JEKTER OG JEKTE-FART

INTRODUKSJON

Av Gunnar Eldjarn UiT.

Norges Arktiske Universitet / SNL.

Jekta er et tradisjonelt fraktefartøy som ble bygget og brukt langs kysten av Norge fra Nord-Troms til Hardanger fra middelalderen og fram til et stykke ut på 1900-tallet. Jekta er et åpent fartøy uten dekk, den er klinkbygget og plattgattet, og seiles med råseil. De eldste og minste jektene var rundt 30 fot lange, de seneste og største var over 70 fot.

Jektefarten

Jektefarten mellom Nord-Norge og Bergen var i flere hundre år ryggraden i Norges viktigste handel og inntektskilde: eksport av fisk og fiskeprodukter til utlandet. Jektene fraktet tørrfisk (senere klippfisk) og andre varer fra Nord-Norge til Bergen, og korn, hamp og andre viktige varer nordover igjen. Jektene på Vestlandet og Trøndelag fraktet gods rundt i fjordene i tillegg til ved og andre varer til Bergen og Trondheim. Jektene ble først og fremst eid av velstående bønder, gjerne den rikeste i hver bygd, og fiskerbøndene i bygda stod sammen om å drifta. Noen velstående handelsmenn og prester eide også jekter.

Opprinnelse

Jektas konstruksjon har sin opprinnelse i vikingtiden og middelalderens fraktebåter – knarrene og bussene. Den er bygd helt i tråd med båttradisjonene langs vestkysten av Norge: Klinkbygd og med hogde bord i forskipet for å gi den et godt innløp og kjølskjær, noe som ga gode seilegenskaper. Bare akterspeilet er i en viss forstand fremmed sammenlignet med de tradisjonelle båtene og skipene. Akterspeilet er likevel en enkel og logisk følge av den store bredden på jekta, kombinert med et ønske om en plass hvor mannskapet kunne lage mat og sove i under de lange reisene og oppholdet i Bergen. Det har vært hevdet at akterspeilet var en impuls fra de hanseatiske koggene. Dette kan ikke være riktig, siden koggene ikke har akterspeil, men et kastell satt oppå akterskotten.

En lovendring i 1294 gjorde det forbudt for utlendinger å seile nord for Bergen for å handle. De nordnorske fiskerbøndene ble dermed pålagt å seile sørover til Bergen for å selge fisken der. Denne handelen ble organisert slik at bøndene fikk bygd fraktebåter til dette formålet, og fiskerbøndene i bygda fikk i oppdrag å drifte dem.

Ved en kongelig forordning fra 1381, ble det bestemt at «uformuende bønder» ikke kunne ha eller seile utenlands med fraktebåter større enn fire lester, noe som ga en fraktekapasitet på 48 tønner eller rundt 5,6 tonn. Dette tilsvarte ei jekt på cirka 30 fots lengde. Begrunnelsen var at bøndene ikke skulle kunne seile utenriks og handle, fordi det ville gå ut over gårdsdriften hjemme. Med enkelte endringer vedrørende størrelsen på jekta, gjaldt denne forordningen til 1814. Ved midten av 1700-tallet kunne jektene ha en lastekapasitet på rundt 40 tonn, mens etter 1830 var det ikke så sjelden at jektene lastet godt over 100 tonn, eller cirka 1000 tønner.

Konstruksjon av Bernt Theodor Aas/Trondheim byarkiv.

Jektene er i likhet med nordlandsbåtene klinkbygget og førte et enkelt råseil, men til forskjell fra båtene hadde jektene akterspeil bak med tak over bakskotten for at mannskapet og passasjerer skulle ha et lite skjul kalt vengen, der de kunne sove, oppholde seg og lage mat på den lange reisen.

Selve lasterommet var inndelt i tønnerom. Det var et band for hver tønnelengde på 28 til 30 tommers avstand fra senter til senter. Lengden på jekta var bestemt i antall tønnerom, mens bredden og høyden på jekta var noenlunde fast i forhold til antall tønnerom. Størrelsen på jekta ble benevnt i antall tønner, lester (12 tønner) og kommerselester (18 tønner).

Styreposisjonen i de små jektene var i hammelrommet, foran vengen, slik som på fembøringene. Halskaren og framromskaren oppholdt seg i framrommet og framskotten. Framskotten hadde et halvdekk hvor man håndterte halsen på seilet og bolina. Ankring ble også ordnet herfra. Jekta hadde solide kollere (stolper festet til båtsidene forut) for feste av fortøyningstau og dregger. Ankere og kjetting kom ikke i bruk før på 1830-tallet. Før denne tiden ble det brukt dregger og ankertau. Først da jektene ble større utover på 1800-tallet, måtte man ta i bruk kjetting.

Størrelsen på vengen følger av størrelsen på jekta, slik at en 20 kommerselesters jekt kunne ha en rimelig stor veng som ga soveplass til passasjerer. På disse jektene var styre- og manøverposisjonen flyttet til oppå vengtaket. På en fire lesters jekt var det knapt sittehøyde i vengen. På de store jektene som kom i drift etter 1820, var det god plass i vengen, og den kunne ha en egen lugar for skipper eller prominente passasjerer.

Riggen var en vanlig råseilrigg med den eneste forskjellen at seilet var oppdelt med flere bonetter som kunne løses fra underkant av hovedseilet. Bonettene var lisset til hverandre og storseilet. Da kunne mannskapet ha full kontroll med seilet selv om tørrfisken rakk et godt stykke oppover masta. I mye vind ble bonettene fjernet for å reve seilet.

Størrelser

Størrelsesbenevninga på jektene endret seg opp gjennom tida, så det er vanskelig å få et sammenlignbart bilde av hvor store de egentlig var. Tidlig på 1600-tallet nevnes de etter kjøllengde og med alen som måleenhet. Dette var den gamle norske båtalna, som var 54,92 cm lang, til forskjell fra dansk-norsk alen som kom i bruk senere og var 62,75 cm. Båtalna ble imidlertid brukt som måleenhet på jektene så lenge de ble bygget. I 1631 ble antall tønner brukt som størrelsesangivelse. I 1650 treffer vi på lester, som refererer til 12 tønner. Rundt 1700 kommer begrepet kommerselest som refererer til 18 tønner. Senere brukes kommerselester og lester slik at vi av og til må tolke ut av sammenhengen hva som menes.

De eldste jektene var bare rundt 30 fot lange, men fordi de var forholdsvis dobbelt så breie og høye som båtene, kunne de laste mange ganger mer enn båter av samme lengde. Det finnes ikke referanser til jektestørrelser før 1621. Da varierte jektene som kom til Bergen mellom 10 og 17 alens kjøllengde, noe som ga en lastekapasitet på mellom fire og 18 lester, eller 7,5 til 32 tonn. Jektene holdt omtrent samme størrelse fram til 1750-årene, da de hadde blitt cirka 15 lester i snitt. I 1790 var de cirka 27 lester i snitt, rundt 48 tonn.

Etter 1830 begynner jektene å bli bygget mye større, og på 50–60 år vokste de fra rundt 40 til om lag 70 fot. På slutten av 1800-tallet var det i realiteten tre jektstørrelser: Den minste var «småjekta» som lastet 400 tønner (33 lester/59 tonn), «mellajekta» lastet cirka 700 tønner (58 lester/104 tonn) og «storjekta» lastet rundt 1000 tønner (83 lester/150 tonn). Den største jekta som er bygget, Bue Digre, var sannsynligvis cirka 82–83 fot lang. Den lastet 1600 tønner, som tilsvarer 133 lester eller 240 tonn.

Det fantes også en mindre lastebåt, tendringen, som lasta 200 tønner og ble mest brukt til frakt lokalt. Tendringen var smalere enn jektene og breiere enn båtene, og navnet viser til at den hadde ti tønnerom. I Trøndelag og på Vestlandet var benevnelsen vedjekt vanlig om en jektetype som for det meste fraktet trelast og ved, særlig til byene Trondheim og Bergen. Disse hadde gjerne en litt annen rominndeling i lasterommet, men var ellers like.

Måling av last og volum

Å beregne et fartøys lastekapasitet noenlunde presist ble ikke matematisk mulig før på slutten av 1700-tallet, og denne typen beregninger ble ikke tatt i bruk i Norge og resten av Europa før på 1850–1860-tallet. Fram til da ble det brukt enkle retningslinjer for måling av skipsvolum basert på antall tønner, som stammet fra 1600-tallet og som var gode nok for å få et rimelig nøyaktig bilde av lastekapasiteten.

Når ei ny jekt kom til Bergen for første gang ble den taksert for lasteevne og tallet brent inn i mastebeten. Takseringa var et omtrentlig anslag på hvor mye jekta kunne laste, og det var dette volumet eierne betalte skatt for. Da jektene ble større utover på 1700-tallet, ble det tydelig at de kunne laste mye mer enn de var registrert for. Jektene var breie i forhold til lengden, derfor kunne de lastes dypere uten å miste stabilitet og sjødyktighet. Jekteleia langs norskekysten gikk stort sett innaskjærs, så faren for å måtte seile i havsjø var mindre.

Last

De nordnorske jektene fraktet hovedsakelig tørrfisk og tran til Bergen. Etter 1740 ble det også fraktet mye klippfisk og rogn. Det kunne i tillegg være mindre kvanta av reinskinn, smør og andre varer om bord. Den viktigste lasten nordover var bygg, havre, hvete og hamp. Hamp ble spunnet til fiskesnøre, garn og tau. Brennevin og fintøy ble også handlet i Bergen.

Den tunge tønnelasta ble alltid lagt i bunn av jekta. Tørrfisken ble lagt oppå tønnene, og siden den var så lett, kunne man laste fisken et godt stykke opp over rekkehøyda. Det ble satt opp støtter ved vaterbordet, lagt bord på innsiden og et løst tak av flak (lemmer) oppå for å holde lasta samlet og så tørr som mulig. Slik kunne det lastes omtrent 1/6 av mastehøyden oppover.

Jektene var fra gammelt av knyttet til et bygdelag, og når fiskerne utrustet seg for lofotfisket i slutten av januar hvert år, tok jekta med seg mye av utstyret som trengtes i Lofoten, slik som hjellstenger. Når fisket var over 14. april, lastet de om bord tønnene med lever som skulle tilbake for å brennes til tran, i tillegg til utstyr. 12. juni var jektene tilbake i Lofoten for plukke tørrfisken av hjellene, laste om bord årets fangst og seile til Bergen.

I Trondheimsfjorden var det ganske stor fraktefart fra gammelt av, både frakt av trelast til Trondheim for omlasting til utlandet og ved til innbyggerne i byen. Utover 1800-tallet var det også mye kalkfrakt, men fra 1860-tallet dro mange jekter også til Nord-Norge for å kjøpe fisk. Jektene på Vestlandet ble hovedsakelig brukt til lokal frakt av varer i fjorden og til vedfrakt til Bergen. De førte også dyr til Bergen som skulle selges og slaktes.

Eiere og mannskap

Jekteordninga var først og fremst bondeorganisert, og skulle sikre at utbyttet av fisket ble omsatt i Bergen. Det var den mest velstående bonden i bygda som finansierte bygginga av jekta og eide den, og eieren av jekta hadde retten til bygdefaret. Retten var livslang og arvelig, men ga også plikt til å stå for frakten. I 1739 ble denne praksisen lovfestet.

Det var også mange velstående handelsmenn som finansierte jekter selv, slik at de kunne handle fisk nordpå og selge i Bergen. Velstående prester kunne også eie jekter. De fikk betaling for prestegjerninga i tørrfisk, og mente de måtte ha egne jekter for å få den omsatt i Bergen. Men det var aldri mer enn ti prosent av jektene som var eid av embedsmenn.

Mannskapet besto av skipper, styrmann, mannskap og føringsmenn. Skipperen kunne være jekteeieren eller en representant for eieren. Styrmannen var ansvarlig for seilinga. Føringsmenn var folk som skulle ta seg av lasta for andre fiskere og få den solgt og losset, og i tillegg kjøpe de varene som skulle nordover igjen. Det var som regel én føringsmann for to fiskebåter som sendte tørrfisk til Bergen, og ofte var føringskarene en del av mannskapet og deltok under seilasen. Det var mye arbeid som skulle utføres på bergensturene, og det kunne derfor være ganske mange mann om bord, hvorav noen var fast mannskap, og de fleste hadde faste arbeidsoppgaver, som å passe skautet eller halsen, eller å ordne med dregging og ankring.

Jektenes økonomiske betydning

Jektefarten utgjorde en helt sentral del av eksporten som utgjorde ryggraden i Norges økonomi fra middelalderen og til utpå 1900-tallet: Eksport av tørrfisk, klippfisk og andre fiskeprodukter til utlandet. Jektene sørget for å få fiskeproduktene fra produksjonsstedene til eksporthavnen Bergen, der de fant veien videre ut i verden på norske eller utenlandske skip.

Verdien av varene som jektene fraktet den første etappen ut til markedene i Europa var enorm. Eksempelvis utgjorde norsk tørrfisk på 1300-tallet 80 prosent av alt som ble innført til havnene i Øst-England. I perioden 1869–1878 sto torskeproduktene klippfisk, tørrfisk, tran, rogn og guano (her: fiskeavfall) i gjennomsnitt for 56,7 prosent av Norges totale eksportverdier. Mellom 90 og 95 prosent av dette ble fisket i Nord-Norge og fraktet med jekter til Bergen. På denne tiden var det også noen andre fartøyer, særlig jakter, som tok del i fiskefrakta til Bergen. En del trønderjekter var også kommet inn i denne fraktefarten etter at fraktemonopolet ble opphevet i 1866.

Byggesteder

Fram til slutten av 1700-tallet var det få sagbruk i Nord-Norge, og alt av båtbord ble derfor laget ved at en stokk ble kløyvet i to og deretter sletthogd til rett dimensjon. Slik fikk man bare to båtbord ut av hvert tre, og skogene ble derfor ganske fort ødelagt. Jektebygginga ser ut til å ha vært en stor belastning for skogen.

På 1500- til tidlig på 1600-tallet ser jektebygginga ut til å ha vært drevet i de fleste fjordene med passelig skog. Fra slutten av 1600-tallet nevnes Beiarn sør for Bodø som den viktigste bygda for jektebygging, mens Saltdalen nevnes først fra begynnelsen av 1700-tallet. Ellers ble det bygd jekter i de fleste fjordstrøkene i det nordlige Nordland. Særlig var samene i Skjomen, Herjangen og Tysfjord viktige. I tillegg ble det bygget noen jekter i Balsfjord og Malangen.

På slutten av 1700-tallet var jekteskogen i stor grad uthogd i de fleste stedene der det ble bygd jekter tidligere. Tidlig på 1800-tallet begynte man å bygge jekter i Rana, og på slutten av 1800-tallet overtok Innherred i Trøndelag som det viktigste byggerområdet for nordlandsjekter.

Bevarte jekter

Det finnes fire bevarte jekter:

Holvikjekta er den eneste originale og autentiske klinkajekta som finnes, og den mest bevaringsverdige båten i Norge. Den er ei mellajekt bygget i 1881 av båtbygger Jakob Apalset, og ble brukt til å frakte ved og annet frakt til Bergen. Den er i relativt god stand, og befinner seg ved Nordfjord folkemuseum i Sandane.
Innheredsjekta Pauline er også ei mellajekt bygget på Inderøya i 1860 som klinkajekt og ombygd til kravelljekt i 1897. Den eies av Egge museum i Levanger, er restaurert og under seil.
Anna Karoline er også ei mellajekt. Den ble bygget i Mosvik i 1876 av Gunerius Nielsen Brataker og kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954. Det ble lagt kravellhud utenpå den klinka huda ('klavert') på slutten av 1800-tallet. I forbindelse med byggingen av det nye Jektefartsmuseet i Bodø på 2010-tallet, ble jekta også restaurert skikkelig.
Svømmianna ble bygget som kravelljekt i Kyrkjebø i Sogn i 1896, og gikk i frakt langs kysten fram til 1970-tallet. Den ble kjøpt av Sogn og Fjordane fylkeskommune i 1983 og står på land i et naust ved Kystmuseet i Florø.

