DEN NORSKE KYSTKULTUREN II

SAMTIDSOPPFATNINGER AV DEN NORSKE IDENTITETEN

"Det besynderlige i et land som Norge, som er et sjøvelde, var at all vor forskning og videnskap var sat
inn på den indre fromt. Folkeviser er reddet, eventyr og folkeminner, mens hele kystens tradisjoner lot
man ganske rolig dø." Professor J. Worm-Muller, i "Den norske sjøfarts historie").

SYSTEMATISK NEGLISJERING AV KYSTKULTUR OG HISTORIE

Kystens kulturminner og historie er systematisk neglisjert i vår offentlige hukommelse. av Asgeir K. Svendsen.

Artikkel i tb.no publisert 23.09.2015

av Asgeir K. Svendsen, styreleder i Forbundet Kysten.

Det har vært en debatt i media i kjølvannet av den begeistringen som kystbefolkningen har vist for NRKs satsing «Sommerbåten». Kritikere har blant annet hevdet at kystkulturen favoriseres i mediebildet. Det har også vært hevdet at flaggveiving er til hinder for innovasjon og kontakt med utlandet.

Med favorisering antydes det at man har fått noe som ikke er fortjent. Etter vårt syn fortjener kystkulturen til fulle alt fokus den kan få når det gjelder å få den norske befolkning til å få øynene opp for og forstå kystens sentrale rolle i utviklingen av det moderne Norge.
Kystkultur har blitt neglisjert i en årrekke – for ikke å si hele tiden. Når endelig kystfolket får anledning til å vise at de finnes, så registrerer vi surmuling fra røster i hovedstadens medier.

Riksantikvaren Jørn Holme har flere ganger trukket fram at kystkulturen er forsømt, blant annet uttalte han i en artikkel i Aftenposten i juli 2010 at
« … Norge er en kystnasjon, men monumentene over vår storhetstid står tomme og forfaller. Det gjelder fiskevær og sjøboder, fabrikkanlegg og kaier.» Holme gjentok det samme senest i NRK Ekko sending 20. august.

Og tallene taler for seg selv, per 2013 var antall fredede kulturminner knyttet til fiskeri og kystkultur på rundt 2.000, mens det var rundt 20.000 kulturminner knyttet til landbruk som var fredet. Ifølge Riksantikvaren var det bare en håndfull fredede fartøyer – mot rundt 5.000 fredede bygninger.
Støtteordningene fra myndighetene for kulturstimulerende tiltak innen landbruket er gode, Landbruks- og matdepartementet bevilger hvert år over
100 millioner. Klima- og miljødepartementet bevilget 15 millioner til å ta vare på de faste kulturminnene langs kysten.

Største delen av landets befolkning bodde langs kysten, vi bor langs kysten eller 10–15 minutters kjøring med bil fra. Strandsitterstedene langs kysten – som nå er hytter – er vår kulturhistorie og vitner om fortidas strev, seire, forsakelser og slit. Når det gjelder omstillingsevne og innovasjon, så er kystbefolkningen eksperter på endring og har en tusenårig historie som handler om verdensomspennende kontakt med utlandet.

Vi nevner tørrfisk, handel, skipsfart, seilskuter, skipsbygging, fisk, olje osv. – men dette er systematisk fortiet i framstillingen av Norge. Ikke engang da bokverket «Norsk Fiskeri- og kysthistorie» i hele fem bind ble lansert i august 2014, ble dette viet noe vesentlig oppmerksomhet fra media.

«I motsetning til landbruket hadde fiskeri og kyst fram til da ikke blitt verdsatt med en samlet historie. Slik den nasjonale identiteten var skapt i tiårene etter 1814, fikk bonden fra de brede bygdene en langt mer sentral plass i denne symbolikken enn fiskeren på kysten, selv om mange av disse også var bønder. Med dette bokverket ble endelig mangelen på balanse mellom innlandet og kysten, og mellom de to primærnæringene, rettet opp.» Dette skrev UiT/Norges fiskerihøgskole på sine nettsider i forbindelse ved lanseringen av bokverket.

Samtidig som Norge begynte å få dreis på litt jordbruk og fedrift, leverte kystens befolkning jernbarrer til romerne. Rundt år 800 leverte vi tørrfisk og hvalrossolje til britene og brynestein fra Eidsborg til hele Europa. Alt selvfølgelig levert sjøveien.

Hvorfor heter landet vårt Norge? Jo, det er Nordvegen, veien nordover langs kysten! Uten det grunnlaget kystens befolkning la fra folkevandringstiden, og fram til i dag hadde vi ikke hatt noe land eller vært en nasjon.

Heldigvis er bevisstheten om kystkulturen økende. Noe som kom fram under Grunnlovens 200 års jubileum, da stortingspresident Olemic Thommesen uttalte at: «Norge er en kystnasjon. Et mangfold av båter, havner, brygger og naust langs hele vår langstrakte kyst er et vitnesbyrd om kystens og havets helt sentrale rolle i fortellingen om Norge de siste 200 år».

Dette kan ikke annet enn oppfattes som en markering av at kystkulturen verdsettes høyere, og det er derfor helt på sin plass at også riksdekkende media fokuserer mer på dette.

Kyst- og fiskeris kulturminner har i stor grad blitt tatt vare på igjennom de frivillige kulturvernorganisasjonenes innsats. Bare kystlagene alene rundt i landet nedlegger hvert år i frivillighetens ånd nesten 200.000 dugnadstimer, med stort engasjement og entusiasme og med meget begrensede økonomiske midler. Mottoet for arbeidet er «vern gjennom bruk». Uten denne innsatsen ville våre kulturminner knyttet til kyst og fiskeri i stor grad vært borte og tapt for all ettertid.

Asgeir K. Svendsen

Kystkulturen - forsømt i konstruksjonen av nasjonal identitete. av Narve Fulsås.

KYSTKULTUREN - FORSØMT I KONSTRUKSJONEN AV NASJONAL IDENTITET

Narve Fulsås. Professor. Institutt for historie- og religionsvitenskap. Universitetet i Tromsø.

Bondekulturen på Østlandet og i innlandet kom til å dominere representasjonen av norsk folkekultur på 1800-tallet. Dette er knapt noen kontroversiell påstand, og den lar seg dokumentere på område etter område. Men hvorfor ble det slik? Det har å gjøre både med samtidige forhold og med ettervirkningene av eldre kulturmønstre.

Folkeminner

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kysten ble marginalisert i arbeidet med å finne og uttrykke det nasjonale sæegne på 1800-tallet. Innsamlingen av folkeminner begynte i 1830-årene. Andreas Faye ga ut Norske Sagn i 1833 og Jørgen Moes Samling av Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter kom i 1840. I 1841 ga Moe sammen med P.C. Asbjørnsen ut Norske Folke-Eventyr. Deretter kom det flere samlinger av eventyr og sagn fra Asbjørnsen og Moe i 1840-årene. I 1850-årene ble det publisert folkeviser og folketoner samlet av Magnus Brostrup Landstad og Ludvig M. Lindeman.

Dette tidlige innsamlingsarbeidet var helt konsentrert om de sentrale delene av Østlandet, dessuten Setesdalen og områdene nord mot Dovre. Først i andre halvdelen av 1850-årene kom Vestlandet med, mens Nord-Norge fortsatte med å spille en helt marginal rolle gjennom hele hundreåret. Rundt halvparten av alle utgitte norske folkeeventyr fram til i dag er registrert i Telemark (Myklebust 2010, 279).

Henrik Ibsen var mellom dem som søkte universitetet om stipend for å delta i innsamlingsarbeidet. I 1862 ville han reise til ytre del av Hardanger, områdene rundt Sognefjorden, deretter nordover til Molde og tilbake gjennom Romsdalen for å samle det som ennå måtte finnes av folkeviser og eldre og yngre sagn. Han ville "undersøge de ydre Sødistrikter, der, i det af mig antydede Øjemed, hidintil minst har været paaagtede"
(Ibsen 2005-10, b.12 s.148-149). Han gjennomførte reisen i juli samme året. Hovedutbyttet av turen var et ferdig manuskript han fikk av Peder Fylling, en lokal samler på Sunnmøre. Fire sagn fra materialet kom på trykk i Illustreret Nyhedsblad (19. oktober og 9. november 1862, nr. 42 og 45; Ibsen 2005-10, b 16, s. 390-395) - uten at Fylling ble nevnt- resten ble liggende. Året etter, i 1863, søkte Ibsen på ny stipend, denne gangen for å reise to måneder i Trøndelag og Nordland (Ibsen 2005-10, b. 12, s.156). Også denne gangen fikk Ibsen penger, men noe reise ble det ikke.

Eksemplet Ibsen viser to karakteristiske trekk ved innsamlingen av folkeminner. For det første at de hadde nær sammenheng med arbeidet for å etablere en nasjonal litteratur, der folkeminner skulle tjene som inspirasjon og råstoff for estetisk bearbeiding. For det andre at de ytre kystområdene ble oppfattet som nærmest uutforsket ennå i 1860-årene.

Hvorfor ble det slik? Kari Myklebost, som nylig har sammenliknet norsk og russisk folkeminnegransking i nordområdene, gjennomgår de vanligste forklaringene som er gitt på dette (jf. Myklebost 2010, s. 280-85, s.351-357). Ei prosaisk og helt sikkert viktig årsak er det rent kommunikasjonsmessige. Innsamlingsarbeidet skjedde med utgangspunkt i hovedstaden, og primitive transportmidler gjorde det naturlig at en startet i de lettest tilgjengelige delene av landet. Ei anna forklaring som har blitt nevnt, er at embetsmannseliten var fra det sentrale Østlandet. Det var foilkekulturen der de identifiserte seg sterkest med og som best svarte til deres etiske normer, er det sagt. Den forklaringen er kanskje ikke så innlysende. Den kan passe på noen av de sentrale aktørene i den første fasen. Faye og Moe ble begge født i nedre Buskerud, Asbjørnsen var fra Christiania. Landstad derimot bodde sine første barneår i Finnmark og Vesterålen, før han kom til Telemark som niåring. Lindemann vra fra Trondheim. Ei tredje forklaring har med sjanger å gjøre. De første samlingene var sterkt orienterte mot episke kvad og eventyr. De interesserte seg f.eks ikke for den typen materiale som Svale Solheim senere samlet og analyserte under tittelen Nemningsfordommer ved fiske (Solheim 1940). Gåter, vitset, anekdotiske fortellinger, trolldomsformular og folkelig overtro, som er rikelig representrert i kystområdene, ble oppfattet som mindreverdig sammenliknet med eventyr, sagn og ballader. Endelig er det pekt på ei essensalistisk kulturforståelse som en viktig en viktig årsak. Verdifull kultur ble oppfattet som enhetlig, helhetlig, opphavelig, stabil. Endring, tilpassning, tilegning, omsetting, mangfold ble ikke oppfattet som vesenskjennetegn ved kultur, men som en kilde til forurensning, forvrengning og forfall. Det gjorde at kulturtradisjon i de mest isolerte, indre strøk av landet ble oppfattet som mest autentisk. Når det gjeldt eventyrene, var den dominerende oppfatningen at kjerneområdet var Østlandet, og at de muntlige tradisjonene hadde spredd seg vest- og nordover herfra. Asbjørnsen oppfattet vestlandske eventyr som varianter, sidestykker og supplementer til østlandske tradisjoner. I første utgave Norske Folkeeventyr er det ingen ventyr fra Vestlandet eller nordfra. Senere kom det med noen som ble svært kjente, som "Skarvene fra Ut-Røst" og "Tuftefolket på Sandflæsa". Asbjørnsen fremhevet at i det nordlige materialet hadde det som kom fra indre strøk mange fellestrekk med tradisjonene sørpå, mens det som kom fra kysten hadde en annen karakter, "der staaer saa at sige af dem en sterk Lugt af Fisk og Sjøraak" (sitert etter Myklebost 2010, s. 287 - 288).

Den frastøtende kysten

For å forklare at kysten ikke ble kjerneområdet for oppbyggingen av norsk kultur, må vi likevelogså trekke inn noen mer grunnleggende og seiglivede kulturelle, sosiale og politiske forhold. I mange hudreår hadde en i europeisk kultur oppfattet kysten som frastøtende. Det var eiu oppfatning som blant annet hadde røtter i Bibelen. I Edens hage var det ikke noe sjø, havet var restene av det opphavelig kaoset . Da Gud ville straffe menneskene, hadde han gjort det med vann og sendt syndfloden over dem. Havet hadde ikke grenser og var derfor assosiert med det kaotiske, det vonde og det fryktelige, fylt av monstrøse skapninger. I middelalderen hadde europeerne projisert sine eksotiske fantasier på Det indiske havet: her fantes både enrome rikdommer, fantastiske skapninger, fryktelige stormer og på samme tid edle ville. Adam av Bremen overførte denne imaginære geografien til den nordlige verden (Le Goff 1980, s.189-200). Etter som det indiske havet ble kartlagt og kjent, fikk Adam av Bremen følge av en rekke andre forfattere og kartografer. Hos Erik av Vallendorf og Olaus Magnus på 1500-tallet og framover til Erik Pontoppidan på 1700-tallet kunne europeiske lærde studere alle de uhyrlige fiskene, kvalene og sjøormene som levde i havet utenfor den norske kysten. Særlig to fenomen fikk et sterkt internasjonalt gjennomslag: Pontoppidans sjøuhyre Kraken og malstrømmen eller havssvelget utenfor Lofoten (Knutsen red. 1994; Lockert 2011).
Fra slutten av 1700-tallet begynte denne negative oppfatningen av havet og kysten å endre seg (Corbin 1995), men det tok tid før det nye synet slo igjennom. Det kan vi se f.eks hos Gustav Peter Blom, i hans Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene fra 1827. Helgeland er, skrev Blom på tur nordover, "det for Naturskjønhed mest blottede distrikt i Nordlandene". Det skulle bli enda verre. Lofoten var, mente han, "så blottet for Natur-Skjønhed som vel muligt"; "Hvilket af disse Steder der er det smukkeste, kan det ikke blive Spørgsmål om, men det styggeste er unegtelig Sund i Flakstad sogn. Det ligger på en nøgen Klippe ved en snæver, men af Skær og Øer indelukket Havn, der neppe levner Tomt til Husene, og over disse henger en bratt Fjeldvæg, der truer med at styrte ind paa og bedekke baade dem og Havnen." Så blir det bedre ei stund; Kvæfjord har "smukke dyrkbare og skovrige Brædder", og han taler om "det deilige Trondenes", før ytre Senja gir ham en ny nedtur. Ivar Aasen var av samme oppfatning - han besøkte landsdelen i 1851. Aasen syntes det vare stugt i Helgeland og Lofoten, De syv Søstrene var rent ut "skrekkelige" (etter Knutsen 1996).

Den agrare bondeideologien og den borgelige familien

Den andre sentrale faktoren som også skinner gjennom i Bloms naturpreferanser, er den agrare bondeideologien. Bonde betyr egentlig bofast menneske på landet, i motsetning til borger. Eilert Sundt skilte mellom havbønder, fjellbønder, fiskerbønder, fjell- og dalbønder osv. Etter hvert kom bonde og agrarideologi til å bli så tett bundet sammen at bonde ble mer eller mindre synonymt med "bufast mann som driver jordbruk". (Berggren 1994, s 65 og 131). Det var bøndenes forhold til jord som ble det avgjørende på 1800-tallet - økonomisk, sosialt og politisk. Ifølge den fysiokratiske teorien som avløste merkantilismen på slutten av 1700-tallet, og som lå under selvforsynings- og åkerbruksidealet til den patriotiske 1814-generasjonen, var åkerbruk den eneste næringenb som skapte ny verdi - alt annet arbeid bare omformet verdier. Ledende representanter for denne ideologien omtalte jorddyrkinga som den "skabende Magt som er Sjælen i Statsløegemet og grunden til Udførelsen af alle nyttige Handlinger" (etter Sejersted 1978, s. 126). I samklang med dette ble den norske bondefriheten og odelsretten gjort til den sentrale kontinuitetslinjen i norsk historie, det som knyttet sambandet helt tilbake til sagatida. Det særmerkte for den norske samfunnsform under foreningstida, argumenterte Ernst Sars, var at Norge hadde flere selveiende bønder enn nabolandene, med betingelsesløs og uavkortet eiendomsrett til jord, og at leilendingene var personlig frie og ubundne sammenliknet med jordeierne: "Paa disse to Forhold",

skrev han i treje bind av Udsigt over den norske Historie (1887), "... var den norske Samfundsorden bygget; i dem havde den sin Styrke og Herlighed" (Sars 1912, b. 2, s. 284). Den selveiende bonden var for Sars etterkommeren etter det gamle ættearistokratiet og bæreren av en rent norsk-nasjonal kontinuitetslinje, men borgerskap og embedsstand var klasser som hadde kommet til i dansketida, for en stor del med utenlandsk opphav, og som ennå ikke var helt nasjonaliserte.
I den nye staten ble eie eller leie av matrikulert jord standskriterium og det viktigste grunnlaget for stemmerett. Folketellingene fram til midten av hundreåret var orientert mot å kartlegge stand og sosial stilling mer enn hva folk faktisk gjorde og livnærte seg av. De største gruppene var da for det første tjenestefolk, for det andre "Gardmænd" (selveiere og leilendinger) og for det tredje husmenn med jord. I 1855 forsvant fiskerne helt som egen gruppe. Armdepartementet ville av hensyn til verneplikten skille klart mellom de som livnærte seg av jorda og de som livnærte seg av sjøen. Da mente de at hele fiskerkategorien måtte bort fordi den omfattet så mange som drev anneb virksomhet i tillegg. Vanligvis drev fiskere også jordbruk, argumenterte departementet, og da var det som jordbrukere de måtte klassifiseres. Etter folketellingen i 1855 (numerisk) fantes det derfor ikke fiskere i Norge. I 1865 kom det ei sterk omlegging mot å kartlegge næring og yrke, mens 1875-tellingen igjen la hovedvekten på sosial og politisk stilling, trolig mest fordi tellingen skulle danne basis for å vurdere konsekvensene av ulike framlegg til utvidet stemmerett (Lie & Roll-Hansen 2001, s. 111-117); Solhaug 1976, s. 27-44).

På denne måten ble fisket som næringsvei systematisk ned- og undervurdert i folketellingene. Grunnlagsmaterialet for 1891-tellinga er verdifullt i denne sammenhengen, men etterfolketellinga i 1900 var det bare 50 000 fiskere i landet. En mer representativ fiskerstatistikk ble introdusert med innføringen av tvungen ulykkesforsikring for fiskere i 1909. Fiskeridirektør Johan Hjort ville ha med alle somfisket spilte ei stor rolle for i den nye forskringsordningen, og han var overbevist om at da var folketellingene ubrukelige som grunnlag. Han beregnet at landet sannsynligvis hadde 86 500 fiskere. Da ordningen ble etablert, kom den til å omfatte enda flere, vel 91 000 i 1909 (Fulsås 2003, s.109-124).
Fysiokratisme, agrarideologi og bondedyrking ledete til konstant nedvurdering av og kamp mot yrkes- og næringskombinasjoner, altså det mest karakteristiske kjennetegnet ved næringslivet langs kysten. Dette er en gjennomgangsmelodi hos emnedsmennene, f.eks i amtmannsberetningene. Eilert Sundt stod på samme grunn: "de egentlige bønder skulle holde seg til gårdsbruket som sin hovedsyssel", skrev han i Haram-rapporten, "og at andre mænd skulde være fiskere og drive 'søbrug' - en deling af arbeidet, som skulde gjøre begge slags næringsvirksomhed mer fuldkommen og derved blive til nytte for begge parter" (sitert etter Berggren 1994, s. 98). Dette kravet ble ytterligere forsterket av det framvoksende borgerlige familieidealet, som bvar basert på et klart skille mellom mannen som forsørger og kvinnen som forsørget. Dette idealet lå til grunn for en systematisk ufordelaktig sammenlikning mellom vest og øst. Ute ved kysten fant en de råeste forholdene i landet, her stod renhet og helsestell nær den rene naturtilstanden. Og grunnen var at det ikke eksisterte noen klar kjønnsarbeidsdeling; kvinnene måtte i tillegg til husarbeidet også ta fjøsstell og arbeid på marka. Etter denne målestokken skilte vest seg negativt ikke bare fra Østlandet, men også fra det vi i dag kaller Sørlandet. På Sørlandet dominerte sjøfarten, og i motsetning til fiskeriområdene, var det her ei langt mer sivilisert oppfatning av arbeidsdelingen mellom kvinner og menn. Eilert Sundtskrev i boka om husfliden i Norge: "På østkysten finde vi arbeidsfordelingen mest gjennemført. Skipsfarten er for mænderne, kvinderne kunne ikke tage del. Dermed følger et mer udviklet begrep om, at det er manden, som er den erhvervende, og at kvindens opgave ikke er så meget at virke og bidrage i næringen, men at holde hus" (sitert etter Berggren 1994, s.72).

