VESTNORSK TREBÅTBYGGING

Vestnorske trebåter - Oversikt

VESTNORSK TREBÅTTYPER - OVERSIKT

VESTNORSK TREBÅTTYPER

Vi kan grovt sett dele den vestlandske tradisjonsbåtbyggingen i forhold til tre hovedregioner (Færøyvik, 1987):

1.   Sør-Vestlandet, fra Jæren til Bergen, dvs hele Rogaland og bygdene i
Hordaland sør for Bergen.
2.   Midt-Vestlandet, nord for Bergen og opp til Stad.
3.   Nord-Vestlandet, som omfatter Møre og Romsdal.

Trebåttyper på Sør-Vestlandet

- Ryfylke   - Færinger, Seksringer, Notbåter
- Rogaland   - Rogalandsbåter - Færing, Seksring, Losbåt,
Vårsildfiskebåter
- Hordaland - Nordhordlandsbåter, Oselver - Færing,
  Flekkefjordtype robåter, Selesning
- Nordhordland   - Småjekter, Masfjordjekta, Ostraskuto
- Hardanger   - Hardangerbåter - Færinger, Garnbåter,
  Snurpedory, Hardangerjekt
- Strandebarm - Strandebarmer, Færinger
- Karmøy   - Listerskøyter
- Tananger   - Rogalandsbygget Gavlbåt
- Frafjord   - Åttringer

- Hele reg - Notbåter

Trebåttyper på Midt-Vestlandet

- Nordfjord - Norfjordsbåter

- Sogn - Sognebåter, Småjekter - Skåsheimbåten,
- Sunnfjord, Sogn - Vengbåter

- Haukedal - Haukedalsbåter

- Holvik - Holvikjekter

- Hele regionen - Notbåter

Trebåttyper på Nord-Vestlandet

- Romsdal - Romsdalsbåter - Doryer

- Sunnfjord - Sunnfjordsjekter,
Sunnfjordsbåter - Norda-nesning, Søra-nesning

- Møre Romsdal - Geitabåter

- Hele regionen - Notbåter

Av disse båttypene er kanskje Oselveren, Geitbåten, Listerbåten og Strandebarmere de aller vikrigste.

På grunn av likhetene i byggemåte regner en at den vestnorske tradisjonen rekker fra Jæren og nordover til og med Trøndelag. Vestlandsbåter er smalere, lettere og mer lettrodde sammenliknet med østnorske båter. Overgangen mellom kjøl og stamn er mer avrundet ved at det blir satt inn et overgangstykke, lottet eller stemnet. Mens forholdet mellom lengde og bredde gjerne er 3 : 1 på østnorske båtar, er det 4 : 1 eller mer på vestnorske. De vestnorske båtene er bygget av færre bord enn østlandsbåtene. På vestnorske båter finner en vanligvis keiper og firkantede årer som ikke blir vridd under roing.

Dei ulike båttypane får navn etter stedet der de blir bygget eller brukt.

Båter på Sør-Vestlandet

Båtene på Sør-Vestlandet, strekningen sør for for Bergen, har blitt delt to hovudgrupper:
- Rogalandsbåter og
- Hordalandsbåter.

Båtene i Rogaland har hatt en del felles med Østlandsbåter. Ofte er de bygget med bare en bete. Styrken på tvers blir øket ved at en eller flere tofter blir festet til ripa med toftekne. Båtbyggerne begynte tidlig med å sette et bord, vaterbord, vinkelrett oppe på ripa.

Noe som kjennetegner Rogalandsbåtene er de korte stamntoppene. De er grovere bygget enn andre båter på Sør-Vestlandet. På samme måte som med disse ligger esinga øverst på ripbordet. Elles er de noe ulike etter hvor de er bygget hen og hvem som har bygget dem. De tre viktigste typene har vært

- Boknabåt,

- Aslakbåt og

- Tingvikbåt.

Rogalendingene har ofte kjøpt båter fra Hardanger.

Båter frå Hordaland har ofte få men brede bordganger. Hardangerbåter merker seg ut med det jevnbrede ripbordet. Esinga ligger på innsiden øverst på ripbordet. Den gir feste for keipene som ligger rett på ripa. Havfiskerne i Sunnhordland ville gjerne ha Oselvarar. De satte særlig pris på at den var myk, lettrodd og en god seiler. Færing, og noen ganger seksæring ble bygget med tre omfar. Til å hugge ut de brede halsene må båtbyggern ha utvalgt tømmer. Etter hvert som slikt trevirke ble vanskelig å skaffe, ble Oselvaren også bygget med 4 omfar. Havfiskerne regnet ikkje disse som like gode siden de var stivere og tyngre. Til landnotfiske var det derimot fordel med stive og sterkere båter.

Båter fra Midt-Vestlandet

Båtene frå Vestlandet mellom Bergen og Stad skiller seg fra båtene lenger sør. De har sterkare innved. En finner ofte en bete mer enn på Sunnhordlandsbåtene. Esingene, som her går fra rong til rong, er plassert nederst på ripbordet. Det fører til at keipene ikke kan ligge flatt ned på ripa og esingen som på Hardangerbåter. De er festet på innsiden av ripsbordet, og blir oftest støttet mot esingen med keipsneller. Midtvestlandsbåtene har også et bord mer enn Sunnhordlandsbåter av samme størrelse. Det øverste bordet, ripbordet, smalner markert mot endene. Dette er også ulikt båter lenger sør.

Midtvestlandsbåtene har blitt rigget med symmetrisk råseil. I siste del av 1800-tallet spredte det asymmetriske råseilet seg sørover fra Møre, til kystdistriktene.

En deler gjerne båter frå dette området inn i fire grupper:
- Nordhordlandsbåter, med Masfjordbåter og Osterfjordbåter,

- Sognebåter
- Sunnfjordbåter og

- Nordfjordbåter.