Utover dette finnes Holmedalsjekta ved Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Den ble sannsynligvis bygget av Sjur Vindheim, som døde i 1769. Den er ni meter lang og vel tre meter bred, laster tre eller fire lester, og ble brukt til varefrakt mellom gårdene. I nordnorsk sammenheng tilsvarer Holmedalsjekta en vanlig liten jektestørrelse fra 1500- eller 1600-tallet. Noen kaller den storebåt, andre kaller den jekt. Ved De Heibergske Samlinger i Sogn finnes i tillegg Skåsheimbåten, en storebåt bygget tidlig på 1800-tallet som laster fire lester og er cirka 32 fot lang.

Nordlandsjekta Brødrene er en rekonstruksjon av storjekta Brødrene av Melbu som Nordlandsmuseet i Bodø kjøpte i 1937. Den var til reparasjon på Rognan da andre verdenskrig brøt ut, og sank ved kai under krigen. I 1997 ble det bygget en rekonstruksjon basert på det som var igjen av vraket på Rognan, gamle bilder og beskrivelser, og denne eies av Stiftelsen Nordlandsjekta Brødrene i Melbu.

På Sunnmøre er det bevart mange bord fra jekteskrog, og disse har blitt gjenbrukt som kledning på naust. I ett tilfelle var det bevart så mange bord at det lot seg gjøre å rekonstruere og bygge ei sunnmørsjekt, som fikk navnet Anna Olava. Den ble bygd i 2000 av Jakob Bjørkedal i Bjørkedalen og eies av Herøy kommune.

JEKT-NAVNET

Navnet jekt kommer fra det hollandske "jacht". På 1600-tallet var det navnet på et enmastet fartøy som mest ble brukt til å seile på kanalene og innlandssjøene.

Disse fartøyene hadde sneseilsrigg i motsetning til de aller fleste andre skip på den tid, som førte råseil.

Sneseilerne gjorde "jacht"-ene lettere å manøvrere enn småfartøyene med råseil.

JEKTER OG JEKTEFART I NORGE

De første norske Jektene ble bygget på 1700-tallet. Etterhvert ble Jekta den viktigste fartøytypen og dominerte kystfarten mellom 1850 og første verdenskrig.

Samtidig som Jekta gjorde sitt inntog, fikk varetransporten langs kysten et oppsving. For folk langs kysten ble det nå mer vanlig å skaffe seg leverbrød ved å frakte egne og andres varer fra sted til sted. Folk i Egersund, Sogndalstrand og på Lista spesialiserte seg tidlig på frakt mellom Vest- og Øst-Norge.

Utover på 1800-tallet var Jekteflåten spredt over hele Sør-Vestlandet. Hardanger, Sunnhordland og Ryfylke var de mest kjente Jekt-distriktene, med jekteiere og jektebyggere i nær sagt hver grend.

I 1875 var det registrert omkring 200 fartøyer av denne typen i Stavanger tolldistrikt.

Fra de siste tiårene av 1800-tallet til 1. verdenskrig, da klippfiskfarten mellom Nord-Norge og Kristiansundområdet var mest omfattende, var dessuten Kristiansund ett av de viktigste sentrene for jektefarten.

Våre kystfarere dro nå ikke lenger bare langs norskekysten. Norske fraktmenn for i sine små en- og to-mastede fartøyer også til Østersjøen, til England og de andre Nordsjølandene. Også i de andre nordiske landene ble det bygd Jekter.

På sine ferder kunne norske jektefolk legge merke til at vel var språk og akikker delvis svært forskjellige, men fartøy-typene var ofte velkjente hjemme-fra. Den vanligste norske jektetypen - Hardangerjekta - var utviklet av byggerne i Hardanger.

Jekta er et helt spesielt fartøy. Det finnes ikke maken. Utviklet til det helt spesielle behov folk langs kysten nord om Bergen, og særlig i Nord-Norge, hadde for å kunne klare seg med korn og andre produkter som landsdelen ikke var selvforsynt med fra naturens hånd. I en tid uten penger måtte jekta være slik konstruert at hun kunne frakte det byttemdilet som landsdelen hadde rikelig med, nemlig tørrfisk i store mengder den ene vgene som byttemiddel og kunne ta med seg det nødvendigste til livets opphold på tilbaketuren. Og hun måtte være så sjødyktig at hun kunne klare den lange turen med flere strekninger med åpent hav. Hun måtte laste så mye at det kunne klare seg med to turer hver sommer, for flere uker var det vanskelig å rekke i den korte sommeren som var her nbord med brukbart vær.

En fabelaktig båt

Det at jekta ble brukt i så mange hundreår er et bevis på at denne unike konstruksjonen var en fabelaktig båtsom innfridde alle disse kravene.

Knut Hamsun sier det slik i romanen "Mysterier" fra 1892:

"Bare en slik nordlandsjækt vilde være en fabel-båt, en åndenes farkost for østlændingen. Hadde han set en slik jægt? Ikke? Den så ut som den hadde kjøn, som om den var et stort hunndyr, utbulnet av venger i buken og flat i enden, som om den kunde sætte sig. Densa nese står tilveirs som et horn som kunde nedkalde fire vinde."

BESKRIVELSE

En Jekt er en bred, liten seilskute, de eldste uten fast dekk, vanligvis med én Mast. Jekta førte Råseil. Over Råseilet kunnet jekta føre Toppseil.

Enkelte Jekter ble omrigget med to master, og førte da Sneiseil på Mesanmasta, som sto lengst akterut. Disse fartøyene ble kalt Jektegaleaser.

Etter hvert fikk Jektene Halvdekk for-, akterut, eventuelt også langs sidene.

I stedet for dekk midtskips hadde Jekta løse flak som beskyttet lasten. Disse kunne heves hvis lasten var høyere enn Skandekket.

Formen og det løse dekket gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over dekket.

Jekta, er en båttype som i tusen år har vært selve livsnerven i Nordlendingenes markedstilknytning. Det var Jekta som sørget for at Tørrfisken nådde de europeiske markedene via Bergen.

Til tross for denne store betydningen har det vært forsket lite og intet på Jektas historie og teknologi.

Vi vet i dag langt mere om Vikingskipene enn om Jekta. Jekta er en båttype som det i dag bare finnes to bevarte eksemplarer igjen av, Jekta Brødrene og Jekta Pauline.Jektas størrelse bygger faktisk på Spenntaket, den avstanden fra Tofta til nærmeste Band i en Nordlandsbåt som gjorde det mulig for en voksen mann å ta Spenntak når en skulle Ro (det vil si cirka 84 cm). I minst 1500 år har alle Robåter i Skandinavia, Island, Færøyene og Shetland vært bygget over en slik mal. Denne avstanden tilsvarte et Rom, som igjen definerte størrelsen på ei Tønne når varer skulle fraktes. Et slikt Tønnemål var så utgangspunktet for størrelsen på Jekta, det vil si hvor mange Tønner den skulle romme. Ettersom eksporten av varer (det vil si antall Tønner) økte sørover mot slutten av 1700-tallet, økte også størrelsen på Jekta etter dette forholdstallet.

Størrelser (Kilde: SNL)

Dette var den gamle norske båtalna, som var 54,92 cm lang, til forskjell fra dansk-norsk alen som kom i bruk senere og var 62,75 cm. Båtalna ble imidlertid brukt som måleenhet på jektene så lenge de ble bygget.

I 1631 ble antall tønner brukt som størrelsesangivelse. I 1650 treffer vi på lester, som refererer til 12 tønner. Rundt 1700 kommer begrepet kommerselest som refererer til 18 tønner. Senere brukes kommerselester og lester slik at vi av og til må tolke ut av sammenhengen hva som menes.

De eldste jektene var bare rundt 30 fot lange, men fordi de var forholdsvis dobbelt så breie og høye som båtene, kunne de laste mange ganger mer enn båter av samme lengde. Det finnes ikke referanser til jektestørrelser før 1621. Da varierte jektene som kom til Bergen mellom 10 og 17 alen kjøllengde, noe som ga en lastekapasitet på mellom 4 og 18 lester, eller 7,5 til 32 tonn. Jektene holdt omtrent samme størrelse fram til 1750-årene, da de hadde blitt cirka 15 lester i snitt. I 1790 var de cirka 27 lester i snitt, rundt 48 tonn.

Etter 1830 begynner jektene å bli bygget mye større, og på 50–60 år vokste de fra rundt 40 til om lag 70 fot. (9,15 - 21,4 m) På slutten av 1800-tallet var det i realiteten tre jektstørrelser:

- «Småjekta» som lastet 400 tønner (33 lester = 59 tonn),

- «Mellajekta» lastet cirka 700 tønner (58 lester = 104 tonn) og

- «Storjekta» lastet rundt 1000 tønner (83 lester = 150 tonn).

Den største jekta som er bygget, Bue Digre, var sannsynligvis cirka 82–83 fot lang. Den lastet 1600 tønner, som tilsvarer 133 lester eller 240 tonn.

Det fantes også en mindre lastebåt, tendringen, som lasta 200 tønner og ble mest brukt til frakt lokalt. Tendringen var smalere enn jektene og breiere enn båtene, og navnet viser til at den hadde 10 tønnerom. I Trøndelag og på Vestlandet var benevnelsen vedjekt vanlig om en jektetype som for det meste fraktet trelast og ved, særlig til byene Trondheim og Bergen. Disse hadde gjerne en litt annen rominndeling i lasterommet, men var ellers like.

Måling av last og volum

JEKTEFART

Jektefarten var en handelsfart som gikk langs kysten fra Vestlandet til Nord-Norge fra slutten av middelalderen til tidlig på 1900-tallet. Den tidligste Jektefarten vi kjenner gikk mellom handelsbyen Bergen og Fiskeværene fra Helgeland til Finnmark, med korn nordover og tørrfisk sørover. I tillegg til den lange ruta langs Norskekysten fantes det tre kjerneområder for Jektebruk og Jektfart i lokal og regional trafikk, Sogn/Nordfjord, Trondheimsfjorden og Salten/Lofoten.

Selv om grunnlaget for Jektefarten fra Nord-Norge til Bergen var Tørrfisken, ble også andre varer med. Andre ettertraktede handelsvarer var Tran, Hvalolje og Skinn av Røyskatt (Hermelin), Oter, Ulv, Rødrev, Bjørn, Sel, Rein og Geit.

Nordover fraktet man i tillegg til Rugmel og andre kornvarer, også Hamp, Lin, Øl, Brennevin, Keramikk, metallvarer, krydder, Salt, Tobakk og tøyvarer.

En stor del av årsaken til at Jektefarten oppsto, var at kongen forbød Hanseatene å seile nord for Bergen, til de norske «Skatteområdene». Det har også vært en utstrakt Jektefart i fjordene på Vestlandet, både nord og sør for Bergen. Her var det blant annet Sild og landbruksprodukter som ble transportert. Jektefarten var en livsnerve i kysttrafikken, både for transport av handelsvarer og persontrafikk.

I Trøndelag var det allerede på 1500-tallet en utstrakt Jektetrafikk mellom Trondheim og distriktene rundt. Her var det trolig jordbruksprodukter og trelast som ble fraktet. Trondheim mistet mange av sine Handelsprivilegier for Trøndelagsområdet i 1840, og etter dette bygde mange bønder egne Jekter. Det rike jordbruks- og tømmeroverskuddet førte til en blomstringstid for Jektefarten i dette området i siste halvdel av 1800-årene. Midt på 1500-tallet var Jekter i bruk i Rogaland for transport av trelastvarer.

KJENTE JEKTER

18 KJENTE JEKTER I DAG

En oversikt over de mest kjente Jektene i dag er vist i tabellen til venstre:

Ei Jekt er en seglbåt med én mast med råsegl, ofte storsegl og toppsegl. Den er uten dekk, har avskåret akterende (plattgatter) og høy forstamn. Akterut er det en skanse i form av en kahytt eller et veng med dekk over. Båttypen ligner på en jakt, som imidlertid er sneiseglrigga. Den kalles også råsegljekt på grunn av riggens betydning for definisjonen av båttypen. Jekter er klinkbygd, men på 1800-tallet ble en del av dem klavert opp. Furu er vanligste treslag. Båttypen ser ut til å ha vært fullt utvikla på 1500- eller 1600-tallet, og var i bruk fram til omkring 1900.De fleste jektene ble bygd i de indre fjordbygdene i Nordland, men det ble også bygd en del på Møre og i Trøndelag.

Jektene var de største nordnorske båtene, og ble ofte brukt som føringsbåter til fiskeværene på Lofoten og til varetransport mellom Nord-Norge og Bergen.

Ei jekt kunne være på fra 20 til 60 lester, og tok opptil 9000 våger last. Sunnmørsjekter var gjerne på ti til 30 lester.

Når man frakta tørrfisk kunne man stue fisken, som er lett, høyt over rekka ettersom jekter ikke har dekk. Man reiste da skott på sidene for å forhindre sjøskvett, først løse sidebrett og siden fast tømra skott.

Mindre jekter hadde mannskap på 7 til 10 mann, mens de store trengte 12 mann.

Noen jekter er bevart og har blitt restaurert. Jekta er den største båttypen som føres i Tradisjonsbåtregisteret.

Tabellen til venstre viser antallet registrerte Jekter i ulike reginer i Nordland i perioden 1850 - 1871, da antallet Jekter var på sitt høyeste. Vi ser at antallet registrerte Jekter var høyest i Vågan i Lofoten med 30, fulgt av Alstadhaug på Helgeland med 27, og Buksnes i Lofoten og Bodø hver med 21 Jekter. Tilsammen var det 362 Jekter i Nordland i denne perioden.

Drektighet

Drektigheten måles i bruttotonn og nettotonn, som henholdsvis er det totale indre volumet av skipet, og det totale lastevolumet. Fra middelalderen til 1800-tallet ble enhetene lester og tønner brukt om volum, og på 18- og 1900-tallet ble registertonn benyttet.

Uttrykket lestedrektighet var også brukt, der lastekapasiteten ble oppgitt i rommål eller kommerselester.

Skipsmålingskonvensjonen av 1969 fastsetter regler for måling av et skips drektighet.

Kommerselester vart frå 1600-talet til midt på 1800-talet bruka til å måle lasteevne for skip ved transport av fiskevarar og andre fødevarar. Ein kommerslest tilsvare 80 norske kubikkfot, dvs 2,47 m3 eller ei lasteevne på 5200 pund (fra 1769), dvs. ca. 2600 kg. Ein kommerselest tilsvarte på 1700-talet i praksis om lag halvannan trelastlest. Frå 1672 fekk skip registrerte i København redusert det registrerte og tollpliktige lesttalet med 1/6. Frå 1750 til 1819 vart storparten av dei norske fartøya målt i reduserte kommerselester, slik at en må gjøre et tillegg på 16,7 % for å finne den reelle lasteevnen. Etter 1851 skulle ein reell kommerselest tilsvare 2,08 netto registertonn.

I tillegg kommer det også at Trøndelag og Vestlandet hadde et betydelig antall Jekter i denne perioden. I all hovedsak var Jektebyggingen aller størst i Beiarn og i Rana i Nordland, i Nærøy, i Stadsbygd og på Ytterøy i Trøndelag. Dessuten foregikk det meste av Jektebyggingen i Møre og Romsdal Vinjeøra og Solem i Hemnes, i Bjørkedalen og i Sunndalsøra, Mens Nordfjord var største Jektebyggingsbygda i Sogn og Fjordane.

JEKTA "BRØDRENE NYGAARD"

JEKTA BRØDRENE NYGAARD

Byggeår: 1889

Lengde: 70 fot = 21,3 m

Bredde: 22 fot = 6,7 m

Mastelengde: 82 fot = 25 m

Lastekapasitet: 120 tonn

Jekta "Brødrene Nygaard" var en nordlandsjekt bygd i Kristiansund i 1889. Den målte 70 fot i lengde, 22 fot i bredde, hadde en mast på 25 meter og kunne frakte opptil 120 tonn last.

Fra 1913 til 1934 var Julius Olsen fra Gildeskål skipper på "Brødrene Nygaard". Etter 21 år som skipper gikk han i land i 1934.

Under andre verdenskrig ble jekta avrigget og ombygd til frakteskute. I 1957 forliste "Brødrene Nygaard" utenfor Steigen, og ble dermed den siste nordlandsjekta under seil som gikk tapt.