Fattigdom

Resultatet av dette var at kkysten og fiskeriene fikk et kronisk fattigdomsstempel, så kronisk at det ser ut til å ha trumfet empiriske realiteter. I Ibsens Brand (1866) heter det innledningsvis at handlingen forgår "i vor Tid, dels i dels omkring en Fjordbygd paa Vestkysten af Norge" (Ibseb 2005-2010, b.5, s. 194). I andre handlinga kommer Brand ned fra fjellet til bygda. Der holder futen og hans folk på med å dele ut korn og matvarer til allmuen. Folk presser seg på og slåss om smulene. Det er tale om "Hungersnøden, Flommen, Tørken" og "Uaar, Sult og Sot". Hungerskriser hadde vært vanlige i Norge ennå på 1700-tallet.
1739-42 var det en rekke dårlige kornår, men etter 1742, altså over hundre år før Brand kom ut, var det slutt på åpen hungersnød langs kysten. Hungersnød var mot slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet stort sett et Østlandsfenomen, om vi ser bort fra kriseårene under Napoleonskrigene 1812-13 (Dyrvik 1978, s.85-96). Ved midten av 1800-tallet var de gamle kornmagasinene stort sett avviklet og ofte brukt som stratkapital for lokale sparebanker (Sejersted 1978. s. 350). Likevel ser det altså ut til at matutdeling i ei vestnorsk fjordbygd kunne passere i et litterært arbeid i 1860-årene uten å vekke oppsikt.

En annen indikasjon på hvordan kysten var uløselig forbundet med fattigdom, kan vi finne i Sundts kritikk av Keyser og Munchs innvandringsteori. Den ble formulert etter reisen hans til Nord-Norge i 1863, da han var der for å studere nordlandsbåten. Sundt framførte kritikken i foredraget "Helgeland, den eldste norske bygd?" publisert i 1864. Innvandringsteorien gikk ut på at norrøne stammer hadde innvandret til Norge nordfra, dels over Kvitsjøen og rundt Kola og Nordkapp. Så hadde de slått seg ned nordfra og sørover (og dtammenavnene var opphavet til de senere amts- og fylkesnavnene). Innvandringen skulle ha skjedd noen hundre år før vår tidsregning. Sundt hadde flere innvendinger mot teorien. Den siste formulerte han som et spørsmål: Hvorfor i alle dager hadde ikke disse første innvandrerne slått seg ned i Målselvdalen - hvorfor hadde Målselvdalen først nylig fått fast bosetting? Dette var ubegripelig, mente Sundt, dersom landet ble bosatt fra nord mot sør. Derimot var det uten videre forståelig dersom det var blitt bosatt fra sør og nordover. Målselv utmerket seg med veldyrket og velbygde gårder, skrev han; "Det er et stykke Østerdalen og Gulbrandsdalen, som er flyttet herop, og for sørlendingen, som reiser i disse nordlige egne, danner det en behagelig motsetning til sjøbygdene: landet synes ham behageligere og livet forekommer ham lykkeligere her end ude ved søkysten". Om besøket hos Erik Sandeggen i Kirkesdalen skriver han: "Alt var mig så norsk, dalen, gården, manden" (Sundt 1976, s. 174 og 178).

Men fiskerbønder ville altså ikke bo her? Hvorfor ikke? Det forklarte Sundt med at bosettingen hadde spredd seg nordover ved at det var de mest fattige og marginaliserte sjøbøndene of fiskerne som var blitt tvunget nordover. Driften på sjøen var blitt deres natur, i en slik grad at de hadde overlatt jordbruket til kvinnene. Ulysten til jordbruk langs kysten nordpå mente Sundt var en ettervikning av at kystbefolkningen stammet fra folk som var i en så ussel tilstand at de ikke visste noe bedre enn å dra stadig lengre nordover for å prøve å overleve. Fra Trondenes hadde de derfor ikke trengt inn gjennom Målselvdalen, men flyttet videre fra fiskevær til fiskevær helt til Finnmark, "for der at friste en endnu uslere tilværelse, og ikke alene gå op i fiskeribedriftens ensidighet, men fast gå tilgrunde i både legemlig og åndelig sløvhed". Fiskeren setter ut redsksp om kvelden, sier Sundt, og henter inn fangsten dagen etter. Bonden må arbeide hardt om våren og vente til høsten før han ser resultatet, og det er "dette udlæg og denne udholdenhed, som den forarmed og sløved fisker føler sig afskrekket ved" (Sundt, 1876, s. 176).

I det nordiske øydegardsprosjektet viste Alf Ragnar Nilsen for Vestvågøy sin del at folk i sen-middelalderen foretrakk gode garder nær sjøen som kunne kombineres med stabilt hjemmefiske (Nilsen 1977). For Ottar Brox var dette ennå i 1960-årene den optimale nordnorske levemåten (Brox 1966). Ikke slik for Sundt. Å være fiskerbonde nordpå kunne han ikke se som annet enn symptom på materiell og kulturell fattigdom.

Omvurdering?
Fra 1860-70-årene kan vi se ei viss endring i verdsettingen av og oppfatningen av kysten og kystens arbeidsliv.

Det mest slående gjelder det estetiske, der søkingen etter det sublime, det "utsøkt skrekkelige", det som vekket "skrekkblandet fryd", førte til en total omvurdering. At noe var stort, hadde tidligere gjort det stygt og frastøtende. Nå ble store ting - som fjell, hav og ørkener - en mektig kilde til det sublime. Det sublime forutsatte trygg avstand, et tilskuerperspektiv der en ikke var utsatt for virkelig fare, men der mennesket i møte med det overveldende naturinntrykk kunne kontemplere over sitt endelige vesen, naturen totale likegyldighet overfor menneskelig lidelse, stirre ned i av grunner vi også har inne i oss, osv. Det sublimes estetikk og emosjonelle strategier favoriserte nordlige landskap og Nordkalotten til det nye store målet for en strøm av europeiske reisende (Fulsås 2003, s. 28-31; Høydalsnes 1999, s.133 - 164).

Det nordnorske landskapet ble med dette brått omdefinert fra stygt til opphøyd. En tidlig representant for den nye estetikken er maleren Peder Balke, som var nordover allerede i 1832. Han hadde aldri, skrev han etterpå, sett noe så "Ophøiende og Begeistrende som det jeg saae og iagttog paa denne Finnmarkens reise"

(etter Knutsen 1996, s.115). Blant de mest kjente resultatene av reisen er maleriene fra Nordkapp og Stetind. Også utenlandske reisende skrve begeistret om nordnorsk natur etter midten av 1800-tallet, men på norsk side er det Bjørnsons skildringer etter foredragsturneen hans nordover i 1869 som markerer det store vendepunktet. Skildringa hans av Lofoten er gjennomsyret av det sublimes følelsesregister: "Fjellformene er så forrevne at intet bilde i min sjel fra mytologiens eller Bibelens eller dramaets krets står for rett å utsi den forstenede bevegelse jeg så på, den truende kjempeorden, den rolige redsel, den tusentaggede mangfoldighet" (etter Knutsen 1996, s.118). I 1873 ble det første midnattsl-kruiset arrangert fra London (Knutsen 1998, 2.120).

I norsk malerihistorie er det Otto Sinding og Theodor Kittelsens resier nordover i 1880-90-

årene som gjerne blir framhevet. Otto Sinding reiste til Lofoten vinteren 1881-82, og er omtalt som den som oppdaget Lofoten for billedkunsten (Lange & Ljøgodt 2002, s. 250-51).

Fra rundt 1870 kan vi også se tegn på en mer positiv vurdering av kystens næringer, som fangstnæringen. Den hadde, akkurat som fiskeriene, primært blitt omtalt som lotteri, og derfor som ei næring som ikke fremmet sivilisasjon, arbeidsmoral og evne til økonomisk planlegging. Nå ble også denne næringen omtalt med agrare metaforer. Etter å ha besøkt fangstbyen Tønsberg i 1870, skrev Vinje at sjømannen i mangt var romsligere, mer vidsynt og hadde bedre hjertelag enn landmannen. Om ishavsfarten skrev Vinje: "Det er sjøen som her er kornåkeren og skuta som er plogen" (etter Nielsen 2004, s.86).

Vi kunne også framheve gjennombruddet for en mer historisk tenkemåte. Hos Sundt er det en utvikling i den retningen. Han startet med tyngdepunkt i en klart hierarkisk kulturforståelse, der misjonen var å oppdra og tilføre allmuen kultur, lys og moral og få

bort "sedløyse", uvaner og forommer. Etter hvert slo utviklingstenkning, funksjonalisme og et evolusjonistisk kulturperspektiv sterkere gjennom; Sundt oppdaget og begynte å verdsette rasjonaliteten i de tilpasningsformene som gjennom tidene var utviklet gjennom generasjoners arbeid i de mest utfordrende og ugjestmilde omgivelser (Seip 1983, s.20, 30-31, 34, 48-49, 56, 61,65). I foredraget om Helgeland som den eldste norske bygd holdt Sundt fram for for eksempel å kunne seile til og delta i Lofotfisket, så krevdes det at en kjente hvert skjær som båten kunne gå på, hvert fjellskar som det kunne komme en farlig fallvind fra og hver fiskegrunn der usynlige stimer kunne ventes å holde seg. Bak bosettingen av dette landetlå det hundreår av dyrekjøpt, oppsamlet erfaring: "den sum av tenksomhed og oppfindsomhed, af anstrængelse og møie, som det uhyre værk har krævet, er, hva man kan kalde det norske arbeide."
Dette, som svarer nokså nøye til det vi i dag ville kalle "kystkultur", var Sundts alternativ til innvandringsteorien. Det var som å slå en strek over hele dette arbeidet, sa Sundt, når en tenkte seg landet folkesett uten videre av innvandrende stammer som knapt hadde sett havet før de kom til Kvitsjøen og Finnmark (Sundt 1976, s. 172).

Dette alternative kulturperspektivet, der kultur ble folkets fornuftige fornuftige tilpasning til naturvilkår og økonomiske forhold (Seip 1983, s. 56), ledet bla.a Sundt til å forsvare bøndenes matstell mot P. Chr. Asbjørnsen i den berømte "grautstriden". Men det fortrengte aldri helt moralismen (Seip 1983, s. 62). Det kunne altså heller ikke få Sundt fra å verdsette jordbruksbygdene i Målselv som mer norske og høytstående en fiskerbondebygdene langs kysten.

Museene og kystkulturen

Historisme lå heller ikke til grunn for de første kystmuseene. Bergen Museum (1825) var et universalmuseum i lærdomstradisjonen fra 1700-tallet. Det viste fram gjenstander som ble knyttet til sentrale vitenskapsfelt i den allmenne lærdomskulturen, og det var orientert mot en kvalifisert borgerlig offentlighet. Det samme gjldt mer eller mindre for de nesten samtidige museene i Kristiansans (1828) og Arendal (1832). I en senere etableringsbølge fikk Ålesund museum i a866, Tromsø i 1872, Stavanger i 1877, Bodø i 1888 og Kristiansund og Vardø i 1894. Flere av disse oppstod etter utstillinger arrangert av Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme. Her var den historiske dimensjonen helt fraværende. Disse museene var orientert mot framtida og skulle tjene framskrittet. De var i første rekke modellsamlinger knyttet til lokalt næringsliv og skulle fremme opplysning, utdanning og konkrete forbedringer.

Først i 1890-årene slo folkemuseumsparadigmet gjennom på dette feltet, med n-Norsk Folkemuseum og Maihaugen som de fremste eksemplene. Med det ble identitetsbygging ey hovedformål, gamle bygninger dominerte anleggene og eldre folkekultur kom i sentrum. Først med disse museene begynte gjenstander fra bondekulturen å bli samlet inn i større omfang. I det hele var det først nå, argumenterer Anne Eriksen for, at slike gjenstander gikk over fra å være antikviteter og oldsaker til å bli dokumentasjon av en historisk foranderlig bondekultur med sin egen kronologi, og at bondekultur i det hele ble begrepsfestet som et selvstendig og interessant kunnskapsfelt (Eriksen 2009, s. 62-63, s.66-67, s.69-71, s.73, s. 208-09, s. 212-215).

Ingen av de første, største og mest kjente av disse museene hadde, såvidt vi vet, kystens folkekultur som hovedfokus. "Kystkultur" eksisterte knapt - i alle fall kom begrepet langt senere, kanskje ikke før på 1970-tallet. Og det var vel også først da at kystens kultur framsto som et nesten totalt forsømt område. "Kystkulktur" ble etablert som en mangel, et program, et kunnskapsområde og en minnepolitikk.

Kanskje kan vi spørre om kystkulturbegrepet er dannet for mye etter mønster av begrepet bondekultur, og at det derfor styrer oppmerksomheten for mye i visse retninger og hindrer oss i å se at bildet er mer sammensatt enn det som her er presentert? Ser vi på folkeminne, embetsmannsideologi, kunst og museumsvesen, så kan knapt konklusjonen bli noe annet enn at konstruksjonen av norsk kultur ble innenlands- og ikke kystbasert. Men vi har i det minste noen fenomen som peker i en annen lei. En av dem er etableringa av en norsk linje i den felles dansk-norske literaturhistorien, der Petter Dass fikk en framskutt plass. En annen er språkarbeidet til Ivar Aasen, som i stor grad ble basert på språktilfang fra Vestlandet. Aasen hadde også fordommer mot de ytterste kyststrøkene, men innledningsordene i nasjonalsangen hans gir i alle fall et helt annet bud på det typisk norske enn det vi finner hos Sundt: "Millom bakkar og berg utmed havet / heve nordmannen fenge sin heim."

Kystkultur - Et begrepshistorisk perspektiv

av Dag Hundstad (2014)

KYSTKULTUR - ET BEGREPSHISTORISK PERSPEKTIV

Hundstad avslutter artikkelen slik:

Ovenfor har vi presentert ulike forståelser av kystkulturbegrepet.

Eilert Sundt og senere folkelivsgranskere brukte begrepet om en bestemt sosio- eller kulturgeografisk sone. Sundt fremhevet at den urbane europeiske dannelsen hadde kommet inn sjøveien, noe som senere var et sentralt poeng for Vilhelm Krag. For Krag var det spesielle ved den sørlandske kystkulturen også et utgangspunkt for å fremheve landsdelen.

Dette regionale engasjementet kjenner vi igjen i Robert Klosters innsats for å synliggjøre særegenhetene ved kystkulturen på Vestlandet. Det var likevel først i 1970-årene at kystkultur ble et allment benyttet begrep. Med utgangspunkt i terminologien til Roland Barthes, kan vi si at det var da myten om kystkulturen ble skapt. Begrepet ble kolonisert og fylt med et nytt, folkelig innhold. I denne diskursen kom kystkulturen til å bli personifisert av en strandsitter, matros eller fisker, ikke av en soignert og velstående handelsborger, som hos Krag. Den sentrale aktøren når det gjaldt folkeliggjøringen av kystkulturen var direktør ved Norsk Sjøfartsmuseum, Svein Molaug. Etter hvert kom kystlagsbevegelsen og fartøyvernorganisasjonene til å følge opp Molaugs retorikk og engasjement. I innsatsen for å bevare kystkulturen har det til dels vært benyttet sterke retoriske virkemidler. Grunnene til dette synes åpenbare. For å legitimere et nytt felt er det alltid viktig å påpeke underkommunisering. Vektleggingen av folkelighet innenfor kystkulturbevegelsen, slik den fikk sitt uttrykk fra 1970-årene, innebærer også en antielitisme. Trangen til å rokke ved den etablerte, eliteskapte nasjonale fortellingen er en del av dette bildet. I museumsvesenet må det også ha vært en sterk følelse av at man ikke har blitt tatt på alvor, både når det gjaldt maritim arkeologi, spørsmålet om en nasjonal museumsbygning for sjøfarten og innen fartøyvernet. I tillegg var kulturhistorikerne før 1970-årene generelt lite opptatt av problemstillinger

Om regional identitetsbygging i Norge, se bl.a. Hundstad 2013 (Sørlandet); Niemi 2007 (Nord-Norge) og Bjørgo 2006 (Vestlandet)

som spesifikt angikk kystsamfunn. Enkelte fremstillinger la nærmest demonstrativ lite vekt på kystens næringsliv og kultur, slik 1951-utgaven av Vår gamle bondekultur var et eksempel på. Frustrasjonen over at kysten har vært neglisjert i kulturhistorien og museumsvesenet har av og til ledet til generelle påstander om at kysten har vært underkommunisert i nasjonsbyggingen. Dette er lite presist formulert, og etterprøver vi denne typen påstander empirisk, viser de seg ikke alltid å holde stikk. I dag er kystkulturen i høy grad en diskurs som er til stede i den nasjonale offentligheten. Selv om engasjementet for kystkultur ikke har fått gjennomslag på alle hold, er situasjonen når det gjelder oppmerksomhet og ressursbruk vesentlig annerledes enn i pionertiden for 30–40 år siden. Da kan det også være gode grunner for å tilpasse retorikken til dagens situasjon og fjerne seg fra den tradisjonelle «misnøyefortellingen». Ved å vise hvor sentral kysten og maritime næringer har vært, ikke bare innenfor økonomisk utvikling, men også for den nasjonale kulturproduksjonen og selvforståelsen, kan vi legitimere og opprettholde engasjementet for kystkulturen.

I avsnittet Kystkultur og nasjonsbygging skriver Hundstad:

Det som helt frem til vår tid er blitt forstått som den norske nasjonalkulturen ble formet ovenfra av en elite som et bevisst foretak for å bygge opp nasjonalstaten Norge. Elementene som kom til å utgjøre den norske nasjonalkulturen var utvalgte deler av bondekulturen. Her passet ikke kysten og kystens kulturbidrag inn. Valget falt på stabbur og ikke naust, skigard og ikke båtstø, låven og hestekjerren ble verdsatt høyere enn åttringen og fiskeredskapene. Nasjonal-kulturen ble formet på grunnlag av brunost og fenalår, og dermed ble sild, tørrfisk og lutefisk valgt bort, på samme måte som bunaden og stavkirken ble foretrukket fremfor sjøhyret, vadmelsbuksen og sjøhusene. Når man tenkte på Norge var det nyrydding av jord og gårdreising som skulle assosieres, og ikke skipsverft, båtbygging og hvite seil. Norsk kultur skulle være hardingfele, slåtter og folkeviser fremfor sjømannssanger, gitar, trekkspill eller citer. Eventyrene som ble samlet var fulle av huldre og skogstroll, mens draugen og sjøtrollene ikke ble viet samme oppmerksomhet. Valgene var bevisste og kalkulerte, og har sin tydelige historiske forklaring.

Utsagnet om at kystens kulturbidrag ikke passet inn i nasjonsbyggingen er vanskelig å bevise eller motbevise, idet det er så altomfattende. Det må historiseres og brytes opp, slik Berge selv gjør i de etterfølgende avsnittene, ved å løfte frem viktige felt i nasjonsbyggingen der idéen om det norske er essensialisert. Som eksempler på felt der kystkulturen er underkommunisert, nevner han blant annet Nordahl Rolfsens lesebøker, innsamlingen av tradisjonsmateriale, historieforskningen og kulturminnevernet.

Berges utsagn påpeker imidlertid at det er kystens kultur og historie på et helt generelt plan som er underkommunisert i forhold til innlandet, og det er dette vi må ha som utgangspunkt

Kystfolket i jernalder og mellomalder - bønder, fiskerbønder eller bondefiskere?

av Reidar Bertelsen. (Bertelsen, R. (1997)

KYSTFOLKET I JERNALDER OG MELLOMALDER

Det er et paradoks at i den delen av vår skandinaviske halvøy som vender mot Atlanterhavet og Skagerrak, er det alltid et bestemt sett med assosiasjoner som leder seg når vi møter ord som "norsk", "norsk tradisjon", "norsk kultur" eller liknende. Da stiger bonden fram for vårt indre øye, vi ser hardingfele, stabbur, skigard osv. På tross av at "alle" veit bedre , har det dannet seg ei oppfatning om at det førmoderne norske var et homogent og harmonisk samfunn med en materiell kultur som i høgden viser små variasjoner i snitt og farge på kvinnedrakten eller detaljforskjeller i våningshusets utforming.

Dette holder vi fast ved på tross av at vi erkjenner at alle daller og elver fører ned til kysten. Bosetninga har i overskuelig fortid vært svært tynn oppover dalene, det har vært ute ved fjæra at flertallet av forfedre alltid har levd; i fjorder, ved sund, på små og store øyer. På tross av dette, er det slik at vi har havnet i den situasjonen at begrepet kystkultur står for et minoritetsfenomen. Kulturhistorie som relateres til kystlandskapet må spesifiseres, mens det generelle kulturbegrepet høre til i dalene. Ut fra denne erkjennelsen har vi til og med innsett at det må arrangeres spesielle kampanjer for bevaring av kystkultur, underforstått i motsetning til norsk kultur.