Nordhordlandsbåtene har mer felles med båtene i Sogn og Fjordane enn båter lenger sør i Hordaland. Dette kommer trolig av geografiske forhold. Sjøveis kommunikasjon har blitt enklere nordover enn sørover. [6]
Sognebåten har vært en lett bruksbåt som var godt egnet inne i fjordene. Han er lettere bandet enn båtene ved kysten. Elles merker han seg ut mellom båtene på Vestlandet med den bratte framstamnen, og ripbordet som stiger mot denne stamnen.

Sunnfjordbåten, flatbunnet og med hoggete botnbord, egnet seg godt til fiske mellom øyene på kysten.

Viktigste område for bygging av Nordfjordbåt har vært Gloppen. Det ble også bygget båter andre steder der det var egnet skog. Båten ble brukt inne i fjordene og ute ved havet. Da nordfjordfiskerne i 1850–60-åra reiste lenger til havs med linene sine, ble Nordfjordbåten noe endret. Bakskuten ble forlenget og således fyldigere, og båtene høgere borda. Denne typen Nordfjordbåt kom også i bruk lenger sør i fylket.

Båter på Nord-Vestlandet

Båtene i Møre og Romsdal har stort sett vært av tre hovedtyper:

- Sunnmørsbåter,

- Romsdalsbåter og

- Geitbåter på Nordmøre.

I Romsdal har det også blitt brukt Sunnmørsbåter sør forHustadvika og Nordmørsbåter nordenfor. Begge disse båtene er havbåter og er bygget for seilas ut til fiskegrunner på det åpne havet langt utenfor land. Fiskerne fra Møre og Romsdal dro lenger ut enn de gjorde andre steder langs Vestlands- og Trøndelagskysten. Begge disse båttypene var myke, og greide seg godt i krapp sjø.

Det asymmetriske råseilet som trulig først ble brukt på Sunnmøre, kom etter hvert i bruk på hele denne kyststrekningen, også sør for Stadt.

Sunnmørsbåten

Sunnmørsbåten blir også kalt Snedbetning på grunn av den særegne byggemåten, med skrålagde bord i framdelen. Første bord bakfra er høvlet bent av på skrå ned til kjølen litt framfor midten av båten. Dette ble kalt snedet, og er det som har gitt båttypen navn. Esinga ligg på det omfaret som kreftene virker sterkest på under seiling, kalt æsingbordet. På åttringane kunne det vere 2 omfar til ovenfor, men det vanlige var ett, ripstødet. I tillegg hadde storebåtene ekstra bord framme og bak, kjempene. Då ble det et skar i ripa, ripskaret. Det gjør at årene her kommer lavere mot sjøen. Årene får en mer passende vinkel mot sjøen og båten blir bedre å ro. Under seiling blir det satt et eget skvettbord, kalla dregle, i ripskaret. De lange årene, som på åttringene kunne være opp mot 7 meter lange [7], ligger på skjeggkeiper av bjørk, som blir naglet fast.

Det mest kjente byggestedet for Sunnmørsbåter er Bjørkedalen i Volda. Her har det vært en sammenhengende båtbyggertradisjon i allefall 400-500 år bakoveri tid. På Stranda i Storfjorden bygde de også Snidbetninger, heilt fram til 1920-åren.

Nordmørsbåten / Geitbåten

Nordmørsbåten, Geitbåten, er bygd for å mestre strømsjø og krappe bårer på det heller grunne havområdet omkring nordmørsøyene. Den jevne buen frå kjølen, gjennom lottet til stamnen, gjør at den vender lett under beiting i høy sjø.

Ved bygging av Geitbåt ble det brukt huggede halser. Det krever tilgang på godt tømmer. Nemningen Geitbåt blir av nordmøringar sett på som et hedersnamn. Andre stader blir Geitbåt brukt som utnamn på andre sine båter. En regner med to typer av Geitbåt:
- Aurgjeldgeita og

- Søfjordingen.

Mange Geitbåtar har en renning på ripbordet som smalner bakover.

Tradisjonsbærere og båtbyggere for Vestlandsbåter

- Håvard Haraldson Hatløy, Stiftinga Sunnmøre Museum: Sunnmørsbåt, Snidbetning

- Sigurd Bjørkedal & søner båtbyggeri Bjørkedalen: Sunnmørsbåter, tradisjonsbåter

- Jacob Helset, Bjørkedalen: Sunnmørsbåter

- Geitbåtmuseet/Husasnotra, Valsøyfjord: Geitbåter

- Peter Helland-Hansen, Hardanger fartøyvernsenter: Strandebarmer
- Oselververkstaden, Os: Oselver

- Jon Richard Jacobs, Haugesund: Sognebåter

- Jørn Magne Flesjå, Ryfylke trebåtbyggjeri: Aslakbåter, Tingvikbåter

- Sandøy Båtbyggeri: Sjekter, andre trebåter

- Terje Planke: Sognebåt

- Svein Erik Øya: Sognebåt

- Lars Stålegård, Båtlab´en ved Norsk Maritimt Musem: Rekonstruksjon, nybygg klinkbåter.

Gamle mål for bygging av Vestlandsbåter

I en båt finnes det ikke mange rette linjer. Det krever mål mellom mange punkter overalt i båten. Målene var merket av på målestaver som båtbyggerne tok vel vare på.

Måling og bygging av tradisjonsbåter på Vestlandet

HJELPEMIDLER: - Målestaver
- Lægjemålet

MÅLE-PROSESSEN:

1. Justere kjøl, loter og stamner med loddsnor (fig. til høyre)

2. Strekke båtsnora mellom stamnene i høyden der ripa møter stamnene. Måle snorlengda (L) = lengden av båtsnora.
3. Måle Ronmålene (2) (med målestav) som den loddrette høyden av båtsnora over skjøten mellom Kjøl og Lot.
4. Måle Stamnmålene (2) (med målestav) som den loddrette høyden av båtsnora over skjøten mellom Lot og Stamn.

5. Måling av båtbredder = lengdene av ei horisontal linjer mellom suene

for hvert omfar oppover (fig. ovenfor)
6. Måling av båtdybder = avstanden mellom breddelinjene for hvert

omfar målt loddrett på kjølen. (fig. ovenfor)
7. Måling (ved hjelp av Lægjemålet, fig. nedenfor) for å sjekke at

båtbordenes halling (vinkel ifht til loddrett) er korrekt ved hvert band.

