen er muliggjort ved elektronikkens og informasjonsteknologiens generelle utvikling, samt etableringen av et massemarked – ikke minst gjennom utbredelsen av mobiltelefoner.

Norge hadde tidlig ambisjoner om mottakerutvikling.

Kongsberg Gruppen og Forsvarets forskningsinstitutt tok i 1991 initiativet til å starte Norsk GPS AS. Selskapet utviklet en etter tiden avansert femkanals multipleks mottaker med mulighet til også å motta differensielle korreksjonssignaler. Prototypen MX-5 var klar i 1991–1992, men hard konkurranse og svært rask utvikling, blant annet i USA, gjorde at mottakeren aldri ble satt i masseproduksjon. Norsk GPS AS ble avviklet etter relativt kort tid. Kongsberg Gruppen leverer fortsatt avansert mottakere, men selve mottakermodulen er nå innkjøpt fra andre leverandører.

Aktuelle anvendelser av GPS er navigasjon av biler, båter og fly, styring av gods- og persontransport samt trafikkovervåking. Automatisk geografisk lokalisering av nødanrop fra mobiltelefon er i ferd med å bli innført. De fleste nye personbiler har som standard et førerinformasjonssystem som er basert på GPS. Tradisjonell navigasjon, kartlegging og oppmåling har blitt revolusjonert ved innføring av GPS. GPS brukes også for å posisjonsbestemme romfartøyer og satellitter i lave baner og for navigering av droner. På et skip vil GPS-mottakeren normalt være tilknyttet en rekke forskjellige instrumenter slik som: elektroniske kart (ECDIS), radar, autopilot, ferdsskriver (VDR), nødradio (DSC) og annet. Feil på GPS-systemet vil følgelig også kunne få konsekvenser for ytelsen til flere andre systemer.

Andre mindre kjente, men viktige anvendelser av GPS er tids- og frekvensoverføring over store avstander, deteksjon av jordskjelv, synkronisering av data- og kommunikasjonsnett (for eksempel mobiltelefonnett), styring av kraftnett, og monitorering av platetektoniske bevegelser og kontinentaldrift.

Siden forplantningshastigheten av GPS-signalene avhenger av blant annet forholdene i troposfæren, kan en ved bruk av GPS-målinger i stasjoner med kjent beliggenhet skaffe til veie informasjon om varierende forhold i troposfæren, for derved å kunne forbedre værvarslingstjenesten.

GPS kan i viss grad også brukes uten fri sikt til satellittene, for eksempel innendørs og i bygater med høye hus rundt omkring (urban canyon). Dette er muliggjort av nye, følsomme mottakere med avansert signalbehandling som kan nyttiggjøre seg de svekkede signalene. Multiple og variable signalveier er imidlertid et stort problem, nøyaktigheten er ofte sterkt redusert, og det virker ikke overalt. For sikker og nøyaktig posisjonsbestemmelse i slike situasjoner må ofte lokale støttesystemer benyttes.

I 2017 var cirka 5,8 milliarder enheter for satellittnavigasjon (alle GNSS, altså ikke bare GPS) i bruk. I 2020 var dette tallet anslått å ha økt til åtte milliarder. Det totale markedet for satellittnavigasjonsutstyr er i 2025 forventet å utgjøre cirka 70 milliarder euro.

Historikk og videreutvikling

Etter at det første satellittnavigasjonssystemet Transit, som var utviklet for USAs marine tidlig på 1960-tallet, startet det amerikanske forsvarsdepartementet GPS-prosjektet i 1973. Det er Bradford Parkinson (1935–) i det amerikanske luftforsvaret (senere professor ved Stanford University) og hans partnere Roger L. Easton (1921–2014) og Ivan A. Getting (1912–2003) som er kreditert oppfinnelsen av GPS-konseptet vi kjenner i dag. Mye var basert på erfaring fra Transit- og Timation-systemene, og systemet fikk navnet Navstar-GPS. Utviklingen så en periode ut til å strande fordi mange i luftforsvaret ikke så behov for et slikt system, med påfølgende manglende finansiering. I 1978 ble imidlertid den første satellitten (Block-I) skutt opp, og i 1985 var ti satellitter plassert i bane.

I starten var det ikke klart at det skulle være et system tilgjengelig for sivile brukere. I 1983 ble et passasjerfly av typen Boeing 747 «Jumbojet» skutt ned av sovjetiske jagerfly over Sakhalin som følge av feilnavigasjon, og alle de 269 personene om bord omkom. Hendelsen medførte at daværende president Ronald Reagan erklærte at GPS skulle gjøres tilgjengelig for sivile brukere, slik at tilsvarende hendelser ikke skulle skje igjen. Fra 1989 startet utplassering av Block-II satellitter som var mer avanserte. Gulfkrigen (1990–1991) var den første konflikten hvor det amerikanske forsvaret benyttet GPS til navigasjon og styring av våpensystemer.

I 1993 var 24 satellitter i bane, og systemet ble erklært initialt operativt (IOC), og i 1995 ble det erklært fullt operativt (FOC). Den sivilt tilgjengelige delen av systemet (C/A-koden) var på denne tiden beheftet med en bevisst unøyaktighet (Selective Availability, SA) som medførte en redusert nøyaktighet på omkring 100 meter. Denne unøyaktigheten kunne imidlertid effektivt omgås med differensiell-GPS, som raskt fikk utbredelse utover på 1990-tallet. I 2000 ble SA slått av som følge av et direktiv utstedt av president Bill Clinton i 1996. Dermed ble nøyaktigheten for sivile brukere radikalt forbedret.

I 2004 ble det signert en avtale med EU om samarbeid knyttet til det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo. Etter flere analyser som påpekte strukturelle svakheter startet man i 2010 en omfattende oppgradering av bakkesegment og kontrollsenter for å gjøre GPS-systemer mindre sårbart.

