NORDLANDSBÅTEN II FEMBØRINGEN | Stabelvollen media

F E M B Ø R I N G E N

FEMBØRINGEN

Thoralf Holmboe var kunstmåler og opptatt av de gamle båtene:
"Jeg mener Norges stolteste
farkost, er Fembøringen.
Skulle det finnes en staut,
tjærebredd Fembøring med
brunbarket seil igjen der nord, saa la os faa den og sette den i huset for Vikinge -skibene.
Dens betydning for næringslivet og sam-kvemmet der nord har været for betydningsfuldt,
dens billede i landskabet for karakteristisk til at man uten videre kan la Fembøringen forsvinde for altid."
Thoralf Holmboe. 1926.

Grunnmål for Fembøringen

For Nordlandsbåten, og dermed for Fembøringene er flg. mål mest aktuelle:

- Total-lengde: Fot og tommer
- Røyslengde: Alen og meter

Vi har altså en del aktuelle måleenheter

vist i tabellen nedenfor.

Størrelsene og antall rom i Fembøringene og Stor-Fembøringene varierer mye avhengig av tidsperiode, byggestradisjoner og usikkerhet i kildegjengivelsene som tabellen nedenfor viser:

De Krumstevnte Fembøringene som er bevart har total lengde som varierer mellom
- 10,6 og 11,6 meter = 34 og 37 ¾ engelske fot.
- De er alle Seksromsbåter.

- Storfembøringene har vanligvis total lengde som varierer mellom
- 13 og 13,9 meter = 42 ½ - 45 fot.

- En Fembøring på rundt 40 fot kan veie cirka 2500 kg netto uten Ballast,
mens en på 37 fot veier i underkant av 2000 kg.

I det praktfulle 4-bindsverket om Nordnorsk og Trøndersk båtbygging (Eldjarn, Godal, 1990) beskriver forfatterne en samlemodell for Nordlandsbåtene som de kaller Den abstrakte båten. Her beskrives de forholdstall som er utgangspunktet for mål i alle de forskjellige typene Nordlandsbåter. Figuren til venstre illustrerer dette.
- l = røyslengda

- B = største bredde

- h = stamn-høyda.

Vi ser at
- Største bredde er fjerdeparten av Røyslengda
B = 1/4 l

- Stamnhøyda er fjerdeparten av Røyslengda
h = 1/4 l

- Stamnkrumninga er bestemt av tre radier
r1 =  1/2 l
  r2 =  1/24 l og
r3 =  1/10 l.  (Se fig.)

Fembøringens rom

ROM:

Bakfra er de gamle Fembøringene delt inn i 7 rom slik:
- Bakskotten
- Høvedsmannsrom
- Ausrom
- Baksegla
- Framsegla
- Framrom
- Skottrom og
- Framskott.

Bakfra er Storfembøringene delt inn i 8 rom slik:
- Attersskotten
- Høvedsmannsrom
- Ausrom
- Bakrom

- Baksegla

- Framsegla

- Framrom

- Skottrom og

- Framskott.

Disse båtene fikk da et ekstra rom bak Masta,slik at det var 4 rom bak Masta og 3 foran. Masta står i framkant av Beten mellom Baksegla og Framsegla.

Fembøringen kan ros med 6 eller 7 par årer. Stor-Fembøringen kan ros med 7 eller 8 par årer.

Fembøringen, slik vi kjenner den, er stort sett alltid bygget opp på en og samme måte.

Den lille variasjonen som finnes, er en følge av utviklingen i forrige århundre, da vesentlig Ripa fikk en litt annen konstruksjon.

Hovedprinsippet i båtens oppbygning har hele tiden vært den samme, og båten kan deles inn i 5 deler nevnt i den rekkefølgen de bygges i når Fembøringen bygges:

1. RØYSET

2. HUDEN (BORDINGEN)

3. INNVEDEN

4. LAUSUTSTYRET

5. RIGGEN

RØYSET

Som vi ser av tabellen ovenfor varierer Røyslengda på Fembøringene mellom 15 og 20 Alen (ca. 10 - 13 m) og på Stor-Fembøringene mellom

20 og 22 Alen (13 - 14 m), og RØYSET består av seks deler:
1. Kjøl = midtre bunn av Røyset (båtens ryggrad).
2. Framlot = framre del av Kjølen som binder sammen

Kjølen med Forstamnen.
3. Baklot = bakre del av Kjølen som binder sammen
Kjølen med Akterstamnen.
4. Forstamn = fremste del av Røyset
5. Akterstamn = bakerste del av Røyset
6. Drag = tau til å heise Seilet.

I Kjølen legges en Ask innvendig til å klinke Kjølbordene mot. Lotene av krumvokst virke, danner overgangen mellom Kjøl og Stevn.
De er Skaret til Kjølen og Stamnene.

KJØLEN - Beskrivelse og dimensjoner :

I Fembøringene, som i de andre Nordlandsbåtene, bygges Kjølene oftest med en Kjølfjær (Ask) (kalt Gatakjøl).
- Asken er ei renne som Kjølborda spikres til.

- Kjølen har ei Spunning kanten av Kjølbordet hviler mot.

-   Ask-lengden = lengden fra Hammel-bandet til akterkant av Fram-
bandet.
-   Kjøl-lengda = halve Båtlengda = halve Røyslengda+ Skaringene.
-   Kjøl-tykkelsen = 2 Tommer pr 7. Alen Røyslengde.
-   Kjøl-dybde =   2,5 - 3 Tommer / 7 - 12 Alen Røys-lengde,
4,5 Tommer / 12 - 18Alen Røys-lengde.
-   Kjøle-Skarene   =   3 * Kjøl-lengde-tykkelsen ved Skaret:
=   7 Tommers Skar på en 7 Alens båt, 12 Tommers Skar
  på en 14 Alens båt og 16 Tommers Skar på en
  20 Alens båt.