Vestlandske tradisjonsbåter - Båttyper

Sørvestlandsbåtene er de tradisjonelle åpne båtene fra Midthordland til Rogaland. De skiller seg fra Midtvestlandsbåtene først og fremst ved mindre spring; mer avrundet skrogform, ofte særlig brede bordganger med ripbord som er noenlunde jevnbredt fra stamn til stamn; esingen øverst på ripbordet som ga feste til toppfestene keiper eller tolleganger. De var fra gammelt av stort sett rigget med symmetrisk råseil, men fra kring 1870 òg med spriseil.
Hovudtypene av Sørvestlandsbåter er, med ei blanding av geografiske og historiske inndelingar:

- Rogalandsbåter med bl.a. Boknabåter

- Oselvere
- Strilebåter

- Aslakbåter

- Gavlbåter
- Hardingbåter
- Strandebarmere

Dessuten er «Listabåten» med sine senere avleggere langs kysten nordover resultat av et kompromiss mellom sørvestlandsbåtene og de østnorske båtene.

Boknabåter

Oselver

Oselveren

Oselver

Oselveren er etter en uoffisiell avstemning av NSSR (Redningsselskapet) Norges nasjonalbåt, og den nye tradisjonen av i dag er tilpasset regatta og fritidsbruk: Begge versjoner har mindre variasjoner innad i bestanden enn det som var vanlig i den eldre tradisjonen, fordi de kravene som båtene idag møter, ikke er så varierte som for de eldre båtene. De eldre båtene varierte en god del i bæringen akter for not eller annen last, og de kunne ha lavere eller høyere framskut for innaskjærs eller hav-ferdsel. Andre variasjoner, som også blir gjort på dagens Oselvere, fantes også.

Oselveren er en smekker båt med tynne bord og bare tre bordganger, som alle de gamle robåttypene sør for Bergen. Stamnbuen på Oselverne er, som på alle Sør-Vestlandske robåttyper, slakere enn midtvestlandsbåtene nord for Bergen (men ikke så slake som nordvestlands- båtene (Møre). Keipene ligger på esingene, som bare går til rengene. Ofte forsterkes ripbordets feste til stamnen med et metallbeslag. Dette ligger enten som en nauvrong, kun mellom ripbordene, eller også sveiset sammen med et bånd oppover stamntoppen og ned på utsiden av denne.

Det er eik i kjøl, lot og stevner, mens innveden nesten alltid er av furu. Som med alle de andre nord- og vestnorske båttypene skytes kjølen opp eller ned avhengig av om båten hovedsakelig skal ros eller seiles. Siden Oselveren har et aktivt regattamiljø, finnes det rundt denne båten en kresen kundegruppe som stiller store krav til båtbyggeren.

I dag er det Oselvarverkstaden som forvalter kunnskapen om byggeteknikken.

Bakgrunnen

Jørgen og Lars Tøsdal het to båtbyggere som midt på 1700-tallet hadde et båtbyggerverksted ved utløpet av Oselva, altså Osøyro i dagens Vestland fylke. De laget en båt som med årene fikk navnet etter opphavsstedet, slik det var ganske vanlig før. Opprinnelig var den en bruksbåt til frakt og til fiske, den lå fint på sjøen, og den var rask. Oselveren, eller i lokal språkdrakt Oselvaren, fikk i sine første hundre år en moderat utbredelse.

Blant kystfiskerne i Hordaland ble dens hurtighet satt pris på. De kunne fylle fisken i kister eller stamper, dra dem etter båten inn til kai i Bergen, og selge ferskfisken sin der. Med en kjapp båt kunne mange også ro hjem igjen samme dag.

Det var først da Bergenserne oppdaget båtens gode fartsegenskaper at det ble stor oppmerksomhet om den. Fra 1847 ble den tatt i bruk til organisert kapproing, fra 1871 også kappseiling. De tradisjonene er det blitt holdt liv i opp til vår tid, selv om det også ligger en god del eldre oselvere rundt om på museer og i privat eie som robåter.

Byggemåten

Det er furu (det meste) og eik som brukes. Noe avhengig av størrelsen, for den kan variere fra 4,5 til 10 meter (8-18 båtalner), bygges den med tre bordganger og tre bånd med beter over de to fremste. Formen til halsen blir vridd omtrent som et plogskjær. Bordgangene legges dels over hverandre og klinkes.

For å kalles en Oselver kreves det at båten må være bygd etter det gamle norske alenmålet (båtalner, 21 norske tommer), og etter lokal tradisjon fra omlandet rundt Bjørnefjorden og Lysefjorden. For øvrig vil formen kunne variere noe avhengig av bruksmåten, roing eller seiling.

En «uoffisiell» avstemning i regi av Redningsselskapet kåret i 2009 oselveren til Norges nasjonalbåt.

Strilebåter

Aslakbåter

Gavlbåt

En Strilebåt er en type fiskebåt som er vanlig spesielt i områdene rundt Bergen. Den har typisk et karakteristisk design med en flat bunn og høye sider, noe som gjør den godt egnet for fiske i kystfarvann og på grunnere områder.

Strilebåter kan også være utstyrt med motor, men de kan også ha seil. De brukes til ulike typer fiske, og mange har blitt ombygd til fritidsbåter over tid.

Strilebåter har en flat bunn og høye sider, noe som gjør dem stabile og egnet for fiske i grunne farvann.

Tradisjonelt er de bygget av tre, men moderne versjoner kan også være laget av komposittmaterialer eller metall.

De varierer i størrelse, men de fleste er relativt små, ofte mellom 25 og 40 fot lange.

Strilebåter brukes hovedsakelig til fiske etter torsk, sild og annen fisk i kystfarvann. De kan også brukes til rekefiske og fiske etter skjærgårdsarter.