Videreutvikling

Blant annet som følge av utviklingen av det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo er det satt i gang en omfattende modernisering og forbedring av GPS. Dette innebærer blant annet et nytt sivilt signal på L2, samt en helt ny frekvens L5 (1176,45 MHz, se ovenfor), begge med lengre og bedre koder. Utsendt effekt fra nye satellitter vil også være noe høyere. Dette vil blant annet medføre bedret navigasjonssikkerhet for sivile brukere. Denne moderniseringen får full effekt først når alle satellitter har de nye funksjonene, noe som vil ta 10–15 år ettersom satellittene i rommet ikke erstattes før de ikke kan brukes lenger. Tredje generasjons GPS-satellitter (Block-III) begynte man å skyte opp i 2018, og disse har ytelser og funksjoner som er sammenlignbare med Galileos.

Både Galileo og GPS III vil bruke L1-frekvensen og samme modulasjonsprinsipp, men forskjellige koder for dette signalet som er beregnet på massemarkedet. Mottakerprodusenter kan dermed lage mottakere som benytter GPS- og Galileo-signaler samtidig. Denne utviklingen går raskt og innbefatter ikke bare GPS og Galileo, men også russiske GLONASS og kinesiske BeiDou, altså det som ofte sammenfattes under forkortelsen GNSS, Global Navigation Satellite Systems.

Eksterne lenker

US Coast Guard Navigation Centers nettsider

Offisiell GPS-informasjon (USA)

Kartverkets posisjonstjenester

Kystverkets DGPS tjeneste

REFERANSER

Brox, O. (1994) Kunnskap. Tidskriftet Ottar, Kunnskap og Samfunn. Ottar Brox. Tromsø. 2 - 1994.

Brandal, O.H. (2019) Terrestisk navigasjon. Samlet og redigert av Ottar H. Brandal Fagskolen i Ålesund.
Kilde: Navigasjon. Reidar Ditlevsen
https://snl.no/GPS

Coldevin, A. (1980) Dønna bygdehistorie. Axel Coldevin. Dønna kommune. Mosjøen. 1980.

Dannewig, H.W.,
van der Eyden, J. (1990) Fiskeplasser på Skagerrakkysten – Tradisjonelle fiskeplasser og fiskemed på strekningen Homborsund – Åna-Sira.
Gyldendal Norsk Forlag. Oslo. 1991.

https://www.nb.no/items/4e50cd4ca6649fb857bd3fad6d056c92?page=0&searchText=Fiskemed

Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall. 1991.

Fryberg, I. () Me eller merke. I No ligg heimplassen øde. Øyfjordvær, et fraflyttet utvær. Ivar Fryberg. Øyfjordvær. 1980.

Helland, A. () Nasjonalmuseet – Med til fiskegrunde på havet mellom Stat og Smølen. Griegs Bogtrykkeri. Bergen 1896. https://www.nb.no/items/0ac0e93b9326eaf4ff0dc8749d6c7ef7?page=11&searchText=Fiskemed

Hovda, P (1961) Norske fiskemeder – Landsoversyn og to gamle medbøker. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen. 1961.
https://www.nb.no/items/274a82217736cc3ececda0672de6a24d?page=0&searchText=fiskeme

Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer – for maritime studier. Fagbokforlaget. 2022.

Larsen, J.J. (1938) Lærebok i navigasjon for kystskippere, fiskere og loser. s. 47 – 50. Aschehoug & Co. Oslo. 1938.

Misra, P., Enge, P. (2011). Global Positioning System: Signals, Measurements, and Performance. Ganga-Jamuna Press, MA, USA.

Vegusdal, E. (1980) Tradisjon og kulturbilder fra det gamle Beiarn. Erling Vegusdal. Risør. 1980.

https://www.lofoten.com/lofoten/historie/deling-av-lofothavet/

https://www.nb.no/items/3240b7a4f0c642986c80d9e7626cabb6?page=189&searchText=Fiskemeder

https://www.nb.no/items/bb696698c17ec535a718ed12a99e0e13?page=55&searchText=Mea:%20havets%20merkesteiner

https://ra.brage.unit.no/ra-xmlui/bitstream/handle/11250/176928/Fortellinger_kystNorge_Norskarktiske_torsken.pdf?sequence=1

SM

STABELVOLLEN MEDIA

Copyright of all music videoes, guest photoes and artworks solely belongs to the artists. Copyright of all other resources : Stabelvollen Media.

Etymologi

Grunnleggende oppbygging og virkemåte

Overordnet systemoppbygging

Virkemåte

Signalutvikling og fornying

Feilkilder og satellittgeometri

Bruksområder og mottakere

Videreutvikling

Eksterne lenker

Brandal, O.H. (2019) Terrestisk navigasjon. Samlet og redigert av Ottar H. Brandal Fagskolen i Ålesund.
Kilde: Navigasjon. Reidar Ditlevsen
https://snl.no/GPS

SM

SM

Etymologi

​

Grunnleggende oppbygging og virkemåte

​

Overordnet systemoppbygging

Virkemåte

Signalutvikling og fornying

Feilkilder og satellittgeometri

Bruksområder og mottakere

Videreutvikling

​

Eksterne lenker

Brandal, O.H. (2019) Terrestisk navigasjon. Samlet og redigert av Ottar H. Brandal Fagskolen i Ålesund. Kilde: Navigasjon. Reidar Ditlevsen https://snl.no/GPS

Brandal, O.H. (2019) Terrestisk navigasjon. Samlet og redigert av Ottar H. Brandal Fagskolen i Ålesund.
Kilde: Navigasjon. Reidar Ditlevsen
https://snl.no/GPS