Fram-Lot og Akter-Lot - Beskrivelse og dimensjoner

I Fembøringene, såvel som i de andre Nordlandsbåtene, utgjør Lott-ene overgangene mellom Kjølen og begge Stamnene .
-   Lott-ene er bestemt av dimensjonene på Kjøl og på Stamnene. Likevel blir både
Fram-Lot og Akter-Lot bygget før Stamnene.
- De gamle Nordlandsbåtene som ble bygget før 1860 var oftest krummere i
Stamnen (Krumstamninger) enn de nyere båtene. Det ble sagt at de gamle
Lottene var Knorrstemnd.
- Høyden på Lotta fram mot Stamnen skal være slik at man får borda Botn-
bordene før Stamnene blir satt på. Da må høyden være slik at Halsen kan
   legges på, og det må være høyde for Skaret.
-   Dybden kan også variere en del. På de minste båtene er begge Lottene like side
eller dype, mens det på litt større båter ofte er slik at Framm-Lottet er litt
   sidere enn Akter-Lottet.

Dette henger sammen med ønsket om god Lobeit, dvs. båtens evne til å ligge godt på vinden, eller til å holde god høyde.
- Selv om kroken på Lotta varierer etter hvor gammel båten er, er det detaljer ved bøyen som er svært viktige. Underkanten fram mot
Kriet, har krumning som er viktig for båtens egenskaper. Det er avgjørende at det ikke blir for beint, for da blir båten både tung å vende
og får lett for å skjære under Renning. Krumminga må heller ikke komme for fort opp slik at den ikke vil holde høyde under Seil.
Det er hårfine marginer som avgjør dette.

For-Stamn og Akter-Stamn - Beskrivelse og dimensjoner

I Fembøringene utgjør For-Stamnen og Akter-Stamnen henholdsvis forreste og bakerste del av Røyset.
- Dimensjonene på Stamnene vokser lite og jamnt, men likevel nærmere det proporsjonale med Båtlengda enn Kjølen gjør.
- Siden Stamnene er over vannlinjen, har de liten funksjon annet enn å være spikerslag for Borda , feste for Pente og Boline i tillegg til
pynte-funksjonen.
- En regel som ofte kan synes å være benyttet var at
- Tykkelsen på Stamnen = tykkelsen på Innveden og
- Bredden på Stamnen = dybden på Kjølen.
Bredden kunne likevel variere en del, noe som kan ha sin forklaring i "Bunadsforskjeller".

- Vekta på båten hadde også betydning for dimensjonene på Stamnene siden det spesielt for de små båtene gjaldt å holde vekta nede
for at de skulle kunne ros lett og løftes opp på land med lite kraft, noe som var viktig i Nord-Norge med få havner.

- På mange båter er Akter-Stamnen tynnere og smalere enn For-Stamnen . Også dette for å gjøre båtene lettere der det var mulig.
- De nye Nordlandsbåtene er svært mye utlagt på de øverste Bord-gangene. For at det ikke skal bli så bratt for bordet på Stamnen, lar
båtbyggerne det øke på i dimensjon oppover. På denne måten kan de holde en relativt spiss vinkel mellom bordet og Stamnen.
- Høyden på Stamnene avhenger av Lottene høyde. Stamnen må også være så høy at den holder bordinga til Lyr-odden og toppen.
(fig. i midten).
- Den enkelte båtbygger hadde også anledning til å gi seg litt til kjenne ved å gi Stamnen egen høyde og utforming.
- Bakkehøyden for Stamnen (fig. i midten til venstre) var ofte lik Bete-bredda på de gamle Nordlandsbåtene.
- På de nye Nordlandsbåtene er derimot oftest Stamn-høyda lik Bete-bredda når en måler Stamn-høyden innvendig fra Kriet og opp.
Det kan se ut som at det hovedsakelig er båtens utseende som har ført til denne nye måten å måle Stamn-høyden på.

HUDEN (BORDINGEN)

Fembøringene bygget før 1860-tallet har som regel seks Omfar pluss Ripe. De har opprinnelig ikke hatt noen Bord eller Rekke-konstruksjon over Ripbordet, men de kunne ha løse Skvettbord. Årene lå i Keiper som var naglet fast på innsiden av Ripbordet. Båtborda var cirka 7/8 tomme, eller 22 mm, tykke.

Fembøringene som ble bygget etter 1860 har åtte Omfar pluss Ripbord, og Vaterbord og Skvettripe over Ripa.
Båtborda var én tomme, eller cirka 26 mm, tykke. Band og Innved var fire tommer, cirka 10,5 cm, tykke.

Mange eldre båter ble bygget om etter mønster av de nyere Fembøringene, med en ekstra Bordgang under Ripbordet i tillegg til en Rekke-konstruksjon langs overkanten av Ripbordet. Da tålte de det tunge Garnbruket bedre, og båtene
kunne bære mer fisk og redskap.

En 6-bordsbåt (6 bord i Rem og Botn) har

3 bord i Botnet:
- Kjølbord, Sandhals og Halsbord
3 bord i Remma:
- Øvre Rem, Merem og Nerrem
1 bord i Ripa:
- Ripbordet.

En 8-bordsbåt (8 bord i Rem og Botn) har

4 bord i Botnet:
- Kjølbord, Ner- og Øvsand-hals, Botnbord

4 bord i Remma:
- Underslag, Under- og Øvmeslag, Øvslag
1 bord i Ripa:

- Ripbordet.

Det finnes også båter med 5-, 7- eller 9-bordsbåter. Det ser ikke ut til at det er noen direkte sammenheng mellom antall bord og størrelsen.
- En Fembøring kan ha 5 og 6 Bordganger, og helt opp til 7, 8 og 9, der Ripbordet ikke er medregnet.