Mange strilebåter har blitt ombygd til fritidsbåter, og de brukes nå av folk som liker å fiske eller kose seg på sjøen.

Aslakbåter

Aslakbåten er en tradisjonsrik båt på fjordene i Rogaland. Den er bygd av den kjente båtbyggeren Aslak Aslaksen Notvik.

Den båten Kystkultursamlingen har skal være bygd på Strandalandet en gang i 1890-årene. Kystkultursamlingen i Tananger overtok båten fra Stavanger-mannen Leif Pihl, som hadde den på sitt sommersted på Ølberg.

De siste årene på Ølberg hadde båten vært lagret ute.

Den var heller i skrøpelig forfatning da den kom til Tananger. Den ble restaurert vinteren 1992/93. Denne 18 fot lange Aslakbåten fører gaffelseil og fokke. Bildet er tatt på vei til Stavanger Havn for deltakelse under «Cutty Sark».

Gavlbåt

Gavlbåt er en åpen båt, nesten alltid bygd av tre, som er flat bak, har gavl (akterspeil). I Rogaland er betegnelsen gjerne gavlabåt. Gavlbåter er nokså kraftig bygd, og beregnet for notfiske. Betegnelsen gavlbåt brukes derimot ikke om andre båter med akterspeil. Frem til ca. 1900 ble det rundt om i kystbygdene også bygd båter med akterspeil beregnet for skyss av prest, lensmann, overklasse. Disse ble gjerne kalt rett og slett skyssbåt eller også vengbåt - selv om de ikke hadde veng (= hus) akter.)

Gavlbåtene har nesten alltid en 'garnrulle', en rund, vannrett stokk som kan snurre rundt, like over toppen av gavlen. Rullen er festet mellom to solide dokker som er spikret fast øverst på hver side, peker rett bakover, og rager ut over sjøen med rullen mellom seg. Denne rullen er som oftest av tre, og har ofte langsgående lister for å få bedre tak på nota, som settes og trekkes over rullen. Enkelte ruller kunne dog være av jernrør.

For at nota ikke skulle kile seg fast mellom rullen og dokkene, sto det også to tynnere ruller loddrett opp på hver side på utsiden av gavlen, som nota gikk mellom. Disse tynnere rullene stod festet i jernbeslag nede på gavlen, under den store, vannrette rullen, og hadde jernakslinger fra gavlen og helt til topps inni rullene. Når man finner gamle gavlbåter, er nesten alltid disse tynnere, loddrette rullene forsvunnet.

For å lette arbeidet med å trekke nota inn i båten, hadde de fleste gavlbåter også en rulle midt inni båten, som sto festet i jernbeslag under vaterbordene på hver side av båten. Denne rullen hadde gjerne huller på den ene eller begge sidene, der man kunne sette ned spaker (trestenger) vinkelrett på rullen, og så dreie rullen rundt. Når man hadde dreid rullen et stykke, kunne spakene flyttes til hull som pekte en annen vei (som på et gammeldags ankerspill). Denne indre rullen kan sees på som en av forløperne til dagens kraftblokk.

Gavlbåter ble bygd som en variant av lokale båttyper og ble vanlig fra ca. 1800. Den ble gjerne rigget med gaffelrigg, og kunne ha både klyver og toppseil.

Motorgavler, gavlbåter utstyrt med fast innenbordsmotor, er som oftest dyper og bredere enn de opprinnelige 'rogavlene', og var vanlige langs kysten frem til i våre dager.

HARDINGBÅTER

"Kvitanesen" skriver 27.02.2015 på Facebook

Hardingbåten i vinden

Eg ser på fjernsynet at dei lagar båtar på Bryggen i Bergen. Hittil har bergensarane vore mest kjende for å brugga godt øl. Men no klinkar dei til med båtbygging. Verre ting hender mellom dei syv fjell.

Men det er båten som har fødd hardingane. Svenskane bygde bilar ei stund, hardingane bygde båtar. Harald Røyrvik frå Strandebarm lagde 886 han aleina, og halvparten av hardingane var båtbyggjarar i hundrevis av år. Det vert det ein heil armada av.

Båtbyggjaryrket gjekk i arv frå far til son slik dei fleste yrke gjorde før i tida. Son til bakaren vart bakar, son til presten prest og son til lensmannen passa lovene. Dei andre reiste til Amerika eller fekk arbeid på saga.

Ein hardangerbåt er eit smykke, ein sjøgåande juvel sett saman av kunstnarar etter kjende reglar. Alle delar har sine eldgamle namn. Tofta og plitt, keip og rong. Det er ord som smalkar salt. Esing og kjøl, nygla og segl. Det er ord som smakar sjø.

Ein båt skal lukta av tjøra og kjærleik. Han skal skjera bylgjene skarpt, han skal flyta lett. Han skal bera hardingen mjukt over myra.

Eg er strandeberming. Eg har båtbyggjing i årene."

Hardingen er et resultat av det som kalles "listrifiseringen" av småbåtflåten. Den er altså en variant av listabåten som mange mener ble oppfunnet av Gjert Gunnarson på Lista. Den har tynne bord av bartre og er mer utlagt enn de tradisjonelle hardangerbåtene, samtidig som den stikker dypere. Overgangen fra råsegl til sprisegl førte til at skapet måtte gjøres dypere og breiere for at det skulle bite og bære når den la seg over av vindpresset. Det er fremdeles en klinkerbåt.

STRANDEBARMER

Listerbåten

Strandebarmer

Strandebarmer eller Strandebarmsbåt er betegnele på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de Sør-Vestlandske robåttypene.

Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger, Oselvere o. fl., men også Strandebarmerne ble i gamle dager for det meste bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sørvestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv.

Strandebarmerne er godt kjent særlig fra tiden etter 1920–30. De har som oftest
4, 5 eller 6 bord på hver side. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sørvestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, 4-bords Sør-Vestlandsbåt, altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.)