I mediebildet virker det som om kystkulturen fører en slags reservattilværelse i tradisjonelle klinkbygde fiskerbåter med råsegl der menn i islender og kasjetthue gjør hva de kan for å framtre som vante sjøfolk, med blandet suksess. Kystkultur er blitt et slags residualbegrep for dette som ikke passet inn i det vedtatt homogent norske. Dette homogenisernde agrare perspektivet har mange interessante konsekvenser. Man skal for eksempel være nokså insisterende for å få i det minste verbal aksept for at sjøsamisk kultur er en sjølsagt del av det fleirkultirelle bildet av norsk fortid. En annen konsekvens er at de som ser seg som representanter for kystens tradisjoner ofte ser seg nødt til å framtre nokså "ropende" og ramsalt.

De fleste har fått med seg at bonden ikke kunne ha vært aleine, det må ha vært ei gardkone med i spillet også. Gårdskona har fått ei kraftig statusheving i de seneste årene. I kystkulturens symbolspråk har det vært vanskeligere å finne innpass for kvinnene, paradoksalt nok.

Jeg innser at jeg tegner grovt. Vi kulturhistorikere veit vel bedre? Min erkjennelse er dessverre at det beklageligvis er tvert imot. Det er i forskningsverden at bonden har blit uutryddelig som representant for normalmennesket i fortida. Denne utrolige styrken til bonden skyldes selvsagt at han blei et ikon for den konstruerte nasjonale identiteten i forrige århundre. Vår bonde er ulik de fleste andre. Han er bærer av mange sentrale elementer i det norske sjølbildet, han er sjølstendig, fri, nøysom og demokratisk osv. Ikke å undres at han egner seg godt som ikon.

Dette er neppe nok til å forklare bondens styrke. Min antakelse er at styrken også skyldes et sammenfall av to viktige forhold. Den nasjonale, norske bonden opptrer i god allianse med det framvoksende vitenskapelige dogme, kulturevolusjon. Dette er kulturforskningas pendant til darwinismen. Troen på ei retningsbestemt utvikling der jordbruket overstråler jakt/fangst/fiske som kulturbærende økonomi er tilsynelatende nokså robust. Jordbruket er sjølsagt som forutsetning for urbanisering og statsdannelse, for handel, håndverk og industri i global sammenheng. Bonden setter først og fremst sitt preg på vårt bilde av mellomalderen, "sagatida", den epoken som hadde et særlig fokus i den nasjonale reisninga.

"Jegeren, bonden, borgeren" er for oss blitt merkesteinene på ei reise gjennom tid og vi har funnet modeller for å passe inn variasjonene som ikke kan bortforklares. I vårt fortidsbilde er fiske, fangst av sjøfugl og sjøpattedyr plassert inn som utmarksnæringer eller tiltak som bøndene følte seg tvunget til når ikke utkommet av jorda strakk til, enten på grunn av befolkningspress eller fordi jorda av klimatiske grunner ikke ga nok.

En annnen grunn til styrken i dette symbolet, er det verdensbildet som kristendommen har gitt oss. I to tusen år har vi blitt fortalt at bonden er normalmennesket. Dette går igjen i billedspråket i bibelen, det preger også den kristne kulturen med alt den har fått med seg av kulturelt tilleggsgods på vandringa fra Europakartet på sin veg opp til oss. Problemet med dette er ikke bare at det forstyrrer vår beskrivelse av den fasseterte fortida. Vi ledes også til å holde oss innafor et nokså rigid skjema i vår oppfatning av drivkreftene i fortidas kulturelle endringsforløp.

Jeg ønsker ikke å gjøre den samme feilen som det min kritikk retter seg mot; ubegrunnet generalisering over ey variert landskap. Jeg vil basere meg på antakelsen om at den lange norske kyststripa har gitt rom for et univers av kulturell variasjon og at de kulturrelle endringsforløp kan ha vært nokså ulike fra nord til sør. For å gjøre denne oppgaven litt enklere, skal jeg ta eksemplene fra Nord-Norge, men med den klare forestilling at dette kan være gode lærestykker i å utvikle et alternativt syn på resten av kysten.

Jernalderbosettinga i Nord-Norge

Det har vært allment godtatt at utviklinga gjennom tidlig metalltid og jernalder førte til ei nokså ensarta jordbrulksbasert gårdsdrift i søndre halvdel av landsdelen (Sjøvold 1974). Ved begynnelsen av 1980-åra ga arkeologiske undersøkelser grunnlag for ei lita endring i synet på den nordnorske jernalderen.
Viktigst i vår sammenheng er to boplasser på nordspissen av Andøya; Toften og Bleik. (Bertelsen 1985). På den eine, Toften like vest om Andenes, ble møddingen gravd ut av Povl Simonsen. Her kom det fram et omfattende beinmateriale som representerte husholdningas kosthold. Materialet er seinere analysert og publisert av Roger Jørgensen (1984) som daterer det til midtre deler av jernalderen (400 - 800 e.Kr). Jørgensen undersøkte også deler av den øvre gårdshaugen på Bleik som viste seg å ha vært bosatt fra tida like før Kristi fødsel til omkring 1000 e.Kr. Også her var det et rikt beinmateriale som ga anledning til å rekonstruere kostholdet.
Han fant at folkene på Toften hadde henta 1/4 av næringa si fra fehold, det meste småfe, og noe nær 3/4 fra fiske (vesentlig torsk). Sjøpattedyr (sel og småkval) utgjorde et mindre innslag (2 - 3 %). På Bleik var grovt sett de samme artene representert, men forholdstallene var svært ulike. Her sto feholdet (viktigst var storfe) for litt midre enn 3/4, sjøpattedyr og fisk sto for omtrent like store innslag, til sammen litt over 1/4. Korndyrking var sannsynligvis et minimalt bidrag til økonomien begge steder. Uansett hvordan vi snur og vender på dette, så gir ikke ulike naturforhold ei rimelig forklaring på denne kontrasten. Vi har ikke tilsvarende funn av bein fra kostholdet fra andre jernalderboplasser i Nord-Norge. Derfor skal vi være forsiktige med å trekke for vidtgående konklusjoner. Grunnlaget for å bedømme hva som er domierende tendenser i det økonomiske mønsteret er for svakt, men jeg våger likevel å si at det materialet vi kjenner, peker mot et bilde med store kontraster. Dette er viktig fordi vi som nevnt ovenfor, vanligvis får jernaldersamfunnet framstilt som et ensarta gårdssamfunn.

Gjennom jernalderen finner vi ikke en klar grense mellom en samisk og en norrøn region (Finnmark mot Hålogaland), men det er en grense som er innfølkt og der folkegruppene er infiltret i hverandre. Noen trender kan vi se. Innslaget av sjøsamisk bosetting blir gradvis sterkere jo lengre nord vi kommer og det er heile vegen opp til Tromsøkanten en tendens til norrøn dominans i de ytre kyststrøkene. Det er store områder i Lofoten og Vesterålen som preges av sjøsamer mens vi har et av kjerneområdene for norrøn befolkning i Trondenes-bygda. Bilder av sjøsamisk bosetting i jernalderen er komplekst og viser stor kontrast fra sør til nord (Schancke 1986).

Jernaldersamfunnet var altså sammensatt. Vi finner alt fra vær, der fiske og fangst var den økonomiske basisen, til tette bygder med gårder, der fehold med tilskudd av korndyrking var grunnvollen. I de sistnevnte bygdene var det nært samkvem med norrøne bygder lenger sør. Fangsfolk langs kysten har i større grad hatt en kultur som bar i seg tradisjonene fra de aller ledste tidene og som også avspeilte ei breiere kontaktflate, først og fremst mot øst. Om vi søker ei forklaring på dette bildet, må vi foreløpig melde pass. Det er for eksempel ikke mulig å si at de etniske grensene falt sammen med økologiske variabler.

Gårdshaugene

I det store verket Norges Historie som kom ut i 1977, skriver historikeren Jørn Sandnes (bind 4, s 172-173): "De prosaiske gårdshaugene og den vakre kirkekunsten forteller om to forskjellige sider ved samfunnslivet. Men begge kan lede oss tilbake til et avgjørende skifte i Nord-Norges og hele kyst-Norges historie, et skifte som fant sted på 1200-1300-tallet, og som bestod i at folk gikk over fra å drive allsidig gårdsdrift, med korndyrking, til å basere sin økonomi på litt fedrift og på fiske i stor stil, slik at overskudd av tørrfisk kunne byttes bort mot brødkorn og nødvendighetsartikler. Dermed skjer den viktige nyhet i norks historie at bosetningen løses fra sin binding til jorda. Folk begynner å slå seg ned på nakne øyer og i fiskevær, der det før hadde vært liuten eller ingen bosetning."

Jørn Dandnes gir oss et bilde der økonomi er det viktige og styrende prinsipp for kulturelle ytringer. Han er nokså klar i sitt syn: endringene i den nordnorske historia gikk i retning bort fra en normaltilstand, bondebygda, som var en felles kulturform med resten av Norge, til en spesiell og særprega kulturform. Ovenfor har jeg forsøkt å hevde at denne forutsetninga ikke er til stede. Navnet gærdshaug er ført inn i faglitteraturen av arkeologene Harald Egenæs Lund og Povl Simonsen. Det var behov for en betegnelse på tjukke lag av bosettingsrester som lå i tunene på eldre gårder langs kysten i Nord-Norge. Folk sjøl hadde mange navn på dette fenomenet: Tofta eller flertallsforma Toften, Gammerlgården, Gårdsgrunnen eller Gårdshaugen. I løpet av de tre siste tiårene, er det foretatt undersøkelser i 40 slike hauger. Antagelig finnes det ca 2000 av dem i Nord-Norge.

Det er i og for seg ikke noe påfallende ved at det bygger seg oppkulturlag i et tun der det bor folk over lang tid, spesielt ikke når det står hus med torvvegger og torvtak og når buskapen står i fjøset mange måneder hver vinter. Avfall kastes nær tunet og med jevne mellomrom faller de gamle husene sammen og nye må bygges på ruinene av de gamle. Mange slike hauger er 2-3 m djupe og 50x100 m i areal. Noeb få er enda større og det finnes et stort antall som er mindre. Det viktige er at i gårdshaugen ligger det boplassrester fra de første hus som stod på stedet5 og fram mot vår tid. I all hovedsak er det slik at de yngste er øverst og de eldste nederst. Det som er påfallende, er at gårdshaugene ikke ser ut til å finnes sør om Trondheimsfjorden. Dette har gitt opphav til en heil forskningsliteratur som har hatt som mål å nå fram til en rimelig forståelse av hva det er som kan forklare at det bare er i Nord-Norge at gårdshaugene ser ut til å ha "blomstra".

For oss er det i og for seg viktig å gå inn i disse forklaringsforsøkene fordi perspektivene knytter sjølve fenomenet til oppkomsten av tørrfiskhandelen (jfr. Sandnes). Utgravingene på 80- og 90-tallet viser at gårdshaugene som fenomen er langt eldre enn tørrfiskhandelen, men at det største antallet av disse skriver seg fra omkring 1000-årsskiftet (Berglund, 1995, Bertelsen 1979 og 1984). Derfor må forklaringene være andre enn kulturelle mistilpasninger til markedsøkonomien. I denne sammenhengen er det viktig å presisere at det ikke nødvendigvis er en gård som skjuler seg i haugen, det kan like gjerne være er fiskevær. Dernest så skjuler kulturlagene en uendelighet av informasjon om dagligliv og kulturelle forhold over tid.

Tusenårsskiftet, et skritt mot en integrasjon i en større verden

Lokalsamfunnene i nord blei i løpet av noen forandringens hundreår en del av staten Norge og folk fikk oppleve at kongen og hans administrasjon etter hvert fikk sii faste sete i byer i sør, først var det Bergen, deretter Oslo og København. Det er ikke nødvendigvis slik at kongen hadde direkte innflytelse på folks dagligliv, men den kulturelle innflytelsen og dominansen som sntrenen representerte, kom til å medføre gradvise og store endringer.

Den riksmakta som lokalsamfunnene etterhvert kom inn under fikk skrevne regler (lover). Disse lovene var ikke alltid slik at de høvde for de lokale forhold, men den krafta som disse lovene og andre regler fikk, blei til ei sterk påvirkning for kulturell og sosial endring. Det nye storsamfunnet fikk også sektorer. Kongen, den kanskje sterkeste av storsamfunnets krefter, kom til å utøve makt på felt som vi med et moderne samlenavn kaller styringsverket.

Ei anna kraft i det nye samfunnet var kirka. Da kristenndommen for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i vår del av verden, hadde den kristne religionen vært et vestasiatisk og europeisk ideologisk fellesskap i omkring tuden år. Det var derfor en internasjonal kulturell bølge som også fikk i9nnflytelse her oppe i nord. På tross av dette internasjonale preget, blei kirka etter hvert en viktig del av de kreftene som kom til å virke samlende for staten Norge. I 1153 fikk den nasjonale kirka sitt hovedsentrum i Trondheim. Derfra kunne erkebiskopen styre den organisasjonen som tidvis kom til å utfordre kongens posisjon i samfunnet.

Det var stor avstand mellom de store byene i sentrale deler av Europaog kystsamfunnene i nord. Denne avstanden var ikke bare geografisk, men også kulturell.Det omfattende nettverket for varebytte fikk sine knutepunkt i byene og handelen skapte etter hvert ei brei kontaktflate mellom ulike deler av Europa. Dette bidro til å minske kontrastene. Handelen førte til både kulturelle og økonomiske endringer her oppe allerede med de første norske byene.. I denne forbindelsen er tørrfiskhandelen et nøkkelbegrep. Vi skal derfor konsentrere oss litt om Vågan, stedet der handelen ser ut til å ha oppstått. Vågan (Vågar) var opprinnelig navnet på det første bymessige samfunnet i Nord-Norge (dganes Str-Vågan og Kabelvåg ligger i samme området). Seinere blei det et områdenavn for Øst-Lofoten og i dag er det navnet på den østligste av Lofot-kommunene.

Vågan i Lofoten

Den eldste kongesagaen, Ægrip, er antagelig skrvet i Trøndelag i 1190-åra. I sin redegjørelse for det upopulære styret Norge blei utsatt for etter slaget på Stiklestad, nevnes også skattebyrden som Alfivasønnene innførte (Ågrip, side 58). Dette må gjelde tidsrommet like før 1035: Kvar mann som rodde på havet, skulde leggja landvorde til kongen kvar han så rodde ut ifrå, det er fem fiskar. Kvart skip som for burt frå landet, -på det skulde kongen lasta eitt rom tvers yver skipet. Kvar mann som for til Island, både innlendsk og utlendsk, skulde leggja landøyre.

Dette er første gangen vi hører om skattelegging av fiske. Det dreier seg om tørrfisk. Vågan, slik det var ved begynnelsen av tusenåret blir beskrevet nokså klart i den islandske sagaen om Grette Åsmundsson (ca 1300). Han reiste til Norge fordi han blei dømt fredlaus på Island. Grettes besøk i Vågan var antagelig i 1012 og 1013, og Vågan omtales som møtested og markedsplass for stormenn som var engasjert i utenriskhandel.

Kongens ineteresse for Vågan finner vi ytterligere understreket i forbindelse med oppregninga de gode tiltakene kong Øistein Magnusson ønsket å rose seg av. Alle fire sagaversjoner der dette nevnes, har med kirkebygging i Vågan. Den mest omfattende omtalen finner vi i Morkinskinna. Der hevdes at kongen i tillegg bygde husvære for fattige fiskere.

Nedkvitne (1983; 17-18) oppfatter dette som at kongen bygde rorbuer i forbindelse med at tørrfisknæringa var i ny vekst. En alternativ forståelse av dette konglige initiativet med å bygge "fiski manna vist" er at det var et regulernde tiltak for å fremme en aktivitetskonsentrasjon i Vågan. Det har vært vanlig å anta at denne betegnelsen dekker det vi i moderne tid kaller rorbu. En meir direkte oversettelse ville kanskje være "husvære på fangstboplass". Det er umulig å tro at slike hus var et nytt fenomen på 1100-tallet . Det er også usannsynlig at reising av eit overnatiingshusvære for båtmannskapet skulle kreve så stor investering at fiskerne ikke kunne klare det sjøl.

Mi oppfatning ut fra ei foreløpig sammenfatning av det arkeologiske materialet er at Vågan før tusenårsskiftet var en fangst- og fikeriboplass (et fiskevær, om vi gir betegnelsen et vidt innhold). På grunn av Vestfjordens spesielle rolle i torskestammen økologi, kan vi anta at Vågan var samlingssted for et flertall av kystens menn. På den måten må stedet også ha vært en viktig arena for utvikling og vedlikehold av tradisjonell nordnorsk fangstmannskultur i et samfunn som, gjennom jernalder og mellomalder i stadig sterkere grad, kom under påvirkning fra en utenforliggende kultur der bonden skulle være den dominerende kulturbæreren. Indisier tyder på at området rundt Vågan har vært sjøsamenes arena i minst like stor grad som den norrøne befolkningas. Etter hvert blei det samiske preget meir usynlig, som i så mange andre deler av den sørlige og midtre Nord-Norge.

Vågan ser ikke ut til å ha vært by på samme måte som de andre mellomalderbyene vi kjenner fra Norden. Kjøpstadbegrepet var knytta til stedet i en periode da Vågan hadde funksjoner som var aparllelle til det andre byer hadde. Det skrevne kildematerialet er taust i omkring 200 år fra og med begynnelsen av 1400-tallet, men samfunnet fortsatte å eksistere. Gjennom Vågans omskiftelige historie var alltid det rike fisket det sentrale. Dette gjaldt både før tørrfiskhandelen oppsto og etter at sentrumsfunksjonene hadde opphørt (Bertelsen 1985, Bertelsen at al 1985, Bertelsen og Urbanczyk 1988, Bjørgo 1982 og 1986).

Fiskeværet

Det er blitt et dogme at Vågan var kimen til en ny bosettings- og samfunnsform, fiskeværet, der livsgrunnlaget var fiske og fangst av sjøpattedyr, men også strandflatas dyre- og planteliv. Kontakten med omverdenen foregikk ved hjelp av båten. Bebyggelsen lå i ei tett klynge som lå slik til at atkomsten til sjøen var lettest mulig.

Været slik vi kjenner det fra ny tid var kjennetegna av den samme særegne rolledeling mellom kjønnene slik vi kjenner det fra det meste av kystbosettinga i nord: mens kvinnene tok seg av det meste av funksjonene som var knyttet til landjorda, var mennenes bevissthet retta mot sjøen. Det sosiale fellesskapet var prega av samarbeid ut over husholdet og familien. Mannsfellesskapet var knytta til båten og på den måten basert på den enkeltes egenskaper og ferdigheter. Kvinnefellesskapet må vi forestille oss som et nettverk grunnlagt på naboskap og rådighet over jorda. Kvinnenes hverdag var i en vesentlig del av vår fortid konsentrert om et betydelig fehold og åkerbruk.

Spørsmålet om hvor gammelt fiskeværet er som bosettingsform og hvilke endringer værene kan tenkes å ha gjennomgått i den tida de har eksistert har på mange måter unngått forskernes oppmerksomhet. Det er nesten aldri reist spørsmål ved hypotesen om at fiskeværene som fenomen har sin bakgrunn i kommersialiseringa av fisket.

Opprinnelsen til fiskeværene

En av de sentrale forfatterne i den tidlige nordnorske lokalhistoria, Hans Eidnes, hadde imidlertid ei alternativ oppfatning. Han hevda i 1943 at været var den bosettingsforma som går lengst tilbake, til eldre steinalder. Dette er ei naturlig hypotese om en antar at fiske og fangst alltid må ha vært en hovednerve for kystbefolkninga. Fiskeværenes karakter må likevel ha endra seg gjennom de ulike tidsepokene. De to fasene med mest omfattende endring må ha vært da fehold og jordbruk fikk innpass som en del av økonomien (yngre steinalder) og da tørrfisken blei handelsvare (mellomalderen). Etter Eidnes si oppfatning hadde vi ei gradvis utvikling fra at fiskeværenes forløpere var den dominerende bosettingsforma til en situasjon der de fleste bodde på gårder opp mot ny tid.

Vår tids forskergenerasjon er prega av et annet syn, at fiskeværene blei til på 1200 - 1400-tallet. Denne oppfatninga har som utgangspunkt at det var handelsfisket som skapte grunnlaget for den økonomisk spesialiserte bosettinga som værene hadde. En av Eidnes sine framstående etterfølgere, Arthur Brox (1965), var den som formulerte dette som et heilhetssyn. Bak dette synet ligger det ei forestilling om at gårdsdrift var ei forutsetning for ei fastboende befolkning som den landsdelen hadde i jernalderen. Hanseatenes handelsnett er sett på som en viktig faktor i en prosess der gårdsdrift delvis kunne erstattes med innførsel av korn fra sør og at dette førte til at fiskevær vokste fram som følge av strategiske økonomiske valg.

