The full World Championship match results:
Get rythm (Joaquin Phoenix / Johnny Cash)
Hey get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Get a rock and roll feelin' in your bones
Get taps on your toes and get gone
Get rhythm when you get the blues
A little shoeshine boy he never gets lowdown
But he's got the dirtiest job in town
Bendin' low at the people's feet
On a windy corner of a dirty street
Well I asked him while he shined my shoes
How'd he keep from gettin' the blues
He grinned as he raised his little head
He popped his shoeshine rag and then he said
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Yes a jumpy rhythm makes you feel so fine
It'll shake all your troubles from your worried mind
Get rhythm when you get the blues
Get rhythm when you get the blues
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
Get a rock and roll feelin' in your bones
Get taps on your toes and get gone
Get rhythm when you get the blues
Well I sat and listened to the sunshine boy
I thought I was gonna jump with joy
He slapped on the shoe polish left and right
He took his shoeshine rag and he held it tight
He stopped once to wipe the sweat away
I said you mighty little boy to be a workin' that way
He said I like it with a big wide grin
Kept on a poppin' and he'd say it again
Get rhythm when you get the blues
C'mon get rhythm when you get the blues
It only cost a dime just a nickel a shoe
It does a million dollars worth of good for you
Get rhythm when you get the blues
For the good times (Kris Kristofferson)
Don't look so sad. I know it's over
But life goes on and this world keeps on turning
Let's just be glad we had this time to spend together
There is no need to watch the bridges that we're burning
Lay your head upon my pillow
Hold your warm and tender body close to mine
Hear the whisper of the raindrops
Blow softly against my window
Make believe you love me one more time
For the good times
I'll get along; you'll find another,
And I'll be here if you should find you ever need me.
Don't say a word about tomorrow or forever,
There'll be time enough for sadness when you leave me.
Lay your head upon my pillow
Hold your warm and tender body Close to mine
Hear the whisper of the raindrops
Blow softly against my window
Make believe you love me
One more time
For the good times
STABELVOLLEN MEDIA
Copyright of all music videoes, guest photoes and artworks solely belongs to the artists. Copyright of all other resources : Stabelvollen Media.
NORDNORSKE KYSTKULTURMINNER
VARDE, NAUST, STØ OG FORTØYNINGSPLASS
VARDER
Iføge Heimskringla og Fagrskinna innførte Håkon den gode Leidangen, en sjømilitær forsvarsordning. (Bjørkvik, 1965, s. 434, Steinnes, 1929, s.65). I Håkon den godes saga kap. 20 sier Snorre at Håkon den gode delte hele landet langs kysten inn i skipsreider så langt inn i landet som laksen går. Fylkene ble dermed inndelt i skipsreider. For hvert fylke ble det bestemt hvor mange og hvor store skip som skulle sendes ut ved full mobiliering. Med dette pålegget fulgte også at en skulle bygge veter (varder) på høye fjell så nær at en kunne se fra det ene til det andre.
En vete,vedvarde eller ildvarde (norrønt viti, «tegn, merke, varde») er et signal- eller varselbål som inngår i et varslingssystem basert på lyssignaler. Vardene ble oppbygd som en forberedt bålplass for å varsle ufred over et større område. Når krig truet, ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent, slik at meldinger om at alle våpenføre menn skulle samles for å verge landet, kunne sendes over store avstander. I følge Snorre var det Håkon den gode som på 950-tallet innførte veter som varslingssystem i Norge. Vetene ble tent når fienden nærmet seg for å mobilisere leidangen som var datidens forsvarsorganisasjon. Landet var inndelt i skipreider som skulle stille skip, mannskap og proviant til Kongens rådighet for et bestemt tidsrom. Alle angrep på landet kom på den tiden fra sjøsiden.
BÅTNAUST
Nord-Norske Leidangsskipsnauster
Et naustanlegg består av tre elementer:
- Naust(-tuft)
- Båtopptrekk
- Båt-stø
Ei naust-tuft består av veggvoller eller stein-murer i form av form som et rektangel med en gavlvegg som er åpen mot sjøen. Beliggenhet som regel ved strandkanten.
Et båtopptrekk er et ryddet område fra nauståpningen til båtstøa, bestående av enten steinheller, trelunner eller sand og jord. Funksjon. glideflate for trekk av båten.
Ei båtstø er et rektangulært, ryddet område som ligger i overgangen mellom land og vann.
Et gårdsnaust er en bygning ved strandkanten, som regel bygget av stein, tre eller i noen tilfeller (smaiske naust) jord. Funksjon: Oppbevaring av båter og redskaper for båt og fiske.