Strandebarmerne fikk stor utbredelse i et meste av Sør-Norge, fordi de var billige, og fordi de hadde flere bord og så mer solide ut enn de mer sofistikerte Oselverne. Begge typer ble livlig markedsført langt ut over sitt distrikt, ikke minst på Sør-Østlandet, men Strandebarmerne fikk langt den største utbredelsen.

Også på Shetlandsøyene ble Strandebarmerne brukt på 1800-tallet, den ble fraktet flatpakket og båtbyggerne dro over å satte dem sammen.

Importen av Strandebarmere til Sør-Østlandet har falt sterkt etter ca. 1970, mens typen fortsatt kjøpes på store deler av Sørvestlandet.

Listerbåt

Listerbåten eller Listringen ble ifølge tradisjonen oppfunnet av Jondals-båtbyggeren Gjert Gunnarson bosatt på Lista, som formet båten en gang etter 1820. Dette gjorde Gunnarson ut fra et ønske om å utkonkurrere loser nordfra, som kom i lette Hardangerbåter og nådde skutene hurtigere på sommerstid enn Listringene som brukte båter av østlandstypen. Østlandsbåten er mer sjøsterk, men har også høyere vekt. Gunnarson formet et skap som ivaretok Østlandsbåtens sjøstyrke, og samtidig var lettbygd. Istedet for eik i borda fikk Listabåten tynne furubord, som båtene nordover. Han la på et vaterbord, og beholdt den østnorske stamnen uten lot, men gjorde baugen skarp som en Hardangerbåt. Borda var festa i suene med einer-plugger som på Østlandsbåter, men banda var slankere som nordover. Han utstyrte båten med sneiseilrigg istedetfor den gamle bruken av råseil for lettere å kunne krysse hjemover i fralandsvind.

GEITBÅTEN

Geitbåten

Geitbåten

Begrepet Geitbåt viser vanlegvis til den tradisjonelle åpne og oftest spissgatta ro- og seilbåttypenfra Nordmøre og Romsdal
- og i eldre tid Fosen og området kring Trondheimsfjorden også.

Geitbåten hører typologisk sett med til dei rundstamnede vest- landsbåtane heller enn til de i nyare tid mye mer rettstamnede Åfjordsbåtane og Nordlandsbåtene.
Geitbåten skiller seg ut frå de andre tradisjonelle åpne båttypene fra Vestlandet og nordover ved den korte og relativt dype kjølen, den halvplanende skrogformen og den svært langstrakte overgangen frå kjøl til stamn — egenskaper som gjør denne båten til en djerv havseiler og god bidevindsseiler.

Det finst tre geografiske typar av Geitbåter:

1. Aurgjeldgeita, som i nyare tid hører hjemme hovedsakelig
i Aure, har noe lengre kjøl, noo brattere stamner, gjerne
fast vaterbord, og er oftest rigget med symmetrisk råseil.

2. Søfjordingen har kortere og dypere kjøl, svært lange halser og utpreget runde stamner med en noe flattrykket profil.
Søfjordingen er normalt rigget med lårseil (asymmetrisk råseil) - et seil som fra hjemdistriktet til geitbåten og nordover
gjerne blir kalt geitbåtseil.

3. Romsdalsgeita er svært lik søfjordsbåten og blir ofte ikke regnet som typologisk selvstendig. Hovedforskjellen er at
Romsdalsgeita er noe bredere i forhold til lengden og sidere i forma. Slik sett danner Romsdalsgeita delvis ei overgangs-
form til Sunnmørsbåten.

Den nyere båttypen Lysterfæring, som er en mye enklere båttype å bygge og som ble svært populær i distriktet fra omkring 1900, vil ikke bli behandlet her.

Navnet «Geitbåt»

Det finst fleire syn på kva som ligg til grunn for namnet Geitbåt.

Geita klatrar

Eit ofte omtalt synspunkt er at det viser til hvordan de lårseilriggede båtene fra Nordmøre kan seile tettere opp mot vinden enn de råseilriggede Åfjordsbåtene. Mannskapet ombord på Åfjordsbåter skal ha mekra og ropt over til Nordmørsbåtane: “Sjå geita kor hó klív!” Nordmøringane skal stundom ha ropa tilbake: “Grísbåt!” [1]
Dette kan nok være grovt sett dekkende for situasjonen på bankene utenfor Nordmøre og Fosen på 1800-talet, men det er likevel noen problem med denne forklaringa: Et relativt lite problem er at Aurgjeldsgeita i alle fall når vi kommer opp mot nyere tid ikke har hatt lårseil, men vanleg råseil slik som båtene nordafor. Et annet og større problem er at denne forklaringa ikke passar så godt med bruken av geit- i båtkarakteristikker ellers i Norge.

Et spesifikt problem her er ellers at Åfjordsbåten gjerne har blitt kalt Geitbåt av nordlendinger. Åfjordsbåten slik vi kjenner den i dag og Nordlandsbåten slik vi kjenner den i dag har sterke fellestrekk både i skrog, rigg og seil, og krysse-egenskapane er ikke vesentlig ulike mellom dem. Det er usikkert om denne benevningen opprinnelig har noe med den nåværende Åfjordsbåten å gjøre. Historisk sett ser nemlig Geitbåten slik vi kjenner han (og da helst av Aurgjeldstypen) ut til å ha vært utbredd i det nåværende Åfjordsbåt-området fram til 1700-tallet. [2]

Høg og krumma framstamn på Gressetbåten.

Stamntopper som geitehorn

Et annet synspunkt er at Geitbåter er karakteristiske ved at stamntoppene ser ut som geitehorn; det vil si at en har relativt høye stamntopper med en noe rundet profil. Dette kan passe noenlunde på Geitbåtene fra Nordmøre, der stamntoppene stiger opp i en jevn kurve både fra utsiden av selve stamnen og fra ripa via lyroddene til innsiden av stamntoppen.

Nysgjerrige geiter strekkjer hals.

Geitehalsen stikk seg fram

Begrepet Geitbåt har også noen ganger blitt brukt om andre båttyper som skiller seg ut fra nabobåttypen ved at stamnene er runde og halsene framstikkende. I Innhered blir adjektivet geiten noen ganger brukt om båtar med slike stamner og halser.