Det er mange forskere og andre forfattere som har bidratt til å viderutvikle det synet Brox la fram, men det er få som har bygd videre på tankene til Eidnes. Jeg finner at det nå er grun til å se nøye på om ikke hans tanker fortjener fornyet oppmerksomhet. Ovenfor er det nevnt at mange av de kulturlagsakkumulasjonene som vi kaller gårdshauger i realiteten består avrestene etter fiskeværsbosetting. Ingen av disse er undersøkt i tilstrekkelig omfang til at vi kan si noen nærmere om dette. Den eineste store fiskeværsundersøkelsen, er foretatt ett sted der bosettinga varte i relativt kort tid slik at de fleste husruinene er synlige på overflata.

Kirkeværet på Sandøya i Tromsø
På ytterkysten like nord for Tromsø, stikker et lite fjell opp av havet. På sørspissen er det ei lun bukt, med ei lita slette innafor. Her utførte Povl Simonsen arkeologiske undersøkelser så langt tilbake som i 1951 - 53. I dag står det ingen bebyggelse her ute i havgapet og den endelige fraflyttinga ser ut til å ha skjedd på 1600-tallet. Stedet heter likevel ennå Kirkeværet. Utgravninsgresultatene tyder på at stedet blei bosatt på 1300-tallet, men at det fra midten av 1400-tallet blei til et lite tettsted (Simonsen 1982).

I alt er det påvist omkring 50 hustufter av ulike slag på den lett kuperte sletta innafor havnene. Ingen av disse husene ligger mer enn 120 m fra flomålet. I alt er det foretatt total- eller delundersøkelser i 12 av hustuftene. Det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om hvilken tid hvert enkelt hus har vært brukt i eller hvilken funksjon husene har hatt. Simonsen antar at husene har gruppert seg i tun slik at det på det meste kan ha vært et lite samfunn med 10 - 12 husstander og den tetteste bebyggelsen var i tidsrommet omkring 1450 - 1550.

Livberginga til folk får vi også her et visst inntrykk av gjennom det beinmaterialet som er samla inn ved utgravinga. Av fisk dominerer torsken totalt, men vi finner også andre arter som lange, brosme, sei, hyse, uer og kveite. Fra havet har de også henta sel og kval. Av havets fugleliv ser det ut til at skarv, alke, lomvi og lunde blei foretrukket, men de tok også grågås, krykkje, havelle og ærfugl.

Innslaget av husdyrbein var såpass stort at vi må se på fehold som en vesentlig del av næringa i Kirkeværet. Smafe (sau eller geit) dominerte, og ellers finner vi i fallende skala: storfe, gris og rein. Beiteområdene omkring Kirkeværet er svært begrensa, men lenger nord på Sandøya er det ikke så verst, kanskje spesielt for sau og geit. De få reinbeina skal vi kanskje gjette på var vitnebyrd om reinslakt som kom fra ei av de større naboøyene.

Det meste av redskapene viser til livet på sjøen. Vi finner deler av båter, fiskere3dskap som angler, søkk, vadbein og noen andre fangstredskaper. Feholdet viser seg gjennom innhøstingsredskap som sigd og lauvkniv.

Samfunnet i Kirkeværet virker som det har vært sjølhjulpent på de fleste felt. Det er ikke vanskelig å tro at 30-50 mennesker kunne leve trygt her ute av det de fikk av naturen og ellers kunne bytte til seg. Vi ser likevel at funnmaterialet inneholder en del gjenstander som kom langveis fra. Mest tallrik er keramikken som i det vesentlige er tysk og sør-skandinavisk. Det var mest av kokekar, men også flere typer drikkekar og serveringskar. Utgraverne fant også to små salvekrukker til oppbevaring av mer kostelige varer. Det vi har lært ut fra undersøkelsen av kirkeværet kan ikke si oss noe om alderen av fiskevær som bosettingsform, men vi har likevel hvordan et slikt samfunn kunne fungere og hvilke ressurser som lå til grunn.

Handelen som forutsetning for bosetting

Tørrfisken blei allerede på 1000-tallet en viktig eksportartikkel fra Norge. I løpet av 1100-tallet blei dette det viktigste grunnlaget for en både nasjonal og utenlandsk kjøpmannsstand i Bergen. Gjennom de to neste årundrene vokste denne eksporten i omfang. Fra først av var det sannsynligvis bare fra Vågan i Lofoten at tørrfisk blei sendt sørover, men vi må regne med at mange vær, både nordover og sørover langs kysten blei trukket med i dette markedsmotiverte fisket i løpet av tida fram til 1300-tallet. Fra 1384 vet vi at kongen så på det som et problem at et stort antall menn fra hele kysten opp til Finnmark var opptatt med å frakte tørrfisk til Bergen.

Det kom til nye fiskevær og fiskeværene langs kysten i Nord-Troms og Finnmark fikk ei blomnstringstid fra 12- og 1300-tallet (Nielssen 1993). Det er imidlertid feilaktig å oppfatte det slik at dette representerte ei bosettingsform som ikke var kjent tidligere. Konsekvens av den voksende handelen var først og fremst at vi fikk ei kulturell endring som igjen førte til nye materielle behov. Avfallslagene i fiskeværene vitner om at "kjøpeting" hadde fått stor utbredelse. Behovet for korn kan vanskelig ses på som en livsbetingelse, da må vi i så fall finne ei forklaring på at menneskene hadde andre fysisk betingede behov i mellomalderen enn i førhistorisk tid.

Hanseatene kan ses på som et ledd i et omfattende sett med ytre påvirkninger som kom til å andre samfunn og kultur i det nordligste Norden. Fiskeværets omskiftelige skjebne gjennom tusenårene avspeiler enringer i graden av integrasjon med omverdenen.

Fiskerbonden
For å konstruere en rasjonell aktør i det konvensjonelle og homogene bildet har nordnorske hsitorikere gjort et kunstgrep, fiskerbonden blei "oppfunnet" (Lysaker 1958). Fiskerbonden var i stand til å velge den strategi som ga best utbytte. I tider med høge fiskepriser holdt han seg i fiskeværene for å skaffe seg maksimalt med tørrfisk som kunne omsettes til god pris i Bergen. I vanskelige tider, blei det å tyne utkommet av en mager jordvei. Fiskerbondens forfar var jernaldersbonden, men han hadde ikke et så bredt register av økonomiske tilpasninger.

Dette rimer ikke på noen måte med det bildet av jernalderen som jeg har forsøkt å skissere ovenfor. Som aktør i dette bildet ser jeg en fisker som gjennom jernalderen levde videre i tradisjonen fra eldre steinalder og som i mellomalderen erfarte et oppsving for sitt levesett da det blei etterspørsel etter havets fremste vare, tørrfisken. Fiskerbonden har et innebygget praktisk problem, årsrytmen skaper mange konflikter der hensynet til gårdsdrift og fiske ikke lar seg forene. Til dette kan det svares at det her er snakk om en økonomisk institusjon og ikke en person. Det er imidlertid et problem å forestille seg at kvinner og menn kunne justere seg etter økonomisk rasjonalitet uten å ta hensyn til føringene som ligger i tradisjonelle kjønnsroller slik vi kjenner dem fra seinere tiders nordnorske kystlandskap.

Jeg finner det langt mer nærliggende å tro at fiskerens motpart, bonden, både i jernalder og i mellomalderen, var kjerringa som holdt til på den boplassen som vi har vennet oss til å kalle for en gård. På grunn av deres gjensidige avhengighetsforhold, men også sterkt tradisjonsbelagte rollekonflikt, ville jeg egentlig foretrukket at vi kunne beholde fiskerbonden, men erkjenne at det er et hokjønnsfenomen og at den maskuline parten må kalles bondefiskeren. Aller helst burde vi avstå fra slike etiketter for å kunne beholde et nyansert syn på kultur, økonomi og sosiale forhold i bygdene langs kysten.

En viktig bakgrunn for konstruksjonen av jernalderbonden har vært den tilsynelatende paralleliteten mellom jeraldergården på Sørvestlandet og i Nord-Norge. Denne likheten begrenser seg imidlertid til husets form. Alle andre elementer tilhørende boplassen er ulike. Med noen få unntak er gjerdene fraværende i nord på samme måte som at naustet ikke har den klare koblinga til tunet i sør som det vi finner i nord. Gravfeltslokaliseringa er en annen slående kontrast: på eller nær innmarka i sør, mens gravene like gjerne ligger på nes og holmer i nord.

Oppsummering
De få eksemplene eom er trukket fram her, peiker mot en økonomisk og kulturell tradisjon som representerer den eldste næringsvegen vi kan påvise i Norden, fisket og sjøfangsten. Vi kan også se lokalsamfunn som har vært basert på fiske og famgst av sjøpattedyr både i jernalder og i mellomalder, mens andre hadde ei sterkere forankring i gårdsdrift. Økonomisk og kulturell integrasjon med omverdenen førte til at værene endra karakter, men også at nye vær vokste fram.

En slags konklusjon på den korte drøftinga av fiskeværets røtter, er derfor at det synet som jeg har tilskrevet Hans Eidnes, synes å ha mest for seg. Det forskningsmaterialet som har tjent til å underbugge den alternative hypotesen (synet til bl.a Arthur Brox), kan på enutmerket måte forklares, også om vi gir fiskeværet som fenomen den høge alderen som det jeg argumenterer for.

Et viktig poeng i denne forbindelsen er at værene uansett har et stort uutnytta forskningspotensiale. Det rike beinmaterialet fra fiskeværenes møddinger er hittil bare brukt til å rekonstruere befolkningas kosthold . Trolig kan dette materialet også brukes til tverrvitenskapelig forskning for å kaste lys over svingninger i ressursgrunnlaget og samvirket mellom natur og samfunn over lange tidsspenn.

Hovedbudskapet er at det maritime og det terristiske er uatskillelige elementer når vi skal danne os bilder av menneskenes liv langs fjæresteinene norover kysten (nordveien). Vår utfordring er både å brunge fram nytt forskningsmateriale og ikke minst å reise de grunnleggende problemstillingene på nytt utfra den empirien vi allerede kjenner. Det er først når vi tar konsekvensen av at havet kan ha vært like vesntlig for menneskelig virksomhet som landjorda er, at vi får gitt kystkultur et nytt innhold som ikke relaterer seg til unntaksfenomener i fortida.

KYSTHISTORIA FØR ÅR 1000 - RØTTENE TIL KYSTKULTUREN

Kysthistoria før år 1000 - Ei leiting etter røttene til kystkulturen av Johan I. Borgos

Dette kapitlet er et forsøk på å summere opp noe av det som arkeologiene har funnet ut, med mest vekt på hvordan folk tilpassa seg rammevilkårene på kysten, et område der det meste var ustabilt, men der det sjelden hendte at alle ressurser svikta samtidig.

Jeg bruker som undertittel: "Ei leiting etter røttene til kystkulturen". Min modell av denne kulturen er bygd på langt seinere forhold, og vi kan være rimelig sikre på at folk i fjern fortid hadde ei anna oppfatning av både farer, problemer og muligheter enn det vi har i dag. Men tross slike forbehold: Bedre å prøve enn å la være.

I den videre undersøkinga bruker jeg denne inndelinga i eldre epoker:

Jegere, fangstfolk og samlere

For mellom ti og femten tusen år siden gikk istida mot slutten. Breene smelta og kyststripa dukka fram, planter fikk fotfeste, og så kom landdyrene. Sjøen romma allerede rike matressurser, fra skalldyr og fisk til sel og hval.

Kyststrøkene forandra seg mye de første par tusen årene etter istida. Brekappa smelta unna, presset på jordskorpa letna, og landet steig. Klimaforskerne sier at i siste del av eldre steinalder lå temperaturen høyere enn i dag, kanskje et par grader på årsbasis.

Landhevinga tørrla store områder, men på deler av ytterkysten, der landet steig minst, førte sterk avsmelting fra breene til at havet steig på nytt. Flomålet kraup oppover igjen til landhevinga på nytt fikk overtaket tre-fire tusen år seinere.

De to kurvene nedenfor er laga med Sealevel-programmet til Universitet i Tromsø (klikk på dem for større utgave).

Til venstre ser vi havnivået på Mortensnes i Varangerfjorden siden istida, og vi ser at for ti tusen år siden sto havet åtti meter høyere enn nå. Kurven til høyre viser utviklinga ved Nyksund i Øksnes, der landet løfta seg til ti tusen år før nåtid, deretter steig havet raskere til det for seks tusen år siden nådde dagens strandlinje.

Funn av tufter og redskaper viser at folk holdt til i ressursrike områder på kysten for minst ti tusen år siden, og kanskje tidligst i nord. De første gruppene man fant spor etter, blei kalt Komsakulturen

(etter Komsafjellet i Finnmark) og Fosnakulturen (etter Fosna ved Kristiansund). Seinere har man funnet spor etter eldre grupper.

Landhevinga har født til at de eldste tuftene mange steder ligger opptil seksti meter høyere enn flomålet (Mortensnes, Vega). Endringene i havnivået foregikk så langsomt og over så lange tidsrom at ingen oppdaga hva som skjedde, men landhevinga kunne endre rammevilkårene, for eksempel ved at store øyer blei landfaste eller ved at ressursene i havet blei lettere eller vanskeligere å utnytte.

Funnmaterialet viser at steinalderfolket utnytta en rekke ressurser, både fra sjø og land. De fanga fisk, sikkert også sel, kanskje til og med småhval. Folketallet var lite og ressursene rike.

Vi veit at det bodde folk på øyer som Vega og Træna, langt fra fastlandet. Det betyr at de hadde båter som dugde til ganske omfattende sjøreiser, både langs og ut fra kysten.

Sporene etter boplassene viser at folk holdt til i huler (hellere) eller i hus med vegger av stein eller torv. Trolig brukte de også en form for telt eller leskjerm. Og boplassene lå som regel nær sjøen eller der det fantes byttedyr på land. Planter er stasjonære ressurser, dyr er mobile ressurser, men den forskjellen bestemte ikke uten videre hvor faste boplassene var. Langvarig utnytting av planteressursene i et område kunne føre til slitasje og dermed til flytting derfra. Fiskeplassene var derimot de samme over tid, fuglene hekka stort sett de samme stedene hvert år, og byttedyrene hadde sine faste trekkruter.

Steinaldermenneskene har etterlatt en rekke tegninger av ressurser de utnytta. Helleristninger (bergkunst) finnes langs det meste av kysten. Trolig blei de laga for å skape bedre hell under fangsten, men de kan også være uttrykk for religiøse forestillinger. Uansett forklaring, tegningene må ha vært svært viktige for de som laga dem. Slipinga eller hugginga av figurene tok tid og var slitsomt.

Særlig ressursrike steder hadde bosetning i svært lange tidsrom, ser ut til. Mortensnes ved Varangerfjorden må ha vært et slikt sted.

Tegninga nedenfor viser den sammenhengende bosetninga gjennom mange tusen år, der tuftene til enhver tid blei bygd nær flomålet i et område med stor landhevning (se venstre kurve lenger opp).

Sjøl om ressursene var rike, trengte hver gruppe av mennesker – kanskje noen få familier – et stort område for å livberge seg gjennom året. Når folketallet økte, måtte de finne nye metoder som kunne skaffe mer mat fra naturen. Det var lettest å gjøre noe med de landbaserte ressursene.

Jordbruket blir utvikla

Jakt, fangst og sanking er ekstensive former for utnytting av naturressurser. De utgjør en høstingsøkonomi, som krever store arealer og i noen tilfeller omfattende fangstanlegg. Jordbruket er en intensiv måte å utnytte naturen ved at plantearter eller dyreslag kultiveres. Dette er dyrkingsøkonomi, som krever mindre arealer enn den ekstensive, men langt mer arbeid. Kultiveringa av planter og dyr danner skillet mellom eldre til yngre jernalder, i hvert fall i språkbruken til forskerne. Men det var ingen brå overgang.

Steinalderfolket langs kysten tok antakelig i bruk plantedyrking og husdyrhold som en av strategiene blant mange andre måter å livberge seg på. Kanskje var kystfolket i mange hundre år "ei halvmobil bosetning med et mobilt rydningsjordbruk som roterte i langtidssykluser" (Keller 1995).

Halvmobil i denne sammenhengen betyr at ei gruppe brukte et område noen år, kanskje til jorda der var utpint eller til at fangst og fiske måtte skje andre steder. En slik ressursbruk kan ha passa særlig godt på deler av kysten der folk hadde behov for å flytte etter innsiget av fisk.

Dyrkingsmetodene blei antakelig tatt gradvis i bruk da behovet for sikrere og større mattilgang økte i tida rundt fire tusen år før vår tidsregning begynner. Bakgrunnen kan ha vært større befolkning eller svikt i tilgangen på matressurser. De to årsakene kan henge sammen: Større befolkning kan føre til at ressurser tappes over bæreevna.

Kanskje var det flere munner å mette som fikk steinaldermenneskene til å utvikle de første dyrkingsmetodene. De ga større og sikrere utbytte, men krevde langt mer arbeid.

Etter hvert svikta mattilgangen også av andre forhold. Klimaforskerne har kartlagt ei forverring i klimaet omkring tre tusen år før Kristi fødsel. Utbyttet av jakt og fangst kan ha fortsatt som før, men plantedyrkinga måtte endres for å for å dekke behovet.

Faglitteraturen nevner fire grupper spor etter tidlig jordbruk:

noen få mer enn fem tusen år gamle spor etter avskoging (Tveraabak 2004)
noen få mer enn fem tusen år gamle funn av husdyrknokler (Bertelsen 1985)
opptil fem tusen år gamle pollenfunn og andre jordbruksspor (Sandmo 1994, Lillehammer 1994, Bertelsen 1985)
opptil fire tusen år gamle spor etter utstrakt avskoging (Tveraabak 2004)

Det første jordbruket besto trolig av to metoder, svibruk og beiting. Ved å hogge ned skogen i et område og brenne den, oppnådde man både at skogen blei rydda og jorda gjødsla. Man kunne så korn i aska og få litt avling, men etter noen år var jorda utpint. Det betydde rydding av nytt område eller flytting.

Funn etter husdyrhold er vanskelige å tolke. Arkeologene har av mange grunner langt færre spor å gå ut fra. De eldste sikre spor etter husdyrhold i Nord-Norge er 5000 til 5500 år gamle (Andreassen 2002). Bergkunsten viser naturlig nok bare ville dyr.

Så langt har jeg ikke stilt spørsmålet: Hvem lærte kystfolket å drive jordbruk? Her er tre teorier:

ei ny folkegruppe vandra inn og brakte metodene med seg (kulturinnvandring)
metodene bredte seg langs kysten fra områder som dreiv jordbruk (kulturlån)
jordbruksmetodene blei i stor grad utvikla på kysten (kulturinnovasjon)

Tidligere sto den første teorien sterkest, særlig knytta til ei germansk innvandring. Det ser imidlertid ut til at kystfolket dyrka planter og holdt husdyr lenge før germanerne kom. I dag har de to siste teoriene flere tilhengere, særlig den med kulturlån (Renfrew 1992). Men uansett måtte dyrkingsmetoder fra andre områder tilpasses ressursene og klimet på kysten, derfor er også den siste teorien interessant.

Et kulturlandskap blir til

De eldste sporene etter et mer utbredt jordbruk finnes i Sør-Norge, og er rundt seks tusen år gamle. Ett til to tusen år seinere hadde denne formen for ressursutnytting nådd Lofoten (Lillehammer 1995) og Tromsø-området (Sandmo 1994). Funn av pollen (blomsterstøv) tyder på at det da blei dyrka korn, antakelig som svibruk.

Rydding av skog, dyrking av åkerlapper og beiting av husdyr var starten på ei langvarig kultivering av landskapet. "Vill" natur fikk etter hvert stadig tydeligere spor av menneskelig virksomhet i visse områder, mest der mange bodde over et langt tidsrom. Dessuten er det godt mulig at utviklinga av det tidligste jordbruket var prega av "bølgeslag", med framgang i noen perioder og tilbaketrekking i andre. Jakt og fangst fortsatte å skaffe tilveie mye av maten. Folk brukte både den gamle høstingsøkonomien og den nye dyrkingsøkonomien side om side i flere tusenår til. Storparten av bergkunsten stammer fra yngre steinalder, altså etter at jordbruket blei vanlig, men helleristningene dreier seg likefullt om jakt og fangst.

Jordbruksaktivitetene satte sjølsagt de tydligste merkene i landskapet, men også enkelte jaktmetoder satte spor. Fangstgjerder for villrein finnes mange steder. På bildet til høyre slynger et gammelt og nedgrodd steingjerde seg fra elva og oppover mot fjellet. Gjerdet fortsetter også på "denne" sida av elva. Tilsammen sperrer de en dal på yttersida av Vesterålen. (Klikk på bildet for å se en større utgave – uten piler.)