BÅTSTØ
- Båtstøa er en "vei-rydding " opp fra sjøen, en del av en strand som er ryddet for store stein og jevnet ut slik at den er slett og fin til å dra
båter på. På tvers i støa ligger enkelte steder trestammer, "lunner", som båten kan gli på når den skal dras på land.
For å gjøre lunnene glatte brukte man ofte "grakse", dvs. olje fra leverrester av fisk.
- På den ene eller begge sidene av støa er det oftest en vorr, stein lagt til rette slik at de er noenlunde lette å gå på, men ikke så forseggjort og
oppbygd som en kai. Noen ganger ble vorrene brukt til å sette fast lunnene, ved at de er lagt over endene på dem.
- Støa kan ligge alene, eller lede opp til et naust. Ofte ligger mange støer ved siden av hverandre i strender som egner seg spesielt godt for å
landsette og sjøsette båter.
På enkelte vanskelige steder kunne støa gjøre en sving på seg, slik at den øvre delen av støa er mer parallell med sjøkanten enn den nedre
delen. Slike støer kaltes krokstø.
- Stø er i bruk langs hele norskekysten
For de 20 - 30 baater, som driver fiske fra Nikkeby og den sydligste delen av Løksund er det av betydning at ha et tilflugtsted påå østsiden av Løkøy. Da der blev tale om oparbeidelse av en stø her, holdt fiskerne først paa at denne burde ligge i Kveitvik, ca. en halv mil nordenfor Ramberg, men blev til slut staaende ved Ramberg som det heldigste sted. Stranden er her dannet av nogenlunde jevnt fjeld med enklete sten- og grusfyldte sænkninger. Efter driftsingeniør A. Dorphs plan (overslag kr 1 500,00) blev der oparbeidet en 7 m bred stø med oprenskning ned til -1 m, og ovenfor støen blev der ryddet en bred opsætplads.
Grundeiererklæring er utstedt 9de december 1898 og tinglæst 1ste mai 1901. (Leegaard, 1914, s. 506)
Stats-støene i Troms og Finnmark
På Ramberg (Ramnberg ?) på østsiden av Laukøya i Skjervøy kommune i Troms ligger det ei båtstø som ble bygget i 1901 med midler fra Staten. (Leegård, 1914, s.506)
Støa utgjøres av to steinrekker som går ut i sjøen , og aom båten dras inn på land mellom. I den delen av støa som er åpen ved fjære sjø, ligger det tverrgående, runde stokker, "lunner", til å dra båten på land på.
I 1880-årene og særlig i 1890-årene bevilget den norske staten penger til bygging av ei rekke støer og havner i Troms og i Finnmark, blant annet på Arnøy og Laukøy i nåværende Skjervøy kommune. I dagligtale ble derfor disse støene derfor kalt "stats-støer". Dette var første gangen den norske staten bevilget midler til fiskeriformål.
Støene var beregnet på Nordlandsbåter med seil, opp til størrelse av Fembøringer.
Det fantes ikke mange naturlige gode havner der disse båten kunne ankre opp og ligge trygt for været, og siden de var relativt lette å bære, ble det naturlig å sette dem på land etter bruk. Det ble derfor behov nettopp for slike båtstøer helst i nær avstand til fiskefeltene.
I 1860- og 1870-årene var det et uvanlig godt sildefiske i Troms da storsilda gikk inn mot kysten (Solhaug, 1976, s. 389) Sildeårene ble fulgt av gode år for skrei, og dette satte fart i den statlige havneplanlegginga. I 1871 la havnedirektøren fram en plan for utbygging av havnene til nesten to millioner spesidaler - et enormt beløp den gangen (Evensberget, 1979). Av dette var 830 000 spesidaler satt av til Troms og Finnmark (datidens Tromsø amt.).
Båtstøa på Ramberg ble ikke bare brukt av de som bodde på Ramberg, men fungerte som tilfluktssted for båter som drev fiske fra Nikkeby og sørsiden av Lauksundet. Fiskerne ønsket i utgangspunktet at støa skulle ligge i Kveitvika, ca. 5 km nord for Ramnberg. Til slutt ble likevel Ramnberg valgt som plassering. Støa var 7 m bred, og opprensket 1 m ned i bakken. Ovenfor støa ble det ryddet en bred oppsettsplass.
