FISKEVÆR OG HANDELSSTEDER | Stabelvollen media

NORDNORSKE FISKEVÆR OG HANDELSSTEDER

KYSTKULTUR SOM DEN EGENTLIGE NORSKE IDENTITET

Kystkultur og identitet

I en tid da kravene til raske endringer og til omstillings- og endringsevne i samfunnet har blitt altoverskyggende og nesten ubønnhørlige, kan det av og til være nyttig å sette ned foten, ta et blikk over skuldren og reflektere litt over det kulturelle grunnlaget for det Nord-Norske samfunnet og over de kulturelle konsekvensene av dette endringsjaget.

Taper vi noe av det mest verdifulle av vår identitet som Nordlendinger på vegen?
Våre dagers Nord-Norge bygger på flere tusen år gamle rike tradisjoner og erfaringer, som lett går tapt i endrings-jaget som driver samfunnet i vår tid.

Veldig lenge var kystkulturen og dermed landsdelens historie et nokså udyrket felt. Vi kunne såvidt skimte de store drag, men savnet ofte detaljene i utviklingen og rikdommen i livsbildet.

Etter hvert har det imidlertid åpnet seg en gryende erkjennelse av at den 'egentlige' norske kulturen faktisk i overveiende grad er en kystkultur, som startet sin utvikling etter innvandringen til våre kyststrøk etter den siste istiden, og at mye av innlandskulturen kom betydelig senere og i stor grad er en lånt kultur etter påvirkning fra andre land i Europa og ellers i verden. I et slikt perspektiuv er kystkulturen verdt en helt annen og kanskje mer dominerende plass i en moderne nork kulturhistorisk beskrivelse. Vi finner spor av dette i Norsk Maritimt Museum og i Vikingeskips museet i Oslo, mens Nasjonalmuseet i altoverveiende grad speiler innlandskulturen, dvs. lån-kulturen, i landet vårt. Fra tid til annen har dette ført til røster som har hevdet at Kystkulturen bør ha en bredere og mere dominerende plass enn rosemaling, felespill og de andre kulturelle lån-uttrykkene vi finne i dalene og i innlandet vårt. Noen har sågar ment at det er en nasjonal skam at kystkulturem ikke har en mere dominerende plass i det som ofte defineres som den nasjonale Norske identiteten. Kystkulturen kom først i landet vårt og alle andre kulturelle uttrykk som kan defineres som spesielt norske stammer fra den.
Det kom etter hvert arkeologiske verker, bygdebøker og kystby-historie, og noen oversiktsverker som gradvis har gitt oss et nytt og rikere bilde av kystkulturen, især av det gamle Nordland, de nåværende Nordland og Troms fylker. Her kan Alf Kiils "Nordlandshandelen i det 17. århundre" og de, Axel Coldevins "Næringsliv og priser i Nordland 1700 - 1880" blant annet nevnes. Disse to verkene kasetet inne sitt tidsrom nytt lys over den økonomiske utviklingen i Nord-Norge.

I Nordlands-handelens historie inntar de gamle handelsstedene en framtredende plass, både som sentra for omsetningen og som hjemsteder for et egenartet arbeid- og kulturliv. Ingen som har opplevd disse gamle stedene kan ha unngått å merke hvordan tradisjonen er sterkere og miljøet rikere her enn ellers i bygdene nordpå. I landsdelens kulturarv er handelsstedene noe av det mest ekte og og verdifulle vi har
Når disse kulturelle kraftsentene skal skildres kan selvsagt de to nevnte verkene av Kiil og Coldevin benyttes. I tillegg er det i vår tid kommet en rekke bøker som tar for seg dette viktige emnet. På handelsstedene møter vi en rekkekjente navn og slekter, og et egenartet og mangfoldig liv som har vært med å prege landsedelens historie og utvikling.

Handelsstedene var Nord-Norges forbindelse med verden
Artikkel i ABC Nyheter av Elisabeth Bergskaug

– De hadde fullstendig kontroll over lokalsamfunnet. Alt skjedde på
handelsstedet, forteller historiker.

Kommer du fra et sted sør for Trondheim og er lite historie-
interessert, kan det hende du aldri har hørt om et handelssted før.
Det hadde ikke undertegnede før jeg reiste til Ørnes i Meløy
kommune i Nordland heller.

Handelssteder er et nordnorsk fenomen som hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Da fantes det mellom 200-300 av dem mellom Brønnøysund i sør til Vardø i nord.

Konservator Helge Seim ved Ørnes handelssenter, en del av Nordlands museum, forteller at det var ønske om mer organisert handel på 1800-tallet.
– Konge og stat hadde interesse av å få skatteinntjening, og prøvde
å sørge for at alle handel ble gjort i byene slik at det ble lettere å
beskatte. Problemet var at det ikke fantes noen byer i Nord-Norge,
men nordlendinger hadde likevel behov for å handle. Derfor dukket
disse handelsstedene opp, forteller Seim til ABC Nyheter.
.Myndighetene ønsket også å få kontroll på de omreisende
handelsmenn, skreppakarene, som ikke nødvendigvis solgte
livsnødvendige produkter. Disse var i tillegg vanskelige å beskatte.
– I tillegg gjorde de det enklere å knytte lofotfiske til bryggene i
Bergen, og gjennom dem, det internasjonale marked.
Lokalsamfunnets «far»Handelsstedene ble drevet av såkalte
gjestgivere. De var privilegerte handelsmenn, som hadde fått
tillatelse fra Kongen til å drive handel. Disse «nessekongene» satt
på stor kapital og kan trygt sies og ha vært den nord-norske
adelen.
– De hadde fullstendig kontroll over lokalsamfunnet. Alt skjedde på
handelsstedet, ikke bare handel. Det var poståpneri, der posten ble
åpnet. Det var de som kjøpte fisken fra fiskerne, solgte varer til
befolkningen, lånte ut penger til de som trengte det. Det var korn-
lalgre, fjøs og tjenestefolk. Kanskje hadde stedene smie og bakeri.
Flere drivere av handelssteder fikk etter hvert kontroll over mye
landområder. Dels via oppkjøp, dels fordi folk ikke klarte å tilbake-
betale lånene sine. Seim understreker imidlertid at det ikke var
snakk om godseiere som ønsket å utnytte og undertrykke.
– Driverne ble gjerne kalt for «far». Med det følger både tukt og
kjærlighet. De passet på befolkningen sin, for uten befolkning ville
ikke handelsstedene kunne eksistere. Uten handelsstedene kunne
heller ikke befolkningen eksistere, så det var et gjensidig
avhengighetsforhold.Lå der jektene passerte. Plasseringen av
handelsstedene var ikke tilfeldig.
– Da de seilte sørover og nordover var det viktig å seile så nærme
land som mulig, for det var der jektene kunne gå.En jekt er en bred,
liten seilskute som ble brukt til å frakte fisk fra nord til sør. For å
unngå de mektige kreftene fra hav, vær og vind i størst mulig grad,
gikk de langs land og forbi de mange handelsstedene i Nord-
Norge.Etter at mer moderne teknologi ble tatt i bruk i skipsbygging
utover 1900-tallet, var det ikke lenger nødvendig for skipene å gå
så nært land. Det er noe av grunnen til at steder som engang var
sentrale i Nord-Norge ikke er det lenger, som for eksempel Kjerring-
øy, hvor et av de største og mektigste handelsstedene lå.
– Mens handelssteder flest skyldte penger til havna i Bergen, var det
havna i Bergen som skyldte penger til Kjerringøy, forteller Seim.
Blant de mange hundre handelsstedene i Nord-Norge var det på
Ørnes langt ifra det største eller det mektigste, men Seim mener
det er representativt for hvordan mange handelssteder var.
– Ørnes handelssted var litt smått. Ikke så veldig digert. Det passet
på sin øyeblikkelig nærhet, sin sfære.Kun tre av de opprinnelige

12-14 bygningene står igjen på stedet. I våningshuset har museet
satt opp en utstilling som gir et innblikk i hvordan handelsstedet
fungerte, og som viser utviklingen i lokalsamfunnet gjennom 1800-
og 1900-tallet.Blant annet kan besøkende bli kjent med familien
som drev stedet, før det omsider ble lagt ned med den syvende
driveren.
– Ikke rart hun var streng og tristHandelsstedet ble startet av Elling
Pedersen i 1794, og lagt ned på slutten rundt 1960, etter at den
syvende driveren Sigurd Bernhoft døde. Da lignet det mer på et
gods enn et handelssted.
– Handelsstedene mistet privilegiene sine, ett etter ett. De mistet
monopolet både til å låne ut penger og til å drive handel. Når andre
aktører kom inn, ble handelsstedene lite konkurransedyktige.
Tingene som dannet bakgrunnen for makten, smuldret opp.
Likevel klarte de å omstille seg her i Ørnes ved å gå bort fra
handelen og satse på skipsfart. Det var det som gjorde at Sigurd
klarte å holde stedet i gang, forteller Seim.Fredrikke Dass og
Johan Nikolai Myhre Bernhoft var de sjette driverne av Ørnes
handelssted, og led tragiske tap. Samme året som sønnen Sigurd
ble født, døde tre av hans eldre søsken.
– Det er ikke rart at hun ser litt streng og trist ut på bildet, sier Seim,
mens han holder fram et fotografi av Fredrikke Dass, som mistet
tre av sine fem barn i løpet av kort tid.Sigurd Bernhoft og kona
Elise Klementine fikk ingen barn, og handelsstedet ble avviklet
med dem.
– De sier Sigurd ble skjemt bort av foreldrene sine, men det er vel
forståelig gitt hva som skjedde med søsknene hans.Sto i fare for å
forfalle heltDet var slett ikke gitt at de gjenværende bygningene på
Ørnes handelssted skulle bli stående lenge nok til å bli et museum.
Etter at Sigurd døde flyttet Elise Klementines nevø nordover. Han
flyttet inn i huset og stiftet etter hvert familie. Huset ble brukt som
bolighus av denne familien frem til de flyttet ut i 1976. Området ble
da omregulert, og Ørnes handelsted gikk over i kommunens eie.
– Det er noe som heter at folk trenger hus, men hus trenger også
folk. Dette viste seg å være aktuelt for Ørnes handelssted. Etter at
Finne-familien flyttet ut, begynte bygningene å forfalle. Det ble etter
hvert et øyesår i det ellers så moderne Ørnes. Det var faktisk
tilfeller der folk prøvde å skyte på det med nyttårsraketter i håp om
at flammen skulle rydde det unna. Det var ganske trasige greier,
sier Seim.På 80-tallet ble det gjennomført mindre restaurering,
men i alt for beskjeden målestokk. Først mellom 2006-2008 blir det
satt i gang med ordentlig restaurering, slik at handelsstedet kunne
bli det fullverdige museet som det er idag.

Handelssteder
Artikkel av Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com i Store norske leksikon

Handelssted er en tidligere betegnelse på et sted med handelsprivilegier. Handelssteder omfattet også overnattingssteder og fiskemottak.

Også kjent som kremmerleie, privilegiested

Langs leden var det fra gammelt gjestgiversteder der de reisende kunne søke inn for natten eller for dårlig vær. Ifølge en gammel forordning skulle de ligge én mil, definert som 36 000 fot, fra hverandre. Såkalte milekors ble sett opp langs leden som offisielle avstandsmarkeringer.

Handelsstedene langs kysten hadde røtter tilbake til 1400-tallet, da utenlandske fiskeoppkjøpere begynte å opptre langs kysten. På disse stedene kunne man få omsatt den fangsten man ikke trengte selv, få kjøpt nødvendighetsartikler, øl og brennevin og få overnatting og landligge når det var behov. Disse handels- og privilegiestedene ble ryggraden i bosettingen og ferdselen langs kysten og inn i fjordene.

Basert på enerett

Handelsstedene var ofte lokalisert nær fiskefeltene, og basert på enerett fra kjøpstedene og byene. Kjøpmenn i byene fikk opprette «kremmerleier paa landet», på steder som lå så langt borte fra byene at de hadde vanskeligheter med å skaffe seg egne varer. Bare borgere (innehavere av borgerbrev) fikk lov å eie slike steder. Dette førte til at kremmerleiene i stor utstrekning fikk preg av byarkitektur. For å drive lovlig måtte alle handelsmenn, håndverkere og skippere ha borgerskap (løse borgerbrev) i den kjøpstad distriktet var underlagt, selv om de bodde et annet sted. Handelsborgene kunne inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer. Denne rettigheten ble kalt handelsfrihet.

Fisken var en meget etterspurt vare som det var stor konkurranse om. Kjøpmennene i byene kunne ikke hevde seg i denne konkurransen og benyttet faste oppkjøpere som tok permanent opphold på de mest fiskerike stedene, nær fiskeriene. Oppkjøpernes, eller utliggernes, oppgave var å komme de utenlandske oppkjøperne i forkjøpet, forhandle med fiskerne og slutte avtaler om levering i sesongen eller av det kvantum som ble fisket i løpet av året. På den måten sikret byenes handelshus mest mulig av fiskeomsetningen.

Tuskhandel

Etter hvert begynte utliggerne å drive handel på egen hånd, såkalt tuskhandel. De ble de første handelsmenn utenfor byene, landhandlere. Handelshusene klaget til kongen over utviklingen som ødela deres handelsnæring. Ved å få kongelig privilegium kunne de hindre utenlandske oppkjøpere og egne utliggere å gå dem i næringen. Utliggerne kunne derfor fortsette som utliggere, men ikke som kjøpmenn i Trondheim og Bergen.

På den annen side klarte mange av utliggerne å kjøpe eller bygge hus i en av de to byene og dermed oppnå borgerskap – det samme som handelsbrev og kjøpmannsrett – og dermed overta, opprette eller bygge kremmerleier.

Det var selve lokaliseringen og nettverket som var det viktige for denne virksomheten, og det fantes handelssteder langs både den ytre og den indre led. Disse stedene lå i en dags ro- og seilingsavstand fra hverandre og gjorde det mulig for ferdafolk og fiskere å drive sin virksomhet langs kysten. Disse stedene kunne under de store fiskeriene, særskilt sildefisket, bli befolket av flere hundre personer av lokale fiskere og fra fjordene innenfor. På Flåvær i Herøy på Sunnmøre kunne det, når sildefiskeriene var på det høyeste, og havnen var full av fiskefartøy, være samlet opp til 1500 mennesker.

På Vestlandet var kombinasjonen av gjestgiveri og handelssted vanlig, selv om de to kategoriene i teori og praksis hørte til to forskjellige sektorer i det øvrige samfunnet. Her kunne man få kjøpt øl, brennevin og ellers det man trengte.

I 1857 kom lover som opphevet lade- og kjøpstedenes monopol. Virksomheten på kremmerleiene fortsatte som før, men etter hvert som fiskeriene langs kysten ble redusert og transporten i økende grad kom til å gå over land i takt med byggingen av veier langs kysten, ble også virksomheten ved disse handelsstedene overflødig.

I dag er en del av privilegiestedene borte ved at bygningene er revet, forfalt, eller er absorbert av utbyggingen på sentrale steder hvor det er kommet til ferge, bro- og veiforbindelser.

Kilder / Referanser
https://snl.no/handelssted

Historisk bakgrunn

HISTORISK BAKGRUNN

"Knapene" var væpnede huskarer i større menns tjeneste, som ofte hadde lederposisjonene i bondesamfunnet, f.eks. som lensmenn. De fleste av erkebiskopens setesveiner, fra mørekysten og nordover, ble regnet som knaper.