Mange av de eldste bosetningene blei tidlig forlatt, som regel når de ikke lenger ga nok utbytte, men noen fortsatte å være i bruk heilt til nåtida. Alle påvirka de sine nærområder over en vid skala, fra de svakeste spor til godt synlige endringer, og omforma naturen der til et kulturlandskap.

I motsetning til dagens ressursområder gikk det ikke noe klart skille mellom "innmark" og "utmark", og heller ikke mellom dyrkingsøkonomi og høstingsøkonomi. Det tidlige kulturlandskapet langs kysten blei først synlig som diffuse og spredte flekker i ei vidstrakt utmark.

Kystfolket

Jeg har så langt omtalt kystbosetninga som ei tilpasning, et levesett, og ikke prøvd å finne ut hvor kystfolket kom fra. Diskusjonen om dette problemet har bølga att og fram siden den første innvandringsteorien blei satt fram omkring 1830.

Kartet viser de tre hovedteoriene (NB: Riksgrensene fantes sjølsagt ikke i steinalderen!). Noen har meint kystfolket kom sørfra (blå piler), andre at innvandringa foregikk langs kysten i nord (røde piler), og atter andre at kysten blei befolka fra øst, altså fra Sverige (blå pil).

Kanskje har alle tre teoriene noe for seg, alt etter hvilket tidsrom og hvilken del av kysten diskusjonen gjelder. Nedenfor skal jeg avgrense undersøkinga til den nordligste halvdelen av landet.Innvandringa sørfra av germanske stammer har vært den mest seigliva teorien. Usikkerheta er imidlertid stor når det gjelder dateringa av flyttingene i steinalderen. Noen sier at germanerne kom til Norge 2500 før vår tidsregning, altså i siste halvdelen av yngre steinalder. Andre meiner innvandringa foregikk to tusen år seinere.

Uansett datering, kysten i nord var bosatt mange tusen år før germanerne kom. Hva skjedde med det gamle kystfolket da nye folkeslag dukka opp? Her er fire mulige forklaringer:

det kan ha blitt nedkjempa (utrydding)
det kan ha smelta sammen med de germanske innflytterne (assimilering)
det kan være opphavet til det samiske folket og deres jakt- og fangstkultur (kontinuitet)
det kan ha fordelt seg mellom de to forrige alternativene (etnisk differensiering)

Den første forklaringa står trolig svakest i dag, mens de to neste lenge har hatt større oppslutning. Den siste forklaringa er kanskje den mest interessante. Den innebærer at det skjedde ei ressursdeling som etter hvert førte til ei etnisk deling (Odner 1990, Hansen/Olsen 2004).

Tidlig metalltid

Arkeologene regner overgangen fra yngre steinalder til tidlig metalltid som tidsrommet da redskaper av metall kom i bruk. Nye redskaper behøver imidlertid ikke å innebære nye folkeslag, kanskje heller ikke så store kulturendringer. Redskaper og våpen av metall var til å begynne med både sjeldne og kostbare, det gikk lang tid før de blei allment brukt.

Både i jakt og fiske var bein et viktig materiale. Det fantes i store mengder, og det kunne lett bearbeides til for eksempel spydspisser eller angler. Kanskje er ikke anglene i kommunevåpnet til fiskerisamfunnet Øksnes laga av bein, men valget av motiv markerer en kulturell sammenheng flere tusen år bakover i tida.Det foregikk også andre kulturprosesser i den tidlige metalltida. En av dem kan ha vært ei gradvis deling av kystfolket i to ulike kulturer (etnisk differensiering) som følge av ressursdeling og ulike kontakter. Hypotesen er så langt ikke motbevist, men heller ikke allment akseptert.

Uansett årsak til den etniske delinga nord for Dovre er det på sin plass å omtale de to typene for ressursbaser som etter hvert blei vanlige tilpasningene – gården og siidaen. Dessuten tar jeg med ei mer spesialisert bosetning: Fiskeværet.

Gjerdet markerte skillet mellom dyrkingsøkonomien og høstingsøkonomien. Utmarka fortsatte å være en viktig ressurs som beiteland, dessuten foregikk all sanking, jakt og fangst der. Langs kysten omfatta utmarka øyer og holmer utafor gården, og vi kan regne også sjøen som en type utmark med sin egen høstingsteknologi.

Plantedyrking og husdyrhold skapte neppe noen heilt ny arbeidsdeling mellom mann og kvinne. Det har i hvert fall vært antatt at kvinnene også tidligere først og fremst tok seg av oppgavene nærmest bostedet, mens mennene dreiv jakt og fiske lenger unna. Men gården forsterka sikkert dette mønsteret.

Gårdene hadde ulik bærekraft. Tilgangen på ressurser avgjorde hvor mange familier som kunne livberge seg, enten gården lå ved kysten eller i innlandet. Grensene mot andre gårder gikk "i utmarka et sted", men fulgte ofte naturhindringer.

Vi må anta at folk tidlig satte navn på områdene de brukte. Blant de eldste navnene vi kan tolke, finnes det mange som er reine naturnavn: Haug, Sand, Stein, Våg, Sund, Nes, Vik, Eid, Strand, Berg. De fungerte altså som et slags kart, ei beskriving av stedet. Dette er navn med germansk opphav, men samiske stedsnavn beskriver steder på samme måte.

Den samiske ressursutnyttinga var i mange områder knytta til en siida. Alderen til og utbredinga av denne typen organisering er ennå lite klarlagt, men siidaene oppsto i hvert fall mange århundrer før tamreindrifta blei ei vanlig samisk næring.

Tegninga til høyre er bygd på kjente eksempler fra historisk tid. Noen boplasser er inntegna, de blei brukt i de ulike sesongene gjennom året, i takt med ei syklisk ressursutnytting.

Gården og siidaen

Ryddinga av åkerjord økte for mellom tre og fire tusen år siden, i starten av tidlig metalltid. Kultivering av jord og husdyr førte gradvis til mindre flytting for grupper som tok slike metoder i bruk, det blei grunnlaget for gården som bosted og ressursbase.

Kystgårdene har vanligvis en del fellestrekk: Jord som kan dyrkes eller beites, nærhet til fiskeressursene, ei brukbar lending (sted å komme til og fra land), og ei elv eller en bekk i nærheta.

Skissa til venstre viser husene – , noen åkerlapper og en bekk. Rundt dette har jeg tegna et gjerde, som først og fremst skulle holde husdyra unna dyrkajorda. Ordene gård og gjerde har samme grunnbetydning.

I mange slike fiskevær lå husene samla ved havna, mens innmarkteigene kunne ligge et stykke unna. Vanligvis hadde bare noen av oppsitterne jord, resten blei kalt strandsittere. Men da er vi langt opp mot vår tid.

Fiskeværene oppsto på steder med kort vei til fiskefeltene. Forekomst av dyrkingsjord kom i andre rekke, og mange fiskevær mangla heilt muligheter for vanlig jordbruk. Dette var altså ei tilpasning med særlig stor vekt på fiskeriene.

Begrepet "siida" har ei dobbelt betydning. Det står for et geografisk område og for organiseringa av familiene der. Grensa mot andre siidaer hang sammen med områdene som blei utnytta, og innafor siidaen styrte et råd bruken av ressursene og avgjorde tvister mellom familiene.

Enkelt sagt var siidaen ressursområdet til ei gruppe familier, som regel med nære slektsband (Aarseth 1981). Området hadde et vassdrag som akse – ei elv, en innsjø, en fjord. Innafor siidaen utnytta familiene matressursene gjennom året, med organiserte sesongvise flyttinger.

Boplassene i innlandet henger sammen med jakt på rein og elg, mens familiene bodde ved sjøen når de skulle drive fiske. Vi må regne med at samene tidlig kjente til kultivering av planter og dyr, jorddyrkinga ved fjordbotnene kan derfor være gammel.

Gården og siidaen skulle dekke de samme behovene ved hjelp av langt på vei like ressurser. De to systemene for ressursutnytting kan derfor ha hatt felles opphav eller påvirka hverandre. Seinere skiller mye dem, men det finnes også likhetstrekk:

både gården og siidaen blei brukt av en familie eller av nært beslekta familier
de omfatta geografisk avgrensa ressursområder
ressursutnyttinga bygde på en bruksrett

Etter hvert oppsto ulikheter:

gården blei ei hovedsaklig norsk tilpasning, siidaen ei samisk
gården fikk innslag av dyrkingsøkonomi, siidaen dreiv mest bare høstingsøkonomi
siidaen omfatta langt større arealer enn gården

Langs kysten fantes enda en type bosetning – fiskeværet. Kanskje var det mer i slekt med gården enn med siidaen, men svært ofte finner vi spor etter både nordmenn og samer på slike steder. Tegninga nedenfor viser et fiskevær med noe jordbruk. Det kan være en nyere variant, men den var nokså vanlig – og seigliva.

Det fantes en type fiskevær rorværene som bare var befolka under vinterfisket eller i rike sildeperioder. Der fantes som regel bare små steinbuer hvor fiskerne kunne finne ly og soveplass. Rorværene kan være svært gamle ressursbaser.

Metalltida

I denne perioden blei redskaper og våpen av jern gradvis vanlige og det germanske språket kom i bruk langt nordover kysten, kanskje til Malangen. Det blei etter hvert omdanna til det som kalles norrønt mål.

På slutten av 800-tallet fortalte høvdingen Ottar, som visstnok hadde gården sin ute i Malangen, at han bodde "lengst nord av alle nordmenn". Kanskje betyr det at han bodde lengst nord av de som snakka norrønt mål. Lenger nord og øst brukte folkene andre språk.

Beretninga til Ottar forteller mer enn at kystfolket var etnisk delt. Den gir et bilde av en storkar – en høvding – som hadde ressurser til å gjøre lange ferder, sørover til England og motsatt vei til Kvitsjøen.

Kanskje var det behovet for trygghet som skapte grunnlaget for høvdingesystemet. Det fantes ingen lover som regulerte forholdet mellom ulike grupper i tilstørende områder, og konflikter må ha vært vanlige. Dette er en mulig modell for hvordan systemet har oppstått:

Tegninga viser en gruppe gårder som yter ressurser ("skatter") til oppsitteren på en av dem for at han skal beskytte dem. Opphavet til ei slik ordning kan være alt fra frivillighet bygd på godt lederskap i en konflikt, til diktat fra en innflytta høvding. Og "høvdingedømmene" fordelte seg over en vid skala etter omfang, varighet og makt. Beretninga til Ottar er nøktern.

Han sier riktig nok at han var "blant de fremste mennene i landet", men føyer til at han eide bare tjue kyr, tjue sauer og tjue griser. Det fantes altså høvdinger med større gårdsdrift, likevel må seks hundre rein ha vært mer enn høvdinger lenger sør eide.

Et annet viktig poeng med beretninga til Ottar er bildet av ei omfattende handelsvirksomhet og i den forbindelse kjennskapet til heile norskekysten. Han førte sørover varer fra egen fangst og fra skattlegginga av samene, og var neppe den første som gjorde det. Leia langs kysten blei brukt som handelsvei lenge før lasta besto av tørrfisk.

Oppsummering

Spredte bosetninger med kontakt bare til de nærmeste naboene, forskjeller i rammevilkårene både etter nord/sør- og øst/vest-aksen, ulike behov for å kultivere planter og dyr – dette og mere til gjør at det ikke er mulig å snakke om en kystkultur i steinalder og metalltid. Likevel peiker flere forhold framover mot seinere trekk ved kystkulturen:

mange ulike strategier i ressursutnyttinga
arbeidsdeling mellom kvinner og menn
produksjon av varer for fjerne markeder
storfolk som sentrale aktører i varebyttet

Kystkultur av Dagfinn Slettan

KYSTKULTUR

Finnes det en særegen kystkultur til forskjell fra kulturen i andre regioner, en kystbo-mentalitet? Eller om vi definerer kultur som en helhet av materielle og ideologiske størrelser, - finnes det en kyst-livsform? Spørsmålet blie reist i fire artikler som blir holdt som innlegg på De noirske historiker-dagene i Tromsø 25. - 28/6 i år (1992) og noe omskrevet her. Artiklene følger opp temaet kulturhistorie fra forrige nummer av tidsskriftet Heimen.

Vi kjenner bildet av fiskerbonden med sin økonomiske tilpasning innrettet mot kombinasjonen av ressurser fra jorda og sjøen. Dahl-Bretrein viser oss den nord-norske varianten som han kaller en art "bondekultur med sterke maritime tilpasninger". Den rene fiskekukturen kommer først med det industrielle fisket. Dette er ikke enestående for Nord-Norge. Langs hele kysten ble naturalia hentet fra jorda og sjøen. Kontantene kom fra salget av fisken og inntekten av sjøfart, handverk og lønnsarbeid.

Brukene var små og i stor grad basert på familiearbeidskrafta, i nord som i sør. Kvinnene var "kystens bønder" og mennene fiskere og sjøfolk, og hjelpere i onnene. En næringsstruktur preget av "mangesysleriet", som står sentralt i Bråstads artikkel fra Skagerrak-kysten, er også felles for det meste av kysten.

Slik kan vi se klare fellestrekk i det vi kunne kalles kystkultur. Men norske-kysten er lang, og variasjonene store. Selv innefor samme utedømme finner vi forskjeller som kunne tyde på ulike mentaliteter , slik vi ser det i Døsslands sammenlikning av Haram og Herøt prestegjeld på Sunnmøre. Trass i dette finner han likevel at "forskjellen i tankegang eller mentalitet i denne sammenhengen bare var tilsynelatende og hadde mest med ulike produksjonsvilkår å gjøre".

Felles for kystfolket er også at de i flere hundre år har levd med marked og selvberging side om side, eller innvevd i hv erandre. Markedet kunne skifte og inntektene svinge. Fiskeren kunne lite gjøre med det. Drømmen om den store fortjenesten var lite å satse på. Jordflekken ble derfor ofte det faste i tilværelsen. Noe kom det alltid ut av den: "Det er likevel slik med fiskeren, kommer han seg på sjøen, så har han kokematen, og har han et gårdsbruk, så har han potedes." Slik sa en frøyværing det, etter å ha fortallt omhvordan han satt på amtsskolen i 1914 og lengtet ut i fiskeværene der de gjorde det så storveges den vinteren. Siden ble det båtkjøp, sildeoppkjøp og eksport til Sverige med god fortjeneste. Men så kom krisa og viste hvor viktig småbruket var. Kombinasjonsdrifta gav han aldri opp.

Men hva gjorde Hitter- og Frøyværingen da torsken minket og silda sviktet omkring 1970? Det er spørsmålet Gjerdåker tar opp. Det moderne havbruket var et brudd med det gamle mønsteret, men på samme tid tok de nye oppdretterne med seg kulturelement fra tidligere fangsting og næringskombinasjon. Tradisjonen blir holdt ved like gjennom endring. Endringa griper dypt, men det finnes på samme tid element som binder fortid og nåtid sammen. Hvor sterke er bandene?

Tema for sesjonen der foredragene blir holdt, var "Norsk kystkultur - en kultur?" Som en kan vente, gir ikke artiklene entydige svar, men de de åpner dører for videre refleksjon. De vketlegg kulturell variasjon, men en leser finner også byggeelemnet til en felles kultur.

Alle artikkelforfatterne understreker det dynamiske i kystkulturen. Livsformene på kysten har mer enn i innlandet vært under stadig endring gjennom påvirkning utenfra. Det gjelder kontakten utover gjennom sjøfart og utvandring, og kontakten med innlandsbygdene gjennom stor tilflytting og arbeidsvandringer . Likevel hadde kombinasjonsdriveren i Nord-Norge og på Skagerrakkysten fremdeles mye til felles langt ut i vårt hundreår.

Hvilke følger næringer som oljevirksomhet og havbruk får for det vi oppfatter som fellestrekk ved kystkulturen, får vi se. Sjarkfiskeren på Finnmarkskysten og oljearbeideren i Nordsjøen har i fall ved første øyekast lite til felles. Gjerdåker mener at "byråkraten på Sistranda på Frøya i 1992 ligner mer på yrkesfellen på Snåsa eller i Trondheim enn på fangstmannen på Mausund." Er avviklingen av tradisjonelle tilpasningsformer på kysten de senere tiårene også i ferd med å avvikle de grunnleggende kulturtrekkene som bandt kystfolket sammen i ridligere , eller er kystkulturen "vedlikeholdt gjennom endring"?

SJØFART, FISKE OG FANGSTHISTORIE

Sjøfart-, fiske og fangsthistorie

av Lars Reinton. Landslaget for bygde- og byhistorie. 4. 1963

"Det besynderlige i et land som Norge, som er et sjøvelde, var at al vor forskning og videnskab var sat in på den indre front. Folkkeviser re reddet, eventyr og folkeminner, men hele kystens tradisjoner lot man ganske rolig dø." Professor J. Worm-Muller, i "Den nroske sjøfarts historie".

Vi må nok i "Heimen" vedkjenne oss at vi har vært med i denne forsømmelsen. Innlandsbygd-problem er drøftet grundig og vel, jord- og eiendomsforhold og mange andre bondesamfunns-spørsmål, men sjømanns- og fisker-næring og -liv har det vært lite om, og for bygde- eller byhistorikeresom arbeider med disse spørsnålene har det vært gitt lite veiledning. En gjennomblaing av de 41 årgangene av "Heimen" som har kommet ut siden 1922, viser at det i denne tiden bare har stått 2-3 svært små artikler om sjøfart (den ene på 1/2 side, den andre på kanpt 2 sider!), om fiske bare et lite stykke om f"iskeredskaper i bysamfunn" (arkeologi) og en litt større artikkel om trekanten "Fisker, kræmmer og proprietær" (i Nord-Noreg av Axel Coldevin, "Heimen" VIII, s 5 ff).

Og likevel er det da slik at langs vår lange kyst, fra svenskegrensen i øst og nordover til nordligste og østligste Finnmark, ligger det ei sammenhengende rad bygder og byer, der sjøfart, fiske og fangst gjennom tidene har spilt og ennå spiller en stor, i mange tilfeller den største rolle, i næringslivet, i folkelivet og i kulturlivet.

Her ligger det da en veldig oppgave for norsk økonomisk og kulturell historisk vitenskap. Selvsagt har det vært gjort mye på dette ormådet også. I de siste årene, 1923 - 51, er bl.a. det store verket "Den norske sjøfarts historie" fullført. Det har kommet en lang rekke rederi-fortellinger, og en rekke kystby-historier med viktige kapitel av norsk sjøfarts historie, skipsbyggingsfortellinger, fangstfortellinger osv. Og det er på trappene flere distrikts-fiskerfortellinger, f.eks "Fiskarsoga for Sogn og Fjordane", I, av Bernhard Færøyvik og flere medarbeidere (1939), "Fiskarsoga for Nord-Trøndelag" av Sigurd Krekling (1950), "Rogalands fiskarsoga i eldre og nyaare tid", av Ola Indrehus, omsett til nynorsk og ført ajour 1939 av Simon Nes, "Fiskarsoga for Sunnmøre og Romsdal" av Paul Moltu (1932), flere bøker av Kåre Fasting om disse emnene f.eks "Feitsildsoga" , og "Lofotfisket", og tilskuddet hans til "Norsk kulturhistorie": "Fiskerfamilien", flere bøker av Odd Vollan, f.eks "Omlegginga av fisket i Ålesund og på Sunnmøre" (1942), skipperfortellinger, og den norske klippfisks historie, osv. Vestfold Fylkesmuseum har gitt ut et par småskrifter, Norsk Rikskringkasting ett ("Skip og skipping"), osv. Og det har kommet oppsummeringsverk, som f.eks "Norges fiskerier" med Johan Hjort som redaktør, og "Norsk næringsliv", der Klaus Sunnanå har skrevet om "Fiskeriene" (1938), og sist men ikke minst "Havet og våre fisker", I-II. Dette bare for å nevne noen.

Men alt dette frtar ikke lokalhistorikeren, bygde- og by-historikeren og distriksthistorikeren, fra å gjøre sitt arbeid innen si bygd eller sin by. Den enkelte bygda og byen skal ha si sjøfart-, fiske- og fangst-fotelling. For lokalhistorikeren vil de nevnte og andre oversynsverk være hjelpebøker, men hver vil måtte arbeide ut fra si fortelling etter det tilfang og det behov bygda eller byen har, og dermed utdype den allmenne fortellingen og gi nye trekk og detaljer, og nye tilskudd til denne.

Hva en da får å arbeide med, hjelperåd og stoffkilder, problem osv., vil vi framover prøve å gilitt veiledning ved å la fagfolk fra de forskjellige områder gi utgreiinger. Her, som ellers i historisk forskning, og ikke minst i lokalhistorisk gransking, er det vel tre hovedkilderå øse av: Arkivene (offentlige og private), museene, og den muntlige tradisjonen. Vi håper å få folk med erfaring til å gi utgreiinger om de viktigste hjelpeområdene, vi vil også gi eksempler på hvordan en best kan få oversikt over og få fram den muntlige tradisjonen, og hva museene kan gi og gjøre for lokalhistorikeren på dette området.