Bordgangene rundt båten
- Hvert Omfar (en Bordgang rundt hele båten) består av 4, 6 eller 8 bord, og får navn etter om de er framme, midt på, eller akterut.
- Bordene er klinket til hverandre med Jernsøm
- I Sua (overlappen mellom bordene) legges det som regel tjære og «Sitråd» som gjerne består av spunnet dyrehår (fra sau og ku),
Hampefiber eller Bomullsgarn.
- Utvendig nedkant og innvendig overkant av hvert bord er forsynt med samme profil som på stevnene.
Denne Staffen eller profileringen av listene med sirkelformet, halvsirkelformet eller kvartsirkelformet tverrsnitt) har to hensikter:
Den skal vise byggeren hvor han skal bore Sømmen og den skal pynte opp båten.

INNVEDEN

Innveden blir lagt inn i båten etterhvert som den blir borda opp.
Botnbanda blir lagt når Botnet er ferdig borda. De blir tilpasset og Skoret på plass.
Når så Slaget er ferdig klinka, og båten er avborda, blir Betakan
og Rot-Renger tilpasset og festet med trenagler.

Antall Rot-Renger avhenger av størrelsen på båten, og om byggeren har flere gode emner liggende. Det vanlige
å en småbåt er 2 framme og 2 bak, mens de større båtene har
minst 3 framme og 2 bak.
Øverst innvendig på Slagbordet ligger Esingen. Den går fra Stamn
il Stamn i ett stykke, og skal fungere som Langskipsavstiver.

Når Æsingen er lagt inn, er turen kommet til Ripbordet. Det blir
nøkket til Æsingen med Båtsøm.
Så til sist blir Betene lagt inn og naglet fast. Antall Beter er av-
hengig av båtens størrelse, men uansett må den minst ha 2. Det
er Seglbeten som står inntil Masta, og Naglbeten hvor man fester Drag, Skaut, Braser og Rakketrosse. (Se avsnittet om Rigg).

Karakteristika

Så blir Keipene laget til og naglet fast til Ripbordet. Rundt midten av forrige århundre ble Ripe-konstruksjonen endret, med en Langise utvendig, en Fenderlist, og med Vaterbord og Skvettripe. Keipene ble erstattet med Tollepinner. Tollepinnene ble det bordet for enten gjennom Tolleklosser oppå Vaterbordet, eller Skvettbordet ble lagt dobbelt, slik at det ble nok ved til å bore. I Troms og Finnmark ble som regel ikke brukt Vaterbord. Men et Skvettbord ble klinket innvendig til Ripbordet, og en foring ble spikret innvendig i overkant av dette for å gi ved nok til Tollepinnene. Krysstokken ble felt ned over Lyroddene og spikret til Stevnet.

BRUK:   Fembøringen er den aller største av de Nordlandsbåtene som ble bygget for fiske med Torskegarn eller Skreigarn,
PERIODER:   De første Fembøringene ble bygget på slutten av 1700-tallet og var mellom 10,6 og 11,6 meter lange, hadde seks rom
   og et mannskap på 6.
Fembøringene bygget etter den Nordnorske Båtreformen rundt 1860, også kalt Storfembøring, er vanligvis mellom
13 og 13,9 meter lange, hadde syv rom og et mannskap på 6 eller 7.

KARAKTERISTIKA: Fembøringen kjennes blant annet igjen på den karakteristiske Løftingen akter, en slags Kahytt som kunne brukes til
ly og overnatting når man seilte til og fra de store fiskeriene. Løftingen ble satt på land under selve fisket.
Mange Åttringer hadde også Løfting.

NAVNEBRUK: Det er uklart hva benevnelsen Fembøring kommer av. De andre Nordlandsbåtene har navn som viser til antall Årer
(Åttring, Seksring), Tolleganger (Tororing, Treroring) eller rom (Toromsbåt, Treromsbåt) båten har.
Det er særlig to teorier for hva Fembøring viser til:
Stavelsen fem kan vise til tallet 5, og Børing tolkes som det å bære, eller en Bør. Fem kan og bety Fiimr (norrønt) som
betyr lett eller snar, og Børing kan og bety Byrding, som viser til en Fraktebåt.
Men navnet kan muligens også komme av at mens alle de mindre Nordlandsbåtene, til og med Åttring, hadde fire
Bordganger, så hadde Fembøringen fem. «Børing» kan dermed forstås som avledet av «Bord» eller «Bordgang»

HISTORIKK: Fembøringen oppstod på bakgrunn av et behov for større båter som følge av utvikling i teknologi og reguleringer i
fisket. I Nord-Norge var det fra gammelt av bare tillatt å drive Skreifiske med Håndsnøre eller Juksa, mens Line eller
Garn var forbudt. En viktig grunn til forbudet var at Line og Garnbruk krevde større båter. Dette ville ikke den vanlige
fiskeren ha råd til å investere i, og det ville derfor bare være velstående bønder som kunne ha råd til å drive dette
fisket. Det var særlig under Lofotfisket forbudet mot andre bruk enn Jukse ble strengt håndhevet. Tettheten av båter og
folk var stor, og myndighetene mente at de nye redskapene ville fortrenge Juksa-fiskerne. På Helgelandskysten og
noen andre steder ble det eksperimentert med Line-fiske fra slutten av 1600-tallet, og Garn ble også tatt noe i bruk.
Mot slutten av 1600- og utover 1700-tallet ble imidlertid etterspørselen etter Tørrfisk og Klippfisk i Europa stadig
større, og presset mot myndighetene for å tillate fiske med mer effektivt bruk økte. Fra 1786 ble det derfor lov å fiske
med Liner og Garn, men kun om natten. Om dagen var bare Juksa lovlig. Men fra 1792 ble begrensningene på fiske
med Line og Garn helt opphevet. En Garn-båt måtte ha mer plass til både redskap og fangst enn både Snøre- og Line-
båter, og dermed hadde behovet for den største Nordlandsbåten oppstått. De første Fembøringene ble tidlig på 1800-
tallet bygget som Seksromsbåter på rundt 36–37 fot, og var vanligvis bemannet med seks mann.
Fra rundt 1860, da ny Sagbruksteknologi hadde gjort seg gjeldende og ført til den Nordnorske Båtreformen, ble
Fembøringene bygd enda større, som Syvromsbåter på 40 - 44 fot for et mannskap på 7.