Geitbåtnamnet i skriftkulturen

Geitbåt-navnet har hovedsaklig blitt muntlig brukt fram til nyere tid. I litterære kilder fra 1800-talet blir det heller nevnt Nordmørsbaade eller Nordmørebaade. Men ordet Gjetbaat dukkar opp i avisannonser først på 1900-talet.

I skjønnlitteraturen blir ordet brukt av Olav Duun i romanen Hilderøya (1912), og da om Åfjordsbåten: [3]

Svein kvilte paa aarane. Han hadde òg raadd seg nybaat, ein Aafjords-sekstring, gjeit, dei kalla, flaabygd og lang og med ein lang grann gjeitehals til framstamn. Han var trekvit enno og saag ikkje frak ut. Tung under aarane kjentes han òg. Men det skulde vera gode seglbaatar, desse. Han fekk ta det gamle sekstringssegle saalenge, endaa det var no ikkje rart.

Daa let det ei høg remjing fraa Hyllenauste, granngivelig eit gjeitmaal som brækte aat han. Svein heitna om kinnene. Han visste kva dette vilde seie. Det var helsing til gjeitbaaten. Men det var beiskare saft under, saapass kjente han Etvart Jørgen.

Historie

Den eldste Geitbåten vi veit om er den som det ble gjenbrukt deler av som golv i eit uthus som har blitt utgravd på Bibliotekstomta i Trondheim. Uthuset stammer fra første halvdel av 1600-talet. Båtdelene er ikke datert, men det blir anatt at båten ble bygget på 1500-talet. Delene samsvarer med tilsvarande deler av geitbåtfyringar frå nyare tid, med unntak av utprega T-kjøl der nyare geitbåtar har kombinasjonen kjøl + ørhu.

Av fullstendig bevarte båtar er det Aurgjeldgeita Gressetbåten som oppviser de mest alderdommlige trekkene. Da båten ble oppdaget, ble det antatt at den var bygget på 1700-talet, men dendrokronologiske undersøkinger viser at den ikke ble bygget før 1853.

Skrogform

Geitbåt-skroget er klinkbygd av svært tynne og brede bord av fet nordmørsfuru. Bandene (Spantene) er òg av furu og er svært smekre. Selve kjølbordet er kort og relativt dypt, og denne dybden blir forsterket av den bratt tilhogde ørhua i overgangen mellom kjølen og det første botnbordet. Mellom kjølen og stamnene er det ein lang overgang med gradvis kuving. Framhalsene (de nederste bordene nær framstamnen) er tilhogde med sterk kuving slik at framenden av skroget er smekker under vannlinjen og mye vidare over. Denne effekten er forsterket gjennom at bordgangene er svært vide ved framstamnen og smalner tilsvarende av mot atterstamnen. På dei fleste geitbåtene er denne effekten forsterket gjennom at det frem mot framstamnen er innfelt ein ekstra bordgang. Mellom botnbordene og sidene i geitbåten er det ein relativt skarp knekk, slik at botnen av båten er relativt flat på hver side av kjølen, men sidene er svært bratte. Den djupe, men korte kjølen, dei skarpe framhalsene, den vide framstamnen, den flate og jevne botnen, dei bratte sidene og den smekre atterstamnen er alle med på å gjøre geitbåten til ein svært god, halvplanende og lettstyrt ro- og seilbåt for dei ureine farvatna langs kysten av Nordmøre og Romsdalen og for fiskebankane som ligg utanfor kysten av Midt-Norge.

Rigg

Alle geitbåter med mast som ennå finnes har éi mast med ett seil. Søfjordingen er oftest rigget med et trapésformet asymmetrisk råseil — på lignende vis som sunnmørsbåtene, nordfjordsbåtene og sunnfjordsbåtene. Hovedskillet mellom geitbåt-seilene og sunnmørs-seilene er at geitbåt-seilene har mindre utpreget trapésform og videre rå. Aurgjeldgeita er oftast rigget med et trapésformet, symmetrisk råseil.

Lårsegl

Søfjordingene og romsdalsgeitene har normalt lårseil (asymmetrisk råseil, luggerseil) — ein seiltype som elles tradisjonelt har blitt brukt på Sunnmøre og i nyere tid i Fjordane også. Utenom Norge finnes lårseilet tradisjonelt på Island, i Skottland og i Spania, Frankrike, Italia og omkring Adriaterhavet. Opphavet til lårseilet er usikkert. Noen ser på det som ei videreutvikling av råseilet med utgangspunkt i Norskekysten, og andre ser på det som påvirket av latinerseilet med utgangspunkt i det nordvestlige Middelhavet.

Seilet
Seilet har tradisjonelt vært laget av hamp eller lin, som i motsetning til bomulls kanvas gir myke, fleksible seIl som fyller godt. (Overgangen frå lårseIl til den mindre fleksible lysterriggen fram mot slutten av 1800-talet kan nok komma av at bomullsduken vart så mye billigere enn hamp- og linseIlene.)

Lårseilet ser ut til å ha endret seg noe i løpet av perioden vi vet noe om. Ole Ekilsøyvåg fra Averøya nevner [4] at råa i gamle dagar ikke var bredere enn at den kunne ligge på tvers i båten frå esing til esing, mens den i nyere tid hadde blitt bredere, så endene nådde en god kvart utenbords.

Ole Ekilsøyvåg nevner også diverse andre proporsjoner:
- Masta var omkring 2/3 av båtlengden.
- Underliket av lårseilet nådde fra fremre lyrodder til hammelromskeipene. Råa var festa til masta med ein rakkje, som var et krummet trestykke i eldre tid og kulerakke seinare. Var vinden ustabil, kunne det hende en seilte rakklaus for å kunne låre seilet raskere om det trengtes. Draget gikk gjennom et hull i masta der det var innsatt eit stykke edeltre i eldre tider og ei trinse i nyere tid. Draget var fastgjort nede i ein trepik oppunder esingen. Seilhalsen ble hektet på seglstikka som stod i et av hullene i ripa. Ved bidevindsseilas ble seilhalsen satt i lo heilt framme ved lyrodden; i lens vart seilstikka sett i det bakerste hullet midtskips, og seilet fungerte som skværsegl. Skjøtet var enkelt på små båter og dobbelt på de større. Det ble fastgjort i ei urve som satt i hammelbandet.