I 1993 ble det bygd en kopi av "Brødrene Nygaard" som en del av arbeidet med å bevare jektetradisjonen i Nord-Norge.

JEKTA "KAROLINE"

JEKTA KAROLINE

Dimensjonene til "Karoline"

Lengde: 73,2 fot = 22,3 m

Bredde: fot = m

Dypgang: fot = m

En storjekt ved navn "Karoline" ble bygget i 1890 hos Nils Kaldahl på Bangsund for Mathias Salomonsen fra Buksnes. Buksnesjekta, «Karoline» av Leknes, ble i 1913 solgt til Å i Lofoten, og det er nå mange år siden den siste råjekta var å se «på leia». "Karoline" ble brukt til å frakte tørrfisk til B ergen i årene rundt 1930. Ja for et syn var det, når den store flokken av Nordlandsjekter kom brasende for en «luffar» av en vind i sine store, bugnende seil. Det ropte avveien for dem.

EN BERGENSTUR Kilde: Vestvågøy Historielag.
https://www.vhl-historielag.com/sites/default/files/bygdebok2/jektene_seiler_og_handelen_gaar.htm

La oss nå ta en Bergenstur med en av disse gamle, hederskronede farkoster. Og vi velger oss naturligvis en av de gode Buksnesjekter — ikke av de små klinkbygde med venge og vinduer i akterspeilet, høy akter og lav fremme, der var som de ville stupe kråke .— de nokså lite innbydende fra syttenhundre og den tid. Nei, vi velger oss for reisen og seilasen en av de større og mere moderne fra, la oss si tiden mellom 1880 og 1900. Da er det også ganske mange å velge mellom her i bygda, den fra Leknes, de fra Ballstad, den fra Lilleeidet, fra Skarsjøen og fra Offersøy — nei forresten den sistnevnte og vel også den fra Skarsjøen var ved den tid ikke lenger med i raidet.

Det er vår og begynnende sommer, og det lakker og lir mot fiskebyttetid, 12. juni. (Fra 1786 var fiskebyttedatoen 1. juni, men ble i 1816 forandret til 12. juni, og er nå, som en vet, opphevet). Jekteskipperen begynner å høre seg om etter mannskap, noen et det vel som kommer og byr seg fram som seglingskarer, og det er ingen vanskelighet med å få hyret folkene han trenger, 6-7 eller 7-8 mann, han selv iberegnet.

Fiskehentedagen (fiskebyttedagen) tidlig om morgenen går det løs med å skjære fisken ned av hjellene, det skrangler i hver sperre som faller for kniven, og bærerne, som ofte kunne være kvinner og barn, tar unna og bringer fisken dit den skal lastes ombord, først kanskje i en åttring eller fembøring og så videre til jektesiden — hvis det da ikke høver slik at jekta kan legge til kai; men slike kaier var det ikke mange av i 70-80-årene. — Der arbeides på spreng, dag som natt med innlastningen av tørrfisken. Skipperen jager på, han vil hurtigst mulig komme under seil. Skal lasten også omfatte tran, blir trantønnene lagt i bunnen av rummet. — Og så vokser da tørrfisklagene opp i høyden. Rappe hender henter fisk for fisk og legger i lag, det må gå som kjepper i hjul, og lagene må ikke legges skakke. Når de er kommet litt opp i høyden plugges de, og det gjøres på den måten at man tar tørrfisk, stikker sporenden av den inn i laget og banker den så inn med en treklubbe. Fisk etter fisk blir på denne måten plugget inn, for at alle fiskelagene og hele lasten skal bli fast og Ugge støtt i skuta. — Snart vokser fiskelagene opp over lukekanten, men det sies ikke stopp av den grunn, nei langtifra, en skal mye høyere til værs. Men først reises det nå omstøinger som støtte for farmen, og disse beklæs med bord som en annen kledning. Først når jekta er blitt dypt nok lastet, til opp over småboltene — og farmen når da et godt stykke, minst 3 alen, opp i masten, sier skipperen stopp, nå ikke en fisk mere denne gang.

Så legges lukeflakene i nøyaktig orden ovenpå farmen, skjærlinene blir satt på og godt strammet; de skal tjene til å støtte omstøingen av, slik at en ikke risikerer at fiskefarmen under uvær i sjøen går i raus, for da ville hundreogett være ute.

Nå er det klappet og klart til avreise. Provianten er også kommet ombord og de siste avskjeder tatt. — Ut Ballstadvågen blåser det en doven «kjøle», men skoddedotter oppe rundt Skottindtoppen lover mere av god og føyelig vind, børr som det heter, og skipperen gir ordre til å løyse. Fire mann, to på hver side, henger hardt i med spakespillet fremme ved baugen. Opp og ned, opp og ned hiver de seg, det er et stig og fall imellom uten like, og pokker kan ta hele «krøppelspellet», så tungt og uveitsomt som det er, men ikke et øyeblikks pause, ikke et halvt minutts pusterum forundes en. Man tørker svette med den ene hands ullskjorteerme, mens man «spaker» og hiver og letter med den andre, og sakte som lusa på tjærestikka kommer den svære kjettingen ledd for ledd sigende inn gjennom klysset og lempes i boksen under dekk. Omsider ligger ankeret for baugen, og så i sprang, så mange mann som trengs, til spillet for seglhiving — et nesten enda værre slit, før siste bonetet er løftet av farmen. Oppe ved åborsteinen sitter mannen som skal kaste tørntrossen laus i det givne øyeblikk, eller han sitter kanskje på skjæret «Bonden», og når skipperen kauker «kast laus», må han ha alt greit, og samtidig som trossa går, må han skynne seg i båten og komme seg ombord, for nå er jekta kommet i sig, den glir ruvende ut gjennom Ballstadsundet, Øya til bagborg, Landet til styrbord. Vinden kvikker til etter hvert og farten øker. Først skal nå ankeret kattes opp og gjøres forsvarlig fart, så kommer turen til toppseilet, skipperen vil ha klædt på henne hele segldrakten, og det går lett og kvikt å få dette forholdsvis lille seglet opp i høyden. Nå blåser det helt friskt rett i akterenden, og for baugen ligger en skavl av skummet sjø. Vimpelen på mastetoppen er full som en stoppet pølse og kan bare vifte og vinke litt med den ytterste tynne snippen.

Leirskjæret glir forbi, Spanna farer snart også akterut, men Svinøyfyret står der høyt på sin knause og er sommerslukket og overflødig akkurat nå, og snart ligger det langt bak oss i nordvest. Vi står til fjords, kurs legges og jekta gjør sin brede vei gjennom havet. —

Og der kommer det andre jekter, fra Henningsvær og Valberg, fra Stamsund, lire, Ramsvik, Nusfjord, fra Sund og Reine og Moskenes, fra Værøy — ja, står det ikke også en der langt vester i fjorden, den må ha løyst fra Røst, den.

Vi blir nå fordelt i vakter, like mange mann på hver, og 6 timer i vakten, det er grei skuring. Skipperen er selvsagt øversten på den ene av vaktene, bestmannen på den andre. Kokken står for «husstellet», men også han må delta i vaktene og det arbeide som forfaller på dekk — når han ikke er sysselsatt med gryte og oppvaskstua.

Etter hvert som vi kommer sørover på leia støter det stadig flere jekter til, fra Salten og Helgeland, og noen også nord fra Vesterålen og Troms, og da det siden ble motbør og kontrali vær, klumpet jektene seg sammen i havnene sør i Skeia og på Mørekysten til en hel Hjørungavågflåte, vi kunne til slutt telle 35-40 av dem, i forskjellige størrelser, noen var enda av de gamle «klinkerter», gamle og skrøpelige, og hadde vel lurt seg unna kontrollen, som forresten ikke var så innpåsliten med en slik gammelmodig jekt, — andre var nye og solide, kravelbyggete og glatte, men alle hadde den samme fasongen i hovedtrekkene, de var jekter.

Gjennom med- og motbørr, gjennom stille og storm og med flere havneopphold underveis, lå vi på kursen i leia, og selv om det lange stykker gikk balkesamt og sent, så bar det dog framover, — og en morgen stod vi, hele flåten, inn på Bergens havn. Nordfarerne var kommet, byen våknet til nytt liv. —

Et jektemannskap fra 1775. Sittende: Fra venstre: Nils Jensen, Rise, styrmann Enok Hansen, Haug, 22 år, og Lars Hartvigsen, Våje. Stående: Til venstre Edvard Nilsen, Horn, til høyre Wilhelm Knudsen, Horn, 21 år.

Straks ankeret var kastet kom det ombord smeder og snekkere, seilmakere og andre slags håndverkere og forhørte seg om det var noe vi trengte utført av fagarbeidere ombord. En halt skomaker med bekk på fingra meldte seg også. Noen av karene fikk litt å bestille, andre måtte gå med «uforrettet» sak.

Skipperen og de av mannskapet som hadde føring å Vareta, rodde straks i land for å treffe sine respektive kjøpmenn, ordne med leveranse av fisken og med de varene de skulle ha med nordover. Vi andre slengte med for selskaps skyld og for å gjøre oss kjent i staden — kanskje ble det vår tur neste år å være føringsmenn. Hos kjøpmannen ble det skjenk, og litt tobakk fikk en også stukket til seg, han satt ikke der og var blånøye just, den karen, og han ville vel også holde seg inne med nordlendingene, det var så mange kjøpmenn, så mange om beinet.

Vågen var pakkfull av fartøyer, og langs Tyskebryggen var Nordlandsjektenes plass, der lå de i rad og rekke, alle med sine ruvende fiskefarmer og var meget «drektige». Flere jekter fra Nordfjord, Sunnfjord, Sogn og Hardanger, var også å se. De fleste av disse førte «favnved» til brensel for byfolket. Men disse «sørajektene» var i sammenlikning med våre jekter, som gjenferd fra en svunnen tid — syntes nå vi da.

Så var det enn videre store, slanke utenskjærsgåere, og det var vel flotte saker, brigger, barker og fullriggere med mastre som kunne ta månen på spiret, og med et virvar av takkelasje som fikk det til å løpe i surr for en stakkars Nordlandsglunt.

Det var også hollenderkoffer, men de syntes vi ikke var noe for øyet akkurat, de minte nærmest om ankersgryta der hjemme; men de gjorde nok sin nytte de med, og kom seg da både fram og tilbake over Nordsjøen — Vårherre han skjønte på hvilken måte — slik anså vi dem.

Ved denne tid var det tillatt både å brenne lys og koke maten ombord i Nordlandsjektene (som vi har hørt, var dette tidligere forbudt), men fremdeles råk det en og annen «matkona» som bød fram sine middagsmåltider, etter gammel skikk og bruk, og litt avsetning hadde de nok, En hadde det jo travelt med lossingen og liten tid å unnvære til fyring og koking i lugaren. Bysse var det ikke ombord i jektene.

Men en og annen gang gjorde vi det, at vi gikk i land og kjøpte oss et bedre måls mat på restaurant. Vel nok var hyra i knappeste laget, men en fikk da sannelig rause litt, når en slik en sjelden gang var i byen. Og maten var billig, 75 øre for en rasjon kjøttkaker med sause og store sognepoteter til, samt en søt grynsuppe. Og var vi kanskje ikke de menn at vi også kunne rive i et krus øl, og tømme det med anstand og en krans av skum i bartene. Nordlendingene har aldri hatt det ordet på seg, at de ikke satt og knep på skillingen.

Men arbeide, først som sist, var det. Skillegarn etter skillegarn ble løsnet av fiskelagene og tullet sammen. Nye partier kom «for en dag», og gesellene veiet. Vi måtte innom flere brygger for å losse, en kjøpmann skulle ha det partiet, en annen et annet parti. Noe av fisken ble også losset i prammer, skuter, som bergenserne kaller dem. Små slepebåter dro oss rundt til de forskjellige lossesteder — helt ut til Sandvika.

Endelig ble siste tørrfisken hivd over rekka, og siste trantønna lagt i heis. — Nå var det å laste for heimtur. Det gikk mest på mel, som nå ble lagt i bunnen av fartøyet; men også en rekke andre kjøpmanns varer ble tatt ombord, ja like til møbler — om det ellers var plass til dem. Det var en hel stor kolonialbutikk vi reiste av med nordover. Jektene var «forsyningsnemnd» den gang, de store lastdragere langs Nordlands- og Vestlandskysten, slik de hadde vært det fra — ja hva viste en alminnelig seglingskar om det. Lastingen foregikk for det meste fra de såkalte skuter, som de små slepedampere kom halende med inne fra kjøpmannsbryggen. Og så lå jekta der lastet igjen, alt hva den kunne bære. Så ble det proviant for nord turen, og kjøpmannen var ikke nøye med å gi «attpå» handelen .— en flaske vin kanskje, en hank kringle, en pose karva blad, eller hva det nå kunne være.

Men før vi løyste skulle skårungen «handse», det måtte endelig ikke bli glemt. Slik var gammel skikk og bruk, og skam for den skårungen som brøt skikken. Og hva annet skulle en «handse» med enn brennevin, — grøt kanskje, som det kunne hende hjemme i Lofoten, når skårungs- eller nybåthands skulle gjøres. Nei, grøt her, ikke tale om. Her hvor en snublet i brennevinshandlere, og det var nå heller ingen formue som skulle til for en flaske eller to. Jo, så «handset» vi og sang og slo i bordet til hverandre, skrøt av bedrifter vi hadde utført eller aktet å utføre, men mest om jekteseilaser vi hadde vært med på, med lensing for snaue mastra og livet mellom hendene. Skipperen selv var den som mest hadde å fortelle, han hadde faret så lenge og opplevd så meget. Men vi andre var heller ikke for katta — selv om vi måtte ty litt til overdrivelser for å holde oss i høyden. Bare skårungen, «handseren» tidde bom stille, han var førstereiskar og nesten bare barnet enda, og dessuten fikk han ondt av karsken og måtte kaste opp over rekka.

Nordover, hjemover, god børr, mange jekter i følge, godt humør, hjemlengsel. Der tar de første jektene av fra ytterleia, braser opp og legger bidevind. De skal inn til heimhavna. Og etter som vi avanserer nordover Helgeland, tynnes det merkbart ut blandt vår flåte. Tilslutt er det bare vi lofotinger, og et par-tre Vesterålsjekter igjen, men de som skal østover glir smått om sen bort fra oss de også og forsvinner nordost på i den disige sommerluft.

Det ble gjensynsglede da vi langt sør i Vestfjorden begynte å dra kjensel på heimbygdsfjellene og kunne plukke hvert enkelt av dem ut fra den lange blågrå muren derute. Jo, der hadde vi Himmeltindene, og der Skottinden med følge. Er ikke det Guratinden? Og det Sandsundaksla? Og den, jo det er Offersøykammen, og like ved Holandsmælen. Og som et framspring i fjorden der borte? Selvfølgelig er det Ureberget. Etter hvert steg de fra hav «trollheimen» alle sammen, ned til de laveste av stand, og var ikke det minste forandret.

Skipperen står selv til rors. Kurs for Svinøy fyr. Den står der framdeles med slukket blikk. Spanna kommer opp på siden, Leirskjæret like ved svingen. Sønnavinden blåser så sakte, det er ønskevær.

Ankeret falle!! runger skipperens kommando, — og det falt med stort spetakkel av kjetting som ramlet i sjøen inne på Ballstad havn, det var som når Bukke-Tor kjørte grasat. Jekta lå heimhavnsfortøyet. Turen var endt.

Det første vi mannskaper hadde å gjøre, når seil var beslått og annet ombord gjort unna, var å gå rundt med beskjed til de forskjellige varemottakere om å innfinne seg for å hente sitt gods, og vi var ikke lite høy i huva, der vi trasket omkring og ga våre bud og vår beskjed. Og de kom med sine båter til å hente i. I løpet av et par døgn var jekterummet gjort tomt og øde.