Nordlandshandelen med Bergen og Trondheim

Nordlandshandelen var helt siden middelalderen knyttet til de gamle kjøpsstedene Bergen og Trondheim. Utover i nyere tid tok denne handelen etter hvert faste former, stort sett slik at Nordlendingene selv for til Bergen med Jektene sine, mens trønderne dro nordover og handlet direkte med folk i Nordlandsbygdene. På samme tid fantes det i Nordland en rekke små handelssentra som tildels bygde på gamle tradisjoner fra middelalderen, dels oppstod i samband med de nye handelsforholdene. Det store bildet av Nordlandshandelen i det 17. og 18. århundret er derfor nokså broket, og det kan være viktig å beskrive de forskjellige handelsformene og de mangfoldige skipperleier og handelsplasser som danner grunnlaget for de senere større handelssentrene nordpå. Forholdet til Bergen ble på mange måter avgjørende i det gamle handelslivet i Nordland. En gang i middelalderen hadde nok kongene prøvd å gjøre det gamle kjøpsstevnet i Vågan til fast handelsmarked for Nordlandene, og bergenserne hadde slv dratt nordover dit med skutene sine for å kjøpe fisk. Det er dem som mener at Svartedauen omkring 1350 brakte en forandring i denne handelen. Bergens-borgerne klatrte ikke lenger å sende skuter nok nordover til å hente all fisken, like lite som de klarte å opprettholde forbindelsen med Grønland. Nordlendingen hadde da ingen annen utvei enn å bygge Jekter selv og føre varene sine sørover til Bergen på egen kjøl. Slik oppstod den Nordlandske Jektefarten. Senere tok borgerne i Bergen igjen til med å fare nordover på fiskekjøp, og enda på slutten av 1500-tallet dro Bergensskippere til fiskeværene, slik det fortelles i bl.a. Erik Hansen Schønnebøls beskrivelse over Lofoten og Vesterålen. Han forteller at i fiskeværet Langnes ligger ganke mange både bergensborgere og trondhjermsborgere om sommeren, og alt det godset de fører nordover, går villig unna i bytte med fisk.
Men også andre enn disse norske borgerne hadde søkt de fiskerike Lofot- og Vesteråls-værene. Ennå da Schønnebøl skrev sin beretning i 1591, kunne gamle folk fortelle ham om den merkelige handelen som engelskmennene hadde drevet her i gamle dager. Det finnes ennå merker etter denne handelen i et par kirker i Nord-Norge. Ellers er den nordnorske kirkekunsten i senmiddelalderen mest av hanseatisk opphav, noe som samsvarer med den dominerende plassen Bergen kom til å innta i forholdet til Nord-Norge.

Bergens-monopol og Nordnorsk gjeldsdannelse

På forskjellig vis hadde allerede hanseatene forsøkt å sikre seg eneretten til handelen nordpå - ved siden av Trondheim - og denne politikken ble fortsatt av de norske kjøpmennene som etterhvert overtok handelen på "Bryggen" i Bergen. Ved en komngelig recess, utstedt i Odense 25. juli 1560, ble det slått fast at alle varer nordfra måtte passere Bergen før de ble sendt videre sørover. Nordlendingene ble avskåret fra direkte eksport til utlandet ved skjerpende vedtak som kom to år senere. Snart kom også en ny forordning som bandt nordlendingene enda sterkere til Bergen. Denne forordningen av 1572 bestemte nok først og fremst at de bergensborgerne som drev handel på Nordland og Finnmark, ikke skulle ha lov til å handle med en annens skyldmann. Men i praksis ble den etter hvert tillempet på nordlendingene selv, slik at hver enkelt av dem måtte holde seg til den kjøpmannen han en gang var kommet i gjeld til. Bare de få som stod seg så godt at de var gjeldfrie eller når som helst kunne gjøre opp sin gjeld, hadde lov til å handle med hvem de ville. Dette betydde igjen i praksis at de fikk bedre kjøp enn de gjeldsbundne sambygdingene. På denne måten kunne også lettere en del av dem slå seg opp til lokale handelsmenn, som selv hadde skyldmenn og skaffet disse utredning av alle slag.
Denne eneretten til handelen med nordlendingene og finnmarkingene klarte Bergen og Trondheim å hevde lagt oppover gjennom årene. Både
under Christian IV i 1591 og under Fredrik II i 1648 ble det slått fast at hverken utlendinger eller innenlandske kjøpmenn fra andre byer, som København, Flensburg o.l. måtte prøve å krenke forbudet mot beseiling av Nordlandene helt opp til Vardøhus. Senere mistet riktignokm de norske byene sin handel på Finnmark, mens de i Nordlandene (Nordland og Troms fylke) lenge beholdt sin gamle priviligerte stilling.
Av de to byene var det igjen Bergen som kom til å bli hovedmarkedet for de nordlandske produktene. Der var man framfor alt sikker på avsetning av varene, og til gjengjeld kunne bergenserne i alminnelighet skaffe det nordlendingene trengte av fødevarer, fiskeredskap og luksusvarer. Alle disse varene førtes til og fra Bergen dels på Jekter som tilhørte bergensborgerne selv, dels på andre kremmerjekter nordfra, og storparten på "bygdefarsjektene" utover i 16 - 1700-årene. Selv trondhjemsborgerne førte delvis fiskevarene sine til Bergen for å finne sikker avsetning.
De bergenske kjøpmennene hadde sine utstrakte handelsforbindelser med utlandet, og som regel mere kapital i ryggen, og kunne derfor ta imot store leveranser av nordlandsvarer og borge ut alle slags nødvendighetsvarer til nordlendingene. Kreditten kom i det hele til mat og børnskap om han skulle kunne drive sin næring, den både han selv og kjøpmannen bygde sin velferd på. Slo fisket feil, fikk kjøpmannen ta risikoen og ruste fiskeren ut også for neste år, uten større vederlag. På denne måten kan mye av Nordlandsgjelden i Bergen forklares.

Uår og hungersnød i Nordlandene

I enkelte perioder fulgte uårene på sjø og land tett etter hverandre, og da røynet det hardt på Bergens-kreditten. På slutten av 1600-tallet , den tiden da Petter Dass skrev "Nordlands Trompet", var tilstanden så elendig som knapt før eller siden. En rekke uår gjorde at selv prester og andre standspersoner mistet sin kreditt i Bergen, og blandt almuen var det ren hungersnød.
Nordlandenes amtmann Heidemann gjorde da i 1697 alvorlige forsøk på å endre vilkårene i amtet, og resultatet ble to kongelige forordninger, den ene om kremmerleiene nordpå og den andre om likvidasjon av gammel gjeld. All kjøpmannsgjelde eldre enn 4 år skulle slettes ut, og likedan all gjeld eldre enn 2 år til nordlandshandlere og "knaper".Dette velmente tiltaket førte ikke fram. Derimot skremte det mange kjøpmenn og småhandlere fra å gi kreditt.

Omkring 1700 er Bergenshandelen praktisk talt slutt hos mange av bøndene nordpå. Det gjaldt især i nåværende Troms fylke. I stedet var en stor del av almuen blitt skyldmenn hos trondhjemsborgere og bergensborgere nordpå, eller hos fastboende bondehandlere eller knaper. Dette velmente tiltaket førte ikke fram. Derimot skremte det mange kjøpmenn og småhandlere fra å gi kreditt. Omkring 1700 er Bergenshandelen praktisk talt slutt hos mange av bøndene nordpå. Det gjaldt især i nåværende Troms fylke. I stedet var en stor del av almuen blitt skyldmenn hos trondhjemsborgere og bergensborgere nordpå, eller hos fastboende bondehandlere eller knaper. For almuen var dette ingen forbedring, snarere det motsatte. Men de hadde ingen annen utvei!
For framveksten av de nordnorske handelsstedene gav kriseårene omkring 1700 på denne måten nytt grunnlag. Etter århundreskiftet kom den store nordiske krig til 1720, og utover i årene som fulgte, fikk Nordlandene en langsom oppgang. Jordbruket fikk mer å si, innlandsbygdene fikk tettere bosetning, og nye fjord- og dalbygder ble ryddet. Over grensen fra Sverige og Finland kom kvenene, fordrevet av krig og hungersnød, og slo seg ned særlig i de nordlige fjordbygdene. Russiske småfartøy tok til å seile sørover Nordlandskysten helt til Helgeland, og drev ulovlig handel med folk. Samtidig fikk de lokale handelsmennene nordpå stadig mer tak i handelen, og fra omkring 1770 ble deres stilling sikret gjennom gjestgiver-privilegiene.
Alt dette brøt med de gamle tradisjobelle handelsformene. Kravene om friere handel, som var blitt reist av mange skribenter fra 1600-tallet og utover, fant nå øre på høyeste hold. Regjeringen innså at de gamle handelsprivilegiene hadde vært mer til skade enn til gagn for folket der nord, ogdet kunne påvises at kjøpsstedene, især i dårlige år ikke alltid hadde forsynt Nordlendingene som de var pliktige til. Først ble da handelen i 1879 gitt helt fri i Senja og Tromsø, som samtidig ble skilt fra sin gamle forbindelse med Nordlands amtog for en tid lagt under Finnmarkens amt. Resten av Nord-Norge fikk fri handele først i 1813, da den gamle juridiske forbindelsen med Bergen ble løst. I Senja og Tromsø opphørte Bergenshandelen med Jektene allerede omkring midten av 1800-tallet, mens den i resten av Nordland holdt seg til henimot slutten av hundreåret.
Under alt dette hadde de lokale handelssentrene vokst seg stadig sterkere. De fikk sin første oppblomstring med gjestgiverprivilegiene etter 1770, så igjen en mer vanskelig tid under krigsårene 1808 - 1814, og siden en ny storhetstid utover i det 19. århundret. Men i den store handelsutviklingen nådde de sjelden lenger enn til å stå som mellomledd i samkvemmet mellom nordlands-almuen og byene. Bare noen få firmaer drev det i eldre tid så langt som til direkte eksport av nordlandsvarer.
Men innenfor sitt område inntok de forskjellige handelsstedene en dominerende stilling, ofte slik at et større sted lå i en krets av mindre betydeligere handelssteder. For også innenfor dem var det mange avskygninger, både i økonomisk evne, i bedriftens egenart, i merkantile og personlige forbindelser, og i alt det vi kan kalle kulturelle interesser. De var også høyst forskjellige i sitt opphave, både rent handelsmessig og slektshistorisk, og av de enkelte stedenes historie.

Bergensborgerne

Ved siden av de store kjøpmennene på Bryggen i Bergen var det en rekke mindre handelsmenn som hadde borgerskap i Bergen, men som entenh i sommertiden eller hele året lå i Nordland med kjøpmannskap.Det har vært pekt på at da Hanseatene omkring 1350 - samtidig med Svartedauden - fikk overtaket i Bergen, ble det liten plass for norske handlende. De ble henvist til småhandel i byen og kremmerhandel utover landet. Men Hanseatene forsto å organisere fiskehandelen godt, prisene var stort sett gode , og det var framgang i fiskeriene nordpå, både Lofot- og Finnmark-fisket. Etter hvert fant da mange av småborgerne i Bergen det lønnsomt å slå seg på Nordlandshandel. De kjøpte eller leide seg skute til å dra til fiskeværene med, ofte flere i lag, og mange slo seg ned og ble boende der for godt.
Disse bergensborgerne hadde fra først av ikke lov til å ligge vinteren over i Nordland. Bøndene på Helgeland klaget i 1578 for herredagen i Bergen over at bergensborgerne lå i vinterleie der og utarmet landet med sin handel. Bøndene fikk nok medhold av domstolen, men i virkeligheten fortsatte trafikken som før.

Tallet på slike bergensborgere var på slutten av 1500-tallet temmelig høyt. i 1563 regnes det opp 44 skippere fra Bergen som seilte på Nordland og Finnmarken. Men tallet på borgere kan ha vært ennå større , da de som nevnt dro flere sammen på ett fartøy. Det finnes ellers få opplysninger om tallet på bergensborgere i 1600-årene, og utover på 1700-tallet er fortegnelsene svært ujevne i de forskjellige fogdregnskapene o.l. Ennå i 1611 det hele 10 bergensborgere bare i Tromsø fogderi, men mot slutten av hundreåret og utover på 1700-tallet er det som regel bare et par stykker i hele Senja og Tromsø fogderi. Vinteren 1618 - 19 hadde 8 bergensborgere ligget i vinterleie på Helgeland. Men i 1661 var det i hele Nordland bare 14 bergenske utliggerborgere. De aller fleset av disse var visstnok overvintrere nordpå.
Disse tallene viser at bergensboerne i Nordlandene gikk sterkt tilbake etter 1600.

Navnene forteller oss at de dels var av norsk eller dansk, dels av skotsk og tysk ætt. Men få av dem har satt varige spor etter seg nordpå. Noen enkelte oppgave sitt borgerskap, og deres barn ble boende som bønder i bygda. Andre beholdt borgerskapet så lenge de levde, og sønnene kunne eksempelvis fortsette som Jekte-skippere. I noen tilfeller beholdt de borgerskapet og førte slekten videre fram til gjestgivere og handelsmenn i senere ledd. Men stort sett har bergensboerne nordpå bare indirekte bidratt til oppkomsten av handelsstedene.
Når bergensborgerne på denne måten forsvant fra Nordlandene, skyldtes det at selve bryggehandelen etter hvert kom over på norske hender. Det ble større muligheter ved å være kjøpmann i Bergen enn å friste lykken som utligger nordpå. Og samtidig som de forsvant
i Nordlandene, ble småhandelen i Nordlandene mer og mer overtatt ab trondhjemsborgere, som øket i antall og etter hvert ble meget tallrike.

Trondhjemsborgerne

Som by var Trondheim eldre enn Bergen og forbindelsen mellom det gamle Nidaros og Nordland ble grunnlagt allerede i sagatiden.Det er nok å minne om det kjente stedet i Sverresagaen der kongen på vei ut Trondheimsfjorden møter en hel flåte på 40 skuter som kom fra Vågastevnet og skulle til Trondheim.
Også i denne handelen skjedde det en forandring i tiden etter den store mannedauen.

Det ble slutt på Vågastevnet, og Nordlendingene måtte alt mer dra til Trondheim, som for en stor del hadde stått bak handelen på Nordland. I reformasjonstiden og utover i 16. århundret lå handelen svært nede i Trondheim, og det var forholdsvis få Nordlendinger i byen. Fogden Schønnebøl forteller i 1591 at det lå trondhjemsborgere på fiskekjøp i Lofoten. Men denne fisken førte de ikke hjem, men dro til Bergen med nordlandsvarene og kjøpte varer der til forhandling nordpå. Også fra annet hold vet vi at trondhjemsborgerne på denne tiden nærmest var mellommenn i handelen Bergen - Nordland. Det er klart at konkurransen mellom disse to byene kunne volde uenighet, og det ble da også i denne tiden strid mellom Bergen og Trondheim om rettigheter i handelen. Etter Christian I's privilegium til Trondheim av 9. juli 1455 hadde borgerne fri og uhindret rett til å kjøpe og selge i kjøpstedene og på landet overalt i riket, altså også i Nordland. Og dette vare bekreftet av senere konger. Da byen fikk et nytt privilegium 5. april 1574, ble det slått fast at trondhjemsborgerne hadde fri rett til "å utdrage i Trøndelagen og Nordlandene og der bruke deres kjøpmannskap med alen og vekt efter gammel sedvane." Bergenserne prøvde i mellomtiden å trenge inn på trøndernes gamle enemerker i "sjølenene", men her beholdt trondhjemsborgerne eneretten til handel ved herredagsdommer i 1592 og 1602.
I Nordland derimot beholdt begge byene retten til handel side om side. Og bergensborgerne gikk fr nå av sterkt tilbake, mens trondhjemsborgerne formelig ynglet i Nordland og snart ble nærmest enerådende som utliggere nordpå. Spesielt ble de overmåte tallrike på Helgeland, som jo både lå nærmest Trondheim og hadde det mest allsidige næringslivet. Her var det ikke bare fiske, men også større gårder, bra med jord og skog, og stor Jekte- og båtbygging. Ennå omkring 1630 - 1640 var det på Helgeland bare 18 - 20 borgere, mens tallet på trondhjemsborgere i 1661 steget til 36. I 1689 var det blitt hele 80 av dem, altså en firedobling på et par menneskealdre. Noen av disse borgerleiene var gamle og hadde tildels gått over fra bergensborgere til tronhjemsborgere, men de fleste var nye.

Også lenger nord dro trondhjemsborgerne og søkte seg borgerleier på høvelige steder. Det var en alminnelig regel at de ikke skulle ligge nærmere enn en mil fra hverandre. Men der trafikken var stor, klumpet de seg likevel sammen. I 1661 ble det klaget over at trondhjemsborgerne lå så tett langs Tjeldsundetat det var 12 stykker på 2 mil. De søkte naturligvis også gjerne til fiskeværene i Lofoten og Vesterålen, helt ut til Andenes. Og i Senja fogderi var det alltid mange av dem. Ennå så sent som i 1780-årene kaltes Senja trondhjemsborgernes forjettede land!
Lengst nord, i Tromsø fogderi, var det ennå i 1611 8 - 9 stykker, men senere gikk tallet tilbake. Dette hengte nok sammen med at almuen her på grensen mot Finnmark var av finsk avstamning.