Norsk Sjøfartsmuseum har meddelt oss at i dag finnes det følgende sjøfartsmusum i landet (de fleste er samtidig også mer eller mindre fiskerimuseum):
- Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøynes, Oslo.
- Bergens Sjøfartsmuseum
- Trondhjems Sjøfartsmuseum
- Stavanger Sjøfartsmuseum
- Kristiansands sjøfartsmuseum
- Haugesund Sjøfartsmuseum

- Sandefjords sjøfartsmuseum
- Marinemuseet i Horten
- Sjøfartsmuseet i Larvik
- Skudesnes Sjøfartsmuseum i Skudesnes
- Sunnmøre Museum
- Gåseid pr. Ålesund
- Fiskerimuseet i Bodø (Nordlands Fylkesmuseum)
- Fiskerimuseet i Bergen
- Aust-Agder Fylkesmuseum (som nå holder på å bygge ut eri særlig avdeling)
- Fangst- og sjøfartsavd. ved Vestfold Fylkesmuseum i Tønsberg.
- Østfold Fylkesmuseum i Sarpsborg har verdifulle ting for skipsfart- og fiskefortellinger.
- Tromsø museum.

Hvor vidtfamnende dette området er, får en et sterkt inntrykk av når en husker på at også skipsbygging og båttyper og båtbygging hører med, likeens tro og fordommer og navnebruk i sammenheng med sjøfart og fiske (se f.eks Svale Solheim: "Nemningsfordomer ved fiske", doktoravhandling . 1940), dessuten fiskemeder og den undermaritime topografi (se f.eks Per Hovda: "Norske fiskemed", Oslo, 1961), og mere.
For innsamling av tradisjonsstoff om fisket og fiskerne er det også utarbeidet spørrelister. Vi har liggende foran oss en omfattende en "Um fisket fyrr og no", utarbeidet av Knut Nauthella og Klaus Sunnanå (933), for professor Nils Lid, Vinderen, og den enda større og mere omfattende: "Spyrjeliste um fisket i Sogn og Fjordane" (stensilert). Det finnes trolig flere slike, og nye kan lges som passer for den bygda eller byen en arbeidet med. Andre spørrelister kan da også være til nytte, ved at de gir oversiktog impulser. Landslaget får ofte forespørsler fra bygdebokforfattere om det finnes slike (og andre spørrelsiter, f.eks for innsamling av opplysninger til gards- og slelktsfortellinger). Landslaget låner som regel ut det de har til gjennomsyn og eventuell avskrift eller utdrag. Vi vil i "Heimen" prøve å få plass til en av de beste spørrelistene om innsamling av stoff til fiskerfortellinger også, liksom vi i dette nummeret trykker et par spørrelister for skipsfart- og sjømannsfortellinger.

Norsk Etnologisk Gransking på Folkemuseet, bygdøy, har en gode del stoff og fiskerredskaper (og fiskemat) som har kommet inn som svar på spørrelister sendt ut derfra. I Institutt for folkelibsgransking, Blindern, er det også en del tilfang som i sin tid kom inn som svar på spørrelsietr, sendt ut av professor Nils Lid, også det mest om redskapstyper (notfiske, krokfiske og mere).

KYST OG KYSTKULTUR

Kyst og kystkultur

Litt om ordet kystkultur
Anton Wilhelm Brøgger (1884-1951) ga i 1925 ut boka "Det norske folk i oldtiden". Der brukte han ifølge Norsk Riksmålsordbok begrepet kystkultur i betydninga "en kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Kanskje er dette første bevisste bruk av uttrykket som denne nettboka handler om. Og definisjonen er interessant.
Men ordet slo tydeligvis ikke an. I 1980 kom Aschehougs "Norges Kulturhistorie", der nevnes ikke kystkultur i saksregisteret, til tross for at verket har med den viktige artikkelen "Kystens kvinner – kystens bønder" av Brit Berggreen. Ordet kystkultur står heller ikke i "Bokmålsordboka" (Universitetsforlaget 1986), men "Tanums store rettskrivingsordbok" fra 1996 har det med.
I Aschehoug og Gyldendals "Store norske leksikon" (3. utgave, 1995-1998) finnes ikke eget oppslag på kystkultur, men i omtalen av Svein Molaug står det at han i 1985 utga tobindsverket "Vår gamle kystkultur". Det ser ut som Molaug med denne tittelen løfta ordet opp i offentlig bruk igjen midt på 1980-tallet.

Hva meines med begrepet kystkultur?
Definisjonen til Brøgger er kort og vid. Seinere bruk viser ei innsnevring av begrepet. Et søk på "kystkultur" i Bibsys-basen gir (2008) nesten sju hundre oppslag. Svært mange av bøkene/heftene dreier seg om båter, kulturminnevern og reiseliv. En del har utenlandsk forfatter eller språk. Jeg nøyer meg med noen få innhogg.
"Vår gamle kystkultur" er allerede nevnt. Der dominerer omtalen av båter og sjøretta aktiviteter. I 1994 kom tobindsverket "Nordnorsk kulturhistorie", utgitt av de tre nordnorske fylkene. Verket består av artikler som favner om heile landsdelen. Kystkulturen er ikke behandla spesielt, men dekkes sjølsagt av en rekke artikler, kanskje de fleste. Antakelig var det ikke nødvendig å navngi det sjølsagte.
"Røtter og vinger" av Svein Jentoft (Orkana Forlag 2001) har undertittelen "Kystkulturen i globalsamfunnet". Der blir kulturbegrepet brukt tvetydig: Kystkultur synes å ha en vid definisjon, men blir ikke forklart nærmere. Begrepet kultur brukes mer tradisjonelt, som for eksempel i sammensetninga "kultursektor" (se om det forvaltningsmessige kulturbegrepet her).
Stortingsmeldinger om kultur, for eksempel "Kultur i tiden" (St.meld. nr. 61, 1991-92) omtaler stort sett bare kulturprodukter og kulturytringer, med andre ord det som faller innafor det forvaltningsmessige kulturbegrepet. Meldinga nevner derfor ikke kystkulturen spesielt. Det gjør derimot ei anna utredning fra samme forvaltning og samme tidsrom, "Handlingsplan for kulturminneforvaltningen" (1992). Også der blir kystkulturen nevnt i forbindelse med båt og sjø, og bare i museal sammenheng, siden det dreier seg om kulturminner.
Disse eksemplene viser at kystkultur-begrepet nå brukes mest om sjøretta forhold, eller i museale sammenhenger. Definisjonen til Brøgger har ingen slike avgrensinger.

Kysten

Det påstås at den norske kystlinje er omlag 57 tusen kilometer lang, men tallet er egentlig uinteressant siden det ikke opplyses hva som er målt og hvordan man har gjort det. Antakelig har man målt strandlinja, som ikke er heilt det samme. Litt mer interessant for meg er opplysninga om at fjerdepartene av disse kilometrene ligger innafor grensene til Nordland fylke, og at Nord-Norge i alt har nesten 45% av kystlinja i Norge.

På kartet er kysten tegna som ei buktet linje, inn og ut av fjorder og viker, og med store og små øyer utafor, pluss utallige holmer og skjær. I kultursammenheng ville det vært bedre å snakke om ei kystsone,

men dette begrepet blir i dag mest brukt i sammenhenger som har å gjøre med naturvern og naturforvaltning, og med størst vekt på sjøsida.

Ordbøkene definerer kysten som "ei stripe land langs havet", men det blir for vagt. Jeg tar som før utgangspunkt i rammevilkårene og ressursbruken, og da regner jeg som kysten de områdene der befolkninga bruker ressurser knytta til sjøen og til den nærmeste delen av landsida som en viktig del av sitt livsgrunnlag.

Jeg velger å bruke ordet kyststrøk om det området som omfattes av kystkulturen. Dette kystbeltet er breiere enn den "naturvernmessige" kystsona, i hvert fall innafor flomålet. Det vil si at jeg regner for eksempel båtbyggerbygdene innafor en del fjordbotner som en del av kystbosetninga.

Det var "bredda" til kyststrøkene. Hva med lengda? Kysten strekker seg fra grensa mot Sverige sør for Halden til russegrensa øst for Kirkenes, og i utgangspunktet omfatter kystkulturen heile strekninga. Men forskjellene er store fra sør til nord. Kystkulturen er ikke ei ensarta tilpasning.

Hovedtrekkene

Som nevnt foran definerte A.W. Brøgger kystkulturen slik: "En kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Han sier imidlertid ikke hvordan den skiller seg fra andre kulturtyper.

I kapitlet om norske kulturtyper fant jeg ut at kystkulturen har jorda og sjøen som ressursbase, jordbruk og fiske som hovednæringer og naturlig nok kysten som bosted. Men kystkulturen er ikke en tilstand, det er en prosess, og den endra seg sterkt i løpet av 1900-tallet. Jordbruket har gått kraftig tilbake, og ytterst få har i dag jordbruk og fiske på samme selvangivelse. Beskrivelse min er derfor gyldig bare for en tidligere fase i kystkulturen, før 1950, og kanskje helst før 1900.

Eksemplet nedenfor er henta fra 1800-tallet. Grafen viser hvor stor andel av husholdene i Vesterålen som hadde husdyr, ifølge folketellinga fra 1865. 95% eide kyr og sauer – grunnstammen i enhver buskap, to av tre hadde gris, mens hest og geit sto i halvparten av fjøsene.

Dette var altså ei kombinert folke- og jordbrukstelling, men den oppgir ikke like sikkert antall hushold med fiske som næringsvei. Vi kan likevel regne som ganske sikkert at prosenten også der lå omkring 95.

Poenget er at bare på kysten var ei slik tilpasning mulig, der 95% av husholdene levde av kombinasjonen jordbruk og fiske. Det gir et sett med rammevilkår som man ikke finner andre steder i landet. Men hva var viktigst – jordbruket eller fisket?

Figuren til venstre illustrerer spørsmålsstillinga om hva som er viktigst. Men den starter i feil ende. Figuren til høyre viser et annet utgangspunkt for å studere forholdet mellom de to hovednæringene.

Som i kulturmodellen tar jeg utgangspunkt i en del grunnleggende behov. På ene vektskåla ligger de behovene som skal dekkes, på den andre prøver jordbruket og fisket tilsammen å sørge for balanse.

Hovedpersonene i husholdet – fiskerbondeparet – blir nærmere undersøkt i et eget kapittel. Jeg skal først se litt på balansen mellom de to skålene til den høyre vekta. Dette er et enkelt "årsregnskap" for en fiskerbondefamilie:

Fra sjøen: Salgsfiske + Matfiske (mengde x kcal)
Kjøtt-/melkemat (mengde x kcal) Sjølbidraget

Fra gården: Vegetabilsk mat (mengde x kcal)
Andre produkter (antall x bruksverdi) Landbidraget
Sum Bruttoramma
Til samfunnet: Skatter, avgifter, tiende - Samfunnsutgiftene
Rest = Husholdsramma
Til husholdet: Mat, klær, andre livsnødvendigheter - Eget forbruk
Rest = Driftsramma
Til drifta: Båt/bruk, dyr/redskaper - Driftsutgifter
Rest = "Resultat"

I øverste delen av regnskapet står "inntektene", det vil si bidragene som skal dekke behovene. Så følger "utgiftene", grovt sortert etter hvilke behov som skal dekkes. I sluttlinja gjøres regnskapet opp med et "resultat", som ikke er tallfesta. Noen korte kommentarer til regnskapet:
1. Dette er både et kapitalregnskap og et resultatregnskap. Båter, husdyr og bruksgjenstander står sammen med inntekter og utgifter, stikk i strid med hvordan et firmaregnskap skal føres. Men dette er ikke et firma, det er et hushold.
2. Bidragene fra sjø og land uttrykkes i penger, kilokalorier og bruksverdi. Det første er innslag av pengehusholdning, de to siste dreier seg om sjølforsyning.
3. Rekkefølgen av utgiftspostene kan diskuteres, men er heller ikke det vesentlige ved regnskapet. Tredelinga skal først og fremst vise hva verdiskapinga til fiskerbondefamilien skulle dekke.
4. Regnskapet samsvarer med den sosialantropologiske betydninga av begrepet "bonde" (peasant) – et familiehushold som produserer for eget behov, og samtidig overfører en del av overskuddet til økonomiske og politiske makthavere.
5. Sluttlinja i regnskapet – "resultatet" – blir drøfta videre nedenfor.

Målet med strevet
Den russiske økonomien Aleksander F. Chayanov (1888-1937) studerte husholdene i det russiske landbruket og fant at de var enheter for både produksjon og forbruk. Det stemmer ikke heilt for fiskerbondekulturen. Store deler av kysten kom svært tidlig med i et internasjonalt varebytte som leverandør av ferdige produkter, det gjorde husholdene til eksportører. Men mye annet stemmer.
Teoriene til Chayanov dreier seg om forhold som kan anvendes på alle sjølbergingssamfunn i landet, ikke bare kystkulturen. Han hevda blant annet at målet for slike hushold var å oppnå et minstemål av levestandard. Med andre ord: Målet for strevet var å klare seg.
"Resultatet" i regnskapet er et uttrykk for dette. Det viktigste var å sørge for at det ikke blei for mye i minus, det kunne føre til nød. Et null-resultat var altså et godt resultat i den forstand at man har unngått nøda.
Chayanov sier at husholdene ikke prøvde å maksimere profitten – det fremste målet var ikke å bli rik. Likevel hendte det at de opplevde år da begge næringene ga langt mer enn man trengte. Hva skjedde da? Det viktigste er kanskje hva som ikke skjedde.
Overskuddet gikk ikke med til å skape vekst, det vil si øke kapasiteten husholdet hadde til å produsere. I stedet blei det brukt til ekstra fornying, kanskje særlig i drifta på havet, eller man spanderte på seg litt luksus.
Det hendte også at fiskeren simpelthen "sulte opp" – avslutta fisket – tidligere enn vanlig dersom han så at målet for året allerede var nådd. Overskuddet blei altså brukt til mer "fritid", også en form for luksus.
Egentlig kan man snakke om en økologisk tankemåte i den forstand at tankegangen demper vekst som kan true ressursgrunnlaget. Men fiskerbøndene kjente ikke økologi som teori, bare som praksis i en del sammenhenger, for eksempel eggsanking. Torving er derimot eksempel på ei ressursutnytting som ikke var bærekraftig.
I store trekk kan vi si at kystsamfunnet ikke hadde vekst som et mål for strevet. Kanskje kan vi kalle det et vedlikeholdssamfunn, men da må vi samtidig være klar over at fiskeriene hadde trekk som minner om en vekstøkonomi. Fiskerbondekulturen romma en dual-økonomi.

Den delte kulturen
Tegninga nedenfor er laga av Valborg Gamlesæter som illustrasjon til "Lofoten og Vesterålens historie. Bind 2". Den gir et gløtt inn i den delte tilpasninga som utgjorde fiskerbondesystemet, ryggraden i den gamle kystkulturen.

Valborg har valgt å la kvinne-delen dominere bildet, det er faktisk en uvanlig synsvinkel. I høyre del av bildet ser vi en snipp av manne-delen i kystkulturen, synliggjort med sjøen og en båt på vei mot land.

Delinga av kulturen gikk djupere enn mellom områdene der hver av ektefellene dreiv ressurshøstinga. Tabellen nedenfor viser de viktigste områdene:

Den nederste delinga, mellom en "heimekultur" (bånsuller og voggeviser, eventyr sagn, rim og regler) og en "bukultur" (lygarhistorier og overdrivelser med mere), er nokså spekulativ fra mi side, men ikke mer enn at jeg etter hvert vil lage et eget kapittel om emnet.

Et viktig forbehold til tabellen ovenfor: Pengehusholdninga omfatta mer enn fiskeriene. I perioder med feilslått fiske var det ganske vanlig at mange mannfolk gikk på land og tok lønnsarbeid. Det skjedde for eksempel rundt 1900, da svikta fisket samtidig som bygginga av Ofotbanen pågikk. En rekke fiskere dro til Narvik på anleggsarbeid. De fleste vendte heim igjen da banen var bygd, for samtidig tok fisket seg opp igjen.

Delinga etter økonomitype er velkjent og reell. Den forteller at husholdet hadde en såkalt dual-økonomi. Vanligvis gikk denne delinga mellom en bybasert "moderne" økonomi (pengehusholdning) og en tradisjonell bondeøkonomi (sjølforsyning). Også bondekulturen hadde innslag av en todelt økonomi, men ikke i samme grad som kystkulturen, og ikke over så lang tid.

I enhver dual-økonomi av denne typen vil den pengebaserte delen få høyest status, mens sjølforsyninga vil tape. Det skjedde også til slutt i kystkulturen, men det tok flere hundreår før det blei utfallet. Årsaken til at disse to økonomiene levde så lenge side om side, var trolig at de fantes innafor samme hushold. Dermed blei de en fellesstrategi for å overleve i stedet for å være konkurrenter om arbeidskrafta.

Illustrasjonen nedenfor viser bidragene fra jordbruket og fisket i forhold til "levegrensa", det minstemålet av behovsdekning husholdet må ha for å unngå nød. Utbyttet fra fisket svinga alltid sterkt, både på kort og lang sikt. Avkastninga fra jordbruket svinga også, men langt mindre, og fungerte derfor som "sikkerhetsnett". Det hendte ikke oftere enn to-tre ganger hvert århundre at begge næringene svikta samtidig, da blei til gjengjeld nøda stor. Slike kriser i kystsamfunnet blir behandla i et eget kapittel

Et forsøk på en definisjon
En definisjon som skal være dekkende for kystkulturen gjennom tusen og langs en to tusen kilometer lang kyst, må bli enten lang og innfløkt eller kort og generell. Jeg velger en todelt måte å gjøre det på. I en rekke kapitler prøver jeg å gi både statiske og dynamiske framstillinger av kystkulturen, det får være den "lange" definisjonen. Som kort variant bruker jeg definisjonen til A.W. Brøgger lett omarbeidd og utbygd:
Kystkulturen er et tilpasningssytem som bygger på rammevilkårene i kyststrøkene og med særlig vekt på utnyttinga av ressurser både på sjø og land.

Uten båt - ingen bosetting. Båter og skip i Sunnmøres forhistorie

av Arne Emil Christensen.

UTEN BÅT - INGEN BOSETTING

Det er nok å se på kartet, for å forstå at sunnmøringene har trengt og brukt farkoster så lenge landsdelen har vært bosatt. For en del av jernalderen vet vi ner om skip og båter på Sunnmøre enn noe annet sted i landet, med for det meste av forhistorien må vi gjette, med basis i funn fra andre steder i Norden. Vi skal derfor bruke slike funn som illustrasjon når vi kan anta at de kunne ha eksistert på Sunnmøre.

De aller første nordmenn var kanskje reinkegere som fulgte dureflokkene etter som isen trakk nordover og opp på fjellterrenget, men meget snart har de oppdaget at havet kunne gi god livberging. Boplassene ligger i strandkanten, ofte på øyer, og det er funnet beinrester av fisk, sel, småhval og sjøfugl der slikt har holdt seg på boplassene. Søkkesteiner, lysterspisser og fiskekroker viser hvor viktig sjøfangster har vært. AT disse folkene har hatt båter er selvklart, hva slags båter de har hatt er mer usikkert.

Stokkebåt eller skinnbåt?

Norske arkeologer som har arbeidet med båtens eldste historie har delt seg i to grupper med hvert sitt syn.
- Noen mener at den eldste båten er stokkebåten, en uthult trestamme, mer eller m indre elegant formet. Stokkebåten finnes over hele kloden, og de er i
bruk både i reine steinalderkulturer og hos folk med ganske avansert jernalderteknologi.
- Det andre synspunktet tar utgangspunkt i skinnbåten, slik de kjennes fra eskimoisk område, fra de keltiske delene av Storbrittania og Irland, og enkelte
andre steder.
Stokkebåt-tilhengernes hovedargument er at nordisk båtbygging så langt vi kan følge den bakover er en ren treteknisk konstruksjon, uten spor av arv fra skinnbåter.
Skinnbåt-tilhengerne derimot ser skinnbåtarv i den lette, elastiske klinkbåtbyggingen, i ordet hud om båtborda og søm om jernnaglene de er klinket sammen med.

Det er mange år siden det kom nytt materiale inn i diskusjonen, og det eneste som kan gi den et realt puff framover er at det blir gjort funn av enten skinn- eller stokkebåt fra stein- eller bronsealder.

Jernet revolusjonerer båtbyggingen
Nok om det, båter har de hatt, både på Sunnmøre og ellers i Norden. De har fisket, drevet selfangst, fraktet flint og andre harde steinslag til redskap langs veger. I Nord-Norge har folk hugget båtbilder sammen med fisk og småkval på noen helleristninger, det er klart at det er fangstbåten som er avbildet, dessverre såpass skjematisk at bildene ikke sier noe om hva slags båter dette er.