Vasket og flidd ble vi kalt til skipperens kahytt for å få oppgjør. Å, det var ikke større oppgjøret, vi vant å dra det med oss, sammen med kostkista og sengklæsekken. Hyra var nå ikke større, og hadde vi kanskje ikke vært litt for ofte på restaurant i Bergens by, og bestilt noen krus for mange. Nå satt vi her med straffens anger i våre hjerter. ,— Men var her ikke mere rundfisk i verden, ble det ikke flere Bergensturer å gjøre. Snakk om det, og så heiset vi litt på humøret og sa gladelig takk til skipperens velfylte avskjedsdram. — Han hadde forresten aldri vært knipen på drammene under turen. Hver gang vi løyste og hadde vært flinke gutter, gikk han rundt og skjenket oss, just som jekta var kommet godt og vel under seil og det minket med milene — på ned- eller nordtur.

Kristian Haagensen, Skotnes.

Som vi sitter der nede i kahytten, munnser litt og dveler ved avskjeden, forteller den gamle skipper oss et og annet fra sin lange jektefartstid.

Tidligere, sier han, var det slik, at når mannen i huset sendte sitt flaskefôr med jekta til Bergen for å få det fylt, så sendte kona hans også sitt, men bare for vin. Det var dog bare de litt mere velstående i bygda som kunne tillate seg slikt. Men det var likevel ikke så få flaskefôr vi hadde med oss tomme nedover, fulle nordover. Enkelte kvinners flaskefôr var meget pene, og flaskene var ikke mindre av det utvalgte slaget, de var av forskjellig farge, og vinsortens navn stod preget i flaskene med sirlige bokstaver. Flaskene var nesten alle sammen firkantede, for å passe til rummene i foret. — Men, spør vi, var da kvinnfolkene så slemme til å drikke i den tida? — Langt i fra, svarer skipperen, ikke verre enn nå for tida. Men det var slik, ser dere, at kom det en kone av hennes mere likestillede på besøk, så var det ikke godt nok bare med kaffe, nei, det skulle også være en dram eller to av vin, og så kom flaskefôret og de fine, grønne, blå eller fiolette flaskene fram, med vignettene trykt i selve glasset.

Mannfolkenes brennevin var av det mere alminnelige slags. Det var ikke så nøye med vignettene og navnet bare det var sterkt. Og reiv det ikke godt nok i halsen, så lot en det tilsette en passende porsjon spanskpepper, og da ble det skjenk som sa seks. — Men misforstå meg nå ikke, sier skipperen, dere må bare ikke tro at folk dengang var fyllebøtter, langt i fra. De kunne drikke, men de kunne såmen også la det være. Det var mest til høytidene det ble brukt, eller ved et godt lag ellers. Nå var det jo slik at her var brennevinshandel på nesten annet hvert nes, men likevel skulle en nå ha det fra Bergen, det var likesom grommere da, syntes man vel.

Ja, skål glunta og takk for turen denne gang, sier skipperen og skyver flaskefôret inn på foten av kahyttskapet.

Slik satt han der og fortalte den gamle, grå skipperen, som i mer enn en mannsalder hadde seilt med jekt i kystleden mellom Lofoten og Bergen. Om storm og stille, forteller han, om motbørr og medbørr, om gode turer og onde turer, om forlis og ulykker, om slit og strev og møye på så mange vis, om tap og gevinst. Men gjennom den hele fortelling går det en tråd av glede og stolthet. Jekta og han hadde i fellesskap båret hjem så mangen dåd — og så alle lastene da — denne jekta og alle de hundrevis andre av Nordlandsjekter ut gjennom århundrene. De våget i uvær, de bukserte i stilla for å komme hurtig fram, for av deres føring skulle folket livberge seg. — Og blandt disse skutene og disse menn, var det årvisst også jekter med sine gjeve skippere og mannskaper fra Buksnes å finne, like til det siste.

Nå er deres «saga» forlengst ute. Den siste Buksnesjekta, «Karoline» av Leknes, ble som tidligere nevnt i 1913 solgt til Å i Lofoten, og det er nå mange år siden den siste råjekta var å se «på leia», og aldri mere vil en få dette syn å se. Ja for et syn var det, når den store flokken av Nordlandsjekter kom brasende for en «luffar» av en vind i sine store, bugnende seil. Det ropte avveien for dem.

De gamle, gode skippere, og de mange dyktige og uforferdede jektestyrmenn ligger alle nå i sine graver, men de har hver for seg og i et bredt samarbeidets fellesskap reist seg sitt minnes bauta, bredt som jekteråa og høyt som den største jektemast.

Hvor har de ikke, slekt etter slekt her i bygda gått og ventet på at bygdefarsjekta skulle komme med sin føring. Det kunne, som i ufredsårene, stå om livet for mange, hvis den ikke kom. Og én gang, vet vi, kom den jo ikke — da værst det knep, den gang Tengmannjekta ble kapret. Men det hendte vel så mang en gang at forlis og ulykke, og bud der om var det eneste en fikk. — Jekta var deres eneste bærer og bringer, fra og til langveis derute, så meget avhang av dens ve og vel.

Det å komme fra Bergenstur var slett ingen ringe ting i hine tider. Bergen var nå byen, den, over alle andre i hele den vide verden. En hadde nok hørt om London og Amsterdam, om Hamburg og Barcelona, ja om tyrkernes stolte Konstantinopel, men det var nå Bergen som var byen. Og derfor kunne vi seglingskarer kjenne oss godt stolte, der vi med skyggelua litt på snei kom hjem fra tur — med Bergenslukt i klærne, selv om det nå bare var pumpevannslukt der nede fra jektas kjølsvin. Det var vel egentlig ikke noe til kar, som ikke hadde gjort i det minste én Bergenstur. Den var tidens store og berømmelige reise, en satte merke for den både i almanakken og i minnet. Og slike nylig hjemvendte «jektegaster» hadde alle mulige sjanser hos jentene, en kortere tid iallfall. Det var så rart med en slik Bergensfartkiste, den kunne gjemme så mangt. Å, lille Hulda hadde vel litt beregning med i spillet, når hun slik klinte seg inn på ham, den fregnete gutten fra gammen inne ved Vassenden, som ellers ikke var så meget estimert. Og sannelig kom ikke Hulda en dag til vennelag med både lavendeloljeglass og en liten medaljong av ekte gull. Se bare på den, sier hun, ekte saker altså, kjøpt i Bergen, kan dokker vite. — Men gullet var så synt, det varte bare til, neste pinse — og så var det bare messing. Og da gikk ikke Hulda mere til gammen og den fregnete Bastian. — Og som nå med vår egen Teodolfus, han som var bestmann alt og basen på sin vakt under vår før omskrevne Bergenstur, han gjemte i sin kiste foruten en salmebok med messingspenner, til sin gamle mor, et stort sirtsestørklæ og en ring av sølv med to hilsende hender som ornament. Hvem til? Til kjæresten naturligvis, ho Indianna i Skaret. — Men alle vi andre da? Ti bare still, skal jeg sitte her og sladre om alle sammen. Men kistene våre — ja dere skulle bare vite. Slik var vi Bergenserfarere, det stod glans av oss, men bare en kortere tid, akkurat som med ringen hendes Hulda.........

Den siste jekt, det siste brede seil, som kunne fylle en stor kvadrat av horisonten, vi ser det ikke mer. — Den siste skipperen, den siste — styrmann — de sover under torven. — Men minnene om disse skuter og disse menn, de skal leve videre, alltid videre. Og derfor har vi villet risse disse runer.

Detaljerte opplysninger om Jekter og Jakter i Nordland:

https://www.facebook.com/legacy/notes/10151053665910731/

JEKTA ANNA KAROLINE

JEKTA "ANNA KAROLINE"

"Anna Karoline"

Tekst og melodi av Halvdan Sivertsen

Vi gir dæ et hus, du som bygde et land

vi gir dæ et hus, du som vet du holdt vann

Nu står du her, som den siste

Vis oss alt vi ikke vet, vi ikke viste

Ei eldgammel kirke som har sett dæ

I tusen år satte du seil

Lasta med Lofotens grøde

Fra baugen til akterspeil

Med tørrfesk tell langt opp på masta

Og lever, og tønna med tran

Ba du om god bør tell Bergen

Ikke vindstilla ... eller orkan

Du seilte, mens århundran kom og for

Du seilte, med livet og døden ombord

Livet, når ankeret gikk i hjemlig havn

Døden, når stormen skreik rundt fortaptes navn

Og ingenting ble med telllbake

Av menn og båt og last

Skjønt ho Marion og han lille Mathias

Ba førr han pappa, holdt håpet fast

Førr havet tok og tok
Og havet tar og tar

Og havet gir og gir oss

At hav av alt vi har

Du seilte, med slitet som last mot sør

Du seilte, og kom hjem på ei strykanes bør

Med velstand og vara, og gullring tell frua

Med sommer tell sinnan, og styrke tell trua

Vi gir dæ et hus, nu har du takka av
Litt himmel omkring dæ, du som eide et haNu står du her, stolt som den siste
Vis oss alt vi ikke vet, vi ikke visste

Vi gir dæ et hus, nu har du takka av
Litt himmel omkring dæ, du som eide et hav

«Anna Karoline» er en jekt (ofte kalt nordlandsjekt), bygget på Brataker i Mosvik i 1876 av jektskipper og båtbygger Gunerius Nielsen Brataker. Hun ble kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954, og står nå utstilt i Jektefartsmuseet som ble åpnet i 2019 ved Bodøsjøen i Bodø.

Jektene var i århundrer de viktigste frakteskutene som gikk langs Norskekysten, og «Anna Karoline» er en typisk representant for jektene som i århundrer bidro til å opprettholde handelen internt i Nord-Norge og mellom Nord-Norge og Bergen.

Dimensjonene til "Anna Karoline"

Lengde: 54 fot = 16,46 m

Bredde: 18 fot = 5,49 m

Dypgang: 6 fot = 1,82 m

Dette gjorde henne til en relativt liten jekt, men godt egnet for frakt langs norskekysten.

Anna Karolines livsløp

Bygging og konstruksjonsendringer

I 1876 ble «Anna Karoline» bygget for regning for klokker Arnt O. Eggen i Mosvik, og ytterøyningene Oluf Nøst og Ole Vandsvik. Hun ble bygget på småbruket Brataker av jektskipper og båtbygger Gunerius Nielsen Brataker.

Jekta bærer i dag preg av ulike reparasjoner og tilpasninger, som gjør det mulig å studere båtens utviklingstrekk. «Anna Karoline» var opprinnelig klinkbygd og uten fast dekk (flaker). I 1890 havarerte jekta på Kirangrunnen, og hun ble så slept til Trondheim hvor skroget utvendig ble høvlet ned, og det ble lagt glatt kravellhud utenpå. Derfor kan man i dag se at jekta både har klinkerhud og kravellhud. «Anna Karoline» fikk nye eiere i 1903, de satte inn en 16 hk «Kelvin» motor som hjelpemaskin.

Etter et havari i Bodø i 1908 ble hun tatt opp på slipp og reparert. Tidligere hadde hun hatt lasteflaker, men under reparasjonen i 1908 fikk hun nytt, fast dekk. I 1916 fikk hun innsatt en 30 hk «Avance» motor.

«Anna Karoline» hadde full seilføring fram til 1932, men ble så avrigget. Samme år ble det foretatt en større reparasjon av skroget. Hun fikk blant annet ny akterspeil, det ble også byttet dekk akter og forut.

På 1950-tallet ble hele skroget over vann fornyet. Da hun ble kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954, ble det støpt fundamenter under fartøyet, samt utført nødvendige reparasjoner og impregnering av båten.

Navnet

Navnet «Anna Karoline» er laget på bakgrunn av fornavnene til de tre første eierne, som het Arnt, Kristian og Ole.

Drift

«Anna Karoline» tjente som fraktebåt i alle de år hun var i trafikk. Bruksområdet har variert fra eier til eier, årstider og avhengig av hvor jekta var stasjonert geografisk. I perioden Ole Vandsvik hadde eierinteresser i «Anna Karoline», startet året med at båten dro til Lofoten for å kjøpe fisk. Fisken ble saltet ombord, før de i mai returnerte til Kiran i Roan hvor de tørket fisken på bergene hos Ole Vandsvik. Mens tørkingen foregikk var jekta i fraktefart, med trelast fra Namsen og nordover. Når fisken var ferdig tørket, ble båten fylt til randen med klippfisk, før turen gikk til Bergen. Ellers ble jekta brukt til sildetransport og som lossement under sildefiske.

Etter at Johan Bjørvik og Ole Schiefloe kjøpte «Anna Karoline», ble hun benyttet som ekspedisjonsfartøy, hovedsakelig på Lofoten.Hun s eilte nordover i januar og hadde i mange år stasjon på Tinn i Lofoten. Firmaet hadde utsalg ombord av blant annet kolonialvarer og fiskeredskaper. Samtidig som hun ble benyttet som flytende landhandel under Lofotfiske, ble det foredlet fisk og rogn ombord. Når våren kom gikk turen sørover med last til Bergen eller Trondheim, før de returnerte til Lofoten etter ny fiskelast.

Jekta ble solgt videre i 1903. I 1908 kom «Anna Karoline» til Namsos under eie av Julius Pedersen og disponent Schiefloe. Der ble hun hovedsakelig benyttet til frakt av trelast, fra Trøndelag og nordover til Nordland og Troms. «Anna Karoline» hadde også samme bruksområde under eie av Spillum Dampsag & Høvleri.

I 1929 ble jekta kjøpt av firmaet J. Angell & Sønner i Hopen i Lofoten. Hun var i bruk både sommer og vinter. Om vinteren tjente «Anna Karoline» som saltefartøy og til trandamping; dette ble hun også benyttet til i Finnmark om våren. Om sommeren transporterte jekta guano og tørrfisk fra Nordland og Troms sørover til Møre og Bergen.

På museum

«Anna Karoline»s siste anløpssted var Bodøsjøen utenfor Bodø sentrum, hvor hun kom i 1959. Der ble hun landsatt, og fikk solide fundamenter. I vel 30 år hadde hun tak over seg, som beskyttelse mot vær og vind. Etter hvert ble det også bygd vegger rundt «Anna Karoline», og i to tiår stod hun inne i et skur.

Det var Salten Museum som eide jekta, og i 2009 sa museet seg positive til å la fartøyet bli flyttet til Lofoten for å bli bevart der, ettersom det så langt ikke var lyktes å få midler til å ta vare på «Anna Karoline» i Bodø.

I 2015 bevilget bystyret i Bodø penger til et nytt jektemuseum. Senere samme år stilte Nordland fylkeskommune seg positiv til å medfinansiere byggingen.

I 2016 ble grunnstein for Norsk Jektefartsmuseum lagt ned i Bodøsjøen friluftsmuseum. Den 22. juni 2019 åpnet det nye Jektefartsmuseet. Der er jekta «Anna Karoline» hjertet i utstillingen; hun har gjennomgått noe restaurering og ikke minst fått mast, rigg og seil igjen. Det nye museumsbygget rommer to utstillingshaller der publikum får lære om jektefartens historie, i tillegg til restaurant, konferansesal og museumsbutikk.

Bakgrunn for at Nordland fylkesmuseum kjøpte «Anna Karoline» var nettopp å dokumentere jekta som fartøy og selve jektefarten. Opprinnelig kjøpte Nordland fylkesmuseum i 1939 jekta «Brødrene» til dette formålet.«Brødrene» ble sendt til Rognan for å foreta nødvendige reparasjoner, men julaften 1940 ble den revet løs fra fortøyningen under en storm, og drev i fjæra. På grunn av krigen var det dessverre ikke mulig å berge vraket, så jekta gikk tapt, til tross for at den ikke hadde fått vesentlige skader av grunnstøtingen.

Den er det eneste større norske tradisjonelle lasteførende fartøy fra etterreformatorisk tid som en kan si befinner seg helt innenfor den norske byggetradisjonen

Førstekonservator Johan Kloster ved Norsk Sjøfartsmuseum om «Anna Karoline» :

Ønsket om å dokumentere jekta som fartøy og jektefarten var fortsatt til stede, og etter krigen ble Nordland fylkesmuseum oppfordret til å kjøpe en ny jekt. Den eneste originale bevarte jekt var «Anna Karoline». Det er i dag tre andre jekter i Norge. Det er den nybygde kopien av jekta «Brødrene», samt jekta «Pauline», sistnevnte så sterkt reparert at hun er langt unna opprinnelig stand. Begge disse er kravellbygde, og i flytende stand – i motsetning til

«Anna Karoline» som er landsatt. «Holvikjekta» på Vestlandet er også satt på land og i likhet med «Anna Karoline» er også denne klinkbygd.

https://digitaltmuseum.no/011085440008/den-siste-jekta

JEKTA "BRØDRENE"

JEKTA BRØDRENE

Dimensjoner og utstyr

Lengde 71,2 fot = 21,7 m

Bredde 27,2 fot = 8,3 m

Dybde 12,2 fot = 3,7 m

Mastehøyde over havnivå 95,1 fot = 29 m

Dødvekt 84 Brt

Råseil-rigget med Storseil 210 kvm og toppseil 70 kvm

Hovedmotor SABB/MAN 400 HP

Nordlandsjekta Brødrene

Nordlandsjekta brødrene er en 70 fot lang jekt, hjemmehørende på Melbu i Hadsel Kommune i Nordland, med en mast på 29 meter.

