top of page

TREBÅTER OG TREBÅTBYGGING  III

KLINKBÅTBYGGING - DETALJER

Asbjørn Klepp artikkel.jpg
image.png

TO ARTIKLER OM TRADISJONSBYGGING

TRADISJONSBÅTBYGGING 2 ARTIKLER
image.png

Kunnskapsrike koblinger

Smakebit fra tidsskriftet KYSTEN nr.5 2016 - tekst: Bente Foldvik

Tradisjonsbåtbyggere anerkjennes for sitt kunnskapsnivå. «Dette er viktig kunnskap vi som universitet ønsker å forvalte inn i framtida», sier rektor Anne Husebekk ved UiT Norges arktiske universitet. «Vi kan opprette et fag ved Norges arktiske universitet på vegne av alle som har interesse for feltet i Norge og med internasjonale samarbeidspartnere. Et breddeuniversitet som vårt er en bra arena for å bruke kunnskapen også i andre sammenhenger», sa hun og fikk hjertelig applaus fra deltakerne på tradisjonsbåtkonferansen i Tromsø.
 

Godlukta fra nybygd båt svevde i gangene på Universitetet i Tromsø i midten av oktober. For første gang var tradisjonsbåtbygging tema på en konferanse på et universitet. Forbundet KYSTEN og UiT Norges arktiske universitet arrangerte begivenheten som samlet 75 deltakere fra hele Norden.

En imponerende deltakerliste med kapasiteter fra både inn- og utland var til stede, blant dem var de fleste av de aktive tradisjonsbåtbyggerne her i landet. Fra universitetets side møtte folk fra Institutt for reiseliv, fra ingeniørvitenskap og nautikk, arkeologi og sosialantropologi, friluftsliv og idrett, og fra museet.

Viserektor Sveinung Eikeland innledet med å fortelle om det unge breddeuniversitetet som i dag dekker alle fagområder, fordelt på ti campuser i hele Nord-Norge. De har 3500 ansatte og 15 500 studenter, hvert år utdannes 2500 kandidater. Universiteter finansieres ved å utdanne studenter.

-  Formålet med konferansen sett fra universitetets side er å se på hvordan vi kan bruke, skape og bygge. Med utgangspunkt i å bygge er det
   også viktig å være opptatt av å bruke og planlegge, sa han.

   Båtene det er snakk om er de klinkbygde båtene, de som var i bruk i hele Norden fram til oldefedrenes tid. Den første norske sosiologen, 
   Eilert Sundt, beskrev båtene den gang da.

-  Om nordlandsbåten skrev han i 1862 at i en rekke av båter var ikke alle like, men det var tilfeldig. Men det var gode systemer i samfunnene for
   å utvikle båtene til å bli bedre og bedre, sa Eikeland. I vår tid er kunnskapen ivaretatt blant annet som en del av frivillig virksomhet som
   kystlagene og Forbundet KYSTEN står for. Ved Vikingeskibsmuseet i Roskilde i Danmark har de utviklet eksperimentelle arkeologiske
   metoder. 
Universitetet anerkjenner at tradisjonsbåtbyggerne her i landet har skapt innsikt i verdensklasse, publisert blant annet gjennom båten
   «Draken Harald Hårfagre», der Gunnar Eldjarn var en sentral premissleverandør. Eldjarn har vært ansatt ved universitetet siden 1993.

-  Spørsmålet er om UiT kan gjøre noe fra eller til? Vi har hatt en debatt med NTNU, og de har sagt ja på disse spørsmålene – når det gjelder
   hus. De har et fire års bachelorprogram i tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern med opptak hvert tredje år. De samarbeider med
   seks læringsarenaer utenfor universitetet og har samlingsuker på NTNU, samt nettundervisning utenom samlingene. NTNU har klart å
   integrere det tradisjonelle med universitetet, påpekte Eikeland. 

-  En mulighet er at studentene lærer å videreutvikle bygging hos tradisjonsbåtbyggere i hele landet og i andre kompetente miljøer i Norden.
   På UiT kan vi ha samlinger som reflekterer breddeuniversitetet. Det kan være spesielle byggetekniske utfordringer man kan se på, bruk før i
   tida, etniske aspekter, historie, arkeologiske funn, fiskeri osv. Vi kan ha opplæring i bruk av båtene i friluftslivssammenheng, se på sikkerhet og
   studere den menneskelige faktor. Båtene kan inngå i nye entrepriser, i reiseliv, og som del av utviklingen av moderne skipsfart og nautikk, sa
   han.
   
Hvis vi ser på veier framover utdanningspolitisk, er det aktuelt i Europa for øvrig å utvikle bachelorgrader innen yrkesfag. Kulturpolitisk er det
   interessant om nordisk klinkbåtbygging blir en del av Unescos immaterielle kulturarv, slik Forbundet KYSTEN arbeider for, sa viserektor
   Sveinung Eikeland.

   Tore Friis-Olsen, seniorrådgiver i Forbundet KYSTEN, orienterte om arbeidet med den nordiske søknaden om å få klinkbåtbygging inn på
   Unescos representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Det er en svært omfattende søknadsprosess, man tar sikte på å
   sende den i 2018.

-  Det er i dag svært få som kan bygge nye tradisjonelle båter. I Norge har vi om lag ti til 15, ikke flere enn at de får plass i ei campingvogn, som
   Gunnar Eldjarn har sagt tidligere. I Finland er det kanskje to, på Åland én, på Færøyene én og to på Island. I Danmark og Sverige har de
   svært aktive miljøer, men bare få som kan bygge tradisjonelt, ser det ut til. Det er litt vanskelig å tallfeste dette, blant annet fordi det er ulike
   meninger om hvem som skal regnes som tradisjonsbærere, sa Friis-Olsen.
   
I Unescos konvensjon heter det «denne immaterielle kulturarven, som er overført fra generasjon til generasjon, blir stadig gjenskapt av
   samfunn og grupper i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og med deres historie og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet,
   noe som fremmer respekt for kulturelt mangfold og menneskelig kreativitet.» 