Råsegl

Størrelser

Vanlige geitbåtar kommer i ulike størrelser, fra små tribandsfæringar til dei store toskgansbåtane med seks årepar. I tillegg kommer de tverrskotta kyrkjebåtane, ofte uten mast og rigg, men med opp til syv årepar. Båttypar vi kjenner til fra skrifter, men ikke fra bevarte fartøy, inkluderer sambøringar og tendringar på over 50 fot.

Færing

Færingen med sine fire årer finnes i to hovedutgaver på Nordmøre. Den minste av dem blir kalt tribandsfæring. Den noe større melfæringen får navnet sitt fra det ekstra halvrommet mellom de to åreromma.

Tribandsfæring

Tribandsfæringen eller trebandfæringen, tilsvarende to-kne-færingen eller toromsfæringen blant Åfjordsbåtene, er en liten båt med to rorsrom og ingen halvrom. Dette er den minste geitbåten, men ikke grunntypen — sjå melfæring. Lengden fra stamn til stamn er gjerne omkring 16–18 engelske fot.

Melfæring

Melfæringen har to rorsrom med et halvrom mellom. Han svarar til den vanlige færingen blant Åfjordsbåtane og hundromsfæringen blant Nordlandsbåtene. I alle disse tilfellene, fra Nordmøre og nordover, utgjør dette grunnstørrelsen i sin tradisjon. Søretter Vestlandet er grunnstørrelsen derimot den mindre færingen utan det ekstra halvrommet. Melfæringen er gjerne omkring 17½–20 engelske fot frå stamn til stamn. Melfæringen er letthåndterlig for to personer under både årer og seil, om enn ikke så værsterk som den litt større seksringen/treroingen. Han har gjerne blitt brukt til hjemmefiske og lokal skyss.

Fyring

Fyringen har fire par årer. De minste fyringene har tre fulle rorsrom og ein skottror på honnbandet. Disse båtene blir også kalt honnfyringar og svarer til halvfjermingen blant Åfjordsbåtene. Dei fullrømte fyringene ble bare kalt fyringer og svarer til de minste fyringane blant Åfjordsbåtane. Generelt er fyringene 10–11 båtalen på stamnskjerv, og i engelske fot LOA måler de 24–27 fot. Fyringene, som dei større femringene, ble ofte brukt til linefiske.

Femring

De minste femringene har fire fullrømte rorsrom og et skottror. Slike kan bli kalt honnfemringer. Den fullrømte femringen er neste størrelse. Femringene måler 11½–13 båtalen på stamnskjerv, og LOA i engelske fot er 28–30 fot. (Blant Åfjordsbåtene ble det som heter femringer på Nordmøre regnet under fyringene.) Femringen med sine fem par årer ble, som fyringen, særleg brukt til linefiske.

Fjørnfar

Ifølgje Jon Bojer Godal har fjørnfar fem rom, men attersegla svarer til 1½ rom.

Toskgansbåt

Toskgansbåtene med sine seks par årer ble, som namnet viser, hovudsakelig brukt til garnfiske etter torsk — særlig utpå havbankene.

Åttring

Det er munnleg tradisjon på Tustna for at det skal ha eksistert Geitbåter med åtte par årer opp til et stykke innpå 1800-tallet. Disse båtene skal ha blitt kalt åttringar. Eit rykte forteller at det skal ha eksistert én båt med ni par årer til inn på 1900-tallet. Carl Frederik Diriks refererer da også til slike åttringer og har med ei tegning av en i artikkelen sin om båttyper. Blant Åfjordsbåtene blir båter med åtte fulle rom (men aldri mer enn seks par årer) kalla toskgansbåter.

Geitbåtens struktur og mål

Til strukturen i en båttype hører mål, målesystemer og regnemåter. Dette kan variere fra type til type. Åfjordbåten er målt og regnet i nye alen (62,8 cm og delt i 24 tommer). Geitbåten er målt og regnet i båt-alen (55 cm og delt i 20 tommer).

Geitbåtens mål

l = lengda mellom Atter- og Fremmerskjerv.

Måleenheter: 1 Båt-alen = 20 tommer = 20 * 2,75 cm = 55,00 cm
1 Kvart = 1/4 * 20 tommer = 5 * 2,75 cm = 13,75 cm

1. Mange Geitbåter er målt, og tallene viser at måltallene går opp i kjente brøker. Det gjelder f.eks Bakskotten.
Den havner svært ofte på 1/2 l. Det er så regelmessig at vi tar det som et empirisk bevis.
2. For Færingen er l = 8 Alen = 8 * 20 tommer = 8 * 20 * 2,75 cm = 440 cm = 4 m 40 cm.
Noen omregninger :

1/8 av 8 alen = 1/8 * 20 tommer * 8 = 20 tommer = 20 * 2,75 cm = 55 cm
1/5 av 8 alen = 1/5 * 20 tommer * 8 = 32 tommer = 32 * 2,75 cm = 88 cm

3/10 av 8 alen = 3/10 * 20 tommer * 8 = 48 tommer = 48 * 2,75 cm = 132 cm

3. Avstanden, r, mellom Framhalsodden og Stamnskjerven fremmer framkommer slik:
1/5 l + 3/10 l + 1/8 l + 1/5 l + r = l ekvivalent 8 l + 12 l + 5 l + 8 l + 40 r = 40 l dvs. 33 l + 40 r = 40 l eller 40 r = 7 l
som gir r = 7/40 l.
Dette gir oss at siste avstand, mellom Framhalsodden og Fremmer Stamnskjerv (som brukes til å merke Overhalsen) blir
7/40 * 8 alen = 7/40 * 20 tommer * 8 = 28 tommer = 28 * 2,75 cm = 77 cm.