Den er en rekonstruksjon av den gamle jekta «Brødrene» fra Solum i Vesterålen, bygget rundt 1850, og som forliste under en kraftig storm i 1940.

Nordlandsjekta Brødrene ble bygget av Saltdalsverftet på Rognan, og sto ferdig for sjøsetting den 22.august 1995. Jekta er bygget etter gammel båtbyggertradisjon for treskipbygging. Som rekontruksjon mottar den ingen offentlig støtte, og drives og vedlikeholdes på dugnad gjennom Driftsselskapet Brødrene AS. Den er sertifisert for passasjertrafikk, med sikte på kultur og opplevelsesreiser.

Da den nybygde 70 fot lange "Nordlandsjekta Brødrene" ble sjøsatt på Rognan 22. august 1995, gikk en gammel drøm i oppfyllelse, drømmen om å ha ei sjødyktig nordlandsjekt seilende langs kysten.

Allerede før 1940 hadde Nordlandsmuseet kjøpt den aldrende jekta "Brødrene" fra Solum i Vesterålen og skulle ta vare på den for ettertida. Jekta ble slept til Rognan for restaurering, men under et uvær vinteren 1940 forliste jekta i hamna på Rognan og lot seg ikke redde.

Den nye "Nordlandsjekta Brødrene" er en nøyaktig kopi av jekta som gikk tapt under stormen i 1940.

Videoen ble laget blant annet for å dokumentere og ta vare på gamle byggeteknikker. Saltdal har århundrelange båtbyggertradisjoner, og arbeidet ble utført som et arbeidsmarkedskurs i treskipsbygging med erfarne trebåtbyggere, smeder og seilmakere som lærere.

Jektene var et vanlig syn på norskekysten for over hundre år siden. De var utkantenes kontakt med handelsbyen Bergen og dermed med det store utland. Fra Nord-Norge fraktet de tørrfisk som gikk til katolske land for bruk i fastetida. De fraktet også andre av utkantenes produkter: Ved, tømmer, tjære, skinn og saltet fisk.

"Nordlandsjekta Brødrene" er innredet med mange køyeplasser, god bysse og plass i rommet for møter og servering. Jekta brukes i reiselivssammenheng for kortere og lengre turer langs norskekysten. Dens hjemmehavn er Melbu i Vesterålen.

JEKTA "TORDENSKJOLD"

JEKTA TORDENSKJOLD

Jekta Tordenskjold.
Bygd på museet Kystens Arv i Stadsbyg på Fosen i Nord-Trøndelag i perioden 2017-2019.

Jekta Tordenskjold er en rekonstruksjon av en tradisjonell norsk jekt, et seilfartøy som ble brukt langs kysten for frakt av varer.

Fartøyet ble sjøsatt i 2019 og er en kopi av den opprinnelige Tordenskjold-jekten. Prosjektet ble gjennomført for å bevare og formidle kunnskap om norsk kystkultur og tradisjonell båtbyggerkunst.

Jekta Tordenskjold er utstyrt med tradisjonelle seil og rigg, og den brukes i dag til opplæring, kulturformidling og som et levende museum.

Prosjektet med å bygge Jekta Tordenskjold har fått støtte fra ulike stiftelser og organisasjoner som ønsker å fremme norsk kystkultur og håndverkstradisjoner. Dette har bidratt til å sikre at kunnskapen om bygging og bruk av jekter ikke går tapt, og at kommende generasjoner kan få innsikt i denne delen av norsk historie.

Dimensjoner og utstyr

Lengde 40 fot = 12,2 m

Bredde fot = m

Dybde fot = m

Mastehøyde over havnivå 54,1 fot = 16,5 m

Lasteevne 12 tonn

Råseil-rigget medStorseil og toppseil.

Mannskap: 2 - 3 personer

Hjemmehavn: Junkersbukta i Hasselvika.

JEKTA "BUE DIGRE"

JEKTA BUE DIGRE

Den største jekt som overhodet skal være bygd i Norge, var på 1600 tønner.

Det var «Bue Digre», bygd i 1868 av Benjamin Andersen, Ytteren i Rana. I følge Bjørn Tore Pedersen ble hun etterhvert solgt til handelsmannen på Kjerringøy.

Da det var vanskelig å finne svært nok masteemne til et slikt stort skrog, ble den rigget med to master og ble således jektgaleas.

Den hadde en lengde på omtrent 26 meter (82–83 fot).

Med en lastekapasitet på 1600 tønner, tilsvarende 133 kommerselester eller 240 tonn, var «Bue Digre» en imponerende representant for de største jektene, ofte kalt «storjekter», som hadde en lastekapasitet på rundt 1000 tønner.

Navnet «Bue Digre» antas å være inspirert av en storvokst danske fra middelalderen.

Lengde 90 fot = 28,2 m

Bredde fot = m

Dybde fot = m

Mastehøyde over havnivå fot = m

Lasteevne 1600 Tønner = 133 kommerselester = 240 tonn

Råseil-rigget med Storseil kvm og toppseil kvm

JEKTA GJERTRUD AV RANA

JEKTA "GJERTRUD AV RANA"

Video - Jekta Gjertrud av Rana seiler forbi Bustnes i 2003 :

https://www.youtube.com/watch?v=_W7VyKntLTU

Heimested: Hemnesberget.

Lengde 41 fot = 12,8 m

Bredde 18 fot = 5,5 m

Lastekapasitet: 200 tønner = 32 tonn

Jekta er en kopi av jekta som henger inne i Træna kirke på Husøya, og er slik jektene var på 1700-tallet.

Råseil-rigget med Storseil.

Bygget av Gunnar Bjørnvik og Ragnar Nygård, Jørgen Hoff, Magnus Myhre, Odd Utland og Torgeir Høgseth.

Byggeår 2004.
Nåværende eier Kystlaget Ranfjord.

"Gjertrud av Rana" er en jekt, bygget av Gunnar Bjørnvik fra Rana. I 2018 ble jekta overdratt til Kystlaget Ranfjord, med foreningen "Gjertruds Venner" ansvarlig for drift og vedlikehold.

I september 2023 ble "Gjertrud av Rana" flyttet fra sin faste plass ved gjestekaia på Hemnesberget til Toraneskaia i Mo i Rana for vinterlagring, grunnet lekkasjer og behov for omfattende vedlikehold. Det er usikkert om jekta vil komme på vannet igjen, da både "Gjertruds Venner" og Kystlaget Ranfjord har begrenset kapasitet til å ta hånd om fartøyet.

For å sikre jektas fremtid arrangerte Kystlaget Ranfjord et møte i november 2023 for å rekruttere flere medlemmer til "Gjertruds Venner". Målet var å få yngre krefter med på laget for å bevare dette unike kulturhistoriske fartøyet og holde det operativt i Ranfjorden.

"Gjertrud av Rana" representerer en viktig del av norsk kystkultur og historie, og det pågår en innsats for å sikre at den fortsatt kan være en levende ressurs for lokalsamfunnet.

Det er kjent at denne jekta er bygget etter modell av en jekt fra 1774, hvor en kopi henger i Træna kirke. Denne modellen har blitt brukt som mal for "Gjertrud av Rana", selv om detaljer om skroget kan ha blitt endret over tid.

Artikkel i Rana Blad 05.05.2019 av Arne Forbord

Gunnar (80) brukte 8 år på å bygge jekta Gjertrud av Ranen. Nå gir han livsverket bort til Kystlaget Ranfjord.

Det tok åtte år for Gunnar Bjørnvik (80) å bygge Jekta Gjertrud av Ranen sammen med gode hjelpere. Nå gis den i gave til Kystlaget Ranfjord, som sammen med Gjertruds venner, skal ta vare på båten og holde kulturminnet på fjorden.

Jektefarten mellom Nord-Norge og Bergen var i mange århundrer svært stor. Båtene fraktet store mengder tørrfisk sørover. Helgeland og Rana var et område der byggingen av sånne farkoster ble gjennomført i stor stil. Gunnar Bjørnvik (80) visste at hans forfedre hadde drevet med båtbygging. I godt voksen alder ønsket han å finne ut hvordan forfedrene hadde gjort dette. Dermed startet byggingen av ei jekt mellom noen grantrær ikke langt fra fjæra i Bjyinnbærvika, som ligger nedenfor huset hans sør for Hauknes. Arbeidet gikk ikke fort. Det ble bygget noen omfar for året.

Hele åtte år tok det å få jekta ferdig. Tømmeret ble hentet fra hans egen skog. Motivasjonen i starten var ikke å få jekta på sjøen, men etter hvert som båten tok form, ble det å få jekta på vannet også en drivkraft.

Et livsverk

Byggingen av jekta, som har fått navnet Gjertrud av Ranen, ble et livsverk for Gunnar Bjørnvik. Han sto ikke alene om jobben. For å få båten realisert hadde han god hjelp av flere kamerater, som kunne de aktuelle båtbyggingsteknikkene.

Denne fantastiske båten, som er en kopi av ei tradisjonell jekt fra 1700-tallet, fortjener å leve lenge sier Arnt-Ivar Lillevik, leder i Kystlaget Ranfjord

Etter at jekta kom på sjøen, ble foreningen Gjertruds venner stiftet i 2008. Målet var å ta vare på jekta og gjennom den formidle kunnskap om båtbyggerteknikk og kystkultur. Jekta har hatt sin base ved småbåthavna på Hemnesberget. Det har vært arrangert seilturer i distriktet. I 2013 var de på en langtur til Bergen med tørrfisk som last.

Gir båten videre

De to siste sesongene har ikke jekta vært på sjøen, siden den trenger betydelig med vedlikehold.

– Jeg har ikke muligheten til å følge opp jekta mer. Nå gir jeg og familien den videre. Ingen av våre barn kan ta vare på den, sier Gunnar Bjørnvik sammen med kona Greta. Leder Arnt-Ivar Lillevik i Kystlaget Ranfjord lover å ta godt vare på jekta Gjertrud av Ranen, som laget har fått i gave av ekteparet Greta og Gunnar Bjørnvik. Foreningen Gjertruds venner skal bidra til driften og stellet av jekta.

Giverne er svært glade for at Kystlaget Ranfjord har sagt ja til å ta imot jekta og sørge for nødvendig reparasjon og vedlikehold. Denne jobben vil de gjøre sammen med Gjertruds venner.

– Dette var en gave vi ikke kunne si nei til. Denne fantastiske båten, som er en kopi av ei tradisjonell jekt fra 1700-tallet, fortjener å leve lenge og glede mange nye generasjoner. Dette er et kulturminne, sier leder Arnt-Ivar Lillevik.

Kystlaget har leid plass til jekta i stornaustet ved Urlandå. Her står den sikkert og tørt under tak om vinteren.

Nå jobbes det med å reparere skadene på jekta og skifte de delene som må byttes, sier Lillevik.

På vannet til sommeren

Kystlagets mål er å få jekta vannet i sommersesongen.

Vårt mål er at jekta skal kunne ta med skoleklasser og ungdom på fjorden, sånn at de får kunnskap om det å seile med råseil og lære hvordan varer ble fraktet før i tiden. Vi vil at ungdommen skal lære seg å kjenne tjærelukta, som følger med en trebåt, sier Lillevik.

Hjemmehavna til jekta Gjertrud av Ranen er marinaen på Hemnesberget. Her kan folk komme ombord og ta båten i nærmere øyesyn. Under festivaler som Hemnesjazz, fungerer jekta som et hyggelig stoppested for festivalfolket.

Lederen i Kystlaget Ranfjord forteller at de har en avtale med Gjertruds venner til å bistå dem i arbeidet med å ta vare på jekta og bruke den på seilturer.

Vi gleder oss til å få Gjertrud på plass i heimehavna på vakre Hemnesberget, sånn at folk kan få komme om bord og smake på vår gode fiskesuppe igjen, sier Mette Røbergeng, som er leder i Gjertrud venner.

JEKTA "PAULINE"

JEKTA PAULINE

I dag er Jekta «Pauline» den siste seilende Jekt i verden (om man ser bort i fra Nordlandsjekta «Brødrene», som er en rekonstruksjon av en Jekt. Jekta Pauline har hjemhavn på Kjerknesvågen kai i Inderøy, som er like ved der den ble bygd (Letnes). Jekta er 163 år i 2023. Jekta «Pauline» er så sterkt reparert at den er langt unna opprinnelig stand. Verdens eneste bevarte originale Nordlandsjekt idag er «Anna Karoline». Den ble bygget i 1876 på Åsbygda i Mosvik, og ble brukt som frakteskip fram til den ble kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954. I 1959 ble den landsatt i Bodøsjøen nær Bodø sentrum. I dag er Jekta hovedattraksjonen i Jektefartsmuseet som åpnet i 2019. Jektefartsmuseet er en del av Nordlandsmuseet.

Betegnelsene Jekt og Jakt er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Under Seil er den mest iøynefallende forskjellen Jektas Råseil og høyreist Forstevn mot Jaktas Gaffelrigg med Baugspryd.

Enkelte steder har betydningen Jekt festet seg slik at den fortsatt brukes om begge båttypene, for eksempel i Ryfylke.

«Pauline» er en kravelljekt. Den var opprinnelig en klinkbygd jakt, «Letnesjekta», bygd på Letnes på Inderøy i 1860. I 1897 ble den ombygd av Nils Ovesen på Steinkjer.

Frem til 1915 var jekta eid av Olaf Berg og Anton Letnes, som seilte i kystfart mellom Trondheim, Arkhangelsk og Bergen med trelast, handelsvarer og fisk. Samme år ble «Pauline» kjøpt av Julius Sand, Eggebogen, og omdøpt til «Nævra». Fartøyet gikk nå i fart på Trondheimsfjorden og på Fosen med blant annet trelast, kalk og klippfisk. Omkring 1950 ble fartøyet solgt til Albert Garnvik i Trondheim. I 1952 ble jekta sterkt ombygd på Hitra. Deretter gikk hun i flistrafikk mellom Namsos, Innherred og Ranheim papirfabrikker. I 1972 ble «Nævra» solgt og gikk i ordinær kysttrafikk inntil 1978, da fartøyet ble lagt i opplag i Harstad. I 1979 ble jekta kjøpt av Steinkjer Museum. Fartøyet eies av Stiftelsen Egge Museum. I forbindelse med et havari i 1914 ble jektas råseilrigg skiftet ut med galeasrigg. Samtidig ble det installert en liten petroleumsmotor. Ved ombygningen i 1952 fikk fartøyet ny baug og fast dekk med moderne lasteutstyr. Samtidig ble det installert ny motor og bygd styrehus. Restaurering tilbake til råseilrigget jekt ble påbegynt i 1980 og sluttført i 1986.

1978: Fredrik Denneche ved Norsk Sjøfartsmuseum gjennoppdager fra arkivstudier «Nævra» som jekta «Pauline».
Mars 1979: Steinkjer Museum, med støtte fra Nord-Trøndelag fylkeskommune, kjøper «Nævra».
Oktober 1979: «Nævra» slepes til A. Johansens Slip og Mek. Veksted, Gutvik, Leka.
November 1979: Restaureringsplanleggingen begynner. Alt overbygg, lasteapparater, maskineri m.m. fjernes.
Oktober 1980:«Nævra» slepes til Abelvær Slip og Mek. Verkst. Nærøy.
November 1980 - november 1982: Skroget blir omfattende fornyet og stevnen ombygget. H. Toft tilsettes som fast daglig restaureringsleder.
November 1982: «Nævra» slepes til Stadsbygd i Rissa.
November 1982 - august 1984: Dekk og innredning settes inn.
August 1984: «Nævra» omdøpes høytidelig til «Pauline» under Steinkjermartnan.
Oktober 1984 - mars 1986: Arbeid med skrog og innredning av-sluttes i Steinkjer og på Mellomverftet, Kristiansund.
Juni 1985: «Pauline» flytter til Steinkjer. Riggingsarbeidet begynner.
1986: Prøveseilingene begynner. Pauline har siden vært i daglig drift.
1991: Vernet av Riksantikvaren.