 

Kunnskapen i tradisjonen

Det indre bildet, abstraksjon og formforståelse i håndverk, var temaet for innlegget til Atle Ove Martinussen, direktør for Museumssenteret i Hordaland. Han viste fram et bilde av en knute, en helt vanlig knute, men den er 27 000 år gammel og har vært i bruk siden. Inntil vi fikk et teknologisprang da nylontau ble funnet opp i 1950 og knuten måtte endres for å beholde styrken, fordi materialet er glattere enn gammelt tauverk.

-  Vi har hatt overlevering og fornying av levende kunnskap gjennom samhandling i generasjon etter generasjon. Naturfiberknuten har vært brukt
   i minst 1080 generasjoner. Skal vi bare la den gå, nå? Når det gjelder båt, er vi vitne til veldig lange kunnskapstradisjoner, minst 2000 år.

   I dag skraper vi bare i overflata av en omfattende kunnskapstradisjon som er akkumulert gjennom mange generasjoner og overlevert gjennom     uformelle systemer. Det ligger en grunnleggende form- og dimensjonsforståelse i utøvende tradisjonelle håndverk som er avgjørende for       
  kvalitet og funksjon.

   Arbeidsmåten krever abstrahering på høyt nivå før produktet blir laget, understreket Martinussen.

-  Skal vi redde restene etter denne metodikken, må vi legge til rette for at det blir flere alternative kulturelle handlingsfellesskap og møteplasser
   for håndverkere i dagens samfunn. Kan universitetet skape slike møteplasser i samarbeid med fagmiljøene og båtbyggerne, så er det 
   spennende.

   Det lar seg neppe gjøre å gjenskape kulturelle handlingsfellesskap slik de en gang var, men med fokus på at denne tenkemåten kan læres, får     håndverkerne et verktøy for å skape indre bilder. Den ferdige båten er en materialisert intensjon som blir til i et vekselspill mellom avansert   
  abstraksjon og forståelse av form og funksjon. Det er en utrolig spennende kunnskapstradisjon som ligger i disse miljøene, som gjerne kan   
   kobles til tankeganger i universitetet, mente Martinussen.

   Tradisjonsforsker Jon Godal fortalte om arbeidet med å berge restene av denne lange kunnskapstradisjonen. De så at båtene måtte ha vært 
   laget i tråd med et system, men de fant ikke systemet – ikke før de møtte båtbyggeren Einar Bangstad. Han var da 80 år, og ingen i familien
   hans ville overta båtbyggervirksomheten. Slike systemer ble voktet som familiehemmeligheter, men Bangstad innså at han like gjerne kunne
   dele kunnskapen med Jon Godal og Gunnar Eldjarn. Godal fikk fire sider med tall og en hel masse ord; Eldjarn lærte å bygge nordlandsbåt
   sammen med Bangstad det siste året han levde. 

-  Abstraksjonene er et gitter av tall, knagger i tankene som man henger formene opp i, sa Godal. Tallene er knyttet til kroppsmål og lette å
   huske.

-  Han kan måle tilsynelatende uten å måle. Han kan regne uten å skrive tall på papir. Dette har med kroppsmål å gjøre, og med brøk. Uten
   blyant og papir er det brøk som er lettvint, og når vi måler med kroppen, er det knapt synlig at vi måler. Vi bærer tallene på oss, i kroppen. Det     er visse plasser i båten en måler fra. De sentrale punktene gir båten form. Det er denne kunnskapen tradisjonsbåtbyggerne har berget, og     
   massevis av ord som alle er av vesentlig betydning for båtbyggere, sa Godal.

   Båtbygger Gunnar Eldjarn fortalte at han hadde en bratt læringskurve i den tida han hadde sammen med Bangstad. Å tre inn i et nytt   
   kunnskapsunivers tar tid, og dessverre døde læremesteren. Likevel, Eldjarn har bygd over hundre båter, den aller siste er til stede på
   tradisjonsbåtkonferansen. «Draken Harald Hårfagre» var nummer 100, og den ble skapt i samarbeid med mange av våre dyktigste
   tradisjonsbåtbyggere.

-  Det er en svær båt, jeg ville ikke ha vært med på det prosjektet hvis vi ikke hadde hatt brøksystemene. Man jobber trygt hvis man har
   systemer man kjenner. Da fungerer det. Kompleksiteten i dette har i vår tid blitt et felt for ingeniørene, men i tradisjonsbåtbygging må du bruke
   denne kompleksiteten.
   
Jeg er ikke fremmed for å tenke at denne kunnskapen er veldig gammel. Hvis du måler gokstadfunnet (vikingskipet) på de samme punktene
   som vi bruker i vårt arbeid, så finner du noe av det samme. Det tyder på at de kunne noe av det vi kan, sa Gunnar Eldjarn.

image.png

   Læring og dannelse av båttyper var temaet for
   innlegget fra Thomas Højrup, professor i etnologi
   ved Københavns universitet. Han er bosatt på
   Thorupstrand og delaktig i et fiskerisamfunn som
   fortsatt bruker klinkbygde båter av tre som
   ilandsettes på en langstrakt strand etter dagens
   dont.
   Det bygges fortsatt nye trebåter på båtbyggeriet
   Han Herred Havbåde.

   
Højrup belyste hvordan forskjellige utgangspunkter
   og negasjoner driver selvkorrigerende læreprosesser
   som danner og omdanner båttyper. Han viste oss
   klinkbyggingskunst som brukes i nordsjøland, og en
   annen variant som brukes i Nord-Jylland.
   Et seilfartøy i Kattegat skal bære og skjære.
-  Den er flat som en pannekake, og det gir gode
   arbeidsforhold på dekk, men under er den skarp,
   sa han.

   En slik båt må ha en havn å legge til, mens fiskebåtene på Nord-Jylland surfer inn på sjøen, deiser i land på stranda og må ha en helt annen   
   fasong i bunnen.