FISKERIER: Fembøringene var som nevnt hovedsakelig konstruert for bruk med Skreigarn. Skreifisket foregikk fra begynnelsen på
januar til 14. april. Ved avslutningen av Lofotfisket var det mange Fembøringer som reiste til Vårtorskefisket
i Finnmark, hvor Linefiske ble kombinert med Snøre.
Utenom de store fiskeriene, Lofotfisket og Finnmarksfisket, kunne Fembøringene ved behov brukes til frakt eller
seiling til kirken.

FREMKOMST: Fembøringene var så store at de var vanskelige å ro i sterk motvind. Derfor er Fembøringen konstruert slik at
den seiler bedre på kryss enn det som er vanlig for de mindre Nordlandsbåtene. Selv om Fembøringene ikke var like
lettrodde som de mindre båtene, kunne de bli rodd langt. Det fortelles om et Fembørings-mannskap som opplevde
fullstendig vindstille når de skulle hjem fra Vardø til Narvik. De rodde i fire uker.

Fembøringens uovertrufne egenskaper som Seilbåt var viktig. I riktig dårlig vær, orkan fra nordvest, var det ikke
uvanlig at Fembøringene som fisket i Lofoten kunne sette over Vestfjorden mot fastlandet for å berge seg. Det kunne
også skje at Fembøringer utenfor Finnmark i fralandsstorm måtte sette nordover og utover havet for å berge seg.
TYPER: Fembøringene som er bevart deles vanligvis i to grupper:
- Gammel eller Kromstamnet Fembøring, og
- Ny eller Storfembøring.

Eksempler

"Drauen" er en av de eldste Fembøringene vai har igjen her i landet. Det finnes i alt 7 Stor-Fembøringer igjen, alle på mellom 42 og 44 fot.
Og så finnes det 4 gamle 6-roms-Færinger, og blant disse en nyrestaurert.
Hvilken som er eldst av disse båtene, kan være vanskelig å si. Men det har lenge vært hevdet at "Drauen" er bygget i 1847. At den er blant de eldste, må anses som sikkert. En tradisjon går ut på at den skal være bygget i Balsfjord. En annen går ut på at den skal være bygget i Malangen. Sikkert er det at den er bygget i Troms.

Vi vet at "Drauen" hele tiden var i gårdbruker Knud Moes eie.

Han var også Høvedsmann på båten de nærmere 50 årene den var i bruk. Knud Moe og "Drauen" var så samarbeidet at han manøvrerte båten like godt i forrykende storm som i maksvær.

I følge et senere avisoppslag var hans egenskaper som siker og Høvedsmann så gode at "Drauen"s ankomst aust i værene var som et signal at fisket kunne begynne. Ved en anledning skal den ha vært ute foren pålandsstorm på Murmansk-kysten. Flere andre båter forliste, men "Drauen" seilte hardt gjennom grunnbrottene og reddet seg opp i en elvemunning.

Drauens eier og
høvedsmann Knud Moe
(1843 - 1924) fra Tønsvika
ved Tromsø.
(Eier: Signe Moe)

De største Nordlandsbåtene, Åttringene og Fembøringene, hadde et lite hus eller Løfting over Bakskotten. Det ble bare brukt under Seilas til og fra de store fiskeriene i Lofoten og Finnmark. Her kunne mannskapet sove om nettene når de hadde lagt seg til ved et handelssted eller en uthavn.

Løftingen hadde en vegg eller Gavl i forkant, hvor døra sto. Det var som regel en åpning eller vindu i på hver side av døra for å gi litt lys. Gavlen kunne ligge oppå Hammeltofta. På sidene var det et ekstra bord over Skvettripa for å gi huset litt høyde. Taket var Su-lagt (tettet) slik som Skroget, og det var Nøkket sammen med Båtspiker,
ikke Klinket. Inni Løftingen var det benker langs sidene og bak, og man hadde ekstra bord man kunne legge ned slik at hele mannskapet kunne sove der. Det var også vanlig med en Båtovn hvor man kunne koke mat eller kaffe.

MANNSKAP

Mannskapet på en Fembøring var gjerne seks mann på de gamle Fembøringene og syv mann på de nyere Storfembøringene. Høvedsmannen var den som bestemte ombord. Vanligvis var han eier av båten også, men det kunne også være slik at den som mannskapet syntes var den dyktigste seileren ombord var Høvedsmann. Plassen hans er i Etterrommet, også kjent som Høvedsmannsrommet.

Det er verdt å merke seg at på de mindre Nordlandsbåtene heter gjerne det bakerste rommet, Hammelrommet, mens på storbåtene heter det Høvedsmannsrommet. Under Seilas passer Høvedsmannen Styret og Skautet (Skjøtet) når det ikke blåser for mye. I dårlig vær har han nok med styret, og får hjelp av Skautkaren til å passe Skautet. Skautkaren har også Høvedsmannsrommet som arbeidsplass.

Nestkommanderende ombord er Halskaren. Han sitter på Framtofta i Skottrommet og har ansvaret for Framskautet. Han passer Halsen eller framkanten av Seilet. Han må Halse båten ved å ta vinden ut av Seilet framme når det kommer en vindrosse.