Lengde 63 fot = 19,2 m

Bredde 20,4 fot = 6,2 m

Byggeår: 1859

Råseil-rigget med Storseil kvm og toppseil kvm

Hovedmotor Volvo Penta TMD 100A, 210 HK.

JEKTA "MARGRETHE AV HOPSJØ"

JEKTA MARGRETHE AV HOPSJØ

Jekta «Margrethe av Hopsjø» er en tradisjonell norsk jekt fra Hopsjø handelssted på Hitra.

Jekta var opprinnelig kjent som «Sara Kjerstine», men fartøyet ble senere omdøpt til «Margrethe av Hopsjø».

I moderne tid har «Margrethe av Hopsjø» vært involvert i ulike kulturarrangementer og seilaser som fremmer norsk kystkultur.

For eksempel deltok hun i en samseiling nordfra til Forbundet Kystens landsstevne i 2019, hvor det ble gjennomført prøveseilinger på Trondheimsfjorden.

Slike aktiviteter bidrar til å bevare og formidle kunnskap om tradisjonell norsk båtbyggerkunst og kystkultur, slik at kommende generasjoner kan få innsikt i denne viktige delen av vår maritime historie.

Dimensjoner og utstyr

Lengde fot = m

Bredde fot = m

Byggeår:

Råseil-rigget med Storseil

FB-videoer om jekta Margrethe av Hopsjø:

https://www.facebook.com/steinrunar.kaald/videos/10219509470878448

JEKTA "PETRA"

JEKTA PETRA

I Mosvik hadde Jacob Antonius Brecke vært partseier i jekta Petra. Olaf Berg forteller at handelsmann Brecke sammen med Jørgen Følstad eide ei jekt hvor sistnevnte var skipper. Sistnevnte er ellers omtalt som Ole Jørgen Olsen boende i Båsen under Nord-Vennes. Jekta gikk mest på Lofoten og Finnmark.

Denne jekta Freya er bygd i 1891 og er slik sett ei anna jekt enn den navnelike Freja som tilhørte P. L. Wennes i 1887. Legger vi til grunn registreringer over jekter ankommet Bergen i 1894, er Jørgen Følstad da blitt eneier av Freya.

Rundt århundreskiftet synes Jacob Antonius Brecke å ha bestilt jekta «Frøya» som ble bygd på Øvre Grande på Framverran. Den er trolig den siste jekta som ble bygd i bygda. Vi vet ikke mer om denne jekta og om videre jektefart med røtter i Selsetvika.

Vi forbinder gjerne jektfarten med fiskeriene, men trolig var frakt av ved vel så viktig.

Antakelig har Brecke også solgt betydelige favner med ved og fraktet dem med jekt til Trondheim. Det er ikke usannsynlig at dette ble en viktig tilleggsnæring for Brecke, slik det var for Verrans skogeiere og jekteiere med mannskap.

Jekta «Petra» var et kjent seilfartøy fra Mosvik, anerkjent for sine seilegenskaper. Hun hadde en lastekapasitet på 45 favner ved og ble regnet som en meget god seiler, spesielt kjent for å kunne gå høyt i vinden på kryss.

Lengde fot = m

Bredde fot = m

Lastekapasitet 45 favnr ved.

Byggeår: 1891.

Råseil-rigget med Storseil kvm og toppseil kvm

"HOLVIKJEKTI"

HOLVIKJEKTI

Holvikjekta

Tidsskriftet KYSTEN nr. 2/2021.

Tekst: Stig Tore Lunde. Utdrag : Kyrre Johannesen.

Jekta står fortsatt i samme fjære som den har gjort siden den var ny i 1881. Nå skal museet på Sandane bygge en moderne hall som både sikrer jekta mot forfall og gir publikum større mulighet for å studere den unike båten.

De var framsynte i Nordfjord Sogelag i 1907. Da eierne av den store jekta i Gloppen i Nordfjord ville selge, så sogelaget muligheten for å sikre båten for framtida. Takket være dem har vi i dag et enestående autentisk kulturminne som er uforandret fra jekta ble bygget i 1881. Eldjarn peker på at Holvikejekta må sees i sammenheng med storskipsbyggingen i Norge i vikingtida og i Europa i middelalderen. Jekta er det eneste gjenværende fartøyet overhodet som i kraft av sin størrelse og konstruksjon kan knytte oss til de store knarrene fra vikingtid og middelalder, mener han.

- Holvikejekta er egentlig en sensasjon av et fartøy der hun står. Det er uforståelig at den har fått stå så ubeskyttet og ubeskattet i så mange år. La oss håpe at vi kan bidra til å endre dette fartøyets posisjon i historiefortellingen vår, sier Eldjarn.

Holvikejekta er den eneste store åpne jekta som er bevart av de mange hundre som trafikkerte norskekysten, framhever Arne Emil Christensen, professor emeritus i nordisk arkeologi, tidligere ved Vikingskipsmuseet i Oslo. Vi har tre vikingskip bevart, påpeker han, men bare én stor vestlandsjekt.

Samme utsikt da Holvikejekta var i drift på sjøen. Mens bebyggelsen har endret seg og folk har kommet og gått, har vi fortsatt et unikt tidsvitne i båten som er akkurat som den var da bildet ble tatt.

Holvikejekta i Gloppen
I fjordbygdene på Vestlandet var det vanlig at flere nabobønder slo seg sammen og fikk bygd jekt på 1700-tallet. Bøndene eide og drev båten i fellesskap.

Jekta ga dem mulighet for å nå et større marked for varene de produserte på gårdene. Det var vanlig å frakte tømmer, tønneband, bastetau, never, tønner og hjemmelagde varer for salg i byen. Levende dyr, masteemner og båter kunne også få plass om bord.

Holvikejekta ble bygd og finansiert i et sameie mellom fire gårdsbruk. Hver av eierne bidro med en fjerdepart av tømmeret som gikk med til byggingen. Utgifter knyttet til bygging ble fordelt på samme måte.

Arbeidsstokken var på ni mann: fire båtbyggere, fire håndlangere og én smed. De bygde uten tegninger, men med kunnskap som hadde gått i arv i generasjoner. Byggingen skal ha tatt ti til elleve uker. Da båtgranskeren Bernhard Færøyvik (1886-1950) dokumenterte Holvikejekta i 1931, anga han byggekostnaden til 3200 kroner. En lokalhistoriker (P.R. Aaland, 1971) fant en samlet pris på 3800 kroner for seil, skrog og rigg.

Jobben med å reise masta, som var hele 27,5 meter, ble gjennomført ved at jekta ble lagt inntil en bratt fjellside med forstevnen mot land. To digre furuer var feste for tauverk og taljer inne på land.

Hver vinter sto jekta på land i et naust. Ved sterk flo kunne jekta trekkes på land i en vaul, ei renne som var gravd opp fra fjæra opp til naustet.

Lengde 66 fot = 20 m

Bredde 28,2 fot = 8,6 m

Høyde fra kjøl til krysstokk : 18 fot = 5,5 m
Mastehøyde: 44 Alen = 27,5 m

Stamn-dimensjoner: 50 x 25 cm

Stamn-høyde over krysstokk: 2,5 m

Lastekapasitet: 120 - 150 mål kløvet ved.

Byggeår / -sted: 1881 i Kråafjæra på Sandane i Gloppen.

Båtbygger: Jakob Apalset
Byggemetode: Klinkbygget

Råseil-rigget med Storseil kvm og toppseil kvm

Hovedmotor HK.

Båten ble jekket opp med to jekteskruer slik at den kunne stå trygt plassert gjennom vinteren.

En vårdag, gjerne i mars, gikk det bud fra eierne til folk i bygda. Da var det behov for hjelp til å skubbe jekta ut igjen. Først ble den skrudd ned slik at den hvilte på kjølen. Ved full flo satte karene skuldrene under jektebunnen og tok tak under «suene» med hendene. Slik ble skroget flytta med mannemakt helt til det fløt. Da var karene våte helt opp i skrittet!

Etter å ha vært på land, var båten lekk. De brukte maurtuer for å tette båten, det ble kalt å maure. Maurtuene var samlet i sekker. Fra skipsbåten kunne de slippe maurtuene innunder slik at de tetta der de så at det lakk. Etter at jekta var tett ved hjelp av mauring og trutning, kunne den settes i drift. Den seilte ofte tre-fire turer til Bergen med ved og trelast i løpet av én sesong.

Robåten, eller «skjebåten», som den ble kalt, ble brukt sammen med jekta. Enten på slep eller som lettbåt ved varping, fortøyning eller når varer skulle fraktes fra land.

Holvikejekta kunne laste mer enn 120 favner ved, og den hadde hele 18 tønnerom og kunne laste 750 tønner! Skulle det lastes over rekkehøyde, ble det satt opp staker og påmontert bord langsetter lasta. Det ble strukket tau over til staken på andre sida slik at lasta ble stabilisert.

En styrmann ble hyret, mens eierne av båt og last gjerne var med som mannskap. For jektene i Nordfjord var den første utfordringen å komme ut til kysten. Vanligvis kom det en god bør østfra ved soloppgang. Derfor var det vanlig at mannskapet sov om bord natta før avgang slik at de kunne tørne ut tidlig. I firetida ble skomfarseilet heist og kursen satt ut fjorden. Var det lite vind, ble toppseilet benyttet. Var det god bør, kunne en tur til Bergen være unnagjort på én dag eller to. I forhold til størrelsen stakk ikke jektene dypt. De kunne seile i farvann som var temmelig grunne.

De seilte bare i dagslys. Etter å ha fortøyd i ei grei havn langs leia, kunne noen av mannskapet ta plass i køyene akterut. Styrmannen hadde fast køye på styrbord side, mens to av mannskapet hadde køyer på babord. I vengen, kahytten i akterenden, var det også et sammenleggbart bord og en liten bysseovn. Det må ha vært trangt om bord når det var åtte-ni personer med på turen.

Under seilasen sto det en mann på vengen og styrte. Hvis det var høy last, kunne et par mann stå oppå lasta og holde utkikk. Hvis styrmannen var erfaren og godt kjent, gikk de gjerne den indre leia ned til Bergen. I noen av de trangeste løpene var det vanlig at et par mann gikk på land og dro jekta gjennom sundet. Yngre og uerfarne styrmenn brukte kart og kompass og gikk gjerne utenom de trangeste løpene, men der fikk de ofte slite med stor sjø.

Hver mann hadde niste til seg selv i ei kiste som ble oppbevart i vengen. Maten ble kokt på kisteovnen. Potetene var felles, mens kjøttstykkene ble holdt atskilt. De ble merket med en tråd før de havnet i gryta. Køyklær måtte hver holde selv. Det var hjemmelaga ulltepper, ryer og madrass og puter fylt med halm.

Inntektene kom fra salget av varene i byen. Det var tette bånd mellom driften av gårdene og driften av jekta. I Bergen ble lasta solgt, og varer som de trengte hjemme, ble kjøpt inn. Styrmannen holdt greie på oppgjør både med kjøpere og leverandører.

Båten er litt vanskelig tilgjengelig som den står i dag. I den nye hallen skal publikum få større mulighet for å studere den unike farkosten.

Jektevaulen intakt
Våren 1907 ble ikke Holvikejekta sjøsatt. Det blir sagt at det ikke var jekta sin tilstand som avgjorde dette, men at det var vanskelig å skaffe det rette mannskapet. I 1909 kjøpte Nordfjord Sogelag den og kunne gi den videre til Nordfjord Folkemuseum da det ble stiftet i 1920. Hundre år etter står jekta fortsatt på Øyrane ved Sandane, i den samme jektevaulen som den sto i da den var i drift.

Da den kjente båtgranskeren Bernhard Færøyvik kartla tradisjonelle bruksbåter fra Sogn og Nordfjord på 1920-tallet, ble jekta godt dokumentert. Jekta har også fått fyldig og god omtale i flere publikasjoner, som i Holvigjagten av Einar Tenden 1971, tegning og omtale i Inshore craft of Norway A.E. Christensen, 1979 og senest i Holvikejekta – sjøens stavkyrkje av Ove Eide, 2017.

Det har blitt gjennomført en lang rekke med tiltak for å verne om den gamle båten. På 1960-tallet ble dagens naust oppført. Men vind, vær og temperaturforskjeller tærer på det gamle skroget. I tillegg har angrep av råte og borebiller vært et problem.

De siste årene har Musea i Sogn og Fjordane arbeidet aktivt med å kartlegge tilstand og legge planer for hvordan jekta kan bevares for framtida. På grunn av stor risiko for deformering er skroget støttet opp med mange støtter. Hardanger fartøyvernsenter har levert tilstandsrapporter som beskriver status samt at de gir forslag til nye tiltak. Ønsket om å bedre tilgangen for publikum er også sterkt. Et nytt bevarings- og formidlingsbygg er nå på trappene.

Holvikejekta er diamanten i samlingen vår, sier avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum, Anne Kristin Moe. Hun ser fram til et nytt formidlings- og vernebygg som sikrer båten bedre.

Avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum, Anne Kristin Moe, understreker hvilken stor betydning Holvikejekta har for museet:

– Hun er selve diamanten i samlingen vår. Jekta var den første gjenstanden og kan også sies å være grunnlaget for selve museet. Denne båten er av stor betydning for Vestlandet, men også for Norge. Den ble sikret slik den var bygd og framstår uten ombygging. Med sitt klinkbygde skrog står Holvikejekta i samme båtbyggertradisjon som vikingskip og middelalderskip. Nå er planen at publikum skal få komme nær og at de også skal få mulighet til å studere skroget fra flere perspektiv. Det er et mål å opprettholde den materielle autentisiteten – noe som er viktigere enn det rent visuelle inntrykket for publikum. Vi vil ikke benytte deler som ikke er tatt vare på, som for eksempel mast og seil, sier hun.

Huset skal bygges på samme sted som jekta står i dag. Området ligger vakkert til med flott utsikt. Her finnes flere naust som gir et fint miljø for nybygget. Bygget blir reist på rammer av limtre og skal kles med tjærebredde spon.

I prospektet heter det:

Vernebygget skal vere enkelt i uttrykket – der Holvikejekta alltid er i sentrum – men også ha arkitektoniske kvalitetar, som er jekta og opplevinga av den verdig. Det er lagt opp til ei utstilling om tradisjonsbåtbygging i et eige utstillingsrom. Her vil vi vise tre nordfjordbåtar av ulik storleik og gjennom tekst og bilde formidle den alderdomlege klinkebyggingstradisjonen som framleis er levande, og som ein kan sjå igjen i jekta.

Museets hovedoppgave nå er å finansiere et bygg som bevarer Holvikejekta som den er på best mulig måte. Men hvis man skulle ha blitt bedre kjent med båtens egenskaper i bruk, trenger man et kopibygg.

– Hvis en stiftelse eller en annen gruppe vil bygge en kopi, så må Holvikejekta være et spennende utgangspunkt, sier Anne Kristin Moe, avdelingsdirektør ved Nordfjord Folkemuseum.

Sommeren 2019 åpnet Jektefartmuseet i Bodø, bygd rundt nordlandsjekta «Anna Karoline». «Anna Karoline» fraktet fisk fra Nord-Norge til Bergen, men ble i løpet av sin aktive periode ombygd og modernisert. Holvikejekta fraktet ved fra fjordene på Vestlandet til Bergen og er ikke bygd om. Til sammen kan de to museene gi en helhetlig formidling av jektefarten i Norge. Vi får håpe at vi kan besøke Holvikejekta i nytt bygg i 2022 som framdriftsplanen for prosjektet setter som mål.

