Høymiddelalder (1184–1319)

Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319. Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til utløpet av Göta älv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.

Rett før svartedauden rundt 1350 var det mellom 65000 og 85000 gårdsbruk i landet, og det hadde vært en sterk vekst antall gårder fra 1050 særlig på Østlandet. I høymiddelalderen hadde kirken eller kirkelige institusjoner hånd om 40 % av jorden i Norge, mens aristokratiet hadde omkring 20 % og kongen eide 7 %. Kirken og klostre fikk jord ved gaver fra konge og stormenn, eller ved arv og gaver fra vanlige bønder.[55]

​

Bosetting og demografi i middelalderen

Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder høyere i lendet og lenger mot nord. Østlandet hadde størst arealer å ta av og fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for Stad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fiske. Den islandske Rimbegla forteller rundt år 1200 at grensen mellom Finnmark (samenes land) og bofaste nordmenn inne i landet gikk ved Malangen mens grensen helt ute ved kysten gikk ved Kvaløya. Fra slutten av høymiddelalderen ble det flere nordmenn langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[56]

Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.[57][58] Da kristendommen ble innført etter år 1000 var folketallet omkring 200 000. Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[59]

Ved år 1300 var folketallet et sted mellom 300 000 og 560 000 avhengig av beregningsmetode. Vanlige metoder tar utgangspunkt i detaljerte opplysninger om gårder i hver bygd og sammenholde dette med situasjonen i 1660 da det finnes gode manntall. Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. Kåre Lunden konkluderer med at folketallet ved år 1300 var nærmere 500 000, av disse bodde 15000 i byer.[49]:262–268

Lunden tror at folketallet i 1660 fortsatt var litt lavere enn toppen før svartedauden og peker på at gårdsbosetningen i 1660 ikke nådde samme utbredelse som i høymiddelalderen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6000 og 3000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning og i Finnmark var det knapt norsktalende innbyggere. I høymiddelalderen var det gunstigere klima for korndyrking i nord. Basert på antall gårdsbruk økte folketallet 162 % fra 1000 til 1300, i Nord- og Vest-Europa for øvrig var veksten 200 % i samme periode.[49]:262–268

​

Senmiddelalder (1319–1537)

På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum.

​

Fra reformasjon til enevelde (1537–1660)

Utdypende artikler: Norsk historie fra reformasjon til enevelde og Reformasjonen i Norge

I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Det store beslaget økte kongens inntekter og var i stand til blant annet å utbygge militærmakten og befestet sin makt i riket. Omtrent fra reformasjonen og i århundrene etter økte staten sin makt og betydning i folks liv. Til rundt 1620 var statsadministrasjonen nokså enkel og lite spesialisert: I København besto sentraladministrasjonen særlig av et kanselli og et rentekammer; og lensherrer styrte den sivile (herunder fogder og lensmmen) og militæret i sitt distrikt, lensherrene krevde inn skatter og hadde tilsyn med næringslivet. Regnskapene var lite oversiktlige og uten sammendrag.[60] Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble etter reformasjonen utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving.

Fra 1620 gjennomgikk statsapparatet store endringer der spesialisering av funksjonene var en hovedsak. Lensherrens oppgaver ble delt mellom flere, mer spesialiserte tjenestemenn - lensherrene beholdt den formelle myndighetene over disse som i praksis sto under riksadministrasjonen i København. Blant annet ble det etablert et eget militært offiserskorps, det ble opprettet en egen tolletat og utnevnt egne kasserere for skatter og avgifter. Overbergamtet, det sentrale styringsorganet for oppsyn med bergverksdriften i Norge, ble opprettet i 1654 med kontor i Christiania og denne etaten skulle stå over de berghauptmennene i det nordenfjeldske og sønnenfjeldske (gruvene på Kongsberg og Røros ble etablert i tiårene før). Den formelle overgangen fra lensstyre til embetsstyre med fastlønte amtmenn skjedde etter 1660, men de reelle endringene hadde pågått fra rundt 1620. Den økte spesialiseringen og overgang til embetsstyre innebar at eksperter, ikke amatører, hadde styringen med hvert sitt område, og dette embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden ikke var et personlig diktatur.[61][62][63][64][65]

Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød.

Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Särna, samt Båhuslen. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitetets utdannelsesmonopol.

Fra 1500-tallet fikk næringslivet mer preg av produksjon for salg og ikke bare eget forbruk. Tidligere var det særlig fiskeriene som hadde produsert et så stort vareoverskudd at det ble solgt til markeder langt unna, tørrfiskhandelen via Bergen er kjent fra rundt år 1100. På 1500-tallet ble utbyttet av fiskeriene mangedoblet særlig på grunn av innsig av sild på Vestlandet og i Trøndelag og fordi nye redskaper gjorde fiske av sild og skrei mer effektivt.[66] Linefiske og torskegarn som ble tatt i bruk på 1600-tallet var kontroversielt fordi småfiskerne mente det favoriserte borgere i byene.[67]

Skogbruk og trelasthandel ble en viktig næringsvei særlig på grunn av oppgangssagen som gjorde det mulig å sage alle slags bord og planker for salg til utlandet. Etterspørselen etter trelast økte samtidig i Europa, Norge hadde rikelig med skog og trelast ble på 1600-tallet landets viktigste eksportvare. Det fantes hundrevis av sagbruk i landet og de største hadde preg av fabrikker. I 1680 regulerte kongen trelasthandelen ved å tillate eksport bare fra privilegerte sagbruk og i et bestemt kvantum.[68]

Fra 1520-tallet ble drevet utvinning av noe sølv i Telemark. Da bøndene jaget de tyske bergarbeiderne hvorpå kongen henrettet fem bønder og krevde erstatning fra den andre opprørske bøndene. Bakgrunnen for den hardhendte behandlingen var at kongen ønsket å hevde sin autoritet over utvinning av kostbare metaller. Letingen etter metaller ledet til sølvverket på Kongsberg etter 1624, kobber i fjellbygdene mellom Trøndelag og Østlandet, og jern blant annet i Agder og nedre Telemark. Den økonomiske gevinsten av bergverkene på den tiden er uklar fordi det ikke finnes pålitelige regnskaper. Kongsberg gjorde Danmark-Norge selvforsynt med sølv og kobberverkene produserte en god del mer enn den innenlandske etterspørselen og ble en viktig eskportvare. Kongsberg og Røros ble som de eneste norske byene etablert på grunn av bergverkene.[69]

Foruten sagbrukene ble det på 1600-tallet etablert industripreget produksjon (manufakturer) innenfor blant annet ullveving, såpeproduksjon, trankoking, spikerproduksjon og fremstilling av krutt.[70]

​

Eneveldet til Kielfreden (1660–1814)

Dette nederlandsk kartet utgitt 1662 er det eldste som viser bare Norge (kartet trolig eldre). Overskriften er Norvegia Regnum (Norges rike) og Nor-ryke. Kartet viser at nederlenderne var særlig opptatt av kysten i Sør-Norge og av tilgang til tømmer. Troms, Finnmark og det indre av landet er vagt og unøyaktig. Et kart over Stavanger bispedømme i den samme boken er signert biskop Laurits Clausen Scavenius.[71]

Inntil 1660 hadde kongen vært valgt av det danske riksrådet, mens han arvet Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Frederik III innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen juridiske begrensninger i kongens makt. Dette forsterket utvidelsen av statsapparatet som hadde pågått noen tiår, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Det mer spesialiserte og utvidete embetsverket innebar ifølge Sverre Steen at enevoldstiden i hovedsak ikke var et personlig diktatur: De skiftende monarkene hadde formelte siste ord viktige saker, men høyere embetsmenn la premissene. Ifølge Steen var ikke eneveldet tyrannisk der borgerne ble behandlet vilkårklig av konge og embetsmenn: Lovene var strenge og straffene harde, men det rådde rettssikkerhet. Kongen brukte sjelden sin rett til å straffe utenom rettsvesenet og brukt ofte sin rett til formilde dommer eller benåde. Det forekom nesten aldri at kongen grep inn i en rettssak før dom var falt.[72]