-  Båten skal skjære akter, bære med forskipet og ha en meget fyldig bunn, påpekte han. Vi fikk se bilder av en helt ny båt på 14 meter som skal
   brukes i Thorupstrand. Over tid har den fått en elliptisk hekk, som er en nyvinning. Det har også vært forsøkt å bygge liknende båter i
   glassfiber, men forsøket måtte oppgis fordi glassfiberen ikke tåler påkjenningen ved ilandsettingen.

-  Hvis båtbyggere og fiskere kan snakke sammen, er denne typen kunnskap fortsatt relevant, sa Thomas Højrup.
 

Bruken av båtene

I oldeforeldrenes tid var det en voldsom aktivitet på de ytterste skjær i Norge. Med kort vei ut til fiskefeltene i små båter, hadde de en fordel, men de måtte kunne navigere mellom alle øyer og sund. Vår kyst er veldig utfordrende å seile i.

-  Jeg har vært med en gammel fisker og seilt i nedsatt sikt. Vi så ingenting, men han visste nøyaktig hvor vi var, fortalte Dagfinn Husjord, 
   førsteamanuensis i nautikk ved Institutt for ingeniørvitenskap ved UiT.

-  Som navigatør må man forholde seg til været, det kan være strøm, tung sjø, vind og nedsatt sikt. Tidligere brukte man alle sansene –
   hørselen, kognitive sanser og tidsperspektivet. I dag er tidsperspektivet det vanskeligste å lære nye navigatører. I en digitalisert tidsalder er det
   veldig viktig å følge med, å seile i rom og tid, sa Husjord. Kanskje kommende studenter i nautikk kan lære tidsforståelse i nybygde
   tradisjonsbåter?

-  Hvis vi også snakker om bruken av båtene, så åpner det seg svære muligheter innenfor universitetet, mente Ivar Bjørklund fra Tromsø
   Museum, som er en del av UiT.

-  De visste veldig nøye hvor de var, de brukte stjernehimmelen, fugler, strømmer osv. Her snakker vi om et kosmos som er mer eller mindre
   borte. Her finnes kunnskap som det skulle være veldig spennende å rulle opp innenfor mange områder, mente Bjørklund.

-  Hvordan tenkte de? De brukte en intuitiv måte. Når det gjelder hydrodynamikk så klarer vi ennå ikke analytisk og matematisk å sette opp
   beregninger. Det er mange som tror vi har avdekt dette, men på dette området er det empiri som gjelder fortsatt, sa Husjord.
   
Om samisk båtbruk er det fortsatt svære krater av kunnskapshull, mente Gørill Nilsen, førsteamanuensis i arkeologi ved Institutt for arkeologi
   og sosialantropologi. Forskerne finner mengder av maritime kulturminnetyper som er fra ett til to tusen år gamle.

-  Gunnar Eldjarn har vært til uvurderlig hjelp for å tolke funnene. Det skjer noe spennende når arkeologi møter båtkunnskap. Vi har gravd ut
   nausttufter på Vestvågøy, som er veldig rik på kulturminner. Vi gravde blant annet ut et 40 meter langt naust. Størrelsen på nausttuftene sier
   kanskje noe om hvilke båter som var i dem. Er dette bare en liten båt, eller en stor som har vært brukt til langtransport? Mitt første møte med
   tradisjonsbåtbyggermiljøet førte til at vi kunne konkludere med at vinterfisket i Lofoten ble intensivert fra 600 e.Kr., sa Nilsen.

image.png

   Nye trender innenfor turistnæringen kan være gode
   nyheter for folk som er opptatt av tradisjonsbåter,
   mente Britt Kramvig, professor ved Institutt for
   reiseliv og nordlige studier.

-  Jeg setter veldig pris på dette miljøet og er ikke helt
   fremmed for båter. Jeg tok hovedfag om bygging og
   bruk av båter med fembøringen «Grytir» som
   eksempel, fortalte hun. «Grytir» ble bygd av Gunnar
   Eldjarn for Gratangen kystlag i 1992.
   
Turismen i nord er i vekst. Skuldersesongene
   utvides, nå kommer det turister også om vinteren,
   mulighetene for helårige virksomheter blir større.

-  Samtidig får vi noen utfordringer når det gjelder
   overbelastning. Vi trenger et grønt skifte, pengeflyten
   vil måtte flytte seg, og det kan være gode nyheter
   nettopp for den tradisjonelle båten, sa Kramvig.
   
Hun fortalte at turistene som kommer nordover har
   stor reiseerfaring og at de har undersøkt reisemålet
   før de kommer. De har høy utdanning, de vil bli
   klokere, de vil ha nærhet til lokalbefolkningen og de
   er veldig redd for eksotiske turistprodukter.

-  Å ha et høyt kunnskapsnivå ut over språk er ekstremt viktig for å møte dem, sa Kramvig.

   Sakte tid på reise er en trend i en travel tid. Miljø og klima har blitt stadig viktigere, folk er opptatt av å reise riktig.

-  Og det er gode nyheter for «oss» som er opptatt av miljø, kunnskap, bærekraft og viktige elementer fra fortida, mente hun og viste fram flere 
   eksempler på reiselivsbedrifter som møter denne trenden, både her i landet og på Island.

-  Det finnes et kommersielt potensial her som ikke er utnyttet, mener Kramvig.

   Kunnskapen om bruken av båtene forvaltes i dag i stor grad av frivillige i kystlag. Ingrid Sommerseth leder Arctandria – Tromsø kystlag som er     et av Forbundet KYSTENs 125 lag. I Tromsø er det mange studenter fra universitetet som engasjerer seg i kystlaget i fritida.

-  De praktiske erfaringene med å seile har gitt meg mye verdifull kunnskap som jeg også kan bruke i mitt arbeid, sa Sommerseth. Hun er   
   arkeolog, ansatt av Sametinget.

   Kystlaget har flere fembøringer, mange mindre båter og holder til på Stakken like utenfor byen. Der har de flere store og små naust,   
   verksteder, smie og andre bygninger. De driver omfattende kursvirksomhet, samarbeider med 4 H og reiser gjerne på langtur.