Omkring 5 000 f.Kr. begynte folk i Norden så smått å dyrke jorda og holde husdyr, men mange grupper fortsatte med jakt og fangst som hovednæringsvei, og kystbøndene har fisket vinterstid og mellom onnene, slik at de har fortsatt med en blandingsøkonomi fram til i dag.

Etterhvert fikk folk metaller å hjelpe seg med, først bronse, så fra ca. 500 f-Kr. jern. B ronsen var et luksusmetall, neppe brukt til båkonstruksjoner eller redskap til sjø og fiske, men jernet må ha forårsaket en teknisk revolusjon. Livet ble lettere for tømmermenn og båtbyggere. Jernredsskapen beit bedre enn både bronse og flint og ble allmennt utbredt blant folk.

Båtbilder fra Mjeltehaugen
Vi har ingen sikre båtfunn fra norsk bronsealder, men skikken med å hugge helleristninger er utbredt også i bronsealderen, og det vanligste motivet er skipsfigurer. Også her er bildene såpass skjematiske at de er blitt tolket både som skinnbåter, stokkebåter og båter bygget av bord.På Sunnmøre har vi ikke båtristninger i fast fjell fra bronsealderen, men noe som er ennå mer spennende, ristninger på hellen i en stor gravkiste fra Mjeltehaugen på Giske.
Nå er det ikke alle arkeologer som er villige til å godta bronsealdersdateringen på hellene fra Mjeltehaugen, de kan være fra jernalder. For oss her spiller det ikke så stor rolle, uansett tidfesting er de et uttrykk for at skip og båter var en så viktig del av livet på Sunnmøre at båtbildene også måtte med i graven. (Se om Mjeltehaugen s. 70-79).

Danske foregangsmenn?
I Danmark er det funnet en krigskano fra ca. 400 f.Kr. Den var ofret i en myr sammen med våpen og utstyr. Kanskje har de som vant slaget, ville takke krigsgudene ved ofre motstandernes utstyr.

Hjortspringbåten, som den kalles, er en slags stamfar for seinere klinkbyggete farkoster i Norden. Fra den kan det flges en ubrutt utviklingslinje fram til dagens små klinkbåter. Når det gjelder tida før Hjortspringbåten, vet vi, som før sagt, lite konkret.

Selv om Hjortspringbåten er dansk, er det god grunn til å tro at liknende båter ble padlet i norske farvann. I mangt og meget var Norden et felles kulturområde, og vi har helleristninger i Norge som i profil er slående lik Hjortspringbåten.

Båten er av lindetre. Den har ikke kjøl , men en bred bunnplanke, svakt trauet

i midten, uthulet som en stokkebåt i begge ender. Til bunnplanken er det sydd to uthulte stamnstykker og to sideplanker, til stamnstykkene og sideplankene er relingsplankene sydd. På Bordgangene er spart ut små klosser. Bordgangene er hugget til av tykke emner, og båtbyggerne har satt igjen klossene underveis. Spantene er tynne hasselkjepper som er surret til klossene, med støtte i tofter og ett spileverk. Tofter og spiler er av ask, og alle surringer og og søm av bastsnor. Overflatene er fint glattet, materialvalget viser at båtbyggerne har hatt god greie på de forskjellige treslagenes egenskaper. Kort og godt, et megt raffinert fartøy som må bygge på en solid tradisjon, utviklet av mange genrasjoners båtbyggere.

Den sydde båten fra Valderøya

Neste ledd i utviklingskjeden er norske, små båtrester fra en gravhaug på Sunnmøre, "Valderhaugen" og fra en myr på Halsnøy i Sunnhordland. Begge er sydd, men Halsnøy-båten som vanligvis tidfestes til litt etter Kr.f. har fått

kjeiper, folk har begynt å ro istendenfor å padle, en mer effektiv utnyttelse av muskelkraften. Båtrestene fra Valderhaugen ble gravet ut så tidlig som i 1824-27. I samme gravhaug ble det funnet en branngrav med to bronskjeler, som må være fra tiden omkring 400-500 e.Kr. Båtrestene er ikke brent, og den graven de er en del av må være eldre enn graven med bronsekjelene. Både Johs. Bøe og Bernhard Færøyvik mente at dette var rester av sentralgraven i haugen, og at den måtte være fra bronsealder, samme tid som Mjeltehaugen. Seinere har Sverre Marstrander og jeg uavhengig kommet til at haugen og graven heller er anlagt i romersk jernalder, og ikke så veldig mye eldre enn kjelegraven. Trerester fra båten er datert til 280 e.Kr. +/- 80 år med C14-metoden. Dessverre er det lite igjen av båten, men det er sikre spor av at den har vært sydd sammen, muligens med snor av tvinna tarmer, og på et bord er det rest av en surringsklamp for spant. Hvor stor båten har vært, er det ikke mulig å si. Båter som gravgaver kan ha vært vanligere enn vi kan erkjenne i dag. En sydd båt gir få spor, tre og sømmer råtner vekk, eller brenner opp på likbålet, først med bruken av jernsøm får vi holdbare spor etter båtgravskikken. Valderhaugbåten er den eneste vi har i noen norsk grav fra så gammel tid, men det er funnet båtrester i romertids graver på Bornholm.

Nydambåten. De senere båters oldemor!

For de neste trinn i utviklingen må vi tilbake til Danmark igjen, til et nytt myroffer i Nydam i Sønderjylland. Våpen, militærutstyr, og en 24 meter lang eikebåt. Gudene fikk sannelig rikelig takk etter der slaget! Båten har fortsatt ikke kjøl, men bunnplanken er noe grovere enn

sideplankene. Det er skikkelige stamner, ikke de uthulte blokkene i Hjortspringbåten, solide spant av krummgrodde eikegreiner, og jernklink istedenfor sying mellom bordene. Like etter funnet skrve utgraveren, Engelhardt, en artikkel og "Nydamsbåden og Nordlandsbåden" der han viste at en mengde detaljer i nordisk båtbygging hadde holdt seg gjennom 1 500 år eller mer. Nydamsbåten fra ca. 350 e.Kr. er "Alle de senere baaders Oldermoder" som folkelivsgranskeren Eilert Sundt skrev.
I Nydamskipet går bordgangene uskjøtt fra stamn til stamn. Selv i de dager må det ha vært vanskelig å finne eiketrær som kunne gi halvmeter brede bord på over 25 meters lengde, og det kan ikke ha vært lett for båtbyggerne å bakse med slike materialer. Selv om troen på "hel ved" og "grodde materialer" har holdt seg i båtbyggingen, fant jernalderbåtbyggerne etterhvert ut at det gikk an å skjøte en bordgang av flere lengder, og at det da var lettere å få god fasong i skroget, hele bordganger begrenser mulighetene. Langsomt ble kjølplanken utvikjlet til skiukkelig kjøl, som sammen med ekstra tykke relingsbord ga større langskipsstyrke. Spantene gikk i ett fra reling til reling, fortsatt surret til utsparte klosser på bordgangene.

De store båtfunnene på Sunnmøre

Mye av det vi kan ane av utviklingen av ren norsk båtbygging i jernalderen bygger på funn fra Sunnmøre. Skikken med stor myroffer, slik vi kjenner den fra Hjortspring og Nydam, finnes ikke i Norge, eller riktigere, vi har ennå ikke funnet noe slikt. På Sunnmøre har de drevet med myrofre av båter, men uten det rike våpenutstyret vi finner i de danske myrene. Storfunnene er de fra Kvalsund og Fjørtoft, vel kjent for de fleste. De står ikke alene.

Vi har også mindre kjente funn fra Mork i Volda, på Kopperstad i Herøy og fra Osnes i Ulstein.

I 1942 skrev professor Johs. Bøe en artikkel han kalte "Fra ledens fortid". Her peker han på at det er to steder på Vestlandskysten der leie er lett å beherske. Karmsunder nær Haugesund og farvannet ved Ålesund. Her kunne en stormannsætt sitte og ha oppsyn med trafikken, ta toll av dem som ville forbi, legge seg opp rikdom og få førstekjøp på gilde saker fra utlandet. Bøe la sitt bile til bronsealder med sammenlikning til bronsealdersmiljøet i Karmsundet. Han tidfestet både sentralgraven i Valderhaugen og hellekista i Mjeltehaugen til bronsealder.
Hvis vi slipper disse tidfestingene: Valderhaugen som nokså sikker romersk jernalder og Mjeltehaugen som usikker, behøver vi ikke gi opp bildet likevel, det må bare flyttes fram i tid, til eldre jernalder: romertid - folkevandingstid. (0 - 600 e.Kr.). (Se nedenfor).

Vi må tenke oss at det da har sittet storfolk på Sunnmørsøyene som kontrollerte leia, som hadde store skip, og som enkelte ganger har ofret fartøyer etter slag, eller som ledd i mer fredeligere offerseremonier. De skipene de ofret, kan ha kommet langveisfra, slik at vi ikke har noen garanti for at for eksempel Kvalsundskipet var bygget på Sunnmøre, men det er liten grunn til å tro at skip på Sunnmøre var forskjellige fra skipene andre steder i Norden. Det disse offerfunnene ikke gir oss, er opplysninger om det vi kan kalle dagliglivet på sjøen, fiske-fangst og ferdsel på små båter.

Kvalsundfunnets småbåt er en meget lang, slank færing, som kan være et typisk eksempel på småbåt fra jernalderen, mens den lille Fjørtoftbåten er noe for seg selv på mange vis. Færøyviks rekonstruksjonstegning tyder på at den neppe har vært særlig brukbar som fiskebåt på havet, i alle fall.

Fra padling til roing og seil

Alle de skipene som er beskrvet hittil, har vært rodd eller padlet. I middelhavsområdet hadde egyptere, fønikere, grekere og romere seilt i tusenvis av år, mens vi her i NordEuropa padlet og rodde. Egentlig er det en gåte hvorfor våre forfedre fortsatte med det så lenge som de gjorde. Først ca. 5-700 etter Kristus har vi de første sikre spor av seilfartøyer her nord. Kvalsundskipet kan ha ført seil, og det lange, dype roret tyder på at det har hatt seilføring., men det er ingen spor av mast eller rigg i det som er igjen av skroget.

Det har vært vanlig å datere Kvalsundfunnet et sted mellom Nydam og Oseberg, helst nærmere Oseberg, der det passer inn i utviklingsrekka. Flere arkeologer har foreslått 500-700 e.Kr. Nylig har konservator Bjørn Myhre fått c14-datert nestefibre fra funnet, og dateringen passer fint, 690 e.Kr. +/- 70 år. Da Færøyvik skrev om Fjørtoftbåtene, var han usikker på tidfestingen. Noe virket mer primitivt enn Kvalsund, andre detaljer mer utviklet. C-14-datering av tettingsmateriale fra den store båten ga 860 e.Kr. +/- 90 år, helst litt for ungt, etter min mening.

Det er to usikkerhetsfaktorer, dels statistiske feil i C-14-metoden, dels usikkerhet når det gjelder detaljer i utviklingen av båtbyggerkunsten, slik at Fjørtoftbåtene nok fortsatt seiler litt i historisk mørke.
De lave, ranke roskipene har ikke vært særlig vel egnet for seil, og det har sikkert vært noen generasjoner med hektisk eksperimentering, feilslag, forlis og kullseiling før de lærte seg å mestre seilet, og fikk forandret på skrogformen så skipene ble sjødyktige nok under seil. Famle, sure gubber har vel klaget over lat ungdom som ikke ville ro, men skulle las seg blåse av gårde.

Imidlertid, eksperimentene resulterte i at roskipene fikk kraftigere kjøl. tverrbjelker i vannlinjehøyde, høyere fribord, solid feste for masta. Eetter en del generasjoners famling er seilskipene der, folk kan bruke dem, og så flommet Norden over med handelsmenn, sjørøvere og kolonisatorer, kort sagt, viukingtiden var i gang. (800 - 1030 e.Kr.) Lettrodde, velseilte, gruntgående skip plyndret i England og Frankrike, handlet med araberne ved de russiske elevene, og brakte kolonisatorer til nytt land vest over havet.

Særlig sunnmørkse byggetradisjoner?

I forrige århundre (1800-tallet) skilte sunnmørsbåtene seg ganske meget fra båter ellers på kyste, spesielt i bordleggingen. To smale bord fra forstamnen

var skjøtt til ett bredere son gikk akterover. Dette ga et veldig bredt og bærekraftig skip, noe som kom godt med ved fisket på Storegga. Det er ingen spor av slikt i det arkeologiske materialet. Antakelig er sunnmørsåttringen og dens mindre slektninger slik vi kjenner dem fra 17-1800-tallet basert på endringer og oppfinnelser gjort en gang i middelalderen eller senere. Hovedprinsippet i båtbyggingen, klinkbyggingsteknikken, er ikke endret siden jernalderen, mye av verktøyet er også det samme, med en viktig forskjell, høvelene kommer ikke i bruk før omkring 1550-1600.

Vikingskipene

Vi er så heldige at vi har en del skip fra vikingetid som det er så mye igjen av at vi vet sikkert hvordan de så ut. Flaggskipene er Oseberg og Gokstad, mens Tune- og Klåstad-skipet er mindre komplette. Danskene har fem skip fra Skuldelev i Roskilde fjord. De norske skipene er bygget mellom 800 og 900 e.Kr. De danske omkring år 1000. Sette i sammenheng viser de ossat alle skipene bygger på felles konstruksjonsprinsipper, men at de er forskjellige i detaljer. Handelsskipene er relativt brede og har rikelig fribord. De har bare årehull for og akter for noen få roere, mens krigsskipene har årehull langs hele skipssiden, og de er lavere og slankere. For krigsbruk var det viktig å komme fort fram, enten det var vindstille eller blåste, så det trengtes mange roere. Handelsskipene var avhengig av vind, de måtte være mer sjødyktige, og selfølgelig romme nok last til at handelsferden lønte seg. Mastefestet er forskjellig ordnet, på krigsskipene kunne masta lett reises og legges ned, på handelsskipene sto den oppe fra vår til høst.

Hvor lå naustet?

Flere steder på kysten er det funnet tufter etter naust fra eldre jernalder og vikingetid. På Sunnmøre er det forholdsvis få. I Katavågen er det nausttufter som sikkert hører til middelalderkaupangen. På Langskipsøy i Ørskog skal det ha vært et nausttuft som nå er vekk. Stedsnavnet tyder på at det kan ha vært naust for et leidangskip. En spennende navnekombinasjon med nausttuft har vi på Rovdestranda, der det ligger et nausttuft i Knarrdal. I vikingetid og tidlig middelalder var knarr en vanlig handelsskipstype. Et nausttuft på Roald på Vigra går for å være GangeRolvs naust, men det skal vi vel ikke ta for bokstavelig. På Kleppe på Gurskøy er det gravet ut tufta av et naust som var 24 x 7 m. Det var spor etter veggstolper, kanskje har det bare vært et stolpebåret tak. Tidfestingen er usikker, men kan være fra middelalder eller eldre.

Utviklingen framover
Utviklingen av spesialskip for handel og krig henger sammen med samfunnsendringene i vikingetid. Etterhvert somDanmark, Norge og Sverige ble samlet til riker, fikk kongene nok skatteinntekter til å bygge skip som bare skulle brukes til landforsvaret. Samtidig blomstret handelen opp, og det ble mer vanlig å frakte nokså billige varer. Så lenge handel bare ble drevet med luksusvarer, skulle det ikke så mye plass til ombord. Men med de nye massevarene som trelast, tørrfisk, bygningsstein osv., trengets det stor lastekapasitet. Det finnes ingen funn va vanlige vikingeskip på Sunnmøre, men funn viser at ulike båter fantes mange steder lokalt og med ulike formål i denne tida.

Vi regner med at vikingetiden slutter omkring år 1030. Selv om det da ble slutt på vikingtoktene, er det langt fra slutt på sjøfart og skipsbygging i norsk og nordisk tradisjon. Utover i middelalderen bygges det skip til handel og krig, som ikke har skilt seg meget fra vikingeskipet. Kongene barsekt seg med å bygge store krigsskip, helst litt større enn Ormen Lange, som ble et slags mål på stas-skip gjennom flere hundre år. Adelsmenn, konge og biskoper driver handel med store skip på utlandet, og folk langs kysten fisker og driver lokalt varebytte som de alltid har gjort.

Om å ta seg fram på det åpne hav

I vikingetiden må nordmennene ha fått mer erfaring i havseilas enn de hadde før. De våget seg langt ut, istedenfor å følge kystene. En del forskere som har skrevet om vikingenes navigasjonskunst, har foreslått at de navigerte ganske vitenskapelig, med peileskive, breddebestemmelse og kanskje en form for primitivt kompass. Hvis vi ser nærmere på dette, viser det seg at mesteparten av materialet er usikkert, og at mange av teoriene bygger på tilbakeføring av mer moderne kunnskap og metoder på sviktende grunnlag.

Det meste av vikingetidens seilas var i kystfravann, der kunnskap om landemerker og eventuell bruk av lodd var de viktigste hjelpemidler. Bare i nødsfall seilte folk om natta i kystfarvann, det var tryggest å finne en god havn og reise landteltet. På åpne havet har vel hovedvindretninger, polarstjernen og kunnskap om havstrømmene vært viktige hjelpemidler. Seilingsbeskrivelsen for turen Norge-Grønland finnes i "Hauksbok", et islandsk samlehåndskrift fra ca. 1300, skrevet av og for lagmannen Haul Erlendson. Boka inneholder landnåmabok og flere sagaer. "Fra Hernar i Norge er det rett vest til Hvarf på Grønland, og da seiler du nord om Shetland, såvidt at landet syns i klart vær. Seil sør for Færøyane, så havet står midt i liene. Sør for Island, så du ser hval og sjøfugl av landet, men uten å se land."

Et par steder i sagaen er det nevnt at et skipp finner kurs på en overskyet dag med "solstein". Den viser hvor sola er bak skyene, og ir dermed himmelretningene. Den danske arkelologen Th. Ramskou har koplet dette sammen med at enkelte typer feltspat polariserer lyset, og viser hvor sola står ved å skifte farge når de blir snudd helt rundt. Et slikt hjelpemiddel har kanskje vært i bruk i vikingetiden, men da sikkert som en godt voktet hemmelighet, de få som kunne kusnten å finne og bruke en solstein har neppe lært den bort i utide.

Mange båtgraver i vikingetiden

Sagalitteraturen nevner adskillige sunnmøringer som var med i hendinger i vikingetid og tidlig middelalder, og vi har en arkeologisk pekepinn om at båten har vært like viktig i dagliglivet da som seinere. Gravskikken i vikingetiden er rikere enn i eldre perioder, det virker som folk trengte like mye utstyr i livet etter døden som de hadde trengt her på jorda. Vi får flere bruksting i gravene, og langs kysten blir bårgraver mer vanlige enn før. På Sunnmøre har vi ikke båtgraver med treverk bevart, men graver med båtsøm er ganske vanlige, og der sømmen har ligget noenlunde i orden ved utgravingen, har størrelsen på båtene vekslet fra færing til åttring.

Mange av båtgravene fra Sunnmøres vikingetid kjenner vi bare av omtale. Folk vet at det er funnet båtsøm av jern i gravhaugene, men det meste er kommet bort. I 1914 ble det funnet en kvinnegrav i båt på Osnes i Ulstein. Graven lå i en færing, lang og smal, med høye stamner. Båten var satt ned under flat mark, uten gravhaug. Noe av funnet kom til museet i Bergen, men båten "morknet fort bort i vårsola", og ble ødelagt dessverre. Fra Roald på Vigra har vi melding om et ppar båtgraver, i den nese var det rester av kjøl og bunnbord fra en eikebåt, stor som en åttring. Heller ikke denne båten kom til museet. Jernsømmen fra andre graver er ofte rotet rundt, slik at det ikke er stort annet å si enn at det har vært en båt i graven.

Det er ikke så mange av disse gravene som er gravet ut av fagfolk, og ennå færre hvor naglerekkene ligger i orden og avtrykket etter båten er såpass uskadd at det forteller noe presist om båtformen. Det vi imidlertid kan si sikkert, er at in gen av disse gravene har vist spor av sunnmørsbåter slik vi kjenner dem i ny tid. Den spesielle bordleggingen på de sunnmørske "snidbotningene" må være en nyskapning fra et senere tidsrom.