I 1662 ble lensherresystemet (der adelen hadde en viktig rolle) avskaffet og erstattet med amt. Norge ble delt i fire hovedamt (Akershus, Kristiansands, Bergenhus og Trondhjems) som senere ble kalt stiftamt ledet av stiftamtmenn med et antall amtmenn og fogder (futer) under seg. Stiftamtmannen i Akershus hadde samtidig andre roller som blant annet stattholder. De tidligere lensherrene var nesten eneveldig innenfor sine len, mens de nye stiftamtmennene og amtmennene hadde mer begrenset myndighet; blant annet hadde de ikke militært apparat som lensherrene. Amtmennene hadde ikke styring med statlige inntekter og kunne ikke berike seg privat slik lensherrene kunne, skatter og avgifter ble i stedet håndtert av egne embetsmenn. Amtmenn var ansatt av kongen og hadde til forskjell fra lensherrene fast lønn. Embetsmenn utnevnt av kongen hadde ansvar for lokalt styre.[73][74][75] Før 1662 utnevnte lensherrene selv laver embetsmenn som fogder, borgermestere og rådmenn.[76] En kirkekommissær fikk ansvar for å føre tilsyn med kirkevergenes regnskaper. I 1664 ble det utnevnt to generalveimestere for Norge, en for det sønnafjelske (Østlandet og Sørlandet) og en for det nordafjelske (Vestlandet og Trøndelag; Nord-Norge hadde ikke veier).[77][78]

Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene.

Fra 1500 til 1814 hadde ikke Norge egen utenrikspolitikk. Etter oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 forble Danmark den ledende makten i Norden og dominerende Østersjøen, samtidig som Sverige søkte å ekspandere geografisk i alle retninger og styrket sin posisjon. Fra 1625 til 1660 mistet Danmark sin dominans: Christian IV tapte for keiseren i Tredveårskrigen og avsto Skåne, Blekinge, Halland, Båhuslen, Jemtland og Herjedalen samt alle øyene i den indre delen av Østersjøen. Norge fikk med dette sine moderne grenser som siden har bestått. Sverige var ikke lenger innesperret av Norge og Denmark, og Sverige ble stormakten i Norden. Samtidig ble Norge liggende langt fra Danmark (inntil 1660 var det nesten sammenhengende landforbindelse mellom Norge og Danmark).[79] Under den store nordiske krig gikk danske styrker mot Skåne og sluttet med at Karl den 12. falt ved Fredriksten. Fra 1720 til 1807 var det fred bortsatt fra den korte Tyttebærkrigen i 1788.[80] I august 1807 lå den britiske marinen omkring Danmark og forlangte å få den danske flåten utlevert. Etter bombing 2-7. september 1807 kapitulerte danskene og utleverte flåten (kjent som «flåteranet») og arsenalet. To uker senere gikk Danmark i allianse med Napoleon og Storbritannia erklærte krig mot Danmark i november 1807. Den danske ledelsen hadde opprinnelig sett for seg en allianse med Storbritannia. Sinne over flåteranet og frykt for fransk okkupasjon av selve Danmark (og dermed brudd på forbindelse med Norge) var trolig motivet for alliansen med Frankrike. Ifølge Sverre Steen var perioden 1807-1814 de mest vesentlige i Norges historie (før andre verdenskrig). Utenrikshandelen ble lammet og hundrevis av norske skip ble beslaglagt av britene. Britiske skip, både krigsskip og kapere, sperret sjøveien mellom Norge og Danmark slik det er beskrevet i «Terje Vigen» av Henrik Ibsen.[81] Under Napoleonskrigene ble det matmangel og hungersnød i Norge, mellom 20 til 30 tusen mennesker av en befolkning på rundt 900 tusen døde av ren matmangel eller sykdommer knyttet til underernæring.[82]