Skal vi regne ut avstandene inne i båten for andre Geitbåter enn Færingen, bytter vi l = 8 alen ut med andre verdier for l.

For færingen blir målene i Stamnen
l = 8 alen = 160 tommer = 160 * 2,75 cm = 440 cm = 4 m 40 cm som gir oss at

R1 = 5 båtmål = l = 8 alen = 160 tommer = 160 * 2,75 cm = 440 cm = 4 m 40 cm
R2 = 2 båtmål = 2/5 * 8 alen = 2/5 * 160 tommer = 64 * 2,75 cm = 176 cm = 1 m 76 cm
R3 = 1 båtmål = 1/5 * 8 alen = 1/5 * 160 tommer = 32 * 2,75 cm = 88 cm = 0 m 88 cm
Fremmerloddet = 2 alen = 2/8 *160 tommer = 40 * 2,75 cm = 110 cm = 1 m 10 cm

BILDER AV VESTLANDSBÅTER

Bilder av Vestlandsbåter

Referanser

Noter

1. Færøyvik, Øystein: Vestlandsbåtar : Frå oselvar til sunnmørsåttring,
ei bok bygd hovudsakleg på granskingsarbeid som Bernhard Færøyvik let etter seg.
(Norske båtar; b. V.) Oslo : Grøndahl & søn forlag AS, 1987, ISBN 82-504-0857-8 S. 137.

2. Heide, Eldar: «Stamnkarakteriserande skips- og båtnemningar : knǫrr og geitbåt», i Norsk Sjøfartsmuseum : årbok 2002, s. 57–72.

3. Sitert frå Olav Duun: [ww.nb.no/nbsok/nb/1eccdf3f5345a2ef2c98d8d62a5bec94?index=65 Hilderøya]. Oslo : Norli, 1912.

4. Fugelsøy, Maurits: Nordmøre fiskersoge. [s.l.] : Nordmøre Fiskarlag, 1962.

Litteratur

Christensen, A.E. (1979) Inshore Craft of Norway. From a Manuscript by Bernhard and Øystein Færøyvik. Arne Emil Christensen. Oslo 1979.

Christensen, A.E. (1992) Norske båter. Bind VI. Gamle norske trebåter. Bevaring og vedlikehold. Arne Emil Christensen: Grøndahl & Dreyers Forlag. Oslo.1992.
Diriks, C.F. (1863) Om de forskjellige Slags Baade i Norge. C. F. Diriks. I Folkevennen 1863.
Egstad, M.,
Kristiansen, Å (1992) Hardangerbåten som type og byggesystem. Hardanger Fartøyvernsenter. Morten Egstad, Åsmund Krisriansen.
Handverksregisteret. De Sandvikske Samlinger. 1992.

Færøyvik, B. (1987) Norske båtar bind V. Vestlandsbåtar. Fra Oselvar til Sunnmørsåttring. Bernhard Færøyvik. Grøndahl % Søn Forlag. Oslo. 1987.
Færøyvik, Ø. (2005) Båtgranskaren Bernhard Færøyvik. Øystein Færøyvik. I Norsk Fiskerimuseum Årbok 1999.

Godal, J.B. (1994) Fjordamerra. Jon Bojer Godal. I Årbok for Nordmøre historielag, 1994.

Godal, J.B. (1990) Nordmørsbåten - kruna på verket i norsk båtbygging. Jon Bojer Godal. I Årbok for Nordmøre historielag, 1990.

Godal, J. B. (2014) Å tenkje geitbåt - og byggje ein. Båtar i Møre og Romsdal Band 1. Dei gamle forsto mykje 2.
Jon Bojer Godal. Akademika Forlag. Trondheim. 2014.

Godal, J. B. (2021) Geitbåten som system. Båtar i Møre og Romsdal Band 1. Dei gamle forsto mykje 2.
Jon Bojer Godal. Fagbokforlaget. Trondheim. 2021.
Gøthesen, G. (1977) Skagerakkysten Norske båter bind 1. Gøthe Gøthesen. Oslo 1977

Hole, A. (2007) Båter og kystfolk. Arne R. Hole. Oslo 2007

Johansen, K.E. (1999) Moderniseringa av norsk fiske. Ca 1880 – 1920. Karl Egil Johansen. I Norsk Fiskerimuseum Årbok 1999

Klepp, A. (1983) Nordlandsbåter,-og båter fra Trøndelag. Asbjørn Klepp. Grøndahl & søn A.S. Oslo 1983

Norsk historisk leksikon. Geitbåt i Norsk historisk leksikon.
Solhaug, O. (1977) Det var en gang... 'Fiskerinæringa i Finnmark Emnehefte nr.4. Odd Solhaug. Skoledirektøren/Høgskolen i Finnmark 1977

Vartal, A. (2005) Båten i Minne frå Vartdalsstranda. Vartdalsstranda Sogelag. Årsskrift. Andreas Vartdal. 2005

Eksterne lenker

Bjørklund, Jarle: «Norske klassikere: Geitbåten fra Nordmøre» (artikkel frå Båtmagasinet)

Hegerberg, Helge: «Tjærebredd og bevart», i Adresseavisen, 20. mai 2008.

Heide, Eldar: «Stamnkarakteriserande skips- og båtnemningar : knorr og geitbåt» (PDF)

Sæther, Stein Arne (tekst) & Ågren, Dan (foto): «Her er Midt-Norges eldste båt» - Adresseavisen, 19. april 2004

«Femring fra Aust-Smøla» utstilt på Norsk Maritimt Museum. Denne femringen vart bygd i 1884 av Ole Sakse frå Skålvikfjorden.

Geitbåtmuseet i Valsøyfjorden i Halsa kommune på Nordmøre.

Kystlaget Geitbåtens Venner på Tustna i Aure kommune på Nordmøre

«Nordmørsbåter» frå Museet Kystens Arv i Stadsbygd

Geitbåt-kappsegling i Kråksundet i Aure kommune i juni 2011.

Geitbåt på Facebook