Ørnes

HANDELSSTEDET ØRNES

Handelsstedet ØRNES (66°52′22″N 13°42′27″Ø)

Den første som drev handel på Ørnes var Elling Pedersen "den eldre" av Benketok-slekten, født 1734. Hans far Peder Nielsen på Omnes var en formuende mann, og selv var han bosatt på Meløy gårdder han drev handel og Jekte-bruk. Han fikk 20. oktober 1794 bevilling som gjestgiver på Ørnes, men bodde stadig på Meløy. Han var først gift med sin slektning Karen Andrea Parelius fra Meløy, og etter hennes død ektet han i 1778 Ellen Elisabeth Klæboe fra Mandnes. Hun skal ha vært en meget virksom og dyktig kvinne. Etter at hennes mann var død i 1802, flyttet hun til Ørnes og fortsatte handelsdriften der til sin død i 1804. Ved folketellingen i 1801 nevnes et par av sønnene som styrmenn. Det var 9 barn i Elling Pedersens to ekteskap, og barna tok sine respektive mødres familienavn. En av dem var Peder E. Paralius , som ble en ansett handelsmann på Løvøya i Herøy.
I 1805 ble handelsstedet herjet av en stor ildebrann, og under den omkom Karen Jensdatter Parelius fra Meløy, en slektning av enken Karen. En yngre halvbror Hans (Ellingsen) Klæboe overtok først Ørnes etter sin mor og bodde der som skipper og handelsmann. Han var gift med Anne Lucie Jentoft fra Buksnes. I 1811 solgte han stedet til sin slektning Ole Ellingsen, sønn av Elling Pedersen "den yngre" på Meløy, og bosatte seg på Støt. Ole Ellingsen giftet seg samme år med Fredrikke Sophie Jentoft fra Buksnes. Det er sannsynlig at han har oppført en del av den gamle bebyggelsen som fremdeles står på Ørnes. Han fikke gjestgiverbevilling på stedet 3. august 1812 mot å ha en årlig beholdning på 12 - 14 tønner korn, og drev sa som skipper med Jekt. Omkring 1820 hadde han 2 Jekter. Ole Ellingsen døde i 1848, mens hans hustru overlevde ham til 1887, da hun døde på sin 97-års fødselsdag hos sin datterdatter på Ørnes.
Deres eneste datter Elen Maria Ellingsen ble gift med sitt nestsøskenbarn Anders Dass Klæboe, sønn av nevnte Hans Klæboe, som hadde eid Ørnes.
Han fortsatte handelsdriften på stedet etter sin svigerfars død i 1848. De hadde 4 barn, men eneste sønnen ble som ganske ung drept av lynet, og stedet gikk etter Anders Klæboes død i 1873 gjennom kvinneledd over til neste eier, datteren Fredrikke Dass Klæboe som ble gift med Johan Nikolai Myhre Bernhoft, sønn av proprietær Adam Berhoft på Bodøgård. Han drev handelsstedet i mange år, og Ørnes ble senere i Bernhoft-familiens eie, nå i tredje generasjon.
Ørnes fikk større betydning såsnart veiforbindelsen til lands kom til å spille en rolle. Ørnes har nå Hurtigruteanløp og er sted med stor virksomhet.
Den gamle og velbevarte bebyggelsen på Ørnes har vel fått sin form etter brannen i 1805, og er meget interessant. Husene ligger i en malerisk klynge på neset med vakker utsikt mot leia og havet. Særlig må en legge merke til "Storstulånna", den gamle hovedbygningen på stedet.

Det er et langt. laftet tømmerhus med stående panel, lavere over- enn underetasje, og enkle empire-rammer om vinduer og dører.

I dene enden er en stue som har lavt brystpanel med profilerte fyllinger, åpne takbjelker og riflede vindusgerikter. Sammen med gamle møbler og familieprotretter gir den et rikt og tadisjonspreget interiør.- I vinkel med hovedbygningen ligger et noe yngre våningshus med enkle empire-rammer om vinduene. Og ellers grupperer de forskjellige husenen seg vakkert og intimt omkring hovedbygningene. Det gamle kontoret og smia er annå bevart, men en hel del bygninger er revet, som sør-naustet, stor-naustet, krambubrygga med skjåvinne, nybrygga, nord-naustet, vedbua, stallen og en del mindre hus.

Kilder / Referanser
Ytreberg, N.A. (1941) Nordnorske Handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv og fest.
F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim. 1980. ISBN: 82-7028-460-2.

Nord-Arnøy

HANDELSSTEDET NORD-ARNØY

Handelsstedet NORD-ARNØY (67°9′33″N 14°0′1″Ø)

Fra Ørnes går leia vider nordover til vi svinger brått om det høye forberget Kunna eller Støttrota. Her står det åpne havet på, og ute i vest sprøyter det stadig over de nakne holmene som ligger her og der. Så kommer vi i ly av Fugløy, Fleina og Arnøy. Innover på fastlandet skimter vi Gildeskål gamle kirke og bygdene deromkring, som er skalden Elias Blix' heimegrend. Litt sør om kirkestedet ligger Inndyr gård, et gammelt goseiersete og handelssted. Vi seiler forbi og til Nord-Arnøy handelsstedpå nordpynten av Arnøya.
Her har troligvis fra gammelt av vært et kremmerleie, da stedet var flittig besøkt av fiskere på gjennomfart til Lofoten. Det hendte de stakk ut herfra rett over Vestfjorden, eller kom inn motsatte veien. Her var det i 1720 to trondhjemsborgere Jacob Sussemil og Jochum Sussemil, antakelig far og sønn. Jochum var i 1740 eier av 1 våg jord i Nord-Arnøy, og ennå i 17600 het det at han handler her 3 måneder om sommeren, men bor i Trondheim. I 1764 døde han, og enken Kjersten sal. Susemels brukte borgerleiet.

Samtidig hadde Arnøy et skipperleie, som i 1740 ble brukt av Johan Erichsen Blix, sønn av stiftsskriver Erich Blix på Mjønes. Han var av en formuende slekt og eide i 1760 3 våger i gården (Sør-Arnøy?). Johan Blix hadde en bygdefarsjekt som omkring 1760 var overtatt av sønnen Knud Johansen Blix. Visstnok en bror av Johan Blix var Jørgen Blix, som var skipper på Kapstø i Bodø fjerding. Omkring 1780 var Knud Blix flyttet dit og drev med en Jekt, mens Jørgen Blix hadde to og dertil fra 1790 var gjestgiver. Siden fortsatte Blix-ene i generasjoner på dette stedet.

Handelen på Nord-Arnøy ble foretatt av trondhjemsborger Dines Suisemel, sikkert sønn av Jochum. Det opplyses i 1780 at borgerleiet er på kongens grunn. Etter ham igjen ble det brukt av sønnen Jochum Susemel (d.y.) som først vra trondhjemsborger, men siden fikk gjestgiverbevilling av 13. mai 1797, mot 6 riksdaler årlig avgift. Han var i 1801 gift med Karne Joanita Hveding, og i huset bodde samtifig hans halvbror Andreas Maursund. Om hans handel er lite fortalt, og han var i hvert fall den siste av Susemel-slekten på Nord-Arnøy.
Omkring 1812 - 1813 var en Niels Jorde blitt gjestgiver her. Avgiften var bare 5 spesidaler årlig, altså lite i sammenlikning med f.eks Kjerringøy.

Niels Jorde var død i 1840, da hans enke satt på handelsstedet og utøvde gjestgiverretten. Senere gikk stedet over til Carl Olsen Dverset, født Gildeskål.
Han var handelsmann og selveier på gården, gift med Gertrud Olsen fra Ytterøy. I 1907 satte deres døtre Sofie og Gerda Olsen med handelsstedet, som nå eies av Gerda Olsen alene. Det har i våre dager mest betydning som dampskipsanløp og poststed for Arnøya.
de gamle husene på Nord-Arnøy var ganske imponerende å se til, der de lå i en rad etter hverandre utover det bratte neset. Lengst ute stod de to svære sammenbygde bryggene på stolper ut mot sjøen, lenger inne lå butikk og hovedbygning.

Våningshuset er et langt, to-etasjers tømmerhus med skifertak og har dels stående, dels liggende panel. Omkring vinduene og hoveddøren er det enkle empiriske rammer.

Hoveddøren har et overlysvindu med buet midtparti, mens toppstykket er rettlinjet. Huset har 8 vinduer i rad i hver etasje , så det virker stort og rommelig. Eldste delen av bygningen er oppført av Nils Jorde, og omkring 1840 utvidet av Carl Olsen Dverset. Fra hans tid stammer dører, brannmurer og innredning forøvrig. Storstua har brystpanel med fyllinger, som er prydet med romber og halvsirkler.
Etter at stedet hadde mistet sin betydning, er i 1932 butikken og de to sammenbygde bryggene blitt revet, mens våningshuset fremdeles står som minne om fordums storhet.

Kilder / Referanser

https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8t%C3%B8y_gamle_handelssted

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.

https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r

Knutsen, N.M. (1988) Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988

Lie, J.H./ Serck-Hanssen, F. (2008) Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger. Olympia Press. 2008

Kjerringøy

HANDELSSTEDET KJERRINGØY

KJERRINGØY handelssted (67°31′7,945″N 14°45′23,522″Ø)

Om Hundholmen - Bodø går leia videre nordover forbi Landego, som ligger som et slags vern mot Vestfjorden. Snart er vi ute i åpent farvann og her stikker hurtigruten nåtildags rett over Vestfjorden til Stamsund og Svolvær.
I gamle dager fulgte fisker- og jekteflåten leia lenger nordover, innenfor holmer og skjær til Kjerringøy. Her var en av de siste stasjonene på veien før de satte over Vestfjorden, og stedet fikk ved dette en uvanlig størrelse og betydning. Her måtte det være husly, mat og drikke for hundrer av fiskere, ja tallet kunne gå opp i tusenere når været var dårlig. Derfor ble også Kjerringøy ett av de største handelsstedene i Nordland.

Gården Kjerringøy ligger på fastlandet, men har navn etter den langstrakte øya som er skilt fra handelsstedet av et smalt sund. Her var det en naturlig havn, og derfor allerede på 1600-tallet et gammelt skipperleie. På 1700-tallet kan ikke påvises noen skipper før1750, men stedet skal ha vært en slags markedsplass, uten fast bebyggelse.. Den første handelsmannen på stedet var Johannes Staalenius Bernhoft, sønn av kaptein Christopher Bernhoft på Tingvoll i Nord-Møre. Johannes Bernhoft kom som ung mann til Salten som kontorist hos sin morbror, fogd Niels Myhre. Etter hans død i 1752 var Bernhoft i tre år konstituert gogd i Salten, til Albert Hysing overtok fogderiet.

Allerede fra 1752 skal Bernhoft ha overtatt Kjerringøy, som var krongods, og oppførte den første bebyggelsen på stedet. Her bodde han først som prokurator, jekteskipper og handelsmann, senere som gjestgiver. Han fikk bevilling på Kjerringøy 15. april 1775, men synes å ha hatt det vanskelig. Amtmannen skriver i 1780 at Johannes Bernhoft sammen med en annen handelsmann bør alldeles fritas for handelsskatt, "!eftersom disses mig vel bekjente beklagelige og gjeldsbundne omstendigheter langtfra ikke tåler å utrede samme, og heller ikke formedels deres fattigdom og ibragte store gjeld kan erholde credit på det langt fra fornødne til deres handel." Det er likevel mulig at han senere kom seg opp igjen. Han var gift med Marta /"Massi") Pedersdatter fra Lurøy, sannsynligvis datter av skipper Petter Dass. Bernhoft omtales som en taus mann med et mørkt innesluttet vesen. Han døde i 1795 i Kjerringøy, 71 år gammel. Av hans syv barn var det to som omkom på sjøen i voksen alder.
Flere år forut hadde han overlatt Kjerringøy til sin sønn Adam Hubøl Schorut Bernhoft, som fik gjestegiverbevilling her 26. februar 1791. Han var gift med Barbro Leland fra Vefsn, sannsynligvis av skipperslekt der. Det har visstnok gått dårlig med hans handel, for ved folketellingen i 1801 nevnes han ikke som handelsmann. Han døde i 1803, og stedet gikk deretter ut av denne slekten.

Samme år ble Kjerringøy overtatt av Christian Lorentzen Sverdrup, sønn av gjestgiveren på Sund i Lofoten. Han var gift med sin stemors datter av første ektesakp, Bolette Cathrine Dreyer, hvis far var sogneprest i Hadsel. Gjestgiveravgiften i hans tid var 16 riksdaler, og det viser at stedet nå for alvor begynte å bli godt besøkt. I hans tid ble den store hovedbygningen på handelsstedet oppført. Sverdrup ble i krigsårene valgt til sjef for kystvernet i Folda. Han skal også ha vært en taus mann - "det ble tyst hvor han kom", heter det. Et bilde av ham henger fremdeles i en av stuene på Kjerringøy, og viser en tilknappet herre av "slekten fra 1814". Han døde på Kjerringøy i 1829.
Datteren Anna Elisabeth Sverdrup var da gift med Jens Nicolai Ellingsen fra Saltnes, hvor hans far var gjestgiver. Han var først omkring 1820 jekteskipper på Saltnes, så fra 1824 handelsmann på Støt i Meløy, og etter svigerfarens død overtok han Kjerringøy ca 1830. Han overflyttet jektebruket hit, og drev stort som handelsmann. Ellingsen har oppført en stor del av den staselige bebyggelsen på Kjerringøy. Men så var han også meget formuende - "måskje en av Nordlands rikeste menn på den tid." Han eide bl.a. mye jordegods, ikke mindre enn 10 1/2 våg. Ellingsen var "en kjekk kar", stillferdig og vennlig av vesen.

Etter hans død ca. 1855 satt enken noen år med stedet, til hun i 1859 ble gift med Erasmus Benedicter Kjerschow Zahl fra handelsstedet Nordvika i Herøy. "Gamle Zahl", som han kaltes av ettertiden, var ikke bare en mektig og rik, men også en god mann, som ville alle vel. Som flere andre gjestgivere i den tid frasa han seg frivillig alt brennvinssalg og tålte ikke fyll blant folk, aller minst de som mest trengte hjelp. Han har også æren for å ha gjort Kjerringøy til et egete prestegjeld. Da det gjaldt, gav han staten fri jord til prestegård og avsatte 20 000 kroner til et fond for bidrag til prestens lønn. Ved Sivert Nielsens hjelp fikk han saken gjennom i tinget. Kjerringøy ble eget kall i 1886, og kirken ag handelsstedet kler hverandre godt.

Kirken på Kjerringøy ble oppført i 1883, og Zahl betalte av sin egen kasse mange av utgiftene. Han lot også utføre en kopi av Tidemanns berømte maleri i Bragernes kirke og skjenket den som altertavle til Kjerringøy.

I sin samfunnsfølelse var han storslått og rundhåndet. Han følte at rikdom forplikter, og brukte store summer til å hjelpe andre, både mens han levde og ved sine testamentbestemmelser. Men så forstod han også å skjøtte sine forretninger med dyktighet og talent.

En gang i 1860-årene sendte han eksempelvis sin dampbåt "Anna karoline" til Lofoten om vinteren og kjøpte opp all rogn som var å få. Senere på året steg rognprisene til en fabelaktig høyde, og Zahl tjente noen hundre tusen blanke daler.