Fra sensommeren 1807 ble Norge styrt av en regjeringskommisjon ledet av stattholder og øverstkommanderende, prins Christian August. Christian August ble ansett som en hederlig og dyktig leder. I 1808 ble det planlagt et felles russisk og dansk/norsk angrep på Sverige; aksjonen mislykkes helt og Christian August inngikk våpenhvile med svenskene. Den svenske kongen ble avsatt, landet fikk ny forfatning med innskrenket monarki og sommeren 1808 ble Christian August valgt til tronfølger i Sverige. Christian August døde noen måneder etter at han flyttet til Sverige og den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte ble ny tronfølger med navnet «Karl Johan». Etter at Napoleon var slått ved Leipzig i 1813 gikk Bernadotte med svenske styrker inn i Holstein og tvang den danske kongen til Kielfreden.[83]

​

Kolonier og slavehandel

Christiansborg var base for den dansk-norske slavehandelen på Gullkysten.

Se også: Danmarks kolonirike, Dansk-norsk slavehandel og Dansk India

Danmar-Norge skaffet seg oversjøiske kolonier: St. Thomas (erobret 1672), St. Jan (erobret i 1718) og St. Croix (kjøpt av Vestindisk-Guineisk Kompagni i 1733).[84] På samme tid inngikk kongeriket avtale med herskere på Gullkysten (Ghana) om etablering av slavefort blant annet Christiansborg i Accra. Handelen gikk i trekant fra København til Gullkysten med våpen, krutt og brennevin som ble byttet mot gull, elfenben og slaver. Slavene ble fraktet over Atlanterhavet til Karibia blant annet til de dansk-norske koloniene hvor St. Croix var viktigst. Skipene returnerte til København med sukker, tobakk, bomull og andre varer. Omtrent 100 000 slaver ble fraktet over havet med danske og norske skip fra 1660 til 1802. Omkring 10 % av slavene døde under overfarten. Minst to av slaveskipene («Cornelia» og «Friderich») var i norsk eie. Engelbret Hesselberg var fut på St. Croix og etter et slaveopprør i 1759 fikk han en del av opprørerne henrettet blant annet ved at de ble brent levende, hengt opp etter føttene eller satt nakne i et bur i solen. På slutten av 1700-tallet vokste motstanden mot slavehandelen i Danmark-Norge, blant andre norske Claus Fasting fremmet sterk kritik. Slavehandelen ble forbudt fra 1803, mens selve slaveriet ble forbudt i Danmark fra 1848.[85][86][87][88] Fra 1690-1700 hadde Jørgen Thormøhlen, handelsmann i Bergen, enerett på handel med St. Thomas. Danmark-Norge tjente godt på slavehandelen særlig i toppårene 1750-1800. Danmark-Norge var i perioder den syvende største aktøren i slavehandelen.[89] I 1658 hadde Frederik III sendt soldater og erobret det svenskte fortet Carolusborg på Gullkysten. Danmark-Norge ble da involvert i trekanthandelen. Våpen og krutt ble sendt til Gullkysten og byttet mot slaver som ble sendt til de vestindiske øyer.[84]

I 1616 opprettet Danmark-Norge et eget kompani for handel med India, Dansk ostindisk Compagnie, og Ove Gjedde ledet den første ekspedisjonen til India. Kompaniet gikk konkurs i 1650 og et nytt ble opprettet i 1670. Kolonien Trankebar var i dansk-norsk besittelse fra 1620 og i over 200 år. Trankebar var base for videre virksomhet i Asia og det ble etablert mindre dansk-norske utposter andre steder. Øygruppen Nikobarene var formelt under dansk styre til 1868. Serampore (eller Frederiksnagore) var en dansk koloni til 1845.[90]