I dag er støa noe ødelagt av sjøen. Den ligger godt synlig nær tufter og åkerland som ikke ble gjenoppbygget etter krigsødeleggelsene høsten 1944. Sammen forteller det forlatte gårdsområdet på Ramnberg og båtstøa mye om livet til firskerbonden på Laukøy. Beliggenheten til gode fiskefelt var viktig i valg av bosted og det samme gjaldt for båtstøa.
Da båtmotoren ble innført fra 1900-årsskiftet ble mye forandret. Nye og større båttyper som kunne bære de tunge motorenen ble tatt i bruk. Flere steder var det imidlertid bare Nordlandsbåter som kom inn i havnenen og båtstøene ytterst mot fiskefeltene, blant annet i Årviksand, Sør-Rekvik og Nord-Rekvik på nordsida av Arnøy, der havneforholdene var slik at båtene måtte trekkes på land. Fra 1905 kunne man få tek i båtmotorer som var lette nok til å monteres i Nordlandsbåter på omkring 20 fot. (Eldjarn, 1988, s. 99) Dette ble forløoeren til Sjarken. Med båtmotorer var det det ikke lenger nødvendig å ha havn og båtstø tett opptil fiskefeltene, og etterhvert gikk ytterværene og statsstøene ut av bruk. De siste som bodde på Ramnberg var Jakob og Ellen Jakobsen. Etter krigen har det ikke bodd folk der.
I mange områder i Nordland ble fisket oftest drevet i kombinasjon med gårdsdrift. Dette førte til et stort antall båtplasser langs kysten. Vanligvis hadde flere bnr. innen et gnr. båtplass på samme sted. Små lune, grunne viker som gjerne som gjerne var sør- eller sørøst-vendte ble foretrukket . Her ble det lagt opp steinsettinger eller murer med jevn avtsand, ca. 1,5 - 2,5 m brede og i en lengde av opptil ca. 5 - 6 m.
Båtstøene var vanligvis forholdsvis grunne, avhengig av havbunnens skråning, ca. 70 cm til 1 m på det dypeste.
Båtstøene ga skjermede opptrekksplasser for ilandsetting av Nordlandsbåtene i sin tid, og gav rolige havneplasser for andre småbåter. Etter at fiskeflåten ble motorisert og samlehavner ble bygget ut, ble behovet for båtstøer i utværene ikke så viktig, og de eksisterende båtstøene ble mest benyttet til å ankre opp eller sette på land småbåter.
FORTØYNINGSFESTER
Fortøyningsfester i den Nord-Norsk kystlinjen
I ei stor steinblokk i fjæra 30 m sør for Hamnelvas utløp ved Lille Singla på Arnøy i Troms står står en T-formet bolt av jern. Bolten er et fortøyningsfeste av såkalt "Friis-type". Typen har fått navn etter kommandør Friis som i 1800 ble ansatt som overlos ved havnedirektørens kontor i Bergen. (Rode, 1941, s. 216) Friis la ned mye arbeid i bedre fortøyningsforholdene for seilskuter langs kysten, blant annet utformet han denne modellen for fortøyningsfester. Fortøyningsplassen ble beskrevet slik i 1899:
"Under sydøstkysten af Arnø kan man ankre nordenfor gaarden Singlen langs landet paa 6 - 8 favne vand. Her er god holdebund." (Helland, 1899, s.326).Karakteristisk for fortøyningsfester av Friis-type er at fortøyningsringen ligger løst rundt bolten. På eldre typer gikk ringen gjennom et øye i toppen av stolpen. På den måten kan man tidsfeste fortøyningsfester til før og etter 1800.
Et annet trekk er hvordan bolten er festet i berget. De eldste typene var festet med bly, men Friis rapporterte at "Landalmuen" stjal dette blyet, så mange stolper stod ganske løse" (Rode, 1941, s. 217). Antagelig var blyet attraktivt til å lage fiskesøkker av. Friis foreslo derfor at stolpene skulle støpes fast med smeltet svovel iblandet en del fint "timeglass-sand" og dette ble gjort i ettertiden. Fra 1800-tallet gikk man over til å bruke støpte bolter.Det var nødvendig med solide ortøyningsplasser langs ehle kysten av mange grunner. Før det ble etablert fyrlykter langs leia, var det vanlig at man ankret opp for natta. De som drev handel trengte fortøyningsplasser både ved lasting, lossing og vinteropplag. Fra 1700-tallet økte behovet på grunn av de amnge Jektene som seilte i handel mellom Nord-Norge og Bergen, den såkalte "Jekte-farten" ( Bratrein, 1989, s. 496, Molaug, 1985, s. 126). Jektene var oftest eid av private redere, som etter avtale med bryggekjøpmenn i Bergen var pliktige til å frakte varer for fiskerne. Fortøyninger i havner og på høvelige ankerplassser har vært viktige for båtferdselen langs kysten fra forhistorisk tid . Fra tidligere tiders naturlige fortøyningssteder, som trær, store steiner, eller enkle oppbyggninger av stein rundt en påle av tre ("Åborder"), ble utbygginga av fortøyningsfester eterhvert organisert.