Mens hans hustru levde, foretok Zahl ofte reiser, dels til utlandet, dels til slket og venner i nærheten. På de korte reisene brukte de gjerne sin egen seilbåt, som ingen ellers fikk låne. Den skal fremdeles stå i naustet på Kjerringøy. Senere levde Zahl stille og tilbaketrukken, bare med sine faste turer utover markene og ned til butikken. Hver morgen og ettermiddag spaserte han sin kilometer fram og tilbake på kaien - og da vare det rådeligst ikke å forstyrre ham. Etter Zahls død i 1900 ble handelsstedet i 1902 kjøpt av Gerhard Kristiansen, som var gift med Zahls pleiedatter Anna Elisabeth Gotaas. Hun var et barnebarns barn av gamle Christian Sverdrup i Kjerringøy. Firmaet Gerh. Kristiansens Eftf. A/S er fremdeles på stedet, som eies av Arvid Amundsen. Den dag i dag gir handelsstedet Kjerringøy et levende inntrykk av gamle dagers handelsdrift. Det store våningshuset, flankert av mindre hus, brygge og butikk, ligger dominernde i et åpent tun ut mot havna og sjøen. Hovedbygningen er et langt to-etasjes laftet tømmerhus med liggende panel mot sjøenog på gavlsidene, og stående panel på baksiden. Hovedinngangen har et rundbuet toppstykke, og vinduskarmene er smykket med festons på toppstykket. Tvers gjennom huset løper en gang til baksiden, der husets hage ligger. Den flankeres av et yngre våningshus "Havestua", som har liknende panel og utsmykning som hovedbygningen. Ellers hører det til gården en mengde hus til forskjellig bruk, bl.a. den store fjøsbygningen som er oppført av Zahl, med to innkjørsler til låven og plass for 35 kyr!. Husgruppen ved hovedbygningen omfatter også masstue, eldhus, stasjonsbygning, bakeri og vedskjul, stabbur, stall, butikk, kjeller grisehus, og ved sjøen "heimbrygga" og "nordbrygga".

Kjerringøy handelssted

Kjerringøy handelssted fikk gjestgiverbevilling i 1791, og opplevde stor framgang med skiftende eiere på 1800-tallet. I 1900 døde den siste store handelsmannen, og i nesten 60 år fungerte handelsstedet som landhandel på Kjerringøy før gården med innbo ble overtatt av Nordlandsmuseet.

Bernhoft-familien

Johannes Staalenius Bernhoft skal være den første som satte opp bygninger på Kjerringøy. Han overtok gården ca 1750, og drev jektefart, handel og gjestgiveri.

Hans sønn Adam Hubøl Schorut Bernhoft fikk gjestgiverbevilling i 1791 og drev handelsstedet fram til sin død i 1803.

Bernhoft-familien klarte aldri å bygge opp handelsstedet i særlig grad.

Sverdrup/Ellingsen-familien

Christian Lorentzen Sverdrup solgte sitt handelssted på Hundholmen og kjøpte Kjerringøy i 1803. Hit flyttet han med kone og deres tre døtre. Med ham starter en oppgangstid for Kjerringøy. Han bygde flere av husene som er på handelsstedet i dag, og drev det fram til sin død i 1829.

Sverdrups eldste datter, Anna Elisabeth Ellingsen, arvet handelsstedet, og drev det sammen med sin mann Jens Nicolai Ellingsen. Jens Nicolai Ellingsen førte opp hovedbygningen, kramboden og fløybygningen. Anna Elisabeth og Jens Nicolai fikk kun et barn, som ikke levde opp.

Anna Elisabeth overtok driften av handelsstedet alene da Jens Nicolai døde i 1849. Hun drev det alene en tiårsperiode, før hun valgte å gifte seg på nytt. Siden hun ikke hadde noen arvinger til å overta, kjente hun nok et ansvar for å sikre en verdig etterfølger. Handelsstedets egen handelsfullmektig ble et naturlig valg, og de fikk tjue år sammen som ektefolk før Anna Elisabeth døde i 1879.

Zahl

Erasmus Benedict Kjerschow Zahl kom til Kjerringøy som handelsfullmektig enda mens Jens Nicolai Ellingsen levde. Han var et stort forretningstalent, og med ham startet den store oppgangstiden for handelsstedet.

I Zahls tid blir Kjerringøy handelssted det rikeste i hele Nord-Norge. Zahl drev stort og lenge gjorde han det godt med utrustning til fiskeflåten og salg og eksport av fisk. Storbonde og reder var han også, i tillegg til alt det som ellers fulgte med et handelssted på den tid.

Mot slutten av 1800-tallet ble tidene dårligere, og Zahl tapte store summer.

Etter Zahls tid

Zahl hadde ingen etterkommere som kunne overta driften av handelsstedet. Da han døde i 1900, ble pengene fordelt til dalevende slektninger, mens handelsstedet ble lagt ut på auksjon. Arvingene brukte pengene de hadde fått til å kjøpe det aller meste av gården og løsøre som hørte til.
Gerhard Kristiansen med familie drev handelsstedet mindre skala som gård og lokalhandel helt fram til 1956.
Nordlandsmuseet overtok virksomheten i 1959, som i dag driver med omvisning og kafé.

Karl Erik Harr om Zahl

Han Zahl

Første gang jeg hørte om ham var en kveld de hadde hørt ham. Håkon Olsen gikk husimellom med malingsspann og stige. Han holdt bygningene ved like. En evighetsjobb. Og allerede da var der for lite penger ...
Men en dag oppe i røster hadde han hørt det gikk inne på loftet innenfor. "Kem så va dar? Spør du me så sei e da va han Zahl sjøll. Han bruk å regjer inne på lofte. D'e arveoppgjøre han e messfornøyd me . ."
Han Zahl.
Nede i spisestua utenfor anretningen hang et pritrett. En herremann med litt plirende øyne, målbevisst og streng. En gang en av Nordlands mektigste handelsmenn, ja kan hende den mektigste.
Han var helgelending. Kom nordover hit til Salten fra Herøy og var sønn av handelsmannen der.Omkring 1855 dukket den nye handelsbetjenten opp. Flink og rask som han var, fikk han stort ansvar. Enken etter den forrige handelsmannen, Jen Nicolai Ellingsen som nyss var død, fikk etterhånden et godt øye til den unge, kvikke Erasmus Benedicter. Og da det var gått fire år giftet de seg.
Da var Erasmus 33 år gammel og Anna Elisabeth Ellingsen var 58. Hun kunne vært hans mor. Sikkert var det snakk om en ren forretnings-allianse mellom den stø fru Ellingsen som ville stedets beste, og den fremadstrebende Zahl som virkelig kom til medel med dette giftermålet. AT det hele var til Kjerringøys beste, skal man fort se.
Det bare vokste og vokste.
Her skulle bli jordegods, rikdom, fartøyer og dampskip. Et sted i den virkelig store stil.
Det ble eget prestegjeld i hans tid og det ble filialer i Lofoten og Steigen -.

Det er han som svever over vannene på Kjerringøy Handelssted fremfor noen. Og det er han som har fått æren av å gå igjen på loftet.
"Kan så va dar, han Zahl sjøll."
En myte.
Zahl ble proprietær, en jorddrott med eiendommer over hele Nordland: Zahl lånte ut penger til folk. Med pant i eiendom. Når de så ikke kunne betale, slo han til seg eiendommen. Dette gjaldt for wn fjerdedel av den jorden Zahl skaffet seg. Resten kjøpte han rett og slett etter som rikdommen steg.
Og rikdom skaffet han seg som bankier-utlåner i en tid da det var smått med sparebanker i nord. Zahl lånte også ut penger til "Conditionerede mod Obligationer & Cautionsbevis" eller til "Bønder pr. Obligationer".
Zahl var den eneste handelsmann her i Salten, ja langs hele Nordlandskysten visstnok, som lånte ut penger. Alle disse lån gav god renteinntekt og i 1872 var denne inntekten alene på 5 000 speciedaler. Lensmenn, prester, fiskere, bønder og sorenskrivere, alle kom de til Zahl og fikk låne penger: "Han Zahl i Kjerringøya." Til og med amtmannen ble ved en anledning forstrukket med et beløp, 400 speciedaler: "Det skal være mig en Fornøielse," skrev Zahl så sirlig til ham.
Men først og fremst var Kjerringøy et handelens sete. Et sted der folk kjøpte og solgte varer, der fisk ble prekevert, lastet og losset, der salt, tønner, korn og tauverk, båter og børnskap skiftet eier. Et yrende liv her ved sunder, et Sirilund i beste forstand.
Sundet her lå til tider fullt av fartøyer: Der ligger Zahls sine to jakter med brune seil til tørk, der ankrer sogar et helt lite skip inne på sørsundet: en tomaster, en galeas, og nordover mot Grøtøy stimer at lite dampskip med svart røyk drivende ut fjorden etter seg ...
Jektefarten på Bergen var jo selve grunnlaget for Nordlands eksistens. Men Zahl eide fartøyene selv, jekter, jakter og galeas, og Anna & Caroline" som gikk for steam eide han sammen med Jens C. Koch, Bodø. Et mylder av fartøyer, Bergensfart og Lofotferder, fiskeoppkjøp, tørrfiskprodukasjon og klippfisktilvirkning. En eim av tran, rogn, salt og sild, tørrfisk og klippfisk ligger rundt stedet utover i århundret. Vi skal se nærmere på alt dette når vi åpner dørene til heimebrygga.
Midt i mylderet satt Zahl. Han opprettet et lite handelssted i Skrova, hvor han eide rorbuer. Han kjøpte og solgte fisk, hans rikdom økte og økte -.
En kjent historie om Erasmus Benedicter er slik: "Et par Aar efter at han var blit gift sendte han Dampbaaten "Anna & Caroline" til Lofoten om vinteren og kjøpte op al Rogn som var at faa. Senere paa Aaret steg plutselig Rognprisene til det fabelaktige og Zahl tjente et par hundre tusen Daler."
Hvor sann historien er, skal vi ikke si, men den er typisk for det bilde vi har av Zahl.
Zahl var en "glatt djevel i forretninger", men i hans portrett her på veggen i spisestuen ser vi en nøysom, pyntelig mann. Den Hamsunske utgave av matadoren på handelsstedet skal vi komme tilbake til. Men den "ville libertiner" vi derfra kjenner, er ikke ut til å ha mye til felles med det edruelige protrett vi har foran oss. Ja, Zahl ble faktisk på sine gamle dager enda skikkeligere enn han hadde vært, så skikkelig at en venninne av huset skriver til ham:
"Kjæreste Zahl: Hvad har jeg hørt, Du bleven total Afholdsmand - Jeg tænker med 'Sorg og Bedrøvelse' paa din deilige Vinbeholdning, paa Din Exstra gamle Rhum, Genever, kort sagt hele Herligheden - "
Ja han var blitt religiøs, den gamle enkemann, og ble med i avholdsbevegelsen som mange andre. Ikke mer servering i brennevinsdisken, ikke flere halvpegler, ikke mere av den "Exstra gamle Rhum".
Avholdsfolket var stolte av å ha "Nordlands rigeste Mand med os i vore Rekker".
Da Zahl døde i 1900, var det en svær gård han etterlot seg. Her var 5 - 6 hester på gården, 35 melkekyr, 40 sauer. I kramboden arbeidet 2 betjenter og gårdsbruket hadde 6 - 7 drenger. Dessuten var her "piker", 8 - 9 stykker, 3 husjomfruer foruten de folk Zahl stadig hadde på brygger, ombord i skutene, ved notbruket og i det svære arbeidet med klippfisk på alle berg.
Når man så tar med onnefolk på markene i slåtten, kvinnfolk i sildvirkinga, bakeren, smeden og en og annen omreisende kunstmaler og slikt, så er bildet brettet ut av det største og rikeste miljø noe handelssted har hatt her nord.

Han kan gjerne henge på veggen og plire litt med øynene, han Zahl. - - - Oppe ved kirken står et høyt, uvanlig gravmonument inne i en lund og med denslags smijernsstakitt rundt som kirkevergene en tid rev ned overalt. Stemningsskapende og tidstypiske innretninger som altså ble borte fordi den moderne plenklipperen begynte å snerre rundt på små landsens kirkegårder. "Kjerkegården" rundt Kjerringøy kirke ligger så vakkert til. Rett mot åpne havet og med Landegos silhuett mot horisonten og den nedgående sol. Man begraver ikke noen her lenger. Men de gamle gravene står. "Erasmus Benedicter Kjerschow Zahl" leser du på den høye obelisken. Kirken hadde Zahl vært med å bygge. Tomten til kirken hadde han gitt, og han hadde æren for at Kjerringøy ble egen menighet og sognekall. Kirken er hundre år (1983). 1883 står det på værhanen. Zahl fikk Sivert Nilsen, den store Venstre-politiker og parlamentariker, til å arbeide for at Kjerringøy skulle bli eget sognekall, og stortingspresidenten hadde gjennomslagskraft. Han var dessuten nordlending og helgelender han og, så der ble kirke og prest hos han Zahl.* Da Zahl døde den 29. april 1900, deltok hele distriktet og venner fra hele landet i den storstilte sørgefesten. Og 19 nordlandske prester fulgte ham til graven. I lokalavisen Bodø Tidende stod dette å lese: "Det som har bidraget til at gjøre Zahls Navn kjent og kjært i Nordland er ikke alene den store Forretningsformue, men den Maade hvorpaa han drev sin Handel og anvendte sin Formue." Selv om det var en nekrolog, så er vel disse ord ikke langt fra sannhetene, de styrker myten om "han Zahl", den store velgjører - "For distriktene omkring var K. Zahl den hjælpsomme Mand som Befolkningen tyede hen til naar den var i Forlegenhed. I hundretusindvis kan de regnes de Summe som Fiskere og Bønder fik påå Kredit -." I de siste tiår av sin rtid som handelsmann investerte Zahl endel i bergverk, i skipsfart og i teglverk. Det gikk altsammen nokså dårlig, og hans formue ble noe redusert. Det hadde sammenheng med fallende konjunkturer og at nye bysamfunn vokste fram, bankene kom, skipsleia ble lagt vestover til Lofoten og de gamle handelssteder var ikke lenger så uunnværlige. En tid i nordnorsk historie gikk mot sin slutt. Men her på Kjerringøy står selve miljøet igjen, vidunderlig uforandret.:

Kilder / Referanser

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.
https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r
Arkiv Nordland (2022) Kjerringøy handelssted.
https://arkivinordland.no/fylkesleksikon/innhold/kommuner/bodo/kjerringoy-handelssted.37615.aspx
NRK.no: Nordland fylkesleksikon: Zahl på Kjerringøy

Store norske leksikon: Kjerringøy handelssted

Store norske leksikon: Knut Hamsun, Knut Hamsun – utdypning

Grøtøy

HANDELSSTEDET GRØTØY

Grøtøy gamle handelssted lå i Steigen i Nordland og var lokalisert til øyene Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen. Handelsstedet ble grunnlagt i 1690 og var et av Nordlands største gjennom fire århundrer frem til det gikk konkurs i 1923. I flere generasjoner var familien Schøning eiere av stedet. Grøtøy handelssted ble opprettet av Oluf Hartvigsen som hadde arvet Grøtøya etter faren Hertvig Arnesøn som var prest i Steigen. Det begynte som en beskjeden virksomhet med handel og jektebruk. Oluf Hartvigsen skaffet seg fortrinnsrett på å frakte varer for bøndene i distriktet, både varer som skulle til Bergen og til fiskeværene i området. Handelsstedet lå strategisk plassert og var siste stoppested før Vestfjorden for fiskerne som skulle på Vestfjordfisket. Her kunne de låne utstyr, som de måtte betale tilbake med fisk når de returnerte fra fisket og de kunne kjøpe soveplass. For noen skilling kunne de leie soveplass; en del av et tregulv, merket med kritt, på om lag 60 x 120 centimeter. På den tiden hadde de aller fleste fiskerne en liten gård selv hjemme ettersom de ikke kunne leve av fisket alene. Når fiskere lånte utstyr fra handelsstedet satte de gården sin i pant.

Grøtøy gamle handelssted (67°50′03″N 14°45′56″Ø)

Grøtøy gamle handelssted (lulesamisk: Rikte) lå i Steigen i Nordland og var lokalisert til øyene Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen. Handelsstedet ble grunnlagt i 1690 og var et av Nordlands største gjennom fire århundrer frem til det gikk konkurs i 1923. I flere generasjoner var familien Schøning eiere av stedet.

Grøtøy handelssted ble opprettet av Oluf Hartvigsen som hadde arvet Grøtøya etter faren Hertvig Arnesøn som var prest i Steigen. Det begynte som en beskjeden virksomhet med handel og jektebruk. Oluf Hartvigsen skaffet seg fortrinnsrett på å frakte varer for bøndene i distriktet, både varer som skulle til Bergen og til fiskeværene i området.