​

Innvandring til Norge

På 1500-1600 var det mange som flyttet internt i Europa. Fra Tyskland, Frankrike og Nederland kom det foretaksome folk til Sverige og Danmark, og ga opphav til innflytelsesrike slekter. Til Norge kom det særlig dansker som formelt sett ikke var utlendinger, men trolig ble oppfattet som fremmede av lokalbefolkningen. Det var en del innvandring av etniske tyskere hvorav noen fra områder under den danske kronen og andre. Det innvandret en del fra Nederland, England og Skottland. For eksempel var halvparten av de som søkte borgerskap i Bergen på 1600-tallet utenlandske og de var ofte grunnleggere av nytt næringsliv. Innvandrere fra Nederland kom med kunnskap om linefiske og tilbereding av sild; skotten kom med kunnskap om produksjon av klippfisk; og tyskere drev med bergverk. Noen utlendinger drev storgårder de kjøpte nær byene for eksempel Frogner ved Christiania og Lade ved Trondheim. En stor del av landets ledende sjikt av embetsmenn og kjøpmenn var rundt 1800 etterkommere av innvandrere, og familienavn av utenlandsk opphav hadde høyere status. Iføge Sverre Steen var det spesielt for Norge at innvandrerne og deres etterslekt fikk en så mye sterkere posisjon enn andre innbyggere.[91]

​

Sosiale og kulturelle forhold

Rundt 1800 kunne de fleste, både kvinner og menn, i Norge lese og mange kunne skrive. Utlendinger på reise i Norge var overrasket over hvor velorienterte og interesserte norske bønder var om situasjonen utenfor landet. Peder Claussøn Friis oversatte på 1600-tallet Snorre Sturlasons kongesagaer fra gammelnorsk og i ny utgave ble denne boken viktig i nasjonsbyggingen i senere århundrer. Tormod Torfæus skrev tidlig på 1700-tallet Norges historie til 1387 i 4 bind på latin; fremstillingen regnes for å være vitenskapelig lite holdbar. Ludvig Holberg skrev i 1730-årene den populærvitenskapelige Danmarks Riges Historie som regnes å holde høy standard. Ifølge Holberg falt Norge ut som rike etter den «navnkundige forening i 1380». Holberg var den viktigste norske kulturpersonligheten i dansketiden. Gerhard Schøning skrev i 1770-årene Norges Riges Historie (på dansk); Schøning hevdet at nordmennene fra tidenes morgen var et eget folk og hadde innvandret fra nordøst uten å være innom Danmark.[92]

​

1814

Maleriet Eidsvold 1814 viser riksforsamlingen der Norges Grunnlov ble vedtatt det året.

Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden 14. januar 1814 måtte gi avkall på Norge etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Grønland, Færøyene og Island var ikke omfattet av overdragelsen til Sverige. Kongen av Sverige forpliktet seg til å opprettholde de lover og friheter nordmennene hadde og Norge skulle overta sin andel av statsgjelden. Den svenske kongen avsto samtidig Rügen og Svensk Pommern samt 1 million daler. Norge ble avstått til kongen av Sverige og Kieltraktaten fastslo at Norge var et eget rike.[93] Prins Christian Frederik reiste til Trondheim for å lodde stemningen. Seksti ledende borgere i Trondheim undertegnet et brev der de støttet prinsens selvstendighetspolitikk og ba samtidig om at det burde sammenkalles en kongress som skulle legge grunnlaget for Norges fremtidige konstitusjon. På retur fra Trondheim samlet han 15 embetsmenn og 6 forretningsmenn til Stormannsmøtet på Eidsvoll 16-17. februar der det ble enighet om en grunnlovgivende forsamling samme sted fra 10. april. Inntil videre skulle prinsen styre landet som regent med støtte av et regjeringsråd. Etter møtet kunngjorde prinsen at det norske folk var løst fra sin ed til Frederik VI og hadde som et fritt og uavhengig folk rett til selv å bestemme sin regjeringsforfatning.[94]