JEKTA "ANNA AF SAND"

JEKTA ANNA AF SAND

Hjemmehavn: Stavanger, Rogaland

Bygget: 1854

Opprinnelig funksjon: Fraktefartøy

Lengde: 51,8 fot = 15,8 m

Bredde: 18 fot = 5,5 m

Dybde: 7,2 fot = 2,2 m

Vernet: 2000

«Anna af Sand» er en Hardangerjakt bygget i 1854. Skipet er en av Europas eldste jekter som fortsatt er i bruk. Jakten eies i 2023 av Stavanger maritime museum.

Skipets historie er bare delvis kjent. Hardangerjekta ble sjøsatt i Hardanger i 1854 som «Haabet». Omkring 1860 kom «Haabet» til Ryfylke og gikk for forskjellige eiere i fraktefart på fjordene og langs kysten.
I 1896 gjennomgikk fartøyet en større reparasjon hos båtbygger Johannes Kjølvik. Eieren, Torger Bjørnsen Marvik, oppkalte det gjenoppbygde fartøyet etter sin kone Anna. Skroget var utslitt og måtte ombygges. Riggen måtte skiftes. I 1899 ble jakta solgt til Bjødne og Thore Rørvik Eide på Sand og har siden alltid båret navnet «Anna af Sand». Skipet ble omdøpt og siden den gang har hun alltid båret navnet «Anna af Sand».
Fartøyet tilhørte denne familien i om lag 70 år. Eide seilte i fraktefart mellom Ryfylke og Stavanger og langs kysten.
I 1924 fikk «Anna af Sand» påbygd styrehus og installert motor, samtidig som seilføringen ble noe redusert ved at masten ble forkortet fra 62 til 48 fot.
I 1927 gjennomgikk fartøyet en ny hovedreparasjon og i 1952 ble den første motoren fra 1924 erstattet med en ny.
I 1968 ble fartøyet solgt til to engelskmenn. «Anna af Sand» var imidlertid nå i lite sjødyktig stand og havarerte rett utenfor Stavanger på vei til England. Jakta ble slept inn til Stavanger og forlatt der.

I 1968 ble jakten oppdaget av skipsreder Torolf Smedvig. Han innså hvilke kulturverdier «Anna af Sand» representerte, og kjøpte henne med tanke på restaurering. I 1973 ble «Anna» gitt som gave til Stavanger maritime museum.

Etter at Stavanger maritime museum overtok «Anna af Sand» har skipet blitt benyttet til representasjonsoppdrag både i Norge og i utlandet.

Jakten ble i 2000 vernet som kulturminne. «Anna af Sand» representerer flåten av seildrevne fraktfartøyer på Vestlandet, som alle var bærebjelker i landsdelens økonomiske utvikling.

JEKTA "SVØMIANNA"

JEKTA SVØMIANNA

Jekta «Svømmianna» ble bygd av Ivar Dingen i Frivik, Kyrkjebø i Sogn, i 1896. I 1908 var fartøyet eid av et partsrederi med Andreas Nordeide, Lavik i Sogn, som bestyrende reder. I 1913 ble den solgt til A/S Ottesen Vedhuggeri & Kulforretning i Bergen og i 1919 til A/S Fønix i Kristiania. Fra 1922 til 1924 var Henrik Henriksen m.fl., Eydehavn ved Arendal, eier av jekta, da Kristian Pettersen Gjennestad m.fl., også Eydehavn, overtok fartøyet. I 1928 ble fartøyet solgt til Rasmus T. Gramstad i Sandnes og i 1930 skiftet fartøyet navn til «Solo». Deretter hadde fartøyet en rekke eiere på Sørvest- og Vestlandet frem til slutten av 1960-årene, da den ble solgt til Nord-Trøndelag. I 1976 ble den kjøpt av Johan Ask i Flora, og i 1983 av John Hausberg, Steinsland.

«Svømmianna» gikk hovedsakelig i fraktfart langs hele norskekysten fra Oslo til Finnmark, men hadde også turer til Syd-Sverige og til England. Fartøyet fraktet bygningsmaterialer, gjødsel, sild, singel & sand, sement og lignende produkter.

«Svømmianna» fikk trolig installert sin første motor i 1906, en 20 Hk International. I 1915 ble det satt inn en svensk Bruza, i 1941 en 60 Hk Wichmann og i 1967/68 en 210 Hk Normo diesel. Fartøyet har gjennomgått flere ombygninger. I 1950-52 fikk fartøyet stålcasinger og det ble bygd nytt styrehus.

Jekta ble kjøpt av Sogn og Fjordane fylkeskommune i 1983 med formål å restaurere fartøyet tilbake til seilende jekt. Fartøyet står i dag på land i et stor jektenaust ved Kystmuséet i Florø i påvente av videre restaurering.

«Svømmianna» har hatt en rekke eiere og navn gjennom årene, inkludert «Solo».

1896: Bygget av Ivar Dingen i Frivik, Kyrkjebø i Sogn.

1908: Eid av et partsrederi med Andreas Nordeide fra Lavik i Sogn som bestyrende reder.

1913: Solgt til A/S Ottesen Vedhuggeri & Kulforretning i Bergen.

1919: Overtatt av A/S Fønix i Kristiania.

1922-1924: Eid av Henrik Henriksen m.fl. i Eydehavn ved Arendal.

1928: Solgt til Rasmus T. Gramstad i Sandnes.

1930: Omdøpt til «Solo».

1976: Kjøpt av Johan Ask i Flora.

1983: Overtatt av John Hausberg, Steinsland.

Fartøyet har gjennomgått flere eierskifter og navneendringer, noe som reflekterer dens lange og varierte tjeneste langs norskekysten.

Hjemmested: Kystmuseet i Florø

Bygget: 1896

Opprinnelig funksjon: Fraktefartøy

Lengde: fot = m

Bredde: fot = m

Dybde: fot = m

Motor: 1967/68: Normo Diesel 210 HK
1941: Wichmann 60 Hk
1915: Svensk Bruza
1906: International 20 Hk

JEKTA "SKÅSHEIMBÅTEN"

JEKTA SKÅSHEIMBÅTEN

Ved De Heibergske Samlinger i Sogn finnes Skåsheimbåten, en storebåt bygget tidlig på 1800-tallet som laster fire lester og er cirka 32 fot lang.

Skåsheimbåten er en tradisjonell fraktebåt fra Sogn. Den er 10,44 meter lang og 3,33 meter bred, med en lastekapasitet på 4 lester.

Båten ble hovedsakelig brukt til transport innen fjordene og krevde vanligvis et mannskap på 2. Under gode vindforhold kunne den oppnå hastigheter på 8–9 knop.

Skåsheimbåten er en såkalt "storebåt" med konstruksjon som ligner en jekt, men mindre enn de egentlige jektene. Mens jektene hovedsakelig tok seg av varetransporten til og fra Bergen, ble storebåtene som Skåsheimbåten først og fremst brukt til transport i fjordene.

I dag er Skåsheimbåten en del av båtsamlingen ved Sogn Fjordmuseum.

Skåsheimbåten er en storebåt, altså ein fraktebåt som vart rigga med råsegl og likna på ei jekt, men som er mindre. Båten ble bygget ca. 1840 på garden Indre Slinde i Sogndal, og senere solgt til Skåsheim i Balestrand. Båtbyggeren var Ole Andersen Nybø fra Leikanger, en legendarisk båtbygger, også kjent som Gamle-Risen.

Det var ein fraktebåt med skap som ei jekt, men mindre enn dei eigentlege jektene.
Jektene tok seg i hovudsak av varetransporten til og fra Bergen, mens storebåtane, først og fremst vart b rukt til transport i fjordene.

Skåsheimbåten er 10,44 m lang og 3,33 m brei. Han hadde vanlegvis et mannskap på 2, og under gode vindforhold skal han ha gjort 8-9 knop fart. Han hadde vanligvis et mannskap på 2 og kunne under gode forhold gjøre 8-9 knop fart.

Størrelse: Skåsheimbåten er omtrent 10 meter lang, noe som er typisk for mindre jekter, også kalt "storebåtar".

Jekter som Skåsheimbåten var ofte klinkbygde, en tradisjonell nordisk byggemetode der bordene overlapper hverandre.

Disse fartøyene ble brukt til å frakte varer som fisk, trelast og andre handelsvarer mellom bygder og byer langs kysten.

Skåsheimbåten er en del av samlingen til Musea i Sogn og Fjordane og representerer en viktig del av norsk maritim kulturarv. Bevaringen av slike fartøy bidrar til å opprettholde kunnskapen om tradisjonell båtbyggerkunst og kystkultur.

Hjemmehavn:

Bygget: 1840

Opprinnelig funksjon: Fraktefartøy

Lengde: 32 fot = 9,75 m

Bredde: fot = m

Dybde: fot = m
Lastekapasitet: 4 lester = 7,5 kbm

Eier: De Heibergske Samlinger ved Sogn Folkemuseum.

JAKTA "MATILDE"

JEKTA MATILDE

I over 30 år har Hardangerjakta Mathilde segla langs kysten med folk i alle aldrar om bord. Eit tokt med Mathilde er ei unik ramme for store naturopplevingar i all slags ver – tett på sjøen og tett på historia.

Mathilde er ei Hardangerjakt bygd i Ølve i 1884, og kanskje er den fartøytypen som best karakteriserer Hardangerregionen.

Ein reknar med at det rundt år 1900 var så mange som 2500 jakter i bruk langs norskekysten, ein stor del av desse var bygde ved Hardangerfjorden.

Mathilde har gaffelrigg i naturfiber med storsegl, tre stagsegl og toppsegl, i tillegg til to skværsegl og snipper.

I åra 1984-89 vart Mathilde sett i stand og tilbakeført som seglfartøy, og var på mange måtar utgangspunktet då Hardanger fartøyvernsenter vart etablert.

Sidan ho var ferdig restauert i 1989, har Mathilde vore leirskule kvar vår og haust. Born får oppleva kystkulturen på tett på kroppen. Om bord er elevane saman frå måndag til fredag, og sit att med minner for livet.

Jakt «Mathilde» blei bygd av Ole H. Nerhus på Ølve i Kvinnherad og sjøsett i 1884. Det nye fartøyet, eigd av Nerhus-familien, blei sett inn i den såkalla «nordlandsfarten» der ferdakarar kjøpte opp skrei i Lofoten og på Finnmarka. Fisken blei salta, tørka og sidan selt i Bergen og Kristiansund. I 1889 kjøpte eit partslag i Jondal jakta og dreiv henne vidare i same farten. I 1918 blei «Mathilde» selt nordover til Svolvær og herifrå vidare til Anders Jensen på Lunderøy på Helgeland. Jakta hadde sidan fleire ulike eigarar i Nordland før ho i 1938 blei selt til Erik Rolfsen i Kristiansund som m.a. nytta henne som lossement.

Det skal vera medan han var eigar at fartøyet vart rigga ned og fekk installert motor (50 hestar Wickmann).

Etter å ha høyrt heime i Ålesund ein kort periode blei «Mathilde» i 1950 selt til Mosterhamn i Hordaland der ho fekk namnet «Kari Louise».

I 1968 blei «Kari Louise» selt nordover att. Leif Andorsen i Svolvær, som no overtok, bygde nytt styrehus og installerte ei GM-maskin på 240 hestar. I 1977 blei fartøyet selt igjen, denne gangen til Per Angell frå Herøy på Helgeland. Etter at han avslutta i 1982 blei «Kari Louise» lagt ut for tvangssal og i 1984 kjøpt av den nystarta stiftinga Hardangerjakt i Norheimsund.

I åra 1984-89 blei «Mathilde» sett i stand og tilbakeført som seglfartøy. Sidan 1990 har ho gått i eit fast driftsopplegg som omfattar museumstokt, leirskule og medseglartokt.

Bygget: 1884

Opprinnelig funksjon: Fraktefartøy

Lengde: 73 fot = 22,3 m

Bredde: 21 fot = 6,4 m
Mastehøyde: 83,7 fot = 25,5 m
Rigg: Jakterigg, 400 kvm.
Lastekapasitet: 77,46 BrT, 58,06 NrT
Motor: Scania Diesel. 220 HK. personer.
Mannskap: 4. skipper, bestmann, matros, kokk.

Passasjertall: 50

Eier: Hardanger Fartøyvernsenter.

JEKTA "DEN GODE HENSIGT"

JEKTA DEN GOD HENSIKT

Jekta "Den Gode Hensigt" er ein kopi av Skåsheimsbåten som står på "De Heibergske Samlinger" i Kaupanger.

Originalen er frå omlag 1830, bygd av Ola Risen og vart nytta som føringsbåt på garden Skåsheim ved Sognefjorden. På dei store gardane i Sogn hadde dei ei lita jekt, ofte kalla ein storebåt til vareførsel bygdene imellom og til Bergen.

"Den Gode Hensigt" er 34 fot og vart bygd i 1992 på AMO- midlar av Bergen Kystlag si kursverksemd. Båtbyggjar var Nils Olav Solbakken og arbeidsleiar var Georg Gundersen.

Båten vert og nytta til kurs i segling med råsegl.

Hjemmehavn:

Bygget:

Opprinnelig funksjon: Fraktefartøy

Lengde: fot = m

Bredde: fot = m

Dybde: fot = m
Lastekapasitet: lester = kbm

Eier: De Heibergske Samlinger. Kaupanger.

BAKKEJEKTA

JEKTA BAKKEJEKTA

Bakkejekta eller Holmedalsjekta er ei lita jekt frå Holmedal, 30 fot lang og bygt truleg rundt 1750 av Sjur Vindheim. Du har kanskje sett henne på Kystmuseet i Florø, der ho no, etter eit langt og omskiftande liv nyt livskvelden.

Bakkejekta lasta om lag 40 tønner og var ein av den tida sine kystfraktebåtar. Dei frakta ved, tønner med sild og andre varer til Bergen, og ”kjøpevarer” med heimatt. Fleire gardar eller eit bygdelag eigde gjerne ei jekt saman.

Bakkejekta var rekna som ei svært rask jekt, og Jens Sørenson Bakke (fødd i 1866) fortalde til båtgranskaren Bernard Færøyvik om ein tur dei hadde til Bergen då han var gut. Dei reiste frå Holmedal kl. 9 om morgonen og var i Bergen kl. 4 om ettermiddagen. Lasta var 11 dyr som dei leverte undervegs. Dette vil seie ein gjennomsnittsfart på 9,7 knop! Men då måtte dei ha hatt ein god nordavind i ryggen. Svikta vinden, og jekta måtte roast, var nok kvar mil eit slit.

Bakkejekta er ein av Norges aller eldste bevarte båtar, og vi er her i kontakt med byggjeteknikkar frå mellomalderen. Heile botnen i jekta er hogd daud – dvs. at borda er hogde i den forma dei har – ikkje bøygde på plass. Det tyder at den som vil byggje på same måten må leggje som forutsetning at saga ikkje finst!

For å kunne byggje ei skikkeleg, ny Bakkejekt etter tilnærma same teknikkar som for 250 år sidan, har vi organisert byggjinga som faglege samlingar for båtbyggjarar frå heile landet – båtbyggjarar som har røynsle frå og interesse for hogging av båtar.

Norsk Handverksutvikling støttar prosjektet.

Bakkejekta er ein tru kopi av den opprinnelige Bakkejekta frå Holmedal i Sunnfjord i Vestland fylke.

Jekta er 9,0 meter lang, vel 3 meter brei og er av dei minste føringsbåtane som vart kalla jekt.

Ein går ut frå at ho vart bygd av Sjur Vindheim som døydde i 1769. Den gamle jekta som i dag står på Kystmuseet i Sogn og Fjordane høyrde til dei tre Bakkegardane i Holmedal. Ho vart brukt til å føre vare til og frå gardane; Kjøt og fisk til Bergen, sauer og kyr på beite, og ved og materialar til bruk på gardane. Det vart og transportert varer mellom kysten og fjordbygdene.

Den gamle jekta er av furu. Stamnen er av bjørk. Det er ikkje brukt saga bord. Bordgangane er er forma ved hjelp av øks. Nyejekta er bygd på same måten. Bygginga starta i 2004. Båtbyggarar frå heile landet deltok i bygginga. Seglet vart sauma under eit seglmakarkurs. Det er eit symetrisk råsegl som smalnar opp.

Kopien blei sjøsett St. Hans 2006.