Handelsstedet lå strategisk plassert og var siste stoppested før Vestfjorden for fiskerne som skulle på Vestfjordfisket. Her kunne de låne utstyr, som de måtte betale tilbake med fisk når de returnerte fra fisket og de kunne kjøpe soveplass. For noen skilling kunne de leie soveplass; en del av et tregulv, merket med kritt, på om lag 60 x 120 centimeter.

På den tiden hadde de aller fleste fiskerne en liten gård selv hjemme ettersom de ikke kunne leve av fisket alene. Når fiskere lånte utstyr fra handelsstedet satte de gården sin i pant. Det hendte at de ikke fikk nok fisk til å betale gjelden og på denne måten fikk handelsstedet mange eiendommer. De lot de som bodde der fra før av fortsette å bo, men da som husmenn og handelsstedet fikk inntektene fra gården.

Stamfedre

Arne Olufsen, prest. Død 1641

Hertvig Arnesøn, prest. (1611–1691)

Ingeborg Blix (1632–1714) 12 barn, hvorav Oluf Hartvigsen er det ene.

1. generasjon

Oluf Hartvigsen, (1656–1746)

Maren Pedersdater Leth, (1659–1717)

Apollona Schøning, (1694–1784) 6 barn i andre ekteskap.

2. generasjon

Arent Schøning, (1727–1774)

Sophie Meldal Schøning, (1731–1774) 7 barn.

3. generasjon

Ole Meldal Schøning, (1755–1785)

Birgitte Sophie Jentoft, levetid ukjent. 6 barn.

4. generasjon

Arent Schøning, (1781–1848)

Anna Johanne Margarete Angell, (1784–1811)

Johanne Sophie Amalie Normann, (1784–1853) 5 barn i første og 4 barn i andre ekteskap.

5. generasjon

John Dybfest Schøning, (1820–1871) Ugift.

Søren Brønlund Schøning, Johns bror, (1816–1861)

Sophie Amalie Normann, (1826–1912) 6 barn, bl.a. Jakob Schøning

6. generasjon

Gerhard Schøning, Søren og Johns brorsønn, (1839–1896)

Arentine Schøning, datter av Søren, (1849–1941) 7 barn.

7. generasjon

Arne Schøning, (1875–1918)

Charlotte Nielsen, (1880–?) 3 barn.

1923 – Firmaet gikk konkurs

1929 – To av Arne Schønings søstre Gudrun og Astrid og en fetter dannet
AS Grøtøy Hovedgård og kjøpte hovedgården av Nordlands Privatbank

8. generasjon

Gudrun Schønings barn fikk tilskjøtet hovedgården i 1980

Oluf Hartvigsen var blitt enkemann i 1717 og giftet seg igjen i 1722 med Apollona Schøning. Han var da 66 år gammel og ektefellen 28 år.[4] De fikk 6 barn sammen. Etter at Oluf døde i 1746 kunne ikke Apollona drive handelsstedet alene og hun overførte det derfor til det 3. eldste barnet, sønnen Arent (1727-1774). Han tok morens etternavn og slik ble eierne på Grøtøya hetende Schøning.

Arent ønsket ikke at Grøtøya skulle fortsette å være prestegods og i 1762 fikk han eiendomsretten til øya ved kongelig resolusjon. Fra dette tidspunkt var øya en privateid bedrift.

Arent giftet seg med Sophia Maria Meldal i 1752 og de fikk 7 barn. I 1774 døde begge av tyfus og sønnen Ole Meldal Schøning måtte overta driften som nittenåring.

Ole Meldal Schøning giftet seg 22 år gammel med tremenningen sin, Birgitte Sophia Jentoft. De fikk 6 barn. Ole Meldal Schøning døde av tuberkulose i 1785 og i 1793 ble Grøtøya solgt ut av Schøning-slekta, til Andreas Falster.

Arent Schøning (1781-1848) var først gift med Anna Johanne Margarete Angell (1784-1811) og i andre ekteskap med Johanne Sophie Amalie Normann (1784-1853).

Den eldste gjenlevende sønnen til de tidligere eierne på Grøtøya, Arent Schøning, hadde odelsrett på handelsstedet. Han bygde imidlertid sin egen handelsvirksomhet på Helnes i stedet, hvor han hadde arvet tomt. I 1803 tok han Grøtøya tilbake på odelsretten for 1 850 riksdaler.

Like etter år 1800 var det gode år for fisket og Arent fikk en god start på virksomheten sin. I 1807 ble fisket dårligere og i tillegg pågikk Napoleonskrigene ute i Europa, som man også begynte å merke virkningene av i Nordland.

Det hendte at Arent var med på jekta til Bergen og på en av turene i 1813 ble den oppdaget av engelskmennene nord for Bergen og ført til England. Der ble Arent sittende i fangenskap i nesten et år til freden kom og da han kom hjem var han ribbet og fattig – og de dårlige tidene i Nordland varte i mange år etter det.

Arent ga likevel ikke opp. Utover mot 1830 ble det lysere tider igjen og det ble etter hvert åpnet nye virksomheter. I 1838 åpnet han dampskipruter mellom Trondheim og Hammerfest og samme år ble D/S «Prinsk Gustav» bygget og kom til Grøtøy.

Handelsstedet la stadig nye gårder inn under seg og i 1839 ble også poståpneriet flyttet til Grøtøya.

Arent Schøning overdro handelsstedet til sønnene Søren og John Schøning i 1846, to år før han døde.

Det nye firmaet

Søren Schøning (1816-1861) som var gift med sin kusine Sophie Amalie Normann (1826-1912). De hadde seks barn sammen.

Søren Schønings ektefelle Sophie Amalie. Etter ektefellens død giftet hun seg igjen og flyttet til Tromsø. Da hun senere ble enke for andre gang kom hun tilbake til Grøtøy.

I 1850 startet Arents to sønner firmaet «Arent Schønings Sønner». Sønnene hadde lite utdannelse, men tok det igjen i praktisk erfaring. Søren Schøning var først og fremst sjømann, og sjøfart var det han i all hovedsak drev med. Han seilte selv handelsskipene til Bergen for å selge, og til Lofoten for å kjøpe fisk.

Brødrene utvidet ganske tidlig handelsstedet. De fikk i 1850 bygd Kramboden og en pakkebod på Manshausen. De byttet ut de to jektene de hadde – «Sophia Jørgine» og «Lykkens Prøve» – med galeasen «Falken» og galeasjekten «Carolina», som begge forliste i 1854 og ble erstattet av «Forsørget» og «Karen Dorthea» som begge var jekter. Senere ble en ny galeas kalt «Neptunus» kjøpt.

Firmaet drev nå i hovedsak med fiskekjøp og fisketilvirkning, mest av klippfisk. De ble også deleiere av et firma som nyttiggjorde seg av fiskeavfall i Lofoten.

I 1860 ble Steigen prestegjelds Sparebank opprettet på Grøtøya, med Søren Schøning som en sterk pådriver. Samme år ble det bygd et eget losjihus på Grøtøy, hvor fiskerne kunne bo mens de oppholdt seg på Grøtøya og ventet på gunstig vær. Innlosjeringen ble tatt hånd om av Søren Schønings kone, Sophie Amalie. Til tider kunne det være mer enn 1 000 mennesker innkvartert på Grøtøya.

Søren døde i 1861 og John ble sittende som eneeier av firmaet. Han hadde dårlig helse og dette ansvaret syntes han var for mye. Han tilbød sønnen til broren Ole, Gerhard Schøning, stillingen som soussjef i firmaet.

Det var John som sto for byggingen av hovedgården på Grøtøya, som fremdeles står den dag i dag. Den var ferdig 1863. Johns blinde bror Ole hadde vært arkitekt, og huset var derfor innredet som bolig for en blind.

John sto også for å få bygget et eget dampskip til handelsstedet, men han døde like før det ble ferdigstilt. Skipet fikk navn etter sin avdøde eier. Dampskipet «John Schøning» åpnet for nye muligheter, også handelsmessig. Tidligere hadde handelsstedet bare hatt muligheten til å handle med Bergen og Trondheim, men nå var rekkevidden utvidet til hovedstaden Christiania.

Gerhard Schøning-perioden

John var ugift og hadde derfor ingen direkte arvinger. Sørens ene sønn var ikke interessert i bedriften og var på den tiden han ble tilbudt den på vei til Australia, og derfor hadde John testamentert firmaet til Gerhard Schøning, som jo allerede hadde drevet bedriften lenge

Gerhard Schøning overtok en bedrift i vekst og det var også oppgangstider i Nordland. Storsildfisket slo til hvert år, noe som betydde store inntekter og gode tider for handelsstedet.Gerhard var også interessert i å få tilvirket fisken best mulig og derfor reiste han til Tyskland for å studere metoder.

I Tyskland fant han også et marked for handelsstedets varer, og han begynte å eksportere direkte dit, heller en via kjøpmenn i Bergen som tidligere. Han mente Nordland måtte stå på egne ben og han ville derfor være minst mulig avhengig av Bergen.

Handelsstedets virksomhet ble utvidet til også å fungere som grossist for andre små kjøpmenn i området. Han fikk murt opp en stor steinkai ved Manshausen, hvor han bygde ett stort kull- og saltlager. Skip kom direkte hit fra eksporthavner i utlandet.

Dampskipsdriften ble utvidet, dampskipet «Grötö» ble kjøpt og «John Skjønning» ble solgt og erstattet med en større med samme navn. Også det å være siste stopp før Vestfjorden var fremdeles gjeldende. I 1876 ble det talt over 500 fartøy i Grøtøysundene og i løpet av samme sesong var det 1 524 båter innom stedet.

Gerhard fikk også mudret sundene rundt handelsstedet, det var en av de tingene han jobbet mye for. Arbeidet startet i 1894 og var ikke sluttført før i 1905.

I 1873 ble det bygd en telegraf på Grøtøy, bak hovedbygningen. Å få telegrafen plassert på Grøtøya var et statussymbol, og betydde at Grøtøya var en viktig plass. Den gamle telegrafbygningen brant ned i 1907. Straks etter at den gamle brant ned, ble en ny telegrafbygning reist. Denne overlevde den andre brannen i 1912 og står fremdeles på øya.

Også salt- og kullageret på Manshausen ble utvidet betydelig, og Manshausenbrygga ble bygget. Da den sto ferdig en gang på 70-tallet, var den den største trebygningen nord for Trondheim. Gerhard var kjent som fiskeutvikler og i 1893 gikk han gullmedalje på en utstilling i Chicago, en sølvmedalje i Tromsø i 1894 og en til i Kiel i 1896.

Det ble også handlet i vin og brennevin. Handelshuset kjøpte inn varene i store fat og tappet det på flasker og solgt videre. Brennevinsalget skjedde på enden av disken i krambua.

Bygninger på Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen

Hovedbygningen ble bygget etter initiativ av John Schøning i 1863 og består av 22 rom. Byggverket er i tømmer og ble først reist i Namdalen, deretter ble tømmeret merket og flyttet til Grøtøya. På forsiden av huset er det en altan på godt over 100 kvadratmeter.

Under andre verdenskrig var huset benyttet av beboere fra Narvik gamlehjem som var blitt evakuert hit.

Hovedhuset er restaurert og fremstår slik det var da handelsstedet gikk konkurs i 1923. Dette gjelder både eksteriør og inventar.[5]

Villa Haugen var bolig for Arentine Schøning og var reist i 1908. Under andre verdenskrig ble huset brukt til barnehjem. Villaen ble revet i 1948. I 1998–2001 ble imidlertid huset bygd opp igjen fra det som finnes av bilder og annen informasjon av Jan Peter og Sonja Krogh. Huset står nå som det gjorde da det ble reist, på de gamle grunnmurene.

Hellandshuset eller Helgelandshuset ble reist i den perioden Søren og John Schøning ledet handelshuset, rundt 1860. Dette huset ble benyttet av fiskere som leide seg plass og overnattet mens de ventet på å kunne reise over til Lofoten. Det var Sørens ektefelle Sophie Amalie som hadde det daglige ansvaret for de som losjerte på øya. Hellandshuset brant ned i 1912.

Manshausen

Manshausenbrygga ble bygd av Gerhard Schøning og ble brukt til salt- og kullager. Bygningen var Nordlands største trebygning. Det ble revet ganske raskt etter konkursen. Brygga var 65 meter lang, 3 etasjer høg og hadde 5 heisetårn. Sildesaltingen foregikk her og tørrfisken ble også hengt opp og tørket i denne bygningen.

På Manshausen var det også en bødkerbolig og et trandamperi. Bødkerboligen står fremdeles.

Manshausen ble kjøpt av Børge Ousland i 2010.

Naustholmen ble kjøpt av Randi Skaug i 2015.

Kilder / Referanser

https://no.wikipedia.org/wiki/Gr%C3%B8t%C3%B8y_gamle_handelssted

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.

https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%

Skrova

HANDELSSTEDET SKROVA

Handelsstedet SKROVA i Vågan (68.1673°N 14.6606°Ø)

N. A. Ytreberg (1941) forteller:

Når nordlandsbåtene i gamle dager stakk ut fra Grøtøy for å krysse Vestfjorden, satte de gjerne kursen for Skrova, som skyter fram mellom Lofotøyene og gjør fjord-reisen kortere. Etter en drøy tørn med vasking og vind midtvinters var det godt å komme fram til gjestgiveren - "han matfar i Skrova" som fiskeren sa - og få tørt på kroppen og varmt i livet. Stedet hadde fra gammelt av vært et søkt fiskevær- en lang tid kanskje det største. Skrova ble på 1700-tallet regnet til Saltens fogderi og Hægstad (Lødingen) fjerding, men soknet til Vågan kirke. Været var almenning, derfor nu kongens eiendom, og i en fortegnelse 1780 heter det: "Dette er en ø, hvorpå ingen oppsittere er som svarer skatt og landskyld, men alene noen husmenn. Der står ellers gjestgiverhus og noen rorhus, hvorav gives årlig grunnfrelse." En særskilt liste nevner omkring 40 rorbuer, som eides av forskjellige bønder og andre i Salten og Helgeland.

Første handelsmannen i været var Henrich Rasch, som i 1760 kalles strandsitter og driver handel mot 2 rdl. i avgift. Amtmannen nevner ham i 1763 blant dem som søker om å bli gjestgivere. Etter Klæboe kom omkring 1780 Johan Andreas Ursin, som eide "kremmerhusene" på stedet og drev handel, men ikke jektebruk. Han var sønn av handelsmann Anders Olsen på Helle og hustru Johanne Ursin. Selv var han gift med Karen Strømer Blix, hvis far var handelsmann i Kapstø. Om Johan Ursin fikk gjestgiveri, er uvisst. Han hadde 4 sønner, og noen av dem ble boende i Skrova etter farens død i 1793.Hans bo viste en netto formue på ca. 2 ooo rdl. - en pen sum i de tider!

Enken ble i 1795 gift annen gang med Andreas Ellingsen, som grunnla et mer enn hundreårig firma i Skrova. Han var sønn av jekteskipper og handler Jens Ellingsen på Saltnes i Salten, som er av Benkestok-ætten og stamfar til de fleste av Ellingsen-navnet nordpå. Andreas Ellingsen kom til Skrova i 1794, fikk gjestgiverbevilling på stedet 7.juli 1798 og betalte 24 rdl. i avgift - en usedvanlig høy sum, som viser at Skrova gav god inntekt i de dager. Folketellingen 1801 viser at det bodde ikke mindre enn 23 mennesker i hans hus, blant dem broren Christopher Ellingsen, som eide egen jekt og seilte på Bergen. Ikke minst under krigs- og nødsårene viste Andreas Ellingsen seg både driftig og hjelpsom. Da hans første hustru Karen døde i 1812, hadde boet en utestående <<viss gjeld>> på vel 2800 rdl., mens den uvisse gjeld var oppimot 3 400 rdl., -sikkert en følge av hans utstrakte godgjørenhet. Men så var han også mann for å tåle det! Boets registrerte formue var ca. 48 500 rdl. Der var over 3 000 rdl. i rede penger, gull og sølv i mengde, og dertil flere gårder som hørte boet til, foruten hus og rorbuer på Skrova og annensteds - i alt 38 rorbuer. Stedets to jekter var «Carolina Strømer» på 18 1/2 cl. og en ny jekt "Den deilige Seilerinde" på 10 cl., som begge lå i Skeivika.

Andreas Ellingsen var annen gang gift med sin kusines datter Martha Hoff Tellefsen, datter av skipper Johan Tellefsen i Fiskevåg. I hans første ekteskap var det 2, i hans annet 11 barn. Av disse kom tre brødre til å fortsette farens forretning. Da Andreas Ellingsen var død 1847, kalte brødrene firmaet «Andreas Ellingsens Sønner». Den eldste av dem var Christopher Christian Ellingsen, den yngre Johan Christian T. Ellingsen, og den yngste Jens Cornelius Ellingsen. Deres ugifte søster Lucie styrte huset for de to eldre brødrene, som var ugifte. Den yngste, Jens, ble gift med sin kusines datter Ingeborg Marie Hansen, og bosatte seg siden på Levanger.

Den 27. oktober 1895 feiret firmaet sitt hundreårsjubileum, idet man regnet farens bryllup med Karen Blix som grunnlag. "Nordlandsposten" skrev da bl. a.: Navnet "Ellingsen i Skraaven" er bekjent ikke alene i Nordland, men også rundt omkring i vårt land, ikke alene på grunn av dette gamle firmas formue og soliditet, men også formedelst den store gjestfrihet og elskverdighet alle har nydt, der har gjestet Skraaven. De tre alderstegne søsken Christopher, Johan og Lucie Ellingsen omfattes av alle med høyaktelse og hengivenhet.». En mengde gjester kom fra Svolvær og Kabelvåg med 3 dampskip, Kabelvågs musikkorps fulgte med og lot seg flittig høre under festen, og der ble servert middag for omkring 100 damer og herrer. Det vanket champagne, taler og musikk, og til slutt ble det avbrent et smukt fyrverkeri!

En yngre søster Caroline Margrethe Ellingsen var gift med Peter AndreasEkroll, som en tid var distriktslæge i Nordre Salten og døde som forstander ved Reitgjerdet nær Trondheim. Deres Sønn Martin Hoff Ekroll, født 1865, utdannet seg for handelen, dels hjemme og dels ved reiser, bl. a. i Amerika og Tyskland. Han nedsatte seg senere som handelsmann og væreier i Lofoten, med bopel i Skrova. Utenom forretningene hadde han sterk interesse for sport og vitenskap, og i begynnelsen av 90-årene ledsaget han keiser Wilhelm Il på hans første Nordlands-reiser. I 1894-95 utrustet og ledet han endog en egen ekspedisjon til Nordishavet, med overvintring på Spitsbergen. En av del-takerne på denne ekspedisjon var Jacob Albert Ellingsen fra Drag i Tysfjord, som sammen med Johan Hoff Ellingsen fra Fikke dannet firmaet "Ellingsen & Co." En bror av den første, Johan Ellingsen, var fullmektig i "A. Ellingsens Sønner". Dette firmaet består fremdeles, men er for mange år siden overtatt av Herman von Tangens Sønner A/S i Bergen, som driver stedet ved en bestyrer.

Ved jubileet 1895 nevner avisen de stilige husene, den vakre innredningen, de gamle møblene og andre ting på stedet. Ennu den dag idag kan vi beundre det vakre gamle anlegget med våningshusene i åpen firkant rundt hagen på en oppmurt terrasse. Husene har stående panel og teglstenstak. Midtbygningen bak hagen er antakelig oppført av Andr. Ellingsen og har en rik empireportal midt på den symmetriske hagefasaden.

Høyre sidebygning er et eldre hus med valmtak og høye vinduer med rosetter i hjørnene på de riflete vinduskarmene. En flott louis-seize-portal med bredt, buet toppstykke vender ut mot hagen. Den venstre sidebygningen har også vinduer med riflete rammer, to inngangsdører på hagesiden og bl. a. et værelse med overlys i et buet speilhvelv. Her er også Ekroll-værelset, som vel har vært hans kontor og bibliotek. På handelsstedet står også kontorbygning, sjøbuer og andre gamle hus.

Kilder / Referanser

https://chr4.dk/skrova-handelssted

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.

https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r

Svolvær

HANDELSSTEDET SVOLVÆR

Handelsstedet SVINØYA i Svolvær (68°14′00″N 14°34′00″Ø)

Handelsstedet Svinøya i Svolvær tilhørte Kongen til 1760.

Gunnar Berg var sønn av prosten på Ibestad som også het Gunnar Berg. Han kjøpte Svinøya av sin svoger Lars Th. Walnum foor 3000 spesidaler (12000 kroner) og etablerte en forretning på Svinøya med gjestgiverbevilling i 1831 og drev den til sin død i 1861.

Gunnar Bergs søster, Sara Berg, ble gift med Erich Leganger Coldevin fra Dønnes gods på helgeland. Erich Coldevin kjøpte Handelsstedet Melbu i Hadsel i 1850. Sara Berg og Erich Coldevin var besteforeldre til matadoren Christian Fredriksen på Melbo, som igjen ble gift med datter av Lars Thodal Walnum Berg.

Gunnar Berg laget et anlegg på Svinøya som bestod av kull- og saltbrygger, en lagerbrygge for tørrfisk og lagerplass for saltfisk, sild og krambuvarer. Anlegget gikk i arv fra sønn til sønn og fikk navnet L. Bergs Sønner.

Lars Thodal Walnum Berg overtok eiendommen og handelen i 1864. Han var den første fra Nord-Norge med direkte eksport. I 1893 overdro Lars Berg firmaet til sine sønner John Berg (-1924) og Einar Berg. Eldste av i alt 12 søsken var maleren Gunnar Berg (1863-1893) som har skildret Lofoten i sterke bilder. Mest kjent er bildet av slaget i Trollfjorden.

BERG Einar, kjøpmann, Svolvær, f. 5. jan. 1872 i Svolvær, sønn av kjøpmann Lars Thodal Walnum Berg (1830- 1903) og Louise Johnsen. Gift 1899 Marie Gjerløw, (27. mai 1879-25. mars 1938). Eks. handelssk. Bergen 1888, kjøpmann i Svolvær siden 1893 og meget benyttet kommunemann, viseordfører l 918-22, direktør Vaagan Sparebank 1906-18, form. direksjonen Svolvær Sparebank 1920-27, form. Lofoten Handelsstands For. 1914-18, form. Svolvær Elektricitetsverks styre 1917-30 m. v., dir. i Vesteraalens Dampskipselskap fra l924. Styremedl. Salten Skogselsk.

Einar Berg flyttet over til Svolvær ved århundreskiftet, John Berg ble på Svinøya og drev stedet til sin død i 1924. Sønnen Gunnar Berg (1897-) overtok sjefsstolen og drev L. Bergs sønner til 1978.

Biografi om Gunnar Berg:

BERG Gunnar, kjøpmann, konsul, Svolvær, f. 8. april 1897, sønn av konsul John Berg (1864- 1924), Svolvær og Marie Oaae, f. 1867. Gift Bergliot Bergh, f. 3. des. 1904, dtr. gross. Halfdan Bergh. Bergens Handelsgymn. 1915. Handelsutd. på kontor i England. Disponent for firmaene L. Bergs Sønner A/S, A/S Nordlands saltlager og A/S Kranlossing i Svolvær. Britisk visekonsul i Svolvær fra 1926. Medl. direksj. Vesterålens Dampskibsselskab, ordf. i repr.sk. Lofotens Kreditbank, styreform. i Svolvær Canning Co. A/S, styremedl. Norske Kullimp. landsfor.

I 1978 overtok John Berg som den femte i genrasjonsrekken firmaet L. Bergs Sønner. Firmaet drev da med kjøp og eksport av fisk. Høsten 1992 bestemte Berg seg for å starte arbeidet med å restaurere rorbuene på Svinøya. Rorbuene hadde stått tomme siden ca. 1950 fordi fiskerne hadde fått større båter og hadde mulighet til å bo ombord. Selskapet Svinøya AS, ble da etablert og var 100 prosent eiet datterselskap av fiskeribedriften L. Berg Sønner AS. Senere så Berg at stedet trengte en restaurant, en fiskerestaurant. Høsten 1994 gikk han i gang med arbeidet. Resturanten ble lagt i samme bygget som Krambua. Våren, 23 mai 1995 åpnet Svinøya AS fiskerestauranten Børsen Spiseri.

Kilder / Referanser
https://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php/Handelsstedet_Svin%C3%B8ya_i_Svolv%C3%A6r

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.

https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r

Finneset i Vågan

HANDELSSTEDET FINNESET I KABELVÅG

Handelsstedet FINNESET i Kabelvåg (68°13′00″N 14°29′00″Ø)

Finneset handelssted i Kabelvåg var det første kongelig priviligerte handelsted i Nord-Norge med gjestgiverbevilling fra 1762.

N.A. Ytreberg forteller:

Om man i dag vil dra fra Svolvær til Kabelvåg, er det greitt å ta landeveien fatt. Men den ble først ferdig til Oscar Il' s besøk i 1873, så før den tid skjedde all forbindelse sjøveien. Det er da også en kort, men morsom reise med båt mellom et utall av holmer og skjær, og med de høye Lofotfjellene ruvende over det hele. Inne i vågen er det lunt og trygt, og her lå i gamle dager det kjente handelsstedet Finneset.

Vågan var fra gammelt av et av de viktigste vær i Lofoten og var i mellomalderen litt av en by, med «vågaboka>> som gjeldende handels- og fiskerett.

I 1591 skrev fogden Erik Hansen Schønnebøl at stedet var nu «ikke annet på denne dag enn et armt fiskevær, og der bor ikkun 10 eller 12 arme elendige stavkarle>>, Disse fastboende mennene i værene kaltes gjerne <<værmenn>> og betalte en viss avgift til kongen, som eide værene, da de var regnet som gammel almenning. Av den grunn var gårdene i Vågan-været ikke skyldsatt før 1740. Etter jordeboka ble da været delt i Storvågen, Kappelvågen, Tollefneset, Finneset og Prestskjeen. Værmennene betalte 3 mk. hver om året, foruten leding etter takst. Kongen hadde rett til husfrelse av de rorbuene som eides av fremmede fiskere.

På Finneset, som i 1740 ble satt til 1 pd., bodde omkring 1700 sognepresten i Vågan Gjert Estensen, som døde 1706. Hans enke Dorothea de Fine ble boende på Finneset, førte stort hus og ventet som presteenker flest å bli forsørget av neste mann i kallet. Men den nye presten som kom i 1707, var Hans Egede, som allerede var gift med sin Gertrud Rask, og presteenken hevnet seg da ved å sjikanere dem på alle måter. Det var en av grunnene til at Egede i 1717 forlot kallet og drog ut på sin Grønlands-misjon.

Mens Finneset hadde vært prestebolig fra omkring 1670 og kanskje også tidligere, ble det visstnok fra enken Dorotheas død slik at presten bodde i Kabelvåg, og Finneset ble handelssted. Egedes ettermann i Vågan var Elias Jacobsen Schøning, og hos ham vokste den senere professor Gerhard Schøning opp; men sine første barne- og læreår hadde han levd i fru Dorotheas hjem på Finneset. Etter Elias Schønings død i 1738 satt hans enke med Storvågen, Kabelvåg og Tollefneset, mens Finneset med Holmen var bygslet av fru Karen Jæger. Ved denne tid var Finneset kremmerleie for trondhjemsborgeren Hans Ulrich Frey, som i 1760 svarte skatt for seg selv, hustru, to drenger og en pike. En datter av ham er født 1738, så det er trolig han var på Finneset så tidlig. Imens satt vel Jæger-familien på selve gården, og ennu i 1780 satt Eleasar Jæger, antakelig sønn av fru Karen, med en del av Finneset. Resten hadde vært brukt av Gabriel Røgh, som var første gjestgiveren på Finneset og antakelig inngiftet i Jæger-familien. Røgh hadde gjestgiverbevilling på stedet av 20. februar 1770 og 6. juni 1775.· Avgiften 20 spd. viser at inntektene av dette gjestgiveriet har vært uvanlig store. Og enda var det gjestgiveri like ved, i selve Kabelvåg, hvor Arent Schøning på Grøtøy siden 1762 hadde bevilling. Gabriel Røgh eide en stor del av rorbuene i Vågan-været: 2 i Storvågen, 12 på Tollefneset, 3 i Kabelvåg, 5 i Prestskjeen og 5 på Finneset.

I 1780 var Røgh død, og gjestgiveriet ble da antakelig drevet av enken, inntil stedet i 1791 ble kjøpt av Jon Rener Dybfest, som var blitt gift med enken Birgitte Jentoft Schøning på Grøtøy. De solgte Grøtøy i 1793 med stor gevinst og aktet nok å slå seg til for godt på Finneset. Men her døde Jon R. Dybfest allerede i I794. Kort før hadde han fått sin nære slektning Lars Nicolay Rener oppover fra Trondheim som betjent ved handelen. Han var sønn av trondhjemsborger Anders Røst Rener på Kjeøy i Lødingen. Lars styrte nu forretningen for enken, inntil han i 1796 ble hennes tredje mann - skjønt 17 år yngre enn henne! Han skildres som en nobel og god mann, avholdt av stebarna - mellom dem Arent Schøning, den senere eier av Grøtøy. På grunn av sin dyktighet og rikdom var Rener ansett i vide kretser, og møtte bl. a. som suppleant for Nordland på det første ordentlige storting 1815-16. Det er sikkert under ham den store hovedbygningen på Finneset ble oppført, som vi kjenner fra en gammel akvarell av prestedatteren Stine Colban. Rener fikk gjestgiverbevilling på Finneset 7.juli 1798. Likesom Jon Dybfest eide han også Digermulen og drev gjestgiveri der. Under de gode årene omkring 1800 må Rener formelig ha sopt inn penger, og avgiften 55 rdl. årlig for Finneset alene er dobbelt så høy som for de beste gjestgiveriene ellers i Lofoten! Folketellingen 1801 viser at han førte stort hus med 17 personer på gården. Etter sin hustrus død i 1827 flyttet Lars R. Dybfest til Henningsvær og ektet i 1830 enken etter Jørgen Zahl der. Han var medlem av Lofotkommisjonen 1840 og døde i Henningsvær 1844.

Helt siden 1813 hadde Hartvig Jentoft Schøning vært i stefaren Reners forretning på Finneset. Han begynte så på egen hånd og forpaktet en tid hele Svolvær; men i 1819 kjøpte han Finneset av Rener. Han fikk gjestgiverbevilling 14.juli 1820 og drev handel her og i Kabelvåg. Halvbroren Hans Erich Dybfest hadde allerede 9.juli 1819 fått bevilling på Digermulen. Hartvig Jentoft var gift med Sophie Bergitte Stav, hvis far var nordlandshandler i Trondheim. Han var, sies det, en forsiktig mann som ikke ville våge noe, men en hederlig type av den gamle skole, rolig og sterk i motgang. Sine gamle dager tilbrakte han på Godøynes i Bodin, men besøkte ofte sitt kjære Finneset og familien ellers, til han døde i 1872.Finneset hadde han i 1861 overdratt til sønnen Ole Meldal Schøning for 6 000 spd. Allerede ett år senere gikk forretningen konkurs; men likevel ble han en formuende mann da Kabelvåg tok til å skyte vekst på hans eiendomsgrunn. Han bodde på Finneset, hvor hans hustru Marit Johnsen fra Øyen i Lom anla en berømt blomsterhage foran huset, særlig kjent for sitt vakre roseflor.

I 1893 solgte de stedet til Martin Hoff Ekroll i Skrova for 75 000 kr. og bosatte seg i København.

Men det gikk dårlig for Ekroll, og han måtte gi stedet fra seg til Vågan Sparebank. Stedet stod forlatt og hagen var i forfall, til Løndal kjøpte det omkring 1909 og skapte Vågan folkehøgskule på de gamle tuftene. Han fikk hele herligheten for 12 000 kr. og kunne siden med fordel selge jordveien til beste for skolen.

Stedet er da siden blitt innrettet til sitt nye formål. Den gamle gjestestua på Finneset ble gjerne kalt <<Filipstua>>, fordi borgerkongen Ludvig Filip hadde bodd der under sitt opphold på stedet i 1795· Den var kanskje det opprinnelige våningshuset på gården, og hadde trukne vegger med malerier, som det nu er lite eller intet igjen av.

Kilder / Referanser

Ytreberg,N.A. (1942) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest. F. Bruns Bpkhandels Forlag. Trondheim 1980.

https://www.nb.no/items/86ddc2715d6bf323c9a9ce74e0421c84?page=247&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r

Knutsen, Nils Magne (1988) Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988

Lie, J.L. / S.-Hanssen, F. (2008) Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.

Storvågan i Vågan

HANDELSSTEDET STOR-VÅGAN

STOR-VÅGAN - DEN FØRSTE BYEN I NORD-NORGE
(68°13′00″N 14°29′00″Ø)

Navnet Lofoten kommer antagelig fra norrøne "Lofotr" som betyr gaupefot, og at det kan komme av at øygruppa har form nettopp som en gaupefot. Dette virker mindre sannsynlig, i og med at kildene viser at dette opprinnelig var navnet på øya som i dag heter Vestvågøya.Nå er det navnet på hele øygruppa. Austvågøya hette opprinnelig "Vargfotr", eller ulvefot.VåganVågan var opprinnelig navnet på et samfunn på sørkysten av Austvågøya for omkring tusen år tilbake. I dag er det navnet på den østligste kommunen i Lofoten. Slik navnet skrives i dag, er det flertallsform (en våg - alle vågan) av "våg"eller bukt.I fortida ble navnet oftest skrevet "Vågar" eller andre former alt etter kasus. Antagelig var den eldste betydningen av navnet en samlebetegnelse for det samfunnet som utgjorde bosetningen i Storvågan, Kabelvåg, Finneset og Kjerkvågan.

Vågastemnet av Håkon Brun

Vågastemnet er et navn med historisk sus over seg. Navnet skriver seg fra middelalderen, og Vågastemnet stod sentralt som et økonomisk, politisk og kulturelt bindeledd mellom Nord-Norge og Sør-Norge.

Vågastemnet ble holdt i Vågan (Vågar) hvert år fra forsommeren og utover i forbindelse med at fiskerne som hadde vært med på Lofotfisket om vinteren, kom tilbake for å ta tørrfisken ned fra hjellene og selge den.

Her møttes de da, både nordlendinger, søringer og utlendinger – kongens menn, nord-norske stormenn, kirkens menn og andre som ville være der det skjedde, ikke minst kjøpmenn fra Bergen og Trondheim som kom for å kjøpe fisken og for å selge varer som ikke var så lett å få tak i her nord. På denne måten ble Vågastemnet og Vågan møtestedet mellom Nord-Norge og det øvrige Norge og verden forøvrig.

Fra uminnelige tider har skreien søkt inn til Lofoten for å gyte, og skreien har alltid vært en viktig ressurs for kystbefolkninga. Det som gjorde Lofotfisket så viktig etter hvert, var produksjonen av vintertørket skrei. Lofotfisket foregår på ei tid av året som egner seg veldig godt for henging av fisk. Denne tørrfisken var det behov for i de katolske landene i Europa i fastetida. Da hadde de ikke lov til å spise kjøtt, de måtte bare spise såkalt hvit mat. Dette forholdet, i tillegg til sterk urbanisering i Europa, gjorde Lofotfisket økonomisk interessant for den norske kongemakta, og Lofotfisket som salgsfiske tok til like etter år 1000. Dermed ble tørrfisken den første norske eksportvare av betydning. Ifølge historikere utgjorde tørrfisk fra Nord-Norge 80% av den totale norske eksporten på 1300-tallet.Vågastemnet var tredelt. Middelaldersenteret Vågan vokste fram i overgangen mellom vikingtid og middelalder.

I Snorres kongesagaer kan vi lese om Asbjørn Selsbane fra Trondenes som ble drept på hjemtur fra Vågastemnet i 1024. Ei islandsk ættesaga, Grettes saga, forteller om islendingen Grette Asmundsson som var på Vågastemnet både i 1012 og 1013. I Olav Tryggvasons saga omtales vikinghøvdingen Tore Hjort fra Vågan. Ifølge sagaen ble han drept av kong Olav Tryggvason selv i år 999. Tore Hjort bodde sannsynligvis på Gimsøya, men Vågan og Gimsøy hørte sannsynligvis sammen i overgangen vikingtid/ middelalder.

Tore Hjorts død i 999 betydde slutten på de gamle høvdingættene i vårt område. Omtrent samtidig begynte Lofotfisket, eller Vågafisket som det het da, å få betydning som salgsfiske. Kongen ville ha kontroll over de fiskerike områdene i Lofoten, og for å distansere seg fra høvding-dømmet, la kongen sentret i Vågan.

Men Vågastemnet var ikke bare et handelsstemne. Også kongemakta ville utnytte dette at det var samlet så mye folk i Vågan, og det ble etablert et tingstemne. Tingstedet lå på Brurberget like ved Storvågan. På tinget ble uenighet gjort opp, og her ble det avsagt dommer for både store og små lovbrudd. Det mest kjente tinget i Vågan ble holdt på Brurberget i 1282.

Da ble den såkalte Vågaboka, som var ei egen lovbok for Vågan, opphevet. Det var bare kongens egen lov som nå skulle gjelde i landet.

I 1321 var erkebiskop Eiliv i Vågan og innstiftet et årlig nordnorsk prestestemne. Her ble det bestemt at alle kirkene i Nord-Norge og erkebispestolen i Nidaros skulle være til stede ved sommerstemnet i Vågan. Bakgrunnen for dette prestestemnet var at alle kirkene i Nord-Norge skulle betale 40 fisker hver til Nidarosdomen. Og innbetalinga skulle skje “at sumarstempno i Vaghom” hvert år.

Vågan og kampen om kongemakta
Flere ganger ser vi at Vågan også spilte en viktig rolle i kampen om kongemakta. I middelalderen var det ikke alltid like greit å vite hvem som skulle være konge. Det kunne være flere som gjorde krav på kongemakta, og dette kunne føre til strid.I 1027 gav Kong Olav den Hellige beskjed om at det skulle rustes til krig langs hele kysten for å møte til kamp mot danskekongen Knut den mektige. Olav sendte Finn Arnesson til Nord-Norge for å ordne med krigshæren her oppe, og han samlet alle nordnorske stormenn til stemne i Vågan. Hit kom også Tore Hund fra Bjarkøy, og det utspant seg en maktkamp mellom Finn Arnesson og Tore Hund.. Tore Hund.Finn Arnesson lot blåse til “husting” for hele leidangshæren. Det var Tore Hund som skulle svare for de forbrytelsene han hadde gjort på sin tur til Bjarmeland (nordlige Russland). Tore hadde drept kongens mann Karle og tatt en halsring av gull fra den døde. Denne halsringen krevde nå Finn tilbake samtidig som han mente at Tore måtte betale bot for å ha drept en av kongens menn. Tore betalte boten, men han hadde lurt unna mesteparten av den verdifulle lasten med skinn han hadde hatt med fra Bjarmeland, dermed slapp han billig unna. Tore hadde dobbelt bunn i tønnene, og øverst hadde han litt øl. Da Finn Arnesson kikket i tønnene, så han bare øl, men det han ikke visste, var at mesteparten av tønnene var fylt med de koste-ligste skinn som Tore etterpå seilte til England og solgte.

Kong Øystein i Vågan
I Kabelvåg står det en statue av kong Øystein Magnusson. Det fins flere forskjellige sagatekster som forteller at Øystein var i Vågan og lot bygge ei kirke, mens broren, Sigurd Jorsalfarer, var på pilgrimsreise til Det Hellige Land. Kong Øystein kom nok til Vågan da stedet allerede hadde stor betydning for kongemakta, og han kom hit for å styrke sin posisjon i nord.

I en av sagatekstene står det at Øystein også fikk bygd rorbuer for fiskerne. Og det var derfor statuen av kong Øystein ble satt opp i Kabelvåg, for å hedre kong Øystein som den første som prøvde å gjøre forholdene bedre for fiskerne. Kongen bidro dermed også til at flere fiskere deltok i vinterfisket av skrei fra et område han selv kontrollerte.

Etter at kongebrødrene Øystein og Sigurd var døde, ble det ei urolig tid med mye strid. Norge gikk inn i en borgerkrig som varte i hundre år. To av de som sloss om kongemakta, Sigurd Slembe og Magnus Blinde, oppholdt seg nordpå vinteren 1138-39. Om våren i 1139 kom de til Vågan. Det eneste som er nevnt om besøket i Vågan, er at de drap Svein prest og de to sønnene hans.

På slutten av borgerkrigstida, i 1224, er igjen Vågan med i spillet om den norske kongemakta. Håkon Håkonsson kjempet om kongemakta mot Inge Bårdsson og halvbroren Skule Bårdsson, eller Skule jarl. Håkon og Skule var i 1223 blitt enige om at Nord-Norge skulle være en del av Skules landsdel. Til sommerstemnet i Vågan i 1224 kom Skule jarl for å ivareta sine interesser i Nord-Norge. Også ved denne anledningen ble en av kongens menn drept i Vågan, og det ble kalt sammen til ting. Og nok en gang ser vi at mange av Norges mektigste menn var samlet i Vågan under Vågastemnet.

En annen viktig skriftlig kilde fra middelalderen er offentlige brev, vi kaller disse brevene for diplomer. Over halvparten av diplomene som er skrevet i Nord-Norge før år 1400, er skrevet i Vågan. Alle diplomene fra Vågan er skrevet om våren eller sommeren, altså under Vågastemnet. Flere av disse diplomene forteller oss at erkebiskopen i Nidaros selv var i Vågan under Vågastemnet, og dette bekrefter den sterke posisjonen Vågastemnet hadde i middelalderen.
Vágastemnet ble avholdt hvert år her på forsommeren. Her møttes søringer, nordlendinger og utlendinger. Et tingsted ble opprettet på Brurberget like ved Storvågan. I 1321 var erkebiskop Eiliv i Vágar og innstiftet et årlig nordnorsk prestestevne. Erkebispestolen i Nidaros og samtlige kirker skulle være representert her. Kirkene skulle betale 40 fisker hver i tidende til Nidarosdomen.

Et diplom fra Vågan forteller om et storbryllup som ble holdt her på den gamle norske merkedagen Jakob Våthatt, 25. juli 1335. Det var Ingebjørg Ivarsdotter og Torleif Sigurdsson som giftet seg. Diplomet omhandler den medgifta Ingebjørg hadde med seg inn i ekteskapet, og den forteller oss at det var rikfolk som giftet seg. Det sies ingenting om selve bryllupsfesten, men at det har vært et storbryllup trenger ingen å tvile på. Ikke mindre enn fire prester var til stede foruten to av de rikeste menn i Nord-Norge.

Folk utenfra stod for Vågastemnet
Det er litt interessant at selv om Vågan var det økonomiske, politiske og religiøse senter i Nord-Norge, så kan vi ikke finne noen fysiske spor etter store hus fra denne perioden. Her er ikke noen steinkirke slik vi har mange andre steder nordpå. Det er heller ikke så mange betydningsfulle menn vi kjenner fra Vågan, og det er ikke noe som tyder på at Våganpresten har spilt noen framtredende rolle under Vågastemnet. Dette betyr at det var folk utenfra som stod for Vågastemnet. Det var erkebiskopen i Nidaros som holdt prestestemne, lagmannen holdt tingstemne og kjøpmenn fra Bergen og Trondheim holdt kjøpstemne. Vågan i middelalderen kan derfor neppe kalles en tradisjonell by, men det er helt klart at stedet var et viktig kjøpsted og hadde byfunksjoner en del av året.

Nedgangstider
Omkring år 1400 forsvinner Vågan fra de skriftlige kildene. Det var nok flere årsaker til dette. Den viktigste var Svartedauden, pesten som herjet over hele Europa. Kjøpstemnene, slik som Våga-stemnet, hvor bergenske bymenn og nordnorske fiskere møttes, var en uhyre sårbar organisasjon. Grunnen til at Vågastemnet ble så viktig, var at det var mange mennesker samlet på et lite område over et kort tidsrom. I årene etter 1350 skjedde ikke det. Svartedauden rammet spesielt hardt både i det nordnorske produksjonsområdet, altså i fiskeridistriktene, og blant bymennene som dreiv handel på Nord-Norge.

Men kongemakta prøvde i det lengste å holde liv i Vågan som nordnorsk senter. I ei for-ordning utstedt av kong Olav Håkonsson fra 1384 heter det: “Vi og vårt råd, både biskoper, riddere og flere andre, kan i sannhet godt merke det at våre kjøpsteder, Bergen og Trondheim og Vågan og de andre små kjøpsteder, forderves og legges øde fordi sjøfarende menn her hos dere ikke seiler med sine handelsvarer til de kjøpstevner som har vært fra gammelt… For det første, de fra Finnmark og fra Helgeland skal seile til Vågan”. Altså et påbud om at nordlendingene skal handle i Vågan under sommerstemnet. Det heter videre i forordninga: “Men våre bymenn i Bergen skal seile til Vågan og holde sitt kjøpstevne der”. Dette styrker teorien om at det var folk utenfra som holdt kjøpstemnet.

Men det nyttet lite med et kongebrev, kjøpstedet Vågan hadde mistet sin betydning. Dette får vi bekreftet ved å lese “Lofotens og Vesteraalens Beskriffuelse” fra 1591 av Erik Hansen Schønnebøl som var fogd i Lofoten og Vesterålen. Han forteller om fiskeværet Voge at det tidligere har vært en kjøpstad, men at det nå bare er et fattig fiskevær med “10-12 arme stavkarle”.

Forskyving av senter
Etter Svartedauen mistet altså Vågan sin posisjon som senter for det nordlige Norge. Stedet var fortsatt et viktig fiskevær, det var det faktisk helt frem til slutten av 1800-tallet, men utover dette hadde ikke stedet noen større betydning enn andre steder. Fra midten av 1800-tallet og utover er det Kabelvåg som har overtatt Storvågans dominerende posisjon. Denne sentrumsforskyvninga fra Storvågan og en km lenger øst til Kabelvåg har nok skjedd gradvis og over lang tid. Årsakene til at Kabelvåg overtar som senter, har vi ennå ikke oversikt over. Det har vært antydet at Kabelvåg hadde bedre havn for større båter enn det Storvågan har, men dette er neppe hele forklaringa.

Når det derimot gjelder forflytninga av senteret fra Kabelvåg til Svolvær fra slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet, så skyldes dette utelukkende havneforholdene. Med motoriseringa av kystflåten fulgte større og større båter, og Kabelvåg hadde ikke havn til å ta imot disse båtene. Svolvær derimot hadde fra naturens side fått ei glimrende havn i gave, og da hurtigruta startet i 1893, ble Svolvær anløpssted. Etter hvert ble Svolvær havn for stort sett hele den kystgående flåten. Dette betydde at alle nyetableringer skjedde i Svolvær, og Kabelvåg stagnerte.

Storvågan som handelssted

Handelsstedet Storvågan i Lofoten fikk opprettet gjestgiveri rundt 1800, og stedet var lenge ett av de største fiskeværene i Lofoten. Her lå middelalderbyen Vágar , den eneste byen i landsdelen i middelalderen.

Vágar ble grunnlagt av Kong Øystein som var konge fra 1103 til 1123. vikingehøvdingen Tore Hjort fra Vágar ble drept av Olav Tryggvason i 999. Den gamle bygrunnen ligger på et smalt eide, grunt på østre side, dypere på vestsiden. De fleste handelsskipene kom fra Bergen og Trondheim, men også direkte fra Island. Tromsø Museum har tatt vare på 20.000 funn. Gjenstander er kommet dir fra de britiske øyer, men også fra Marokko og Syria.

Rønning, Lorch og Wolff er sentrale navn i handelsvirksomheten i Storvågan. Rønning var statens forpakter av Storvågan og gift med Randi Rønning. Da Rønning døde i 1810, fikk enken etter søknad til Kong Fredlik 6. lov til å bli boende. Hun ble så gift på nytt med Caspar F. Lorch fra Bodø. Han ble 1818 involvert i den såkalte Bodøsaken, som dreide seg om storstilt smugling av sprit mellom England og Norge. I 1833 kjøpte Caspar F. Lorch Storvågan av kong Carl Johan for 600 speciedaler. Caspar Lorch døde i 1844, men hadde året før solgt eiendommen til sin svigersønn Johan Hammond Wolff (1806-1888), den fjerde av general J.H. Wolffs sønner. Wolff var handelsmann i Bodø da han giftet seg med Caroline Fredrikke Lorch i 1838. Hun fylte 24 år på sin bryllupsdag. Paret fikk 13 barn.

Wolff utvidet virksomheten, bygget kaianlegg, sjøhus og reiste flere rorbuer. Han eide jektene "Condora" og "Oppreisningen" og fraktet varer til og fra Bergen. Johan Hammond Wolff gikk konkurs i 1873. Sønnen Johan Hammond Wolff jr. overtok i 1879. Han flyttet fra Følstadvik til Storvågan. Tidene var imidlertid dårligere i fiskeriene og det ble konkurs i 1901. Hovedtunet ble i 1909 gitt til Vågan kommune, som tok husene i bruk som aldershjem.

Væreier Wolff flyttet med familien ut av hovedhuset, men fortsatte med handel og forpaktet gårdsbruket fra sidebygningen på Storvågan Søndre - opprinnelig reist som telegrafbygning i 1865. Her bodde væreieren til sin død i 1923. Døtrene Randi Caroline Frederikke Wolff og Susanne Pauline Munch Wolff drev jordbruk, fiskevær med rorbuer og brygge med salteri og kai til midten av 1950-tallet.

I 1976 ble Lofotmuseet etablert etablert i Storvågan. Museet mottok i 1982 en femtedel av "Været" fra familien Wolff.

Henningsvær

HANDELSSTEDET HENNINGSVÆR

Handelsstedet HENNINGSVÆR (68°09′10″N 14°12′03″Ø)

N.A. Ytreberg (1941) forteller:

Utover fra Vågan langs Lofotveggen får vi følge av Lofotfjellene på høyre hånd, og i sør ligger åpne Vestfjorden, bare brutt av enkelte holmer. Men når vi nærmer oss sørenden av Austvågøya, har vi det gamle fiskevær og handelssted Henningsvær for bauen. Denne øygruppen ute mot åpne havet

(Vestfjorden) skulle ikke ellers innby til fast bosetting. Men fiskerikdommen på bakken like utenfor har lokket folk til å slå seg ned alt i reformasjonstiden, om ikke før, og fremmede fiskere har søkt hit i stadig større tall. Henningsvær tilhørte i mellomalderen Rømer-ætten, og gjennom fru Inger til Østråt kom det i den danske adelsslekt Ugerups hender.

Omkring 1600 gikk været over til adelsslekten Schønnebøl, som i generasjoner var lagmenn over Nordlandene og bodde i Steigen. Den siste av dem solgte i begynnelsen av 1700-årene Henningsvær til proprietær Mogens Hartvigsen Jentoft i Ramsvik. Matrikkelen 1723 viser at det allerede var litt kornavl og kreaturhold på gården.

Allerede i begynnelsen av 1600-tallet bodde i Henningsvær en skipper Claus Bilde, muligens en bror av lensherren over Nordlandene Hartvig Bilde. Men senere finner vi ingen skipper eller handelsmann før Hans Mogensen fentoft, sønn av Mogens Hartvigsen og Anna Jentoft i Lyngvær. Han bosatte seg på Henningsvær og grunnlegger handelstradisjonen på stedet. Han satt i 1740 som selveier på gården, som var skyldsatt til 1 våg, og drev jektebruk, men ikke handel. Han var først gift med Anna Marie Rasch og hadde med henne sønnen Johan Rasch Jentoft, født 1743- som gjerne ble kalt «Johan Rasch». Allerede i 1760 var Hans M. Jentoft flyttet til Lyngvær, og sønnen Johan Rasch hadde overtatt bruket på Henningsvær, som han senere kjøpte for 200 riks-daler. Hans Jentoft var annen gang gift med Anna Cathrine Kildal, datter av presten Sigv. Kildal i Vågan.

Johan Rasch Jentoft fikk gjestgiverbevilling på Henningsvær og Festvåg 18. november 1780, og fortsatte med jektebruket som bygdefarsskipper. Han var først gift med Karen Ellingsen, datter av Lars Ellingsen av Benkestok-slekten, skipper på Leivset i Skjerstad. Da hun var død, ble han omkring 1787 gift med hennes søster Birgitte, som ennu lever i folkeminnet under navnet "Bereth Rasch". Hun var, sies det, en myndig og mannhaftig kvinne, som "hadde mest å si i været". Men samtidig var hun god og hjelpsom, ikke minst mot bror- og søsterbarn; av dem var flere opptatt som pleiebarn i huset. Fra denne tid står fremdeles de eldste bygningene i Henningsvær - "Kjøpstua" og "Sengstua".

Johan Rasch og hustru var barnløse. De innsatte som sin universalarving hennes søsterdatter Ingeborg Pedersdatter Ryberg (Røeberg), hvis far var gjestgiver på Mjønes i Skjerstad. Hun var nylig blitt gift med Jørgen Christian Zahl fra Nordvika i Herøy, da Johan Rasch døde i 1809; og Zahl overtok da Henningsvær. I testamentet var det bestemt at de skulle gi Vågans skolekasse og gudelig bruk det "boets formue formår". - Så døde Ingeborg Ryberg allerede i 1810, og Zahl giftet seg igjen med hennes slektning Karen Robertine Hasselberg, som også tilhørte slekten Zahl. Hun var datter av Jens Mogensen Hasselberg, lensmann og gjestgiver på Gimsøysand. Zahl var en særs driftig kar, som snart brakte været fram blant de første i Lofoten. Han fikk gjestgiverbevilling 19. september 1817- inntil da hadde vel enken Bereth utøvet bevillingsretten; for hun levde helt til 1825. Gjestgiveravgiften for Henningsvær var i 1820 hele 31 speciedaler, den største i Lofoten nest etter Finnesets.

Etter Zahls død i 1826 fikk enken utlagt Henningsvær for 6 000 speciedaler., og hun ble kort etter gift med Lars Nicolai Rener, som til da hadde vært gjestgiver på Finneset. Rener fikk gjestgiverbevilling på Henningsvær 30. juni 1829, mot 30 speciedaler årlig avgift. Her oppførte han sitt nye store våningshus, som fremdeles står under navn av "Renergården". Fru Karen hadde to døtre, en i hvert ekteskap. Hun døde 1877 i Henningsvær, vel 80 år gammel, og overlevde således i en menneskealder sin annen mann Rener, som døde 73 år gammel i 1844.

Eldste datteren Birgitte Lucie Zahl var i 1842 blitt gift med Jens Henrik Klæboe Dreyer (14.4.1811 i Arnøy Gildeskål- 1.6.1882), sønn av handelsmann Jens P. B. Dreyer på Sund i Flakstad. Han skal ha vunnet den 19-årige arving i skarp konkurranse med andre handelsmanns-sønner. Han kalles gjerne med sitt annet fornavn Henrik Dreyer, og var 31 år da han kort etter bryllupet overtok Henningsvær for 6 000 spd. Under ham fikk stedet straks en sterkere utvikling. Han var en mann med ideer, forstod å ordne opp og gå i spissen der det gjaldt, men forlangte også meget av sine folk. Krambuhandelen hadde han på Heimøya, fiskeforretningen på Hellandsøya og brennevinshandelen på Saltværingsholmen - godt ute av syna! Betjenten hans skjenket heller ikke mer enn gjestene kunne tåle; men så fikk han også utnavnet "Knip-Nils". Foruten sitt nye våningshus "Dreyergården" bygde han en rekke rorbuer i været, og gjorde alt for å dra flere fiskere dit. Han var den første som drev garnfiske med maskinkraft, og hadde til det bruk kjøpt et lite dampskip "Glunten"; senere fikk han også dampskipet "Rener". Til Bergens-farten brukte han jektene "Oscar Fredrik" og "Henningsvær", Hans forretning ble da også en av de største i Lofoten, og Dreyer i Henningsvær gikk for å være en av Nordlands rikeste menn. Det går ennu frasagn om den makt og myndighet han kunne legge for dagen når det trengtes! Ved høytidelige anledninger heiste han sitt eget "Henningsvær-flagg", og da han i 1852 hadde fått reist kapellet i Henningsvær, fikk han - som den herre han var - sin egen stol i kirken.

Kilder / Referanser

Ytreberg, N.A. (1941) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest.
F. Bruns bokhandels forl. Trondheim.1941.

Knutsen, N.M. (1988) Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge.
Gyldendal forlag 1988

Lie J.H.L.,
Serck-Hansen, F. (2008) Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og
Varanger.
Olympia Press. 2008.

I hans tid bygde staten fyret i Henningsvær, og Dreyer skaffet i 1862 den første telegraflinje i Lofoten til bruk i fisketiden- senere sammenknyttet med riksnettet. I samarbeid med Kaarbø-firmaet fikk han ordnet med kai og dampskips-ekspedisjon. Han støttet også anlegg av en fiskeguanofabrikk i været, og endelig skaffet han stedet sykestue og fiskerilæge i 1873. Dreyer var barnløs, og de nærmeste slektninger vel anbrakt andre steder. Da han døde i 1882, nær 7I år gammel, ble været kjøpt av Nordlands arntskommune for 245 000 kr. - en veldig sum som viste verdien av Dreyers livsverk! Det var da i Henningsvær 133 rorbuer med plass til 3 400 mann, 7 brygger, 7 bygninger eller "stuer", 3 naust, kullager, vedmagasin, salteri, bakeri, trankokeri, smie, fjøs, stabbur, skjå, posthus og telegrafbygning. Handelsforretningene ble kjøpt av tre forskjellige liebhabere. Heimøya ble overtatt av Dreyers fullmektig Hans Bordewich fra Lyngvær, tidligere handelsmann på Sundklakken.

Bruket på Hellandsøy ble solgt til handelsmann Røring fra Skålvær i Helgeland; han var søstersønn av Jørgen Chr. Zahl i Henningsvær. Og Saltværingsholmen ble kjøpt av Mogens Jentoft fra Selsøyvik, som hadde bestyrt dette utsalget for Dreyer om vinteren. Han opptok senere sin sønn Henrik Jentoft i forretningen (firma Jentoft & Søn). Som "mønstervær" i amtets hender hadde Henningsvær en nokså krank skjebne. Det skyldtes delvis at Svolvær vokste fram til førsteplassen, og de nye dekksfartøyene gjorde lengden av utroret til en mer underordnet sak. Likevel er Henningsvær fremdeles et av de større og blomstrende steder i Lofoten.

er står som de eldste husene på handelsstedet "Kjøpstua" og "Sengstua" - gjestehuset - fra Johan Raschs dager; det siste har vakre gamle dører i Louis-seize-stil. "Renergården" er en lang, kvitmalt bygning i to fulle etasjer, med liggende panel og lavt sadeltak. "Dreyergården", det nuværende apotek, er en bred, kraftig bygning i to etasjer med stående panel og høyt teglstens valmtak. Ved Dreyergården er også en hage, der små trær trosser vind og vær og væte ute fra Vestfjorden!

Ballstad

HANDELSSTEDET BALLSTAD

Handelsstedet Ballstad (68°04′28″N 13°32′43″Ø)

Fra Ballstad i Lofoten har folk rodd fiske i uminnelige tider. Fiskeværet ligger på sørspissen av Vestvågøy. Mens Ramsvik og Petvika har vært skipperleier, var Ballstad et gammelt kremmerleie hvor utliggerborgerne holdt til i sommertiden

Trondhjemsborgeren Erich Jensen Grøn hadde sitt kremmerleie her i 1756. Sin første fastboende handelsmann fikk Ballstad rundt 1775 da Trondhjemsborgeren Ole Hartvig Hvid ble eier av Balstadøya ved makeskifte med svogeren Mogens Jentoft (1747-1790). Ole Hvid hadde vært skipper og gjestgiver på Handelsstedet Selsøyvika i Rødøy. I 1808 brant Våningshuset.

Balstadøen ble så kjøpt av Johan Tegnmann som fikk gjestgiverbevilling 24. mars 1810.
Jacob Lind Jentoft (2.4.1828- 26.11.1902) kjøpte handelsstedet i 1862. Jacob var sønn av Mogens Jentoft i Ramsvik og av samme slekt som Hartvig Jentoft i Petvika. Jacob Jentoft satt på Ballstad i 40 år. Han fortsatte driften med landhandel og fiskebruk. Han drev også i Kremmervika og hadde rorbuer til 1200 mann.

Jørgen Blix Jentoft (5.4.1862- 12.2.1942) drev så fra 1902 til 1923. Han utviklet Ballstad til et av Lofotens største fiskevær. I 1910 skal det ha vært 10.000 fiskere der under Lofotfisket.

Sønnen Jens Foslie Jentoft overtok driften, men bosatte seg i Bilbao i Spania i 1920. Det ble broren Rolf Jentoft (29.1.1898- 1.4.1987) som drev virksomheten på Ballstad fra 1920 til 1948 og han eksporterte fersk fisk til det engelske marked. Jens Jentoft bodde i Ballstad med sin familie under den spanske borgerkrigen, men var ikke med i driften av virksomheten. Han ble senere norsk generalkonsul i Bilbao.
Fra 1948 overtok Jørgen Blix Jentoft (12.6.1924- 6.10.2015) som disponent i 1948. Han drev firmaet til 1992.

N. A. Ytreberg (1941) forteller:

Fra Henningsvær seiler vi over fjordgapet mellom Austvågøy og Vestvågøy. Inne på Vestvågøya ruver Trolltindene til værs, og i en bukt innunder dem ligger Valberg, et gammelt skipperleie og handelssted. Vi stikker innom Stamsund, som ennu i 1820-årene ikke var eget handelssted, men et underbruk av Ramsvik, hvor gjestgiveren Frantz Matheson hadde sittet helt fra 1790- årene. Her inne ligger også Petvik, hvor samtidig den store gjestgiver og jekteskipper Hartvig Mogensen Jentoft hadde sitt bruk. Forbi de gamle handelssteder og fiskevær Steine og Ure når vi fram til Balstad på sørspissen av Vestvågøya. Stedet ligger i Buksnes prestegjeld under de bratte Skottinnene, dels på "fastlandet", dels på Balstadøya.
Mens Ramsvik og Petvik synes å ha vært de gamle skipperleiene i denne fjerding, var Balstad et gammelt kremmerleie hvor utliggerborgerne holdt til i sommertiden. En av disse var trondhjemsborgeren Erich Jensen Grøn, som nevnes i 1756, og samtidig hadde borgerenken Anne Helene sal. Joen Isachsens sitt kremmerleie her. At her lå to borgere samtidig, tyder på stor omsetning. I 1760 brukes borgerleie av trondhjemsborger Lars Grøn, antakelig sønn av Erich Grøn. Hans leie kalles i 1764 Balstadviken, det er vel det samme som ennu i dag heter "Kremmervika".
Omkring 1780 var leiet brukt av trondhjemsborger Hans Rener, som antakelig var av borgerslekten Rener i Lødingen. Han ble etterfulgt av sønnen(?) Jens Ross Rener, som var på Balstad i 1800, og den siste trondhjemsborgeren på kremmerleiet var visstnok Samuel Stejmann i årene omkring 1820. Senere var stedet forpaktet av en Erich Balch fra Trondhjem.

Sin første fastboende handelsmann fikk Balstad i 1800, da Ole Hartvig Hvid ble eier av Balstadøya ved makeskifte med svogeren(?) Hartvig Jentoft i Petvika, og slo seg ned her. Han hadde inntil da vært skipper og gjestgiver på Selsøyvik i Rødøy. Men da hans hustru døde, flyttet han nordover til Balstad, hvor han fikk gjestgiverbevilling 22. februar 18oo. Avgiften var 18 rdl., så stedet har nok hatt en betydelig handel. Kort før sin død i 1808 ble han rammet av en ildebrann, som la våningshuset i aske. Pleiedatteren Karen Mechelborg som hadde styrt huset for ham, fortalte at "alt det gull som fantes i boet, like til den salig manns erme- og halseknapper, ble et rov for luene - ". Men det var likevel meget i behold. Handelsstedet med gjenstående hus ble vurdert til 3 500 riksdaler., og der var sølvtøy og andre verdier, så boets formue utgjorde 9 600 riksdaler. Likevel var gjelden meget større, så underskuddet ble hele 11.000 riksdaler.

Balstadøen ble så kjøpt av Johan Tegnmann, som fikk