Sverre Steen beskriver dette som revolusjonære ideer: Det innebar overgang fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet slik det var kjent fra USAs grunnlov og fra den franske revolusjonen. Georg Sverdrup uttalte på stormannsmøtet i februar at den norske kronen med dette var «hjemfallen» til det norske folk og at folket etter egen beslutningen kunne overdra kronen til den som ble ansett best egnet. Overgangen var ikke forberedt i Norge bortsett fra som en ide som enkeltpersoner. Det hadde de foregående årene vært misnøye (særlig på Østlandet) med det danske styret, men ikke uttalte krav om løsrivning fra Danmark. Da ryktet gikk i 1813 om at Danmark trolig måtte avstå Norge ble det snakket om selvstendighet. På stormannsmøtet ble det avtalt at menighetene skulle samles i kirkene og sverge troskap til Norge, som en enkel folkeavstemning om selvstendighet og mot union med Sverige. Samtidig arrangerte prestene valg til Riksforsamlingen som skulle samles senere.[94]

I offentligheten var det overveiende støtte for uavhengighet, mens de som ønsket union med Sverige fremmet sitt syn i stillhet. Stemningen i folket var for full uavhengighet.[95]

Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Mossekonvensjonen var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen.

4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon, den amerikanske uavhengighetserklæringen, og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.[96]

​

Embetsmannsstaten (1814–1884)

Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved Mossekonvensjonen, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.[96]

Det nordligste området (Nordkalotten) var fra middelalderen av et norsk-russisk fellesdistrikt der begge kunne drive skattlegging. Ved inngangen til 1800-tallet var Neiden, Pasvik og Petsjenga et uavklart område som både Russland og Danmark-Norge gjorde krav på. Grensen ble endelig fastlagt i 1826 og gikk da tvers gjennom de skoltesamiske siidaene Neiden og Pasvik med konsekvenser for befolkningen der.[97]

​

Jordbruk og industri

Omkring 1814 var jordbruket den dominerende næringen i Norge med levevei for størstedelen av befolkningen. Bøndene deltok samtidig i trelast og fiskeindustrien. Gårdene var jevnt over små og kyrne ga lite melk (500 kg i året var vanlig, mot rundt 5000 kg per ku 150 år senere). En viss modernisering av jordbruket begynte midt på 1700-tallet med grøfting, nydyrking og avlsarbeid. Poteten ble innført og tatt i bruk først av prester som var interessert i gårdsdrift, blant annet presten Atche i Ullensvang. Kongen og landbruksselskaper søkte å tilskynde utvikling av jordbruket med premier eller medaljer.[98] Rundt år 1500 var ¼ til ⅓ jorden drevet av selveiende bønder, til 1814 hadde flertallet, rundt ⅔, blitt selveiende. Leilending drev selvstendig gårdsdrift og måtte betale leie til jordeieren; leilendingen hadde som regel ingen fast eiendom som kunne settes i pant ved lån. Leilendingene hadde som regel festekontrakt på livstid og disse gikk ofte i arv som full eiend. Sverre Steen kaller leilendingenes betingelser for «trygge, men trange». På 1700-tallet var det mange leilendinger som kjøpte brukene de drev. Trolig var inntekten av bortleid jord liten.[99]

Fra 1500 til 1800 ble statsmakten sterkere og det ble etablert nye næringer. Statsmakten var representert ved en ny klasse av embetsmenn som på oppdrag fra kongen administrerte landet. Næringslivet var representert ved en ny klasse næringsdrivende hovedsakelig bosatt i byene. Disse to dannet en ny overklasse i Norge der adelen forsvant eller var uten betydning; adelen forsvant i Norge lenge før det fleste andre land i Europa. Næringslivet var for det mest spesialisert slik at den enkelte borger konsentrerte seg om for eksempel skog og sagbruk, handel og skipsfart, eller bergverk og metaller. Biskopene sluttet for stor del å være godseiere og amtmennene begynte å leve av lønn fra kongen (i stedet for å leve av inntekt fra sitt gods). Det nye borgerskapet av næringsdrivende og embedsmenn var for en stor del rekruttert fra utlandet.[100]

​

Industrialiseringen i Norge (1850–1900)

I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene.

Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer.

Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården.

Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lenger var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang til råstoffer, eller i byer med god havn.

Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.

I løpet av denne perioden ble den administrative inndelingen av Norge utviklet. Landet var en del av en personalunion med Sverige, og hadde felles konge og utenrikspolitikk. Nordmennene rådde selv over innenrikspolitikken. Landet var delt inn i 20 amt og rundt 500 kommuner, som bestod av enten herreder (landkommuner) eller bykommuner. Med formannskapene var det lokal selvstyring fra 1837. Amtene ble styrt av amtmenn og amtsformannskap.[101]

​

Framveksten av det norske (1884–1905)

Da regjeringen Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrådene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.

Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved forhandlingene i Karlstad høsten 1905.

Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.

​

Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905–1940)

I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under verdenskrigen (inntil andre verdenskrig het den første verdenskrigen kun verdenskrigen). Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.

Under verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, men norsk skipsfart ble rammet av Tysklands ubåtkrig. Omkring 1 500 sjøfolk døde og 647 skip ble senket.[102] Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høire lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.

Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30–40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling (NS) den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss med Bondepartiet, det såkalte kriseforliket.

​

Krig og okkupasjon (1940–1945)

9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tyskland. Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 350 000 tyske tropper stasjonert i landet.[103] All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fører for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflåte organisert i statsrederiet Nortraship var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden. Deportasjonen av de norske jødene høsten 1942 regnes som det største brudd på menneskerettighetene som skjedde på norsk jord under krigen. Over 770 jøder fra Norge ble under andre verdenskrig sendt til tyske tilintetgjøringsleirer, hovedsakelig Auschwitz (avbildet). Kun et trettitall overlevde, mens resten ble enten drept i gasskammer eller døde av sult, sykdom, slavearbeid og mishandling. De tyske okkupantene fikk god hjelp av norsk politi, Hirden og Germanske SS Norge. De tyske okkupanter bygde opp et massivt festningsverk langs Norges kyst, populært kalt for "Festung Norwegen". Samtidig var Finnmark oppmarsjområde for Murmanskfronten noe som krevde god kommunikasjon gjennom hele landet. Hitler ønsket både jernbane og vei. De store arbeidene som ble satt i gang krevde mer arbeidskraft enn det kunne skaffes i Norge. Den tyske okkupasjonsmakt hadde mer enn 100 000 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere i Norge, om lag 13 700 av disse døde eller ble drept.(Til sammenlikning døde om lag 10 000 nordmenn under krigen, hjemme og ute, jødene medregnet) Dette blir i dag betegnet som et folkemord - et folkemord på norsk jord. Norske historikere har fram til 1990-åra vist liten interesse for temaet og Marianne Neerland Soleims doktoravhandling fra 2009 Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 - antall, organisering og repatriering er den første som behandlet temaet.[104] Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms hører også til de mest dramatiske hendelser under 2.verdenskrig i Norge. Etter krigen ble dødsstraff gjeninnført med tilbakevirkende kraft.

​

Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945–1972)

Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der sosialøkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk.

Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig i 1970-årene.[105] Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.

​

Oljeindustri og deindustrialisering

Økonomi

Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av ​olje- og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging i 1970-årene, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 1980-årene. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.

​

Politikk

På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemningen om medlemskap i EF (nå EU) var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigføring i Vietnam sammen med EF-avstemningen førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat i 1970-årene. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalistiske høyrebølgen i 1980-årene. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.

​

Kultur

Etter 2–3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift forhold og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden.

Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.​