Fram til vår tid
Båter som myroffer og gravgods gikk av bruk med kristningen av landet, og dermed mister vi de sparsomme kilder som finnes for å følge utviklingen av båtbyggingen framover i tida. Først etter eformasjonen får vi noen få glimt av sunnmøringenes båtbygging. I 1549 skrev kong Christian III til lensherren på Bergenhus "At han skaffer kongen med det første to sunnmørsbåter som kalles "temmering", med alt tilhørende redskap". "Temmering" må være det sunnmøringene senere kalte tendring, egentlig ti-året båt. På 1800-tallet var dette store føringsbåter, mindre enn jektene, men større enn de største fiskebåtene. Vi vet ikke hva kongen skulle med båtene, men det er nok et tegn på at sunnmørsbåter var høyt ansett når kongen bestiller båter så langt vekk fra. Neste glint er illustrasjonene i Hans Strøms sunnmørsbeskrivelse fra 1760-årene. Der ser vi for første gang sunnmørsbåter slik vi er vant til at de skulle se ut, før de store omleggingene i fisket kom i gang i slutten av forrige århundre. Også da var sunnmørske fiskere og båtbyggere pionerer. De var tidligere ute med dekksbåter enn de fleste, og moririseringen av fiskeflåten kom også tidlig i gang. Men det er en annen historie, og den fortelles best på museene i Borgundgavlen og Ålesund.

"Om många andra lander kan man saga, att de er framståenade sjønationer. Om Norge behøver man inte saga det, ty der ligger det sjalvsagt. Genom sitt lage har Norge som antion blivit ett med havet, upplever havet som en samfundsordning og har sjømannsyrket til nationsyrke".
(Harry Martinson i artikkelsamlinga Norge - Broderland, Uppsala 1942.)

REFERANSER

Andreassen, D.M. (2002) Risvikkeramikk. En analyse av teknologisk stil på Nordkalotten i sein steinbrukende tid. Hovedoppgave arkeologi. Dag Magnus Andreassen, Tromsø 2002.
Asphaug, A, Toft, O.(1996) Korleis dei skaffa seg mat frå sjøen. I Kystkulturen i Sund Bygdemuseum. Arne Asphaug, Olav Toft. Sund kommune. Skogsvåg. 1996.

Berggreen, B. (1980) Kystens kvinner – kystens bønder. Norges kulturhistorie bind 5. Aschehoug. Brit Berggreen.1980.

Berggren, B. (1989) Da kulturen kom til Norge. Brit bBerggren. Oslo. Aschehoug.

Berglund, I.B. (1995) Tjøttariket. En arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr.f. til 1700 e.Kr. Doktoravhandling . I.B. Berglund. NTNU. Tronheim 1995.

Bertelsen, R. (1979) Farm mounds in North Norway, a review of recent research. Norwegian Archeological Review. Vol. 12 No I, 1979, s. 48 - 56.

Bertelsen, R. (1985) Lofotens og Vesterålens historie. Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. Reidar Bertelsen. 1985.

Bertelsen, R. (1985) Lofoten og Vesterålens historie, bind I. R. Bertelsen. Svolvær 1985.

Bertelsen, R., Buko, A.,

Fossnes, A., Hood, J.,

Kobulynski, K. Lind, K.,

Urbanczyk, P. (1987) The Storvågan project 1985 - 1986. Norwegian Archeological Review Vol. 20 No 1, 1987.

Bertelsen, R. (1994) Nye dateringer av botnlag i gårdshauger. I Engelstad og Holm-Olsen (red): Arkeologiske feltarbeid i Nord-Norge 1984. TROMURA. Kulturhistorie nr. 5. Universitetet i Tromsø 1985, s. 95 - 99.

Bertelsen, R. (1997) Kystfolket i jern- og mellomalder - bønder, fiskerbønder eller bondefiskere? I Arkeologi og kystkultur.

Reidar Bertelsen. Foredrag ved seminaret "Arkeologi og kystkultur " ved Sunnmøre Museum. 25 - 26/10 1997.

Bjørgo, N. (1982) Våganstemna i mellomalderen. Hamarspor, eit festskrift til Lars Hamre. Oslo/Bergen/Tromsø. 1982.

Borgos, J. (1998) Gård og slekt i Øksnes. Bind 1-4. Øksnes historielag 1988-1997. Johan I Borgos. 1998.
Borgos, J. (1987) Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Hovedoppgave i historie Tromsø. Johan I. Borgos.1987.

Borgos, J.I. Kystfhistoria før år 1000.

Johan I. Borgos. http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm
Brox, A. (1965) Berg og Torsken Bygdebok. Bind II. Bygdehistoria. Tromsø. 1965.
Brox, O. (1966) Hva skjer i Nord-Norge? Ottar Brox. Pax Forlag. 1966.
Brox, O. (1984) Nord-Norge. Fra allmenning til koloni. Ottar Brox. Universitetsforlaget 1984.

Christensen, A.E. (1984) Båter og skip i Sunnmøres forhistorie. Uten båt - ingen Bosetting. I Sunnmøres forhistorie Fra de første fotefar. Stein Indrelid, Svein Ugelvik Larsen (red.)
Arne Emil Christensen. Ålesund. 1984.

Christensen, C. (1976) Fra Urskov til kulturlandskab. I "Det daglige brød". Charlie Christensen. Nationalmuseet København 1976.
Corbin, A. (1995) The Lure of the Sea: the discovery of the seasiide in the western world 1750-1840. Alain Corbin. Harmondsworth. Penguin. 1995.
Dahl-Bratrein, H. (1992) Kystkultur og kystsamfunn i Nord-Norge. Håvard Dahl-Bratrein. I tidsskriftet Heimen. nr. 4. 1992.

Drivenes, E.A. (1994) Nordnorsk kulturhistorie. Bind 1-2. Einar Arne Drivenes. Gyldendal 1994.
Drivenes, E-A.,
Jølle H. D. red. (2004) Norsk polarhistorie. b.3. Einar-Arne Drivenes, Harald Dag Jølle. Oslo. Gyldendal.
Dyrvik, S. (1978) Den lange fredstiden 1720 - 1784. Ståle Dyrvik. Oslo. Cappelen. (Knut Mykland red.: Norges historie 8).

Dyrvik, S. (1979) Norsk økonomisk historie 1500-1970. Band 1. Ståle Dyrvik. Universitetsforlaget 1979.
Eidnes, H. (1943) Hålogalands historie. Trondheim. 1943.
Eriksen, A. (2009) Museum : en kulturhistorie. Anne Eriksen. Oslo. Pax.

Fagan, B. (2000) The little Ice Age. How Climate made History 1300-1850. Basic Books. Brian Fagan. 2000.

Fjellström, P. (1985) Samernas samhälle i tradition och nutid. Phebe Fjellstrøm. Nordstedt & Söners Förlag 1985.

Fulsås, N. (2003) Havet, døden og veret : kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850 - 1950. Narve Fulsås. Oslo. Det Norske Samlaget.

Fulsås, N. (2011) Kystkulturen - forsømt i konstruksjonen av nasjomal identitet. Narve Fulsås. I Heimen. Bind 48. 2011 s. 311 - 320.

Ginzburg, C. (1983) Ledtråder. Morelli, Freud och Sherlock Holmes. Häften för kritiska studier nr. 3/1983, Carlo Ginzburg.

Hansen, L.I. (1990) Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi. Lars Ivar Hanse. Novus forlag 1990.

Hansen, L.I. et al. (2004) Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag. Lars Ivar Hansen, Bjørnar Olsen. 2004.

Holm-Olsen, I.M. ( 1995) Kystsamfunnets materielle kultur. I Museumsnettverket. Norsk Forskningsråd. Inger Marie Hoilm-Olsen. Oslo. 1995.

Hundstad, D. (2014) Kystkultur - Et begrepshistorisk perspektiv.
I Hundre år over og under vann. Kapitler om maritim historie og arkeologi i anledning Norsk Maritimt Museums hundreårsjubileum.
Dag Hunstad. Novus Forlag. 2014.
Høydalsnes, E. (1999) Møte mellom tid og sted : bilder av Nord-Norge. Dr.art.-avhandling. Eli Høydalsnes. Universitetet i Tromsø. Tromsø.

Ibsen, H. (2005-10) Henrik Ibsebs skrifter. b. 1 - 17. Hovedredaktør: Vigdis Ystad. Oslo Universitetet i Oslo, i kommisjon hos Aschehoug.

Janson, T. (2002) Speak. A short history of languages. Oxford University Press 2002. Tore Janson.

Jørgensen, R. (1984) Bleik. En økonomisk/økologisk studie av grunnlaget for jernaldergården på Andøya i Nordland.
Magistergradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. 1984.

Keller, C. (1995)    Et arkeologisk syn på bosetningsutvikling og stedsnavn. Stadnamn og kulturlandskapet. Christan Keller.
   Avd. for navnegranskning, Universitetet i Oslo. 1995.
Knutsen, N.M. red. (1994)   Mørkets og kuldens rike : tekster i tusen år om Nord-Norge og Nordlendingene. Nils M. Knutsen. Tromsø. Cassiopeia.
Knutsen, N.M. (1996)   Fra primitivt til pittoresk - ei kort historie om hvordan Nord-Norge ble vakkert. Nils M. Knutsen. I Nesset & Salvesen red. s. 109-23.

Lamb, H.H (1997) Climate, History and the Modern World. H.H. Lamb. London/New York 1997.
Lange, M.I.,
Ljøgodt, K. red. (2002) Svermeri og virkelighet : Munchen i norsk maleri. Marit Ingeborg Lange, Knut Ljøgodt. Oslo. Nasjonalgalleriet.

LeGoff, J. (1980) Time, Work an Culture in the Middle Ages. Transl. by Arthur Goldhammer. Jacques LeGoff. Chicago. The University of Chicago Press.

Lie, E.,
Roll-Hansen, H. (2001) Faktisk talt : statistikkens historie i Norge. Einar Lie, Hege Roll-Hansen. Oslo. Universitetsforlaget.

Lillehammer, A. (1994) Aschehougs Norgeshistorie bind 1. Fra jeger til bonde. Arnvid Lillehammer. 1994.
Lindbekk, K. (1978) Lofoten og Vesterålens historie. Bind 1-3. Kari Lindbekk (red.). Stokmarknes 1978-1995.

Lockert, S.S. (2011) Havsvelget i nord: Moskstraumen gjennom årtusener. Sigri Kjegstad Lockert. Orkana akademisk. Stamsund. 2011.

Lorentz, E. (1991) Samefolket i historien. Pax forlag. Einhart Lorentz. 1991.

Lyasaker, T. (1958) Trondenes bygdebok, bind 4. Harstad . 1958.

Myklebost, K.A. (2010) Borealisme og kulturnasjonalisme : Bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830 - 1920. Ph.d.-avhandling. Kari Aga Myklebost.
Universitet i Tromsø. Tromsø.

Nedkvitne, A. (1983) Utenrikshandelen fra det vestafjelske Norge 1100 - 1600.  Doktorgradsavhandling i historie. Universitetet i Bergen. 1983.
Nesst, S.,
Salvesen, H. red. (1996) Ultima Thule : et skrift i anledning Universitetsbibliotekets utstilling om det ytterste nord 10.10 - 22.11. 1996.
  Sigmund Nesset, Helge Salvesen. Universitetsbiblioteket i Tromsø. Tromsø.1996.
Nielsen, J.P. (2004) Ishavet er vår åker. I Drivenes & Jølle red. s. 47 - 109. Jens Petter Nielsen. 2004.
Nielssen, A.R. (1977)   Ødetida på Vestvågøy : bosetningshistorien 1300 - 1600. Alf Ragnar Nielsen. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø. 1977.
Nielssen, A.R. (1993)   Hansahandelsens betydning for framveksten av fiskeværene i Nord-Norge. Håløygminne, hefte 3 - 1993. s. 79 - 89.

Odner, K. (1990) Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia. Occasional papers nr. 9, Universitetet i Oslo. Knut Odner. 1990.

Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.

Renfrew, C. (1992) Den indoeuropeiske gåte. Colin Renfraw. Pax Forlag 1992.

Sandmo, A. (1994) Den lange fortiden. Tromsø gjennom 10000 år. Bind 1. Anne-Karine Sandmo. 1994.

Sandnes, J. (1977) Manneduden og de overlevende. I Mykland (red.): Norges historie bind 4. Oslo. s. 75 - 247. 1977.

Schancke, A. (1986) Nordnorsk jernalderarkeologi. Et sosialgeografisk perspektiv. Mastegradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. 1986.
Seip, A-L. (1983) Eilert Sundt : fire studier. Anne-Lise Seip. Universitetsforlaget. Oslo. 1983.

Sejersted, F. (1978) Den vanskelige frihet : 1814 - 1851. Francis Sejersted. (Knut Mykland red.: Norges historie 10.) Cappelen. 1978.

Simonsen, P. (1982) Fiskerbonden i Nord-Troms, 1300 - 1600. Tromsø Museiums rapport serie. Tromsø. 1982.

Sjøvold, T. (1974) The Iron Age Settlement of Arctic Norway II. Tromsø Museums Skrifter. Vol. X.2. Tromsø/Oslo/Bergen. 1974.

Slettan Dagfinn (1992) Kystkultur. I Heimen. Dagfinn Slettan. Lokalhistorisk tidsskrift. 4 - 1992.

Solem, J.O. Den store flodbølgen. Spor nr. 2/2001. John O. Solem.

Solhaug, T. (1976) De norske fiskeriers historie. 1815 - 1880. Trygve Solhaug. Universitetsforlaget. Bergen. 1976.

Sundt, E. (1976) På havet. Eilert Sundt. (Verker i utvalg 7). Eilert Sundt. Gyldendal. Oslo. 1976.

Svendsen, A.K. ( 2015) Kystens kulturminne og historie er systemtaisk neglisjert i vår offentlige hukommelse. I tb.no 2015. Asgeir K. Svendsen. Forbunder Kysten.

Thuesen, N.P. (1997) Norges historie i årstall. Orion forlag. Nils Petter Thuesen. 1997.

Tveraabak, U. (2004) Botanikkens plass som en del av det naturvitenskapelige fagfeltet . Innenfor er regionalt museumsarbeid ved Helgeland Museum.
Unn Tverrbakk. 2004.

Østerud, Ø. (1978) Utviklingsteori og historisk endring. Øyvind Østerud. Gyldendal 1978.
Ågrip Oversatt av Gustav Indrebø, Oslo 1936.

Aarseth, B. (1981) Arbeidet med de minste enheter i de indre samiske områder. I "Gard, sii'da og andre småsamfunn i nordnorske bygder".
Univ.forlaget 1981. Bjørn B. Aarseth.

https://www.nb.no/items/0346084f87faa124149bdcad2e7ed94c?page=25&searchText=Kystkultur

https://www.forskerforum.no/museumsmeldingen-vi-trenger-et-loft-for-hele-den-norske-kystkulturen/

https://www.nordfra.no/nordnorsk-kystkultur/

https://www.kystverket.no/om-kystverket/kystkultur/

http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm

https://www.nb.no/items/2d5a358d78c5f4efa9f0d1c691334267?page=7&searchText=Kystkultur

https://www.nb.no/items/2d5a358d78c5f4efa9f0d1c691334267?page=15&searchText=Kystkultur

https://www.nb.no/items/57702e34600fd0933e1ec7b05df0cbd0?page=7&searchText=Asbj%C3%B8rn%20Klepp%20Kystkultur%20Kompendium

https://www.nb.no/items/8a96d8a2b2f410d47ea0572ae5d1172d?page=0&searchText=Kystkultur

http://www.borgos.nndata.no/Kysthist1.htm

https://web.archive.org/web/20101213024153/http://www.historielag.org/html/lenker.html

https://www.nb.no/items/8ebd3e27d26456526e090cc3b5125a3c?page=11&searchText=B%C3%A5ter%20og%20skip%20i%20Sunnm%C3%B8res%20forhistorie

SM

STABELVOLLEN MEDIA

Copyright of all music videoes, guest photoes and artworks solely belongs to the artists. Copyright of all other resources : Stabelvollen Media.

Artikkel i tb.no publisert 23.09.2015

Kysthistoria før år 1000 - Ei leiting etter røttene til kystkulturen av Johan I. Borgos

Dette kapitlet er et forsøk på å summere opp noe av det som arkeologiene har funnet ut, med mest vekt på hvordan folk tilpassa seg rammevilkårene på kysten, et område der det meste var ustabilt, men der det sjelden hendte at alle ressurser svikta samtidig.

Jegere, fangstfolk og samlere

Jordbruket blir utvikla

Et kulturlandskap blir til

Kystfolket

Tidlig metalltid

Gården og siidaen

Metalltida

Oppsummering

Kysten

På kartet er kysten tegna som ei buktet linje, inn og ut av fjorder og viker, og med store og små øyer utafor, pluss utallige holmer og skjær. I kultursammenheng ville det vært bedre å snakke om ei kystsone,

men dette begrepet blir i dag mest brukt i sammenhenger som har å gjøre med naturvern og naturforvaltning, og med størst vekt på sjøsida.

Jeg velger å bruke ordet kyststrøk om det området som omfattes av kystkulturen. Dette kystbeltet er breiere enn den "naturvernmessige" kystsona, i hvert fall innafor flomålet. Det vil si at jeg regner for eksempel båtbyggerbygdene innafor en del fjordbotner som en del av kystbosetninga.

Det var "bredda" til kyststrøkene. Hva med lengda? Kysten strekker seg fra grensa mot Sverige sør for Halden til russegrensa øst for Kirkenes, og i utgangspunktet omfatter kystkulturen heile strekninga. Men forskjellene er store fra sør til nord. Kystkulturen er ikke ei ensarta tilpasning.

Hovedtrekkene

Som nevnt foran definerte A.W. Brøgger kystkulturen slik: "En kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Han sier imidlertid ikke hvordan den skiller seg fra andre kulturtyper.

Eksemplet nedenfor er henta fra 1800-tallet. Grafen viser hvor stor andel av husholdene i Vesterålen som hadde husdyr, ifølge folketellinga fra 1865. 95% eide kyr og sauer – grunnstammen i enhver buskap, to av tre hadde gris, mens hest og geit sto i halvparten av fjøsene.

Dette var altså ei kombinert folke- og jordbrukstelling, men den oppgir ikke like sikkert antall hushold med fiske som næringsvei. Vi kan likevel regne som ganske sikkert at prosenten også der lå omkring 95.

Den nederste delinga, mellom en "heimekultur" (bånsuller og voggeviser, eventyr sagn, rim og regler) og en "bukultur" (lygarhistorier og overdrivelser med mere), er nokså spekulativ fra mi side, men ikke mer enn at jeg etter hvert vil lage et eget kapittel om emnet.

SM

SM

Artikkel i tb.no publisert 23.09.2015​

Kysthistoria før år 1000 - Ei leiting etter røttene til kystkulturen av Johan I. Borgos

Dette kapitlet er et forsøk på å summere opp noe av det som arkeologiene har funnet ut, med mest vekt på hvordan folk tilpassa seg rammevilkårene på kysten, et område der det meste var ustabilt, men der det sjelden hendte at alle ressurser svikta samtidig.

Jegere, fangstfolk og samlere

​

Jordbruket blir utvikla

Et kulturlandskap blir til

Kystfolket

Tidlig metalltid​​​

​​​​​​​

Gården og siidaen

​​​​​​​​​​​​

Metalltida

Oppsummering

Kysten

På kartet er kysten tegna som ei buktet linje, inn og ut av fjorder og viker, og med store og små øyer utafor, pluss utallige holmer og skjær. I kultursammenheng ville det vært bedre å snakke om ei kystsone,

men dette begrepet blir i dag mest brukt i sammenhenger som har å gjøre med naturvern og naturforvaltning, og med størst vekt på sjøsida.

Jeg velger å bruke ordet kyststrøk om det området som omfattes av kystkulturen. Dette kystbeltet er breiere enn den "naturvernmessige" kystsona, i hvert fall innafor flomålet. Det vil si at jeg regner for eksempel båtbyggerbygdene innafor en del fjordbotner som en del av kystbosetninga.

Det var "bredda" til kyststrøkene. Hva med lengda? Kysten strekker seg fra grensa mot Sverige sør for Halden til russegrensa øst for Kirkenes, og i utgangspunktet omfatter kystkulturen heile strekninga. Men forskjellene er store fra sør til nord. Kystkulturen er ikke ei ensarta tilpasning.

Hovedtrekkene

Som nevnt foran definerte A.W. Brøgger kystkulturen slik: "En kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Han sier imidlertid ikke hvordan den skiller seg fra andre kulturtyper.

Eksemplet nedenfor er henta fra 1800-tallet. Grafen viser hvor stor andel av husholdene i Vesterålen som hadde husdyr, ifølge folketellinga fra 1865. 95% eide kyr og sauer – grunnstammen i enhver buskap, to av tre hadde gris, mens hest og geit sto i halvparten av fjøsene.

Dette var altså ei kombinert folke- og jordbrukstelling, men den oppgir ikke like sikkert antall hushold med fiske som næringsvei. Vi kan likevel regne som ganske sikkert at prosenten også der lå omkring 95.

Den nederste delinga, mellom en "heimekultur" (bånsuller og voggeviser, eventyr sagn, rim og regler) og en "bukultur" (lygarhistorier og overdrivelser med mere), er nokså spekulativ fra mi side, men ikke mer enn at jeg etter hvert vil lage et eget kapittel om emnet.

SM

Artikkel i tb.no publisert 23.09.2015

Tidlig metalltid