OPPMÅLING  (Utvalg fra Christensen, A.E. (1997))

De fleste tradisjonelle båter i dette landet er bygget uten tegning, og går vi litt tilbake i tid , gjelder dette for de fleste fartøyer i det hele tatt. Først omkring år 1600 kommer de første tilløp til skipstegninger slik vi kjenner dem i dag, de eldste er tegninger av store krigsskip. Selv da var det slett ikke alle skriog som ble tegnet før skipsbyggerne satte i gang med øksa. Vasa, den svenske flåtens største skip i sin tid, er bygget på grunnlag av et ark med enkle måldata, lengde i kjøl, stormastens høyde, antall kanoner osv.
   Vasa var ikke det eneste store og påkostede skip som viste seg å være mindre vellykket, og utviklingen av tegnekunsten gikk stort sett ut på å finne enmetode til å tegne og beregne skroget på papir før byggingen, slik at man slapp ubehagelige overraskelser etter sjøsetting.. Etter hvert ble det også vanlig å måle opp ferdige skip. Spesielt var dette aktuelt når en skute hadde vist seg vellykket, en oppmålingstegning kunne gi grunnlag for like vellykkede nybygg. Den engelske marine satte dette i system. Når et vellykket fiendtlig skip var erobret, ble det satt i tørrdokk og målt, ikke minst for å avlure fiendens konstruktører en og annen hemmelighet. 
   Det kreves en del trening for å lese en tegning, og lage en, men når man først har fått øvet seg opp, gir studiet av tegninger bra grunnlag for å sammenlikne båter, og det finnes muligheter for å regne seg til mange av båtens egenskaper ut fra tegningene.
   Den kjente amerikanske båtbygger, båtskribent og museumsmann John Gardner har beskrevet sin første oppmålingsjobb. Båten var en lett dory for sjøfugljakt, gammel og medtatt, men ennå med sin vakre fasing i behold. Gardner ble besatt av båten fine linjer, og hadde lyst til å bygge maken. Han målte, tegnet, bygget og har senere publisert tegningen. I boka sier han: "Båten, eller riktigere formen, var min, og nå er den din og enhver annens som vil bygge, studere eller bare beundre vakker form." (Gardner, J. (1978)
   Det er viktig å huske at en oppmålingstegning, i skala 1 - 10, eller 1 - 20, ikke kan erstatte originalbåten. Som Jon Godal har pekt på, er deler av utmålsystemet i noen av de norske båttypene så subtilt at gjengivelse i liten skala rett og slett ikke er nøyaktig nok. Allikevel, det beste skal ikke være det godes fiende, tegningen er et godt verktøy for dokumentasjon av båter som ikke kan bevares, og uunnværlig i presentasjonen av båter på trykk.

   Enhver tegning er en abstraksjon, i større eller mindre grad, graden av abstraksjon er avhengig av mange faktorer, hvor mye tid det er mulig å bruke på oppmålingen, hvor stor målestokk det tegnes i, hvor meget oppmåleren vet om båten og dens bruk, slik at han kan tolke form og slitespor riktig osv. Mange detaljer er lettere å dokumentere med kamera. Det gjelder først og fremst alle slitespor som kan fortelle ombåtens bruk, detaljer som sladrer om ombygginger, reparasjoner osv.

   Den praksis som er vanlig akseptert ved utformingen av skipstegninger, er skapt av folk som stort sett arbeidet med kravellbyggede skip, og som stort sett arbeidet med nykonstruksjon. Det de trengte, var en tegning som kunne forstørres opp til full skala og danne utgangspunkt for tilhugging av kjøl, stamner og spanter. Når tømmeret var hugget til og reist, kunne kravellhuden legges på som et rent håndverksarbeid. uten større problemer. Minimum av det som måtte med på en tegning var formen på kjøl og stamner og noen tverrsnitt som viser formen på spantene, ikke nødvendigvis alle. De aller eldste tegningene er begrenset til dette. For å få sikrere kontroll med formen, begynte konstruktørene å legge inn hjelpesnitt på tegningene som "skar" skroget på langs, loddrett, "vertikaler", og vannrett, "vannlinjer". Det siste settet med hjelplinjer er
"diagonalene" , innført omkring 1760. De er lagd slik at de tilnærmet følger løpet av enkeltbordganger. Når alle linjeforløp stemmer i alle projeksjoner, "trekker linjene jevnt", og da kan man være sikker på at skroget er glatt og uten bulker som kompliserer arbeidet med bordleggingen.
   Det har vært relativt små endringer i prinsippene for linjetegning siden slutten av 1700-årene, bortsett fra at man i dag lar datamaskinen gjøre det meste av arbeidet med å "glatte" linjeforløpet på grunnlag av en første skisse.
  Etter hvert som skipstypene utviklet seg, øket antallet tegninger. Riggerne og seilmakerne ville gjerne ha en riggtegning for å kunne beregne tauverk og seil, og skipets utseende og innredning ble vist på en hovedtegning eller "general-arrangementstegning". Etter at stål overtok som byggemateriale, er antallet tegninger øket kraftig, og i dag ligger det stabler med hundrevis av tegninger bak ethvert skipsbyggingsprosjekt.
  Når man skal måle opp en gammel båt, er prosessen den motsatte av det konstruktøren gjør ved nybygg.Oppmålingen gir data til å tegne en hovedtegning, et oppmålt bilde av hvordan båten ser ut, vanligvis sett ovenfra og fra siden. Etter engelsk og skandinavisk skikk skal styrbord vises, dvs. båten seiler mot høyre for den som ser på tegningen. Måledataene gir også grunnlag for å tegne opp ett lengdesnitt og en serie tverrsnitt.

   Når hovedtegningen er ferdig, kan den brukes som utgangspunkt for å konstruere linjetegningen, slik at man får en abstraksjon av skrogform som kan sammenliknes med linjetegninger av andre fartøyer. Det er viktig at linjetegningen har snitt i jevn avstand, oftest er skroget delt i 10 like store deler. Denne måten å tegne på har sammenheng med bruken av et fast sett regneformler for å beregne rominnhold i skroget. Det vil si at de snittene man har tegnet etter oppmåling der båten har band, sjelden ligger på samme plass som snittene i en linjetegning. Linjetegningen er abstrahert ett trinn videre enn oppmålstegningen. Fordi linjetegningen opprinnelig var et verktøy for å forme spantene i kravellfartøyer, er det vanlig at det ikke tas hensyn til bordgangenes tykkelse; tegningen viser i virkeligheten formen på hulrommet innenforhuden. Vanligvis er det da angitt på tegningen "at linjene er på spant". De fleste av formler og regneregler for å få et bilde av skrogets egenskaper, tar utgangspunkt i linjetegningen, slik at den er en naturlig del av fullført oppmålingsjobb hvis tegningene skal kunne brukes til sammenlikning av andre oppmåleres arbeid. Hvis man bare ønsker å dokumentere båtform, er det nok med hovedtegning og snitt.
   Stort sett består et båtskrog av krumme linjer, slik at det er nødvendig å skaffe seg en eller flere rette basislinjer å måle ut fra. Åpne båter er det vanligvis greiest å måle innvendig, på en dekket båt tas målene lettest utenpå skroget.