-  Vi har seilt til Lofoten hvert år siden 1995 i fembøringene «Salarøy» og «Drauen». Målet er å seile med mening, å lære seg å håndtere en   
   fembøring i all slags vær. En slik reise er en fantastisk kunnskapsoppbygging, poengterte hun.

   Under debatten kom hun også med en invitasjon til universitetet om et samarbeid.

-  Arctandria kystlag vil gjerne være en ressurs for dette feltet. Vi har fasiliteter og kan godt utvide området vårt i samarbeid med universitetet, sa     Sommerseth.

image.png

Utdanningssystemene
 

   Både i Norge og Sverige finnes det systemer der   
   håndverk er integrert i et universitet. Men dette 
   gjelder ikke båtbygging. Foreløpig finnes det ingen   
   gode systemer som ivaretar tradisjonsbåtbygging.   
   Skal man etablere noe nytt for båtbyggere, så finnes
   det altså utprøvde ordninger som man kan la seg
   inspirere av. 
Roald Renmælmo er universitetslektor
   i tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern
   ved NTNU. De ble en del av universitetet sist januar,
  men har tidligere prøvd ut ulike modeller i regi av
   høyskolesystemet.

-  Vi har ikke noe verksted i Trondheim som passer til
   vårt formål, vi flytter derfor rundt og bruker 

   forskjellige læringsarenaer etter behov, fortalte han.

   Det finnes fortsatt noen få tradisjonsbærere.

-  Vår erfaring er at det alltid dukker opp folk som har kunnskap som vi ikke hadde tenkt på. Kunnskapen blir ikke aktualisert før du begynner å 
   gjøre det, sa Renmælmo.

   Han ser for øvrig mange muligheter for forskning innen håndverket, på håndverkets premisser.          

   I Sverige har de Institutt för kulturvård ved Göteborgs universitet der Bosse Lagerqvist er prefekt. Helt siden 1978 har de arbeidet en hel del   
   med å få inn håndverk i akademiske institusjoner, men de har møtt mye motstand underveis.

- Det henger med et slags bilde av at håndverk er mekanisk og sjelløst. Hva skal nå det være godt for, håndverk er vel ikke kunnskap, har vi blitt     møtt med. Ikke en gang når vi har brukt hjertekirurger som eksempel, har vi fått gehør, sa Lagerqvist.

   Likevel, de har etablert et institutt som driver med praktisk styrt forskning. Praksis er arena for å skape teori.

-  Våre studenter driver praktisk ledet research. De planlegger, utfører, observerer og reflekterer i et klassisk vitenskapelig perspektiv, men   
   gjørende blir utforskende, sa Lagerqvist. Han hadde en rekke helt konkrete studieplaner og eksempler å vise til.

-  Vi behøver studenter som forbedrer samfunnets arbeid med kulturarven, poengterte Lagerqvist.

image.png

   For en liflig lukt av tjære, sa Anne Husebekk, rektor
   ved UiT Norges arktiske universitet da hun kom
   innom konferansen. Rektorer må delta på mange
   arenaer, men som hun sa, viserektor rapporterer at
   dette er interessant.

 

-  Det er spennende at tradisjonsbåtbyggere kan
   møtes her. Det er en klar forventning fra min sida at
   vi skal bruke den kompetansen som finnes for å få til
   noe. Dette er viktig kunnskap vi som universitet
   ønsker å forvalte inn i framtida. Vi ser for oss en
   teoretisk og metodisk tilnærming som føres tilbake til
   håndverket.
   Dette er både noe som er universitetets oppgave,
   og noe vi skal gjennomføre sammen med miljøene
   ute, det vil si ikke bare i Tromsø.

 

   Vi kan opprette et fag ved Norges arktiske universitet
  på vegne av alle som har interesse for feltet i Norge
  og med internasjonale samarbeidspartnere. Et
   breddeuniversitet som vårt er en bra arena for å
   bruke kunnskapen også i andre sammenhenger.

   Jeg håper dere sammen finner et grunnlag for videre
   utvikling, så skal jeg jobbe for å få det realisert.
  Tusen takk for at dere kom hit, jeg håper at vi får til
   noe bra til slutt, sa rektor Anne Husebekk ved UiT og
   ble møtt med hjertelige klappsalver.

Innovasjon i tradisjon
Artikkel fra tidsskriftet KYSTEN nr.5/2018. Tekst og foto: Bente Foldvik

Hvordan kan vi bygge og bruke trebåter i nye og innovative sammenhenger? Hva skjer av nyskapning på beslektede felt? Og kan nysgjerrige turister være med på å finansiere formidlingen av vår lange kulturhistorie? På hvilken måte kan universitetet bidra til å sikre båtbyggerkunnskap?

Formidlingskraften ligger i å kunne noe skikkelig. Det er kunnskapen rundt faget vi selger, mer enn produktene, sa Peter Helland Hansen fra Hardanger fartøyvernsenter.

image.png

For andre gang møttes et nordisk miljø av trebåtbyggere, universitetsansatte, museumsfolk, frivillige og kulturarbeidere på konferanse i Tromsø. Denne gangen på Tromsø Museum, som er en del av UiT Norges arktiske universitet. Lena Aarekol, direktør ved museet, ønsket velkommen med å vise fram det lange engasjementet museet har hatt for båtbyggertradisjonen. Første gang båtbygger Gunnar Eldjarn bygde båt på museet var i 1989. I 1991 ble fembøringen «Salarøy» ferdig, det siste prosjektet er ei spisse under oppføring som en del av universitetets 50-årsjubileum. Noen av museets båter brukes og tas vare på av Arctandria kystlag, som er et av 125 kystlag i Forbundet KYSTEN.

Forbundet KYSTENs generalsekretær, Per Hillesund, fortalte om forbundets mange strategier for å ta vare på bygging og bruk av tradisjonsbåter.

-  Vi jobber for å binde båtbyggerfag til utdanningsinstitusjoner for å sikre denne tradisjonen. Siden 2014 har vi vært i dialog med UiT. Den første
   konferansen var i 2016, og vi har deltatt i en arbeidsgruppe. Forbundet er glade for og stolte av samarbeidet med universitetet og ser fram til å
   delta i en videre prosess, sa Hillesund.

Rektors hjertesak
Universitetets rektor, Anne Husebekk, la fram visjoner for et båtbyggerstudium på universitetet.

-  Jeg håper at jeg neste gang vi treffes har mulighet til å presentere studenter, sa hun.
   
Hun leste et dikt av Helge Stangnes som handler om alle slags tresorter og hva de kan brukes til. «Båt må bygges av beste vyrke – da er det
   furua som byr seg til». Gammel lærdom fascinerer fortsatt.

image.png

-  Vi har hatt tradisjonsbåtbygging på UiT i mange år, representert ved Gunnar
   Eldjarns aktiviteter. Det var ganske modige tanker som lå til grunn for at
   båtbygging ble en del av universitetet, sa hun. Det fantes en vilje til å prøve å
   prøve å forstå kompleksiteten i båtbyggerkunsten, og det ble klart at det er mye
   tradisjonskultur som må læres før man kan bygge båt.

-  Universitetene har vært vant til å ta opp i seg det som er komplekst og
   vanskelig, sa Husebekk. Hun finner det naturlig at en båtbyggerutdanning kan
   tilhøre et breddeuniversitet fordi det er et fag som berører mange andre fag.

-  Vi har skjønt at det er nasjonal interesse for å bygge opp et kompetansemiljø på
   dette feltet. Det finnes en nasjonal vilje, sa hun. UiT er ikke de første som tar tak
   i liknende kunnskap, på NTNU i Trondheim har de allerede utviklet et studium i
   bygging av tradisjonelle hus.

   Husebekk påpekte videre at Norge har undertegnet UNESCOs konvensjon om
   vern av immateriell kulturarv, som forplikter nasjonen til å gjøre noe på dette
   feltet. Hittil har man lagt vekt på å ta vare på gjenstander, ikke kunnskapen om
   hvordan de ble til og i hvilke sammenhenger de ble brukt. Å verne
   båtbyggerfaget vil sikre en vesentlig del av kystnasjonens århundrelange
   immaterielle kulturarv.
   
Rektor skisserte hvilke muligheter som finnes ved å koble ressurser som
   allerede er etablert på universitetet. Hun ser blant annet for seg en
   grunnopplæring med historie, biologi, teknologi og nautikk.

   Båtbyggerhåndverket vil få en helt sentral betydning og bygge videre på den kompetansen som allerede finnes. Bruken av båtene vil blant   
   annet være interessant for studenter ved Institutt for reiseliv og nordlige studier.

- Jeg har kjempegod tro på at det vil være veldig fristende for besøkende til Tromsø å få ro. Vi får et nytt museum ved fjæra midt i sentrum der   
   det er en våg som passer til tradisjonsbåter. Ribber og snøscootere er på vei ut – disse båtene er på vei inn, mener hun.

   Studentene som skal begynne, må allerede være dyktige håndverkere, på linje med de som søker opptak til kunstfagene. Hele Norden vil   
   være et aktuelt rekrutteringsområde.

-  Eksamen må være et arbeidsstykke, en båt. Slik jeg ser det må det være en praktisk eksamen, på likende måte som musikkstudentene eller
   kunststudentene blir vurdert, sa hun.

   Det har også betydning for den videre prosessen at Tromsø Museum og Kunstfaglig fakultet blir slått sammen til en enhet fra nyttår.
   Kunstfagene har en studieadministrasjon som museet mangler.

-  Vi får et nytt museum på en god og sjønær tomt som vi kan knytte et nytt og innovativt studium til. Jeg mener at dette er en god idé – jeg
   brenner for det. Det er min overbevisning at vi skal få dette til på en måte som gagner hele feltet. Alle båtbyggermiljøer i hele Norge og i hele
   Norden blir invitert med, sa rektor Anne Husebekk.

image.png

Kulturturistene kommer
   Professor Britt Kramvig ved Institutt for reiseliv og   
   nordlige studier har samarbeidet med Gunnar Eldjarn
   tidligere og kjenner denne kulturtradisjonen godt.
   Hun var opptatt av hvordan man kan bruke
   tradisjonen innovativt i reiselivssammenheng.

-  Hva kan et sånt spennende studium skape? Hvilke
   muligheter har vi?
   
Hun framholdt at kulturminister Trine Skei Grande er
   svært opptatt av å koble kultur og reiseliv fordi det gir
   større muligheter for kulturgründerskap og økt vekst
   i norsk næringsliv. Det handler også om å dele vår
   historie, vår kunst og kultur med interesserte gjester.

-  Disse turistene har lenge vært neglisjert, sa
   Kramvig. 
Kulturturisme omsetter allerede for 14
   
milliarder, og det har vært en voldsom økning av
   antall reisende i denne kategorien i de siste årene.
   De som kommer fra utlandet er enda mer interessert
   enn de norske. De ønsker å sette seg inn i lokal
   historie og legender, kultur og levemåter.

-  Turisten, det er oss. De er samme typen folk, sa hun og fortalte om de reisende, lærende menneskene med høy utdanning som ønsker
   produkter som de kan bli klokere av. De ønsker å møte kunnskapsrike folk de kan spørre. De er veldig kvalitetsbevisste og gjennomskuer med
   en gang det som har dårlig kvalitet. I møte med disse er det ikke nok med par ukers guide-kurs, de vil snakke med båtbyggeren, filosofen eller
   marinbiologen.

-  Vi trenger mer kunnskap om hva innovasjon innebærer innen kultur og kulturturisme. Om 20 år, hva er det vi da skal være, hva er det vi da
   skal selge? Innovasjon må tenkes på nye måter. Innovasjon bygges på memories, minner. Innovasjon kobler nye og gamle ting og kunnskaper,
   sa Kramvig. 
Men innovasjon er ingen enkel sak, man møter som regel mye motstand. Innovasjon hylles ikke før prosjektene lykkes. Det
   gjelder både nå og før. Det har skjedd koblinger og omkoblinger innenfor visse rammer også innenfor det vi kaller tradisjonskunnskap.

-  Nå tenker vi nytt om fortida – som noe som er til stede nå. Noe som må avdekkes empirisk. Objekter fra fortida er noe som gir oss mulighet til
   å berøre noe tapt, men som vi fortsatt trenger. Skal det bli reiselivsprodukter av det, må det kurateres eller fortelles fram, sånn at det blir
   interessant for de som besøker oss. Hvilke nye fortellinger om båten trenger vi for å forme en bærekraftig måte å reise på, spurte Kramvig.
   
Hun liker for øvrig svært godt koblingen mellom kunstfag og museum, ikke minst fordi kunst blir kuratert på svært dyktig vis. Med et nytt
   museum med en havn åpner det seg også noen nye muligheter for å ta med gjester om bord på korte og lange reiser med råseilsbåter,
   bemannet av kvalifiserte folk.

-  Jeg skjønte ikke vårt landskap før jeg reiste med en råseilsbåt langs kysten. Da ble det forståelig hvorfor folk bor der de gjør. Vi må ha
   visjonære tanker rundt hva vi kan bruke båtene til og forme reiselivsprodukter som kobler steder på interessante måter, sa Kramvig. Det er et
   stort rom for å tilrettelegge dette bedre enn det blir gjort i dag.

image.png

Turister lønner båtbyggere
   Det er alltid spennende å komme til Norge å møte
   folk med samme interesse, men litt forskjellige
   innfallsvinkler sa Søren Nielsen, sjef for maritime
   håndverk og rekonstruksjon ved Vikingeskibsmuseet
   i Roskilde i Danmark. Museet har en rekke
   tradisjonsbåter som de bruker til å gi folk opplevelse
   med roing og seiling under kyndig veiledning. Som
   de sier – uten skip, ingen vikingtid. Turister kommer i
   strie strømmer og betaler gjerne for en times tur på
   Roskildefjorden.

-  Er turisme og opplevelsesøkonomi en
   redningsplanke for den immaterielle kulturarven?
   Ja, men ikke bare, og ikke hvis man går på
   kompromiss med det faglige, sa Nielsen.
   Vikingeskibsmuseet har erfart at de besøkende vil
   oppleve noe som setter deres eget liv i perspektiv,
   og de vil møte folk som har investert tid og ressurser
   til å bli dyktige båtbyggere og seilere.

-  Dette er et forretningsområde som kan gi noe tilbake
   til vårt hjertebarn – den klinkbygde båten.

   Det er turistene som betaler lønna til båtbyggerne, på den måten holder vi håndverket i hevd, sa han. Men turisme kan være ødeleggende for
   denne immaterielle kulturarven hvis det ikke tas behørig hensyn til fagligheten.

-  Vi skal holde fast ved det gode håndverket og holde fast i publikum. Det kan være et kjempeparadoks. Båtbyggerne har behov for
   konsentrasjon og arbeidsro for å bygge båt, hvis ikke blir det ikke skikkelig. Turisten vil ha kunnskap fra håndverkeren som jobber med dette.
   Det er en hårfin balanse som vi er veldig oppmerksomme på. Vi forsøker å skjerme våre håndverkere når det er bruk for fred og ro – andre
   ganger kan det være greit med spørsmål fra publikum, sa Nielsen.

 

Tradisjonsbåter i undervisning og forskning
Båten er en nøkkel i hele kystkulturen, men det er liten tradisjon for å ha dette inn i universitetssammenheng, påpekte førsteamanuensis Terje Planke, Universitetet i Sørøst-Norge.

-  Planene om et nytt tradisjonsbåtstudium har min jublende støtte, men man kan møte interessant motstand undervis i realiseringen av et slikt
   studium. Blir det mer båtbruk og bygging av dette?

   Planke har erfaringer fra sitt arbeid på Norsk Folkemuseum som er en læringsarena for studenter i tradisjonelt bygghåndverk fra NTNU.

-  Det har vært et veldig løft både for dem og oss å få inn slike studenter på museet, sa Planke.
   
Han påpekte at bruken av tradisjonsbåter blir en nøkkel for å gi dette feltet mening, ingen ønsker å produsere båter for bålet. Det er også viktig
   at håndverket er i fokus, det tar lang tid å bli dyktig.

-  Studentene må lære å bygge båt på tradisjonelt vis for å gripe en dyp kunnskap. Studiet kan få relevans på en ny måte – nå er tida moden for
   det, i motsetning til for ti år siden. Plast suger. Trebåter kommer. Men bruken av båtene blir helt sentralt for forståelsen og for å få volum, sa
   Planke.

   Han påpekte også at småbåtfeltet er viktig i museal sammenheng. Kystmuseene trenger båtkonservatorer, det finnes om lag 1500
   
tradisjonsbåter ved norske museer som ikke gir mening fordi veldig få i vår tid forstår språket rundt disse båtene. Konvensjonen om immateriell
   kulturarv gjør det litt enklere å få mer fokus på handling og deltakelse nå.

 

En drøm som vokste
Hardanger fartøyvernsenter begynte som en drøm, sa Peter Helland Hansen ved småbåtverkstedet på fartøyvernsenteret. Han har bygd robåter i 24 år.

-  Drøm er sunn fornuft. Vi startet med et vrak av en båt. I 2017 hadde vi en omsetning på 33 millioner kroner, av dette er 32 % offentlige
   tilskudd, resten må vi skaffe. Vi har ikke et mål om høyest mulig profitt, men å holde flest mulig håndverkere i arbeid, sa Hansen.
   
Nå prøver de å få oversikt over alle kirkebåtene i Hardangerfjorden, som følge av at de har bygd en slik båt ved hjelp av Forbundet KYSTENs
   samarbeid med Sparebankstiftelsen.

-  Det vi prøver på, er å fortelle den lokale historien med entusiasme. Da må vi vite hvor mange slike båter som finnes og hva de ble brukt til.
   De lokale eierne er historiefortellere, og de formidler vanvittig mye kunnskap.
   
Fordi fartøyvernsenteret må skaffe så mye penger, må de tenke kommersielt, og det er ikke noen enkel jobb.

-  Det er kunnskapen rundt faget vi selger, mer enn produktene. Formidlingskraften ligger i å kunne noe skikkelig. Og der oppstår noen av
   vanskene – vi vil formidle, men må også få bygd disse båtene. Vi løser dette på forskjellige måter, sa Hansen. Fartøyvernsenteret har også
   god erfaring med å tilby kurs i forskjellige emner.

-  Hvis vi har folk som er flinke til å selge, så får vi kanskje litt fart i dette, sa Peter Helland Hansen.

image.png

Tradisjoner som innsatsfaktor

Tradisjon og modernitet er ikke i konflikt, hevdet professor Rhys Evans ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling på Bryne. Det er ofte man har tenkt på tradisjon som noe som forsvant da moderniteten kom. Evans tok til orde for å se på tradisjon som noe som kan skape nye markeder i framtida.

-  Hvordan kan ting fra fortida bli nye kreative
   kunnskaper og skape nye markeder, spurte han.
   Da fiskerne fikk større og bedre båter, gikk robåtene
   ut av bruk, noen av dem havnet på museum der de
   støvet ned i mange år, men nå ser vi ny bruk av
   disse ressursene i en ny kontekst.
-  Aktivitetene med å ro kobler nye generasjoner til
   gamle. Og dette ser vi ikke bare her, vi er en del av
   en mye større og internasjonal bevegelse, sa han.
   Gamle gårdsbruk blir revitalisert, hesteraser får nye
   tilhengere, vi har slow food og hele byer der alt går
   litt seint, som en kontrast til stressende storbyer.

-  Islandshester fungerer ikke lenger som traktor, nå er de terapi, kjæledyr og ridedyr for turister – og det finnes et stort kunnskapsunivers rundt   
   dem, framholdt Evans. Men han understreket at man må tjene penger for å kunne reinvestere i den tradisjonen man ønsker å bevare.

   Nå planlegges det for eksempel et senter for hvalsafari på Andenes.

   Det får en spektakulær beliggenhet – like ved fyret helt ute i havgapet med en fantastisk utsikt mot havet, fortalte Camilla Ilmoni fra The Whale.
   Hun er marinbiolog og har drevet med hvalturisme på Andenes i de siste ti årene. Senteret skal bli en del av det internasjonale
   forskningsmiljøet og et sted der turister kan få oppleve nærkontakt med hval.

-  Det er ikke noe sted i verden der forholdene er bedre for å få se hval enn akkurat her, sa hun. Hvalene holder til i dyphavet som bare er noen
   kilometer fra kysten. Spekkhoggere, finnhval, delfiner og andre hvalarter er her hele året.
   
Senteret skal ha en flott arkitektur, vitenskap og kunst skal kombineres med fortellinger om fortidig hvalfangst.

-  Det skal bli en møteplass mellom menneske og hval som begrep, historie, myte, mysterium, naturfenomen og kunst. Vi vil formidle og skape
   bevissthet om at vi alle er del av et lokalt og globalt økosystem, sa Camilla Ilmoni. De ser for seg 70 000 betalende turister noen år fram i tid.
   
Rhys Evans spår at hvalsafari antakelig blir mer lønnsomt enn det hvalfangst noen gang har vært.
   
Også i Danmark ser man nye muligheter ved å ta i bruk gammel kystkultur på nye måter. Holbæk kommune forsøker å håndtere komplekse
   problemer med fraflytting osv. De ønsker mer dynamikk, utviklingskraft og innovasjon. Her kan den maritime kulturarven være en dynamo i
   byutviklingen og i møte med øvrige aktører som for eksempel skoleverket, turistindustrien, forretningsvirksomheter, foreningsliv med mer.
   I en nedslitt gammel havn har verft og beddinger blitt restaurert. Antall treskip har økt fra fem til 20, nasjonalmuseet er engasjert,
   Foreningen kystliv Holbæk er stiftet og et kystlivssenter bygges nå.

Veien videre
-  Norge ble født i båten, det er helt udiskutabelt, sa stortingsrepresentant for SV, Torgeir Knag Fylkesnes. Han er utdannet filosof fra UiT.

-  Det er interessant at UiT samarbeider med Forbundet KYSTEN. Hvis det er én høyere utdanningsinstitusjon som skal ta et overordnet ansvar     for dette feltet, så må det være Norges kystuniversitet som ligger i en landsdel der havet alltid har vært helt sentralt. At vi styrker     
   tradisjonsbæring når det gjelder båt er veldig naturlig og noe jeg heier på. Norge er havlandet nummer én, sa han.
   
Viserektor Sveinung Eikeland ved UiT er en av drivkreftene for å utvikle et senter for tradisjonsbåtbygging, i samarbeid med aktører internt på
   universitetet og på nasjonalt og internasjonalt nivå.

-  Dette er et viktig signal fra stortingshold og et spor å gå videre på. Vi kan få eller bli gitt en sentral posisjon på dette feltet. Som rektor Anne
   Husebekk var inne på, det skjer også noe internt på UiT. I 2025 har det kommet opp et nytt bygg i sentrum. Det er ikke så mye vi vet konkret
   om dette enda, men det blir en forbedring av det museet vi har nå, og det gir noen nye muligheter. Den immaterielle kulturarven vil komme inn,
   og vi har et mulighetsrom for å få inn båtbyggingen i denne prosessen. Universitetsledelsen er oppmerksomme på dette og ønsker å få
   etablert et slikt studium, sa Eikeland. En viktig forutsetning er også at museet skal slås sammen med kunstfaglig fakultet. De har allerede
   studieprogram som faglig sett likner på det man kan utvikle innenfor håndverksfeltet.

-  Et grunnleggende spørsmål som har vært stilt – blir studentene bedre båtbyggere av vårt studium? Svaret er ja, de skal bli bedre båtbyggere
   enn da de begynte. Utdanningen skal skje i båtbyggeriene, men det skal tilføres noe nytt, sa han.
   
På universitetene tar endringer ganske lang tid. Likevel har de kommet et stykke på vei.

-  Jeg syns den måten dere forholder dere til dette på, er veldig spennende. Etter disse dagene her kan vi ta et steg videre. Vi må sette ned en
   gruppe som kan utvikle en studieplan. I tida framover vil vi trenge all den oppbakkingen vi kan få for å få dette til, sa viserektor Eikeland.
   
Denne konferansen var den andre i rekken av tradisjonsbåtkonferanser i samarbeid med UiT.

TREBÅT-TEGNINGER

TREBÅT-TEGNINGER
image.png
image.png

SJARKEN

image.png

JEKTER

image.png

FEMBØRINGER

Trebåter 35.jpg
image.png

FARTØYTYPER OG SKISSER

FARTØYTYPER MED SKISSER
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
image.png
REFERANSER

REFERANSER

Brøgger, A. ,
Shetelig, H. (1950)                      Vikingskipene. Deres forgjengere og etterfølgere. A. W. Brøgger, Håkon Shetelig. Dreyers Forlag. Oslo. 1950.

Christensen, A.E. et al  (1977)    Registreringen av gamle fartøyer i Norge. Generell orientering og registreringsinstruks.  Norsk Kulturråd. 1977.
                                                    Arne Emil Christensen, Fredrik Denneche, Bård Kolltveit og Atle Towsen.

Danielsen, M. (1964)                 Tanker og meninger om nordlandsbåten.  Mikal Danielsen. Håløygminne. h.4. 1964. s. 359.

Diriks, C.J. (1862)                       Om de forskjellige Slags Baade i Norge.  C.J. Diriks. Folkevennen. 1862. s. 7 - 87.

Eskerød, A.  (1956)                     Early Nordic-Arctic boats.  Artica. 1956. s. 57 - 87. Uppsala. 1956.

Falk, H. (1912)                            Altnordisches Seewesen.  Hjalmar Falk. Heidelberg. 1912. s. 51 - 54.

Foldvik, B. (2018)                        Innovasjon i tradisjon.  Artikkel fra tidsskriftet Kysten nr. 5 2018. Bente Foldvik

Færøyvik, B. (1934)                     Halsnøybåten.  Bernt Færøyvik. Norrøna Bragarskrå. 1934. nr. 8 - 10.

Færøyvik, B. (1937)                    Farkostar i Norderlandi fyrr Vikingertidi. Avsnitt om Halsnøybåten og Valderøybåten. 
                                                    
Bernt Færøyvik. Bergen Sjøfartsmuseums årshefte. 1937.

Gjessing, G. (1935)                     Båtfunnene fra Bårset og Øksnes.Guttorm Gjessing. Tromsø Museums årshefte 1935..

Gjessing, G. (1943)                     Fangstfolk. Et streiftog gjennom nord-norsk førhistorie. s. 87.  Guttorm Gjessing. Oslo. 1943.

Hagen, A. (1962)                         Vårt folks historie. b.1. SAnders hagen, Charles Joys. Oslo. 1962. 

Helland, A. (1907)                      Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Amund Helland. Krs. 1907. I. del s. 279.

Helseth, O. (1938)                      Jektefarten i Salten etter 1814. Olav Helsteh. Norsk Sjøfartsmuseum. Oslo 1938.

Heltzen, I.A. (1834)                    Ranens beskrivelse. Uttrykt i manuskript i Universitetsbiblioteket. Iver Aucher Heltzen.Bergen. 1834.

Hornell, J.  (1946)                       Water transport. Origins and early evolution. s. 181. ff.  James Hornell. Cambridge 18946.

Humbla, P., Post, L. (1937)         Galtabacksbåten och tidigt båtbyggeri i Norden. Philibert Humbla, Lennart von Post. Gøteborg. 1937 

Johannessen, F. (1940)              Båtene fra Gokstadfunnet. Viking. 1940.

Koht, H. (1959)                           Nordlendingene går i land - over frå båt til bil. Halvdan Koht. Håløygminne. H.4. 1959t. s. 331.

Munch, J.S. (1964)                     Båten i forhistorisk tid i Nord-Norge.  Håløygminne.b.4. s 136. Harstad. 1964.

Norske Lensregnskapsbøker 1548 - 1567. Skatten av Bergenhus len, 1563. Oslo 1938,

Pedersen, M. (2013)                   Trebåter langs kysten vår.  Monrad Pedersen. Tekster av Jan Dagfinn Monsen.   ExLibris Media 2013.

Rosenberg, C. (1937)                 Hjortspringfunnet. C. Rosenberg. København. 1937. 

Shetelig, H.
Johannesen, F. (1929)                Kvalsundfundet og andre norske myrfund av fartøyer.. Håkon Shetelig, Fr. Johannesen. Bergen Museums skrifter. Bergen 1929.

Strøm, H. (1762)                         Physisk og oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Sundmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. !/II part. Hans Strøm. Sorøe 1762/66.

Sundt, E. (1863)                         Paa havet. Beretning om forlis i Tromsø Stift. 1863. Eilert Sundt. Folkevennen 1864/1865. s.618.

Sundt, E. (1865)                         Det Norske Arbeid - Nordlandsbaaden. Eilert Sundt. Folkevennen 1865. s.295.

Thowsen, A. (1966)                     En studie i nord-norsk trebåtbygning.  Sjøfartshistorisk årbok. 1966. Atle Thowsen. 

Ytreberg, N.A. (1941)                 Nordlandske Handelssteder. s.63. Nils A. Ytreberg. Trondheim. 1941.

bottom of page