Offebtlig bestemmelser for fortøyninger fantes allerede fra 1200- og 1300-tallet (Rode, 1941, s.209). Når man etterhvert begynte å bruke jernbolter og ringer til fortøyninger, er usikkert. På slutten av 1500-tallet fok Fredrik II ansvar for å å få satt ned fortøyningsbolter på Flekkerøy, som den gang var en av de mest besøkte og internasjonale havenen i Sør-Norge. I 1632 forteller en skriftlig kilde at befalingsmannen på Bergenshus fikk ordre om "at lade istandsætte de forfaldne Ringer på Klipperne ved Bergen (Rode, 1941, s. 209). Det vil si at de daværende ringer kan ha vært om lag 100 år gamle, og at man ihvertfall har brukt jernbolter og ringer som fortøyningsfester siden slutten av middelalderen. På 1700-tallet tok staten en mere aktiv rolle i arbeider med å legge forholdene til rette for den voksende sjøfartsnæringen. Sammen med det offentlige Havnevesenet, Losvesenet, Fyrvesenet og Merkevesenet fikk man det såkalte "Ringvesenet", som hadde ansvar for de offentlige fortøyningsfestene langs norskekysten. Ringvesenet ble overtatt av Statens havnevesen i 1922. Da var det registrert i alt 12 200 offentlige fortøyninger langs norskekysten.
Fortøyningsfester i Nord-Norge
Fortøyningspalssene i Nord-Norge var lenge dårlig utbygd i forhold til i Sør-Norge. I 1837 ble det foretatt en grundig undersøkelse av forholdene i Nord-Norge der også gamle åborder og naturlige fortøyninger ble kartlagt, og det ble besluttet å utbedre fortøyningsordningene. I 1838 ble arbeidet påbegynt av 3 "minere" fra Sunnmøre (Rode, 1941, s.232)
REFERANSER
Erlandsen, R.,
Olsen, K. (, L. (1989) Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie. 5. C. Huitfeldt Forlag A.S. Oslo. 1989.
Grepstad, O, Thorheim, K.M. (2004) Fotefar mot Nord. En kulturhistorisk reise i Nord-Norge og Namdalen. Forlaget Press. Bodø. 2003
Holberg, E. (2002) Kulturminner på Arnøy og Laukøy i Nord-Troms. En vandring gjennom tid, landskap og historie.
Nord-Troms Museums Skrifter II / 2002.
Leegard, M. (1914) Havnevæsenets historie. Utarbeidet ved Havnedirektørens kontor.
Under redaktion av M. Leegaard, distrikstingeniør. s. 506. Kristiania. 1914.
Norsk Kulturråd, NAVFR,
NLVFR. (1977) Katalog over utførte registreringer av faste kulturminner i Norge. Sekr. for registrering av faste kluturminner i Norge. 1977.
Oterhals, L. (1999) Havet og havnene - om utvær og værfolk. Lagunen/P.R. Consult, Molde 1999.
Parker, M. (1974) Vern om faste kulturminner. Lovgivning og forvaltning. En orientering for planleggere og kommunale organer.
Miljøverndepartementet. Oslo. 1974.
Riksantikvaren. () Riksantikvaren. Kulturminnebilder.Foto fri bruk.
Rode, C.F. (1941) Norges Fyrvesen. Fyr-, Merke- og Ringvesenet gjennom 250 år. Steenske Forlag. Oslo. 1941.
Rolfsen, P. (1974) Båtnaust på Jærkysten. NStavanger Museums Skrifter 8. Stavanger. 1974.
Solbu, I. (1975) Kulturminner i midtre Vest-Agder. NLVF-prosjekt 17013.01. 1975.
Solhaug, O. (2001) Bleik - en landsby ved havet. Bleik Vel. Åse. 2001.
WikiPedia (2023) Båtstø. Artikkel WikiPedia. 2023
Wilse, A.B. () Nasjonalbiblioteket. Nettbiblioteket. Bilder av Anders Beer Wilse.