Sundag vart Bakkejekta sett i naust av 22 menneske samla i jektenaustet. Jekta streta imot og hadde tydelegvis ikkje lyst i hus, men måtte gje seg for overmakta.

Hjemmehavn:

Bygget: 2004 - 2006

Lengde: 29,5 fot = 9 m

Bredde: 9,8 fot = 3 m

Dybde: fot = m
Lastekapasitet: lester = kbm

Byggemateriale: Furu for hovedskroget og bjørk for stamnen.

Byggemetode: Klinkbygging uten bruk av sagede bord;
bordene er formet med øks

Eier: Alden Kystlag.

https://www.facebook.com/watch/?v=664748104473232

JEKTA "ANNA OLAVA"

JEKTA ANNA OLAVA

Bygget: 2000

Lengde: 48,6 fot = 14,8 m

Bredde: 17,2 fot = 5,25 m

Dybde: 4,3 fot = 1,3 m
Areal av råseil: 72 kvm

Jekta «Anna Olava» ble bygget vinteren 1999/2000, og er en rekonstruksjon av en gammel sunnmørsjekte, som er en jektetype som trafikkerte kysten fra 1200-tallet og langt ut på 1800-tallet. Det er i dag ingen bevarte sunnmørsjekter igjen. Rekonstruksjonen er basert på gamle jektebord og spant som ble funnet på Håkonsholmen i Ulstein kommune. Sunnmørsjektene ble brukt til å frakte lokale varer til byene, særlig Bergen, men også til lengre turer til Island, Storbritannia og Baltikum.

Sunnmørsjektene brakte varer og nye impulser til vekst og velstand på Sunnmøre. «Anna Olava» eies av Herøy kommune. Fartøyet har sin hjemmehavn på Herøy gård, hvor Anna Olava Olsen var husfrue på 1700-tallet.

Den tidlige handelsflåten

Sunnmørsjektene var en av flere ulike jektetyper som ble tatt i bruk fra middelalderen og ut mot slutten av 1800-tallet. Lasten var da gjerne sild, tørrfisk, rogn, tran, skinn, gråverk (ekornpels) og andre lokale varer som skulle fraktes inn til de forskjellige byene. Bergen var den viktigste handelsbyen, men sunnmørsjektene la som nevnt også ut på enda lengre turer. Tilbake til Sunnmøre hadde jektene med seg nødvendige varer som korn, humle, kavring, vannkringler, salt, vin, brennevin, hamp og tekstiler. I tillegg brakte sjøfarerne med seg masse ny kunnskap og mange nye impulser, noe som la grunnlag for lokal utvikling.

Hvem var Anna Olava?

Anna Olava (Berg) Olsen (1746–1785) var husfrue på Herøy gård på siste halvdel av 1700-tallet. Dette var selve storhetstiden for Herøy handelssted. Anna Olava kom opprinnelig fra Molde. Sammen med ektemannen Sivert Olsen kjøpte hun Herøy gård i 1770, og startet handel der. Sivert ble en av de rikeste handelsmenn i området og kunne også smykke seg med titlene kirkeeier og proprietær. Paret hadde syv barn, og Anna Olava styrte en stor husholdning med tjenerskap. I tillegg måtte hun nok også ta seg av både kirkegjengere og tilreisende. Det gamle handelsstedet huser i dag Herøy kystmuseum, hvor bygninger, interiør, fiskeredskaper og båter viser hvordan handelsstedet vokste fram.

Fartøyet «Anna Olava»

Rekonstruksjonen av den 47 fot store sunnmørsjekta er basert på jektebord og spant som ble funnet i løevegger og nøstevegger på Håkonsholmen, et gammelt handelssted i Ulstein kommune. Kopien er bygget etter antikvariske retningslinjer. Nødvendige midler til å utføre rekonstruksjonen ble samlet inn av styret ved Herøy kystmuseum. Oppmålinger og rekonstruksjon ble utført av båtforsker og båtbygger Saxe Bjørkedal, komplettert med tegninger fra dr. philos Arne Emil Christensen jr. Fartøyet i full målestokk ble bygget i Bjørkedalen, av «Sigurd Bjørkedal og Søner Båtbyggeri». «Anna Olava» er 14,80 meter lang, 5,25 meter bred, stikker 1,3 meter dypt og mastehøyden er 12,5 meter. Arealet på råseglet er 72 kvadratmeter.

«Anna Olava» på sjøen

Allerede før sjøsettingen i år 2000, ble en illustrasjon av «Anna Olava» brukt som logo i markeringen av «Det Maritime Året 2000». Motorhavari, skrogskader og manglende ressurser til utbedring, førte til at «Anna Olava» ble satt på land i 2011. Ved hjelp av RDA-tilskudd i 2015–2016 kunne utbedringsarbeidet starte. Etter nesten seks år på land ble jekta igjen sjøsatt 30. august 2017. «Anna Olava» brukes nå i forbindelse med lokale kulturarrangement, og deltar i seilaser og på båtfestivaler. Det er også mulig for private, lag og foreninger å leie jekta. Båten driftes av en frivillig venneforening «Sunnmørsjekta Anna

Eierforhold

Jekta «Anna Olava» var fra 2001–2003 eid av stiftelsen «Sunnmørsjekta». I 2003 gikk Herøy kommune inn som eier. Styret for Herøy kystmuseum har det overordnede ansvaret for fartøyet. Båten har sin hjemmehavn på det gamle handelsstedet og kirkeplassen Herøy gard, som i dag huser Herøy kystmuseum. For mer informasjon om «Anna Olava» og Herøy kystmuseum se her (http://www.sunnmore.museum.no/). «Sunnmørsjekta Anna Olavas Venneforeining» – som i tillegg til den daglige driften også vedlikeholder jekta – er en forening som er åpen for alle, og medlemskapet er gratis. Foreningen har egen side på Facebook med informasjon til både medlemmer og allmennheten. Besøk foreningen her (https://www.facebook.com/sunnmorsjektaannaolava/).

KLINK- OG KRAVELLBYGGING AV JEKTER

Jektene ble klinkbygget på Nordisk maner. De ble bygget etter lokale håndverkstradisjoner langs kysten fra Vestlandet og nordover. Byggingen var fullstendig basert på båtbyggerens erfaring, uten tegninger eller modeller.

KRAVELLBYGGEDE JEKTER

Enkelte av de siste Jektene ble «Kravellert», også kalt «Klavert», dvs. ombygget til Kravell, enten ved at Klinkerhuden ble skiftet ut med Kravellhud, eller at Kravellhud ble lagt utenpå Klinkerhuden. Fra ca. 1860 ble det også bygget nye Jekter i Kravell.

ANVENDELSE

I over 400 år ble Jektene brukt som fraktefartøy langs kysten, fra Vestlandet og nordover. Fra Nord-Norge var lasten ofte Tørrfisk sørover, gjerne til Trondheim eller Bergen, og ofte trematerialer mm. nordover. Også på Vestlandet ble Jektene brukt til større by-handelsferder (fra Sogn, Sunnhordland og Rogaland, til Bergen eller Stavanger). Her var lasten til byen ofte treprodukter, frukt, ved, levende dyr med mer.

Størrelsen på ei Jekt ble oppgitt i antall tønner og ikke som mål i lengde og bredde. Formen og de løse flakene gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over Skandekket.

KRAVELLBYGGEDE JAKTER

I løpet av andre halvpart av 1800-tallet gikk småskipsbyggerne over til å bygge Kravellbygde Jakter. Disse hadde om lag samme funksjon som Jektene, men egnet seg best til Klippfiskfart mm.

Byggedetaljer for Holvik-Jekta. Kilde : Henden, E. (2003)

Holvikjekta er bygd slik:

Etter at lengden var bestemt, laget de kjølen ferdig og satte den på "beddingen". Sa laget de stamnene bak og framme og satte de på plass og festet (skjøtte) de til kjølen. Hvordan kjølen og stamnen er skjøtt, går frem av skissen til venstre.
Fra snora som ble strekt mellom stamnene målte de utslaget på bordingen. Til dette brukte de ei "målestang" som de skar hakk i. De festet bordet (omfaret) til kjølen, og så klinket de videre 8 omfar oppover. De laget hvert omfar like bredt på begge sider, og passet på at de fikk samme utslaget.

Til å kontrollere utslaget (vinkelen) brukte de en fjøl med loddsnor på, og de satte streker for vinkelen på fjøla. Båtbyggerne på Sørstranda bruker fra gammelt av noe liknende ennå, og kaller den for "leggpasser".

Når de hadde klinket opp 8 bord, ble spantene hogget til slik at de fall (passet) til bordingen. De ble festet til bordingen (huden) med trenagler.

Så ble spantene skjøtte slik at de rakk til 10 nye omfar, og videre opp til reling (i alt 22 omfar på Holvikjekta). Hele tiden kontrollerte de at bredden ble like på begge sider av midtsnora med "målestaven".

Noen andre mål:
Skumfar-råa: 22,5 Alen = 14,1 m
Skumfarseilet: 22 sammensydde duker og 3 bonetter
hver på 2,17 m høyde på
tilsammen 270 kvm.
Toppråa: 2 m lang.
Toppseilet: 40 kvm.
Materialer:    Furu fra Gloppen
   (hogget av eierne i egen skog)
Spantene:    Hugget av "bogevaksne" tre.
   Tverrsnitt på 8-10'' x 8-10''.
Bordingen (huden):2'' bord fra 6'' til 10'' brede
sammenklinket med heimesmidd jernsøm
med 7-8'' mellomrom,
ca. 4500 stk i alt, smidd av Elias A. Evebø.

Anker: Jern
Kjetting: Først ankertau, deretter jern-kjetting.
Ankertauet gikk over krysstokken, mens
kjettingen gikk gjennom ankerklysset.

Ankerspill: Til å lette ankeret brukte de et spill av tre.
(Fig. til venstre).

Riggen var av tauverk. Der var 5 vant (stag) fra honnbora til hver jekteside bakenfor seilbjelken, og ett fram i stamnen. De var festet tl "jonfruer" laget av tre.

Masta var av rettvokst adelgod furu, men på grunn av lengden på 44 Alner, var den skjøtt 3-5 m over seilbjelken. Omkring skøyten var det 4 jernringer. (Et par av disse finnes ennå, så en kan se hvor tykk masta har vært.

En ligger ved jektemodellen i Gloppen Sparebank, og Dagfinn Aasen har en som står på en hoggstabbe (av masta) som hans bestefar hadde kjøpt). Diameter på jernring var 43 cm.

TEGNINGER AV JEKTER OG JEKTEBRUK

Kilde og copyright: Jekter og jektefart. Emnehefte. Stavanger Museum. Sjøfartsmuseet. Torbjørn Hertel-Aaas. Stavanger 1990.

JEKTEBRUK

REFERANSER OG LINKER

REFERANSER

Avisartikkel i Bladet Vesterålen Arkivert 5. desember 2019 hos Wayback Machine.

Berggren, B. (1975) Jekter og jektebruk på Vestlandet som etnologisk forskningsfelt. Typologi og system. Brit Berggren.
I 20. nordiske folkelivs- og folkeminneforskerkongress. Loen i Nordfjord. 1975.

Færøyvik, Ø. (2003) Sunnfjordinger med varer under råseglet. Færøyvik, Øystein. Kystmuseet i Sogn. Skrift nr. 11.Særtrykk fra Frå Fjon til Fusa. 2003.

Hertel-Aas, T. (1990) Jekter og jektefart. Emnehefte. Stavanger Museum. Sjøfartsmuseet. Torbjørn Hertel-Aaas. Stavanger 1990.

Gøthesen, G. (1980) Norskekystens fraktemenn. Om seilfartøyer i kystfart. Gøthe Gøthesen. Grøndahl & Søn Forlag. Oslo. 1980.

Henden, E. (2003) Fortalt om Holvikjekta. Bygd 1881. Gloppen Sparebank. Samlet og med tegninger av Einar Henden. 1971.

L'Orange, O. (1989) Jekter og jektefart fra Innherred . En artikkelsamling. Olay L'Orange. (red.) Trøndelag Historielag. 1989.

Solstad, G. (2003) Jektestyrmann og bestefar. Jekta og jektefaret Kapstø i Bodø sogn. Gudmund Solstad. Eget Forlag. Fosnavåg. 2003.

https://www.nrk.no/nordland/nordlandsjekta-_brodrene_-pa-historisk-jektefart-1.12985169 NRK Nordland

http://www.windmedia.net/jekta.htm Video produsert for Stiftelsen Nordlandsjekta Brødrene

https://nordlandsjekta.no/

https://www.nrk.no/trondelag/her-ligger-en-tre-hundre-ar-gammel-bat-og-venter-pa-fa-komme-opp-i-frisk-luft-1.15184988

https://www.nb.no/search?q=Jekter&mediatype=b%C3%B8ker&viewability=ALL

https://www.nb.no/items/485e2ef5de7f7beb5915cea1e67709a4?page=15&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/bb7fce296eafa1702749db6cbdc4bcf9?page=73&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/485e2ef5de7f7beb5915cea1e67709a4?page=15&searchText=Norskekystens%20fraktemenn

https://www.nb.no/items/2bee751caf0ab11173928635eda9539d?page=31&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/d2dde16c5fddab5bedff9d67a02ee773?page=7&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/485e2ef5de7f7beb5915cea1e67709a4?page=27&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/bb5ac3c725a5937c0aa4f75c82f68923?page=13&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/9143e793950d0328fa1aef19e987802f?page=81&searchText=Jekter

https://www.nb.no/search?q=Jekter&mediatype=b%C3%B8ker&viewability=ALL

https://www.nb.no/items/9143e793950d0328fa1aef19e987802f?page=51&searchText=Jekter

https://www.nb.no/items/5f2da786779879c2140d8b2fa4942835?page=13&searchText=Jekter

SM

Konstruksjon av Bernt Theodor Aas/Trondheim byarkiv.

Størrelser

Måling av last og volum

Last

Eiere og mannskap

Jektenes økonomiske betydning

Byggesteder

Bevarte jekter

Størrelser (Kilde: SNL)​​

I 1631 ble antall tønner brukt som størrelsesangivelse. I 1650 treffer vi på lester, som refererer til 12 tønner. Rundt 1700 kommer begrepet kommerselest som refererer til 18 tønner. Senere brukes kommerselester og lester slik at vi av og til må tolke ut av sammenhengen hva som menes.

Måling av last og volum

​​​

Bygging og konstruksjonsendringer

Navnet

Drift

På museum

​Dimensjoner og utstyr

Nordlandsjekta Brødrene​

​

Da den nybygde 70 fot lange "Nordlandsjekta Brødrene" ble sjøsatt på Rognan 22. august 1995, gikk en gammel drøm i oppfyllelse, drømmen om å ha ei sjødyktig nordlandsjekt seilende langs kysten.

​Dimensjoner og utstyr

Lengde 90 fot = 28,2 m

Heimested: Hemnesberget.

Lengde 41 fot = 12,8 m

Gunnar (80) brukte 8 år på å bygge jekta Gjertrud av Ranen. Nå gir han livsverket bort til Kystlaget Ranfjord.

Et livsverk

Gir båten videre

På vannet til sommeren

Lengde 63 fot = 19,2 m

​Dimensjoner og utstyr

Lengde fot = m

Lengde 66 fot = 20 m

«Anna af Sand» er en Hardangerjakt bygget i 1854. Skipet er en av Europas eldste jekter som fortsatt er i bruk. Jakten eies i 2023 av Stavanger maritime museum.

Den tidlige handelsflåten

Hvem var Anna Olava?

Fartøyet «Anna Olava»

«Anna Olava» på sjøen

Eierforhold

​​Avisartikkel i Bladet Vesterålen Arkivert 5. desember 2019 hos Wayback Machine.​

​https://www.nrk.no/nordland/nordlandsjekta-_brodrene_-pa-historisk-jektefart-1.12985169 NRK Nordland

SM

Størrelser (Kilde: SNL)

Dimensjoner og utstyr

Nordlandsjekta Brødrene

Dimensjoner og utstyr

Dimensjoner og utstyr

Avisartikkel i Bladet Vesterålen Arkivert 5. desember 2019 hos Wayback Machine.

https://www.nrk.no/nordland/nordlandsjekta-_brodrene_-pa-historisk-jektefart-1.12985169 NRK Nordland