Bak seg i Framrommet har han Framromskaren som stammer Penta og Bolina, som blir brukt til å stramme Framliket på Seilet når det er nødvendig. Framromskaren må også hjelpe til med å ro båten over Stag ved behov. Han får hjelp av Framromskaren når Seilet skal Reves, eller under Stagvendinger og andre manøvrer.

I Framsegla eller Baksegla (rommene framom og bakom Masta) sitter det en mann som passer Priaren, et tau som er festet midt på underkanten av Seilet for å kunne stramme det ned for å flate ut Seilet når det trengs. I Ausrommet kunne det være en Skårunge eller unggutt som hadde jobben med å Ause, og ellers hjelpe til med å heise Seilet.

På vei ut til fiskefeltet lå Garna greid i Bakskotten. Derfra ble de satt direkte derfra i sjøen. Garna ble alltid satt Medstrøms for å gi roerene hjelp. Når de dro Garna, la de ned Masta med framenden oppå Krystokken og med nedenden mot Sporfjøla, klar til å reises igjen. Høvedsmannen satt i Akterskotten og holdt båten opp i vinden. Garnkorten eller Rullen sto i Baksigla. To mann greide opp og la Kavlene på styrbord og Garnsteinene på babord. Fisken ble tatt av etter hvert som de ble trukket opp.

Når alle Garnene var trukket, ble fisken lastet bakover slik at båten var Trimmet slik at den er klar til å seile ('kom på sett') og vil lystre Roret. Så var det å reise Masta, vinde opp Seilet og Krysse seg opp til Meet hvor de begynte å sette Garna ut igjen.

Garna ble kalt Storgarn, tvunnet av tretrådet Hampetråd og med så store Masker at de målte seks tommer (15 3/4 cm) når de ble strukket ut. De første Lofotgarna var 30 Masker dype, men opp mot 1860-tallet og senere ble de både 40 og 60 Masker dype. Hver mann hadde minst fire Garn med seg. På slutten av 1800-tallet fikk mange båter manuelt Garn-spill som ble montert på Frambeten og med Garnrullen på Ripa til styrbord for Spillet. Dette gjorde Garn-trekkinga mye lettere.

RIGG

Fembøringen har litt mer omfattende rigg enn de mindre Nordlandsbåtene. På grunn av størrelsen er Fembøringene adskillig tyngre å ro, og de måtte derfor kunne støtte seg mer på Riggen og seilinga.

Masta er tung, så hele mannskapet må til for å få den reist eller lagt ned. I litt sjø kunne det være vanskelig, selv om en mann andøvde båten mot vind og sjø.

I stedet for et Skaut i hvert nedre hjørne på Seilet, hadde de store Fembøringene dobbelt Skaut med utveksling, og et eget Skaut, Framskautet eller Smett, med utveksling for å hale Halsen fram i vendingene. Derfor var det ikke behov for Seilstikke framme. Seilstikka er en jernstang med et ganske stort treskaft i den ene enden som stikkes gjennom et nøye plassert hull i Ripbordet framme. Det brukes til å feste det framre nedre hjørnet av Seilet (Halsen), nå man Krysser.

I Framliket på Seilet var det rigget til en Boline. Sammen med Pentkrokene ble de brukt til å stramme opp Framliket på Seilet slik at de sto bedre og ikke slo bakk når man gikk høyeste gang. Bolina ble også brukt under Stagvendingene.

Mange Fembøringer hadde en løs Mastetopp de kunne sette oppå Hovedmasta slik at de kunne rigge et Toppseil over Storseilet. Dette ble utelukkende brukt på de lange reisene til og fra Lofoten og Finnmarka. En slik Rigg var umulig å bruke under fiske.

BYGGESTEDER

Fembøringene ble stort sett bygget i de distriktene der de mindre Nordlandsbåtene også ble bygget: I Saltdal, Rana, Hemnes, Korgen og Vefsn. I Bindal ble det for det meste bygget småbåter, og fra slutten av 1800-tallet fortelles det bare om én Fembøring som var bygd der. I Nord-Troms og Finnmark ble det vanligvis heller ikke bygget større båter.Fembøringen Drauen, som tilhører Tromsø Museum, ble antagelig bygget i Balsfjord, og dette er den nordligst bygde Fembøringen vi kjenner til.

Femårsperioden fra 1871 til 1875 ble det bygget 1454 Fembøringer eller storbåter i Norge:
- 1 i Bindal

- 100 i Vefsn

- 500 i Rana

- 500 i Hemnes og

- 353 i Saltdal.

Dette var den femårsperioden hvor det ble bygget flest båter, og Fembøringer, i Nordland.

Registrerte og bevarte gamle Fembøringer

Det finnes fem bevarte gamle Fembøringer og syv bevarte Storfembøringer. I tillegg har det blitt bygd en rekke nye Fembøringer i moderne tid.

5 bevarte gamle Fembøringer (Krumstamninger)

- Drauen ved Tromsø Museum, UiT – Norges Arktiske Universitet, Tromsø.

- Sølvtoskillingen ved Gratangen Båtsamling, Gratangsbotn.

- Fembøring fra Dønnes herregård på Helgeland, ved Rana Museum, Mo i Rana.

- Fembøring fra Andørja, nå i privat eie.

- Marcus Thrane ved Midt-Troms Museum, Stonglandseidet, Senja.

7 bevarte Stor-Fembøringer

Merkur ved Perspektivet Museum, Tromsø.
Haakon ved Andøymuseet, Risøyhamn, Andøya.
Storfembøring ved Lofotmuseet, Vågan.
Storfembøring ved Nordlandsmuseet, Bodø.
Victoria ved Saltdal Bygdetun, Rognan.
Storfembøring ved Namdalsmuseet, Namsos.
Opreisningen ved Norsk Maritimt museum, Oslo.

DRAUEN

https://sketchfab.com/models/62ee41131ddc475d943db41a0e420457/embed

Spor i båt

Drauen – en Fembøring forteller

av Gunnar Eldjarn, Arne Terje Sæther og Ola Fjelltun ved Gunnar Eldjarn båtbyggeri

Fembøringen Drauen kom i Tromsø Museums eie i 1921, etter ca 60 års aktiv bruk som fiskebåt. Båter er blant de tingene som ofte kan være problematiske å ta vare på fordi de er så store.
Arbeidet med å analysere slike gjenstander er viktig fordi det gir oss mer nyansert kunnskap om hvordan folk ordnet seg rent praktisk, samtidig som det gir oss kunnskap om hvordan disse gjenstandene bør bevares.
I denne artikkelen skal vi se litt nærmere på forskjellige spor etter arbeid som har nedfelt seg i denne båten gjennom dens liv som fiskebåt. Dette er spor som forteller ganske detaljert om hvordan man ordnet arbeidet ombord i en fiskebåt i siste halvdel av forrige århundre.

Bakgrunn

De førindustrielle båtene i Vest og Nord Norge var en egen gren av den nordeuropeiske klinkbyggingstradisjonen. De kjennetegnes bla. ved at de er lettbygde, fleksible og sterke.
Det nordnorske samfunnet var svært båtavhengig. Landskapet kjennetegnes ved spredt bosetting, det kunne være langt til nærmeste nabo. Dessuten kunne det være uveisomt eller tungvint å reise over land. Derfor ble det sjøen og fjordene som bandt sammen. Det var de som var veiene.

Det er f.eks. derfor kirkene ofte kan ses på steder hvor det er lite bebyggelse. Kirkene skulle ofte ligge slik at det var kortest mulig vei for alle å komme dit, og det var båten folk kom dit med. Derfor var båten og båtbruken det viktigste framkomstmiddelet til alle slags formål.
Man hadde små robåter til hjemmefiske og ærendebåt. Mellomstore fiskebåter for tre og fire mann, og store fiskebåter for fem, seks og syv mann. Fembøringen var den største av de tradisjonelle fiskebåtene, men den ble og brukt til lokal føringsbåt. Størrelsen på båten fortalte til en viss grad hva slags redskap som ble brukt, men de fleste båter ble brukt til kombinasjon av mange redskapstyper, line, garn og snørefiske.
Det fantes store og små fraktebåter. De små, slagbåtene og tendringene ble brukt til småfrakt i fjordene og til nærmeste by eller marked, mens de store jektene tok seg av frakten av tørrfisk, klippfisk, tran og rogn til Bergen og Trondheim, og etterhvert andre byer.
Man hadde skyssbåter for å frakte folk over elver og sund. Man hadde båter til å ro til kirke med, og man hadde jordmor og lensmannsbåter, og ekspedisjonsbåter for å ro ut til lokalbåtene når de kom.
Ofte kunne det være en og samme båt som ble brukt til forskjellige formål, eller det kunne og være båter som var spesialbygd for sitt bruk.

Fembøringen Drauen

Drauen er en Fembøring bygd i Balsfjord i Troms i 1847. Det er en fjord like ved Tromsø. Den er en av 3 gamle fembøringer fra 1840-tallet, som er bevart. Drauen er eldste bevarte generasjon torskegarnsbåt.

Fra urgammel tid var det bare en redskapstype som var i bruk i fisket i Nord Norge. Det var håndsnøret. Fra begynnelsen på 1600-tallet kommer imdlertid lina i bruk, og torskegarnet kommer litt over hundre år seinere.
Forholdet mellom de gamle og de nye redskapene var konfliktfylt, men på 1790-tallet var garn og line de dominerende redskapene. Fra 1816 var de også lovlige i Lofotfisket.
Grunnen til dette konfliktfylte forholdet var nok at de nye redskapene trengte mye plass, og derfor fordrev snørefiskerne fra sine gamle plasser.
Vi må også ta i betraktning det at det var svært mange fiskere og båter under dette fisket. Rundt 1800 var det 2-3000 båter og 6-8000 mann, mens i 1890-åra var det 10 000 båter og 30 000 mann.
Brukskollisjoner med tap av både fangst og bruk hørte til dagens orden, og dette ble forsøkt rettet på ved lovgivning og styring og et fiskerioppsyn som passet på at alt gikk lovlig for seg.

Lofotfisket er på mange måter styrende for utviklingen av båter og utstyr i denne tida. Det kommer sannsynligvis at 70-80% av eksportverdien av fisket i Norge, kom fra dette fiskeriet.
Drauen er altså bygd på slutten av denne konfliktfylte tida, da de nye redskapene er i ferd med å sette seg og gå seg til.

Hva karakteriserer en garnbåt fra 1840-tallet.

Figuren til venstre viser Drauen som ny i 1847.

Endeskipet er spesielt mykt bygget for at båten skal sno seg bedre i bølgene.

Det som karakteriserer en garnbåt i forhold til de mindre line- og snørebåtene, er at båten er litt breiere i forhold til lengda. Dette betyr at den er litt tyngre å ro, mens den samtidig er en bedre seilbåt enn de mindre båtene. Den bærer seilet sitt bedre enn en mindre båt.

Ved at den er bygd slik kan den tåle tyngden av bruk og fangst under draging. Garnet er i seg sjøl tungt når det er vått i tillegg til at fangsten veier en god del. Både bruk og fangst er vesentlig tyngre enn linebruk. Denne vekt- og volumøkningen må nødvendigvis fanges opp i båten, og får innvirkning på hvordan båten bygges.

Et annet karakteristisk trekk ved båtene fra denne epoken, er at de er ganske mykt bygget. Mykheten i et skrog er noe av det viktigste for sjødyktigheten. Da kan det vri og sno seg i bølgene, slik at det ikke slår sjøer oppi båten. Men når båten er myk på denne måten er den samtidig svak for store påkjenninger på ett sted.

Det å dra garn kunne være en slik påkjenning, derfor hadde disse båtene ikke så veldig mange garn. Ikke flere enn mannskapet greide å dra med håndkraft.

Mannskap og utrustning

På en slik torskegarnsbåt var de vanligvis 5-6 mann. Det var høvedsmannen og skautkaren i etterrommet. Det var auskaren i ausrommet, midtiromskaren som passet priaren i seilet ved mastra, og det var framromskaren og halskaren framme. Denne fordelinga ble vanligvis gjort slik at hver mann passet best til den oppgaven han hadde ombord.

høvedsmannen skulle aldri forlate plassen sin. Han var også den som dro kavltelna under garndraging, mens skautkaren dro steintelna. Auskaren og midtiromskaren hjalp til med å få fisken av garna, mens framromskaren og halskaren andøvde båten.
Under roing sitter bakromsmannen og høvedsmannen i ertterrommet og ror, auskaren og midtiromskaren sitter i framrommet, mens halskaren og framromskaren sitter i skottrommet. Hver mann hadde 4-5 garn, slik at de totalt hadde 20-25 garn i båten. Hvert garn var 30 masker dypt ( ca 3 m) og var 16-18 favner langt ( ca 30-34m)

I Drauen har de hatt garnrullen på styrbord side bak hammelkeipen og et lite stykke fram i ausrommet. I den grad de har hatt behov for andøving, har de gjort det på babord side i etterrommet, eller framme etter behov.
Det at Drauen har hatt sin garnrull på styrbord side, betyr at høvedsmannen har vært keivhendt. Da har han tatt spenntak med høyrefoten oppi sida, og har dradd med venstrehånda.

På garnhavet med Drauen.

Når høvedsmannen har funnet medet som de skal sette på, seiler eller ror de båten opp slik at de i forhold til strømmen er ovenfor medet . Der tar de i hop seilet og legger det fram over ripa i framskotten.

Mastra legger de ned framover og over krysstokken. Vanttauene lar de ligge klar i vanthullene.

Høvedsmannen tar styret av og setter det opp ved bakstevnet. Garna er greid i bakskotten, med steintelna fremst i båten og fløyttelna bak. Høvedsmannen går bak i skotten og hiver ut kraken, iltauet og dubbelet,så hiver han ut fløyttelna. Garnfløytet var vanligvis var av selje eller einer på denne tida. De holdt bedre på flyteegenskapene enn andre tresorter. Bakroms-mannen passer steintelna.

4 mann frammi båten ror medstrøms mens de to bak får garna ut. Når garna er ute, drar de litt på iltauet for at garnet skal strekke seg skikkelig.

Når garna skal dras, seiler de seg opp til strømenden, tar i hop seilet og legger ned mastra. Styret tas av og garnrullen settes opp. Først må iltauet hales. Det hales gjerne over en blokk på sida av stevnet, mens folka i frambåten ror. Når de er kommet fram til garnenden, tar høvedsmannen eller bakromskaren

iltauet bak til rullen mens båten snus. Nå drar de garna inn i ausrommet. Høvedsmann og bakromskaren drar, mens auskaren og midtiromskaren tosker av og greier. Framromskaren og halskaren andøver. Fisken hives i ausrommet eller framsigla og bløgges. Når garna er oppe, greies dem og legges i bakskotten. Når garna er i båten, settes styret for, mastra reises og seilet vindes opp.
Så seiler de opp til været for å sløye og prekevere fisken før det er tid for middag.

Daglinedrift for fembøringer.

Det var ganske vanlig at fembøringene drifta med line om dagen i tillegg til garna. Da dro de først garnbruket om morgenen, rodde opp og leverte eller sløyde og hengte fangsten, før de tok ombord de ferdig egna linpankene og stampene. Disse ble satt og sto noen timer utover ettermiddagen mens garna ble satt. Deretter ble lina dradd, og de rodde opp og prekeverte linefisken.

Det er ikke spor i Drauen etter slik drift.

Juksagarnbåt på Finnmarka.

Vi vet positivt at Drauen også ble brukt på Finnmarksfisket. Her var den sannsynligvis i bruk med juksa og garn. Garna sto om dagen, og mens de venta på å dra om ettermiddagen fisket de med fire eller fem snøre.
I Drauen er det spor etter vabein flere steder. På babord side har det vært i etterrom, ausrom, framrom og skottrom og i framskotten i forbindelse med kjemperoren her framme.
På styrbord side har det bare vært i ausrommet og framrommet.
Dette betyr at de har kunnet variere litt på hvor i båten de skulle fiske. De har sannsynligvis ikke fisket med mer enn fire eller fem snører samtidig. På denne måten har de kunnet spredd seg mest mulig rundt i båten for at snørene ikke skulle gå i hverandre.
Plasseringa av vabeinshulla er slik at vi må anta at de har stått mens de har dradd. På snørebåtene som vanligvis er litt mindre enn fembøringene sitter man alltid mens man fisker, men Drauen er såpass stor at de nok har stått under snørefisket.

Omlegging til handspill på 1880-tallet.

I og med Lofotloven av 1857, forandra fisket seg ganske tydelig. Man var ikke lenger nødt til å fiske på det samme settet, men fikk i større grad følge fisken, og fiske for de værene der fisken var. Fisket foregikk også lenger ut til havs enn før.
Oppfinnelsen av glasskavel rundt 1860 gjorde at garna ble laget dypere. Nå ble de 50 masker dype. Bruksmengden ble dermed større, og båtene måtte også bygges større. Fra omkring 1860 var en torskegarnsbåt omtrent 1,5 ganger større i volum enn den hadde vært før. Bemanningen på båtene var den samme så fisket var mye hardere enn det var før.

En ombygd Drauen i 1880-åra. Draging med handspill framme.

På 1880-tallet kom de første handspillene. Dette lettet arbeidet med dragingen av bruket ganske betraktelig. Denne økte bruksmengden og halvveis mekaniserte drifta gjorde påkjenningene på båtene større slik at de måtte bygges om for å tåle drifta bedre.På Drauen ser vi dette flere steder. Båten får fast skvettripe oppå den gamle ripa. De gamle keipene ble fjernet og erstattet med seftere eller åregafler. Båten fikk faste beter der det før hadde vært knær, og disse banda ble skjøtt helt opp på ripbordet og skvettripa.
På Drauen monterte de nå garnrullen framme i framrommet på styrbord side, og håndspillet sto fast i frambeten.

Dette gjorde de fordi båten er drygere framme, og tåler vekta av bruk og fangst bedre her enn bak.
Under setting og draging måtte de nå legge mastra ned på toftene på babord side i båten, slik at den ikke lå i veien. Med et kraftig handspill var det ikke så nødvendig å andøve, fordi de kunne hale seg fram med spillet.
Garna ble fremdeles satt fra bakskotten mens mannskapet rodde. Etter draginga ble garna greid bakover og lagt i bakskotten mens fisken ble lagt i ausrommet og framsigla som før.

Riggen

Spor i båten forteller også at riggen har undergått en god del forandringer i den samme tidsperioden.
Hvis vi leser de delene av båten som er eldst, ser vi at seilstikkhullet framme er så stort at de opprinnelig må ha seilt med en seilstikke av tre, ikke av jern som den har hatt seinere, og som var vanlig for båtene på slutten av 1800-tallet. Det betyr at seilet på 1840-tallet var sydd av linduk og hadde telne av hestetagl. Da har seilet hatt klør av einer, ikke jernkauser. Dette seilet kan heller ikke ha hatt seilkrok i hjørnene nede til å duve med. De har tatt klør akkurat som man gjør det på en småbåt 50 år seinere.
På denne tida hadde båten keiper til å ro i. Den bakerste ble også brukt til å hale skautet gjennom når de seilte.
Da båten ble ombygd på 1880-tallet fikk den fast skvettripe. Keipene ble fjernet og det ble i stedet rodd i åregafler eller seftere. Skautet fikk eget hull å gå i med foring litt bak tollegangen i hammelrommet. Det betyr at de nå må ha brukt seilkroker i seilet til å ta klør med. Ellers måtte de ha tredd skautet ut av skauthullet for å minske seil bak, noe som er praktisk umulig, fordi ingen vil være i stand til å holde skauthjørnet mens en annen trer i slik vindstyrke.

Dette er ting vi kan fortelle ut i fra samtaler og seilaser vi har hatt med gamle fiskere som for det meste er borte. Det har gjort oss i stand til å lese og tyde spor i båtene som både båtbyggerne og fiskerne har laget. Det har også satt oss i stand til sjøl å prøve båtene, gamle båter og nybygde, slik at vi får et klarere bilde av hvordan de fungerte.

REFERANSER

Eldjarn, G., Godal J. (1988) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 1. Båten i bruk. A. Kiellands Forlag. As. Lesja. 1988.

Eldjarn, G., Godal J. (1990) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 2. Nordlandsbåten. Båtstikka D/A. Rissa. 1990.

Eldjarn, G., Godal J. (1988) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 3. Åfjordsbåten. A. Kiellands Forlag. As. Lesja. 1988.

Eldjarn, G., Godal J. (1990) Nordlandsbåten og Åfjordbåten. Bind 4. System og oversyn. Båtstikka D/A. Rissa. 1990.

Alle fire bindene kan kjøpes bl.a. på:

https://www.hovedsmann.no/products/nordlandsbaten-og-afjordsbaten

https://snl.no/nordlandsb%C3%A5t

Eldjarn, G. (2019): Nordlandsbåten. Store Norske Leksikon. 2019.

Andre Online-kilder:

https://www.arctandria.no/ordforklaringer/

https://www.arctandria.no/teknisk-beskrivelse-av-nordlandsbaten/

https://issuu.com/fagbokforlaget/docs/tradisjonsbaatar_i_moere_og_romsdal

https://www.facebook.com/baatbyggern.paa.kjerringoy

Bjørklund, I. (2018) Jekta og Nordlandsbåten. Ottar Universitetsmuseet UiT. 4. 2018. Ivar Bjørklund.

Ottar. (2002) Ottar 2/2002, nr. 240. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum – Universitetsmuseet

Andersen, E. (1975) Hals og Skaut, Mast og Segl . Både og Råseilsrigninger på Norskekysten. Erik Andersen.
Norsk Sjøfartsmuseums årsberetning. 1975.

Klepp, A. (1974) Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. Asbjørn Klepp.
I Norske Båter - Bind IV. Grøndahl & Søn Forlag A.S. 1983.

Mikalsen, U. (2018): Nordlandsbåten. Trebåtbygging. Båtbyggeren Forlag. Ulf Mikalsen. 2018.

https://www.nb.no/search?q=Femb%C3%B8ringen&mediatype=b%C3%B8ker&viewability=ALL

https://www.nb.no/items/94cf3de4970324375c79b2772bfd2882?page=25&searchText=%20Historieoppfatninger,%20verdier%20og%20motivasjoner%20i%20fart%C3%B8yvernet

SM

STABELVOLLEN MEDIA

Copyright of all music videoes, guest photoes and artworks solely belongs to the artists. Copyright of all other resources : Stabelvollen Media.

SM