2.1   Oppmåling

​​

De aller fleste tradisjonelle båter i dette landet er bygget uten tegning, og går vi litt tilbake i tid, gjelder dette for de fleste fartøy i det hele tatt. Først imkring år 1600 kommer de første tilløp til skipstegninger slik vi kjenner dem i dag, de eldste er tegninger av store krigsskip. Selv da var det slett ikke alle skrog som ble tegnet før skipsbyggerne satte i gang med øksa. Vasa, den svenske flåtens største skip i sin tid, er bygget på grunnlag av ark med enkle måldata, lengde i kjøl, stormastens høyde, antall kanoner etc.

   Vasa var ikke det eneste store og påkostede skip som viste seg å være mindre vellykket, og utviklingen av tegnekunsten gikk stort sett ut på å finne en metode til å tegne og beregne skroget på papir før byggingen, slik at man slapp ubehagelige overraskelser etter sjøsetting. Etter hvert ble det også vanlig å måle opp ferdige skip. Spesielt var dette aktuelt når en skute hadde vist seg vellykket, en oppmålingstegning kunne gi grunnlag for like vellykkede nybygg. Den engelske marinen satte dette i system. Når et vellykket fiendtlig skip var erobret, ble det satt i tørrdokk og målt, iukke minst for å avlure fiendens konstruktører en og annen hemmelighet.
   Det krever en del trening å lese en tegning, og å lage en, men når man først har fått øvet seg opp, gir  studiet av tegninger bra grunnlag for å sammenlikne båter, og det finnes muligheter for å regne seg til mange av en båts egenskaper ut fra tegningene.
   Den kjente amerikanske båtbygger, båtskribent og museumsmann John Gardner har beskrevet sin første oppmålingsjobb. Båten var en lett dory for sjøfugljakt, gammel og medtatt, men ennå med sin vakre fasong i behold. Gardner ble betatt av båtens fine linjer og hadde lyst til å bygge maken. Han målte, tegnet, bygget og har senere publisert tegningen. I boka sier han: "Båten, eller riktigere formen, var min, og nå er den din og enhver annens som vil bygge, studere eller bare beundre en vakker form".
   Det er viktig å huske på at en oppmålingstegning , i skala 1 - 10 eller 1 - 20, ikke kan erstatte originalbåten. Som Jon Godal har pekt på, er deler av utmålsystemet i noen av de norske båttypene så subtilt at gjengivelse i liten skala  rett og slett ikke er nøyaktig nok. Allikevel, det beste skal ikke være det godes fiende, tegningen er et godt verktøy for dokumentasjon av båter som ikke kan bevares, og uunnværlig i presentasjonen av båter på trykk.   

   Enhver tegning er en abstraksjon, i større eller mindre grad, graden av abstraksjoner avhengig av menge faktorer, hvor mye tid det er mulig å bruke på oppmålingen, hvor stor målestokk det tegnes i, hvor meget oppmåleren vet om båten og dens bruk, slik at han kan tolke form og slitespor riktig osv. Mange detaljer er lettere å dokumentere med kamera. Det gjelder først og fremst alle de slitespor som kan fortelle om båtens bruk, detaljer som sladrer om ombyninger og reparasjoner osv.

   Det er spørsmål om tid til feltarbeidet, og en vurderingssak, om sprekker, reparasjonslister, skader og sår i treverket skal måles, eller om båten skal tegnes som den var ny, og resten dokumenteres med kamera. Min personlige løsning, etter adskillige oppmålinger, er å fotografere flittig og måle nok til å få båtens form og konstruksjonsdetaljer på papiret. Tegning og fotografier utfyller hverandre, både i arkiv og på trykk. Jo større båt, desto lengre tid tar målearbeidet, rimelig nok.

​

2.2   Historikk

​

Nordmenn har vært avhengige av båt gjennom mange tusen år, og like lenge har det vært utviklet lokale tradisjoner for bygging av små og litt større båter.

   Båter kunne – alt etter bruksområde - variere i størrelse og form fra små flatbunnete prammer, via robåter og jekter til ganske store konstruksjoner.

   De ble betegnet etter antall årer: færing, seksring og åttring. I vikingtiden var skipene klassifisert etter antall «sesser», og hver sess skulle ha et par årer. ​

Leidangen, knyttet til Håkon den gode og datert til 950-tallet, delte kyststrøkene i Norge i skipreider. Hver skipreider skulle bygge og utruste et skip. Fra først av var kravet en 20-sesse (20 par årer, og et mannskap opp mot 100 mann). Norge var lenge delt i 270 skipreider, men på 1770-tallet ble antallet økt til 279.

Osebergskipet og Gokstadskipet er begge fra 800-tallet og drøyt 20 meter lange, og har vært skip som kunne brukes til lange sjøreiser.  Men det er funnet både langt eldre og større skip i Norge. På Stend i Fana er det gravd ut et naust fra 200-tallet som har rommet et langskip på rundt 30 meter.​

Siden båtbyggertradisjonen er langt eldre enn skrifttradisjonen har disse båtene vært bygd etter maler eller etter båtbyggerens erfaringer. Vi ser at båtbyggertradisjon har fulgt enkelte garder eller slekter i mange generasjoner. Båttegninger er en langt nyere tradisjon, og arkivering og bevaring av slike tegninger går slett ikke langt tilbake.

2.3   Kravellbygging og båttegning
 

Den praksis som er vanlig akseptert ved utfprmimgen av skipstegninger, er skapt av folk som arbeidet med store kravellbygde skip, og stort sett arbeidet med nykonstruksjoner. Det de trengte var en tegning som kunne forstørres opp til full skala og danne utgangspunkt for tilhugging av kjøl, stamner og spant. Når tømmeret var hugget til og reist, kunne kravellhuden legges på som rent håndverksarbeid uten større problemer. Til store og staselige orlogsskip ble det også ofte tegnet detaljer av utsmykning til bruk for treskjærerne som skulle dkorerer skipet. Minimum av det som måtte med på en tegning var formen på kjøl og stamner og noen tverrsnitt (spanteriss) som viser formen på spantene, ikke nødvendigvis alle. De aller eldste tegningene er begrenset til dette. Hvis det er små unøyaktigheter i tegningen, blir de forstørret opp underveis, og da kan det vise seg at en bordgang ikke vil ligge glatt og pent på spantene, det kan være bulker og søkk i linjeføringen som gjør det nødvendig å hugge eller fore ut spanter ganske mye.
-    For å få en sikrere kontroll med formen, begynte konstruktørene å
     legge inn hjelpsnitt på tegningen som skar gjennom skroget på
     langs med skjæringslinjer kalt "vertikaler") og
-    vannrett med skjæringslinjer kalt "vannlinjer".
-    Det siste settet med hjelpelinjer er "diagonalene", innført omkring
     1760. De er lagt slik at de tilnærmet følger følger løpet av enkelt-
     bordganger.
Når alle linjeforløp stemmer i alle projeksjoner, "trekker linjene jevnt", og da kan man være sikker på at skroget er glatt og uten bulker som kompliserer arbeidet med bordleggingen.
     ​Det har vært relativt små endringer i prinsippene for linjetegning siden slutten av 1700-årene, bortsett fra at man i dag lara datamaskinen gjøre det meste av arbeidet med å "glatte" linjeforløpet på grunnlag av en første skisse.
     Etterhvert som skipstypene utviklet seg, øket antall tegninger. Riggerne og seilmakerne ville gjerne ha en riggtegning for å kunne beregne tauverk og seil, og skipets utseende og innredning ble vist på en hovedtegning eller "general-arrangements"-tegning. Etter at stål overtok som byggemateriale, er antallet tegninger øket kraftig, og i dag ligger det stabler med hundrevis av tegninger bak ethvert skipsbyggingsprosjekt.​​

​

2.4   Klinkbygging og båttegning​

​

​Når man skal måle opp en gammel båt, er prosessen den motsatte av det konstruktøren gjør ved nybygg. Oppmålingen gir data til å tegne en hovedtegning, et oppmålt bilde av hvordan båten ser ut, vanligvis sett ovenfra og fra siden. Etter engelsk og skandinavisk skikk skal styrbord side vises, dvs båten seiler mot høyre for den som ser på tegningen. Måledataene gir også grunnlag for å tegne opp ett lengdesnitt og en serie tverrsnitt.
     Når hovedtegningen er ferdig, kan den brukes som utgangspunkt for å konstruere linjetegningen, slik at man får en abstraksjon av skrogform som kan sammenliknes med linjetegninger av andre fartøyer. Det er viktig at linjetegningen har snitt i jevn avstand, oftest er skroget delt i 10 like store deler. Denne måten å tegne på har sammenheng med bruken av et fast sett regneformler for å beregne rominnholdet i skroget. Det vil si at de snittene man har tegnet etter oppmåling der båten har band, sjelden ligger på samme plass som snittene i en linjetegning. Linjetegningen er abstrahert ett trinn videre enn oppmålingstegningen. Fordi linjetegningen opprinnelig var et verktøy for å forme spantene i kravellfartøyer, er det vanlig at det ikke tas hensyn til bordgangenes tykkelse; tegningen viser i virkeligheten formen på hulrommet innefor huden. Vanligvis er det da angitt på tegningen at "linjene er på spant". De fleset av de formler og regneregler som er utarbeidet for å få et bilde av skrogets egenskaper, tar utgangspunkt i linjetegningen, slik at den er en naturlig del av fullført oppmålingsjobb hvis tegningene skal kunne brukes som sammenlikning med andre oppmåleres arbeid. Hvis man bare ønsker å dokumentere båtform, er det nok med hovedtegning og snitt.
     Stort sett består et båtskrog av krumme linjer, slik at det er nødvenig å skaffe seg en eller flere basislinjer å måle ut fra. Åpne båter er det vanligvis greiest å måle innvendig, på en dekket båt tas målene lettest utenpå skroget.

​

​På åpne båter er en snor strukket mellom toppen av stamnene den enkleste måten å skaffe seg en basis på. For å gjøre videre måltaking og tegning så ukomplisert som mulig, er det en fordel at båten står noenlunde vannrett og at stamnene er i lodd. Basis-snora kan også med fordel være vannrett. De fleste båter er lavere i akterstamnen enn i forstamnen, slik at det som regele må surres et forlengningsstykke på akterstamnen for å få basis vatret. Når basis er strammet opp, bør det hele se ut som i figuren ovenfor.

     Første del av måleprosessen er nå å fastlegge endel punkter på båtens senterlinje, for å få data til å tegne opp lengdesnitt, og få plassert tverrsnittene (spanterissene). Det må spennes opp et målebånd ved siden av snora, men uten at dette får snora ut av vater. Med 0-punkt på toppen av forstamnen, måles det ut til punktene langs målebåndet, og loddmåles ned fra snora. Tegn skisse og sett målene opp i en tabell (utslagstabell).
     Vær konsekvent med å legge alle tverrsnitt i forkant av spant, bortsett fra rong akterut, som der er praktisk å måle på oppsiden (akterkant). Deretter tas mål for tverrsnitt. Ved hvert av de målepunktene som er aktuelle, strekkes det en hjelpebasis  tvers over båten. Snora holdes stram med stein eller lodd i endene, og det måles ned fra denne og tvers over båten fra bordgang til bordgang, skisse og tabell må til for hvert målested.

Loddrett mål fra hovedbasis til tverrsnor måles omhyggelig så det er mulig å passe sammen tverr- og lengdesnittene på tegningen. Det er raskt å måle tverrsnitt, så man kan koste på seg rikelig med målepunkter. Ofte er det lang avstand mellom band / spanter  og stamner, slik at det blir lite måledata nær stamnene der linjeforløpet endrer seg mye. Løsningen er å etablere et ekstra snitt, som legges der det skjer noe spennende, f.eks der krummingen i et hugget halsbord er mest markert.

​Mål ut fra stamn, like langt på hver båtside, for å få snittet vinkelrett på senterlinjen, lodd ned og sett krittmerker for å sikre at dataene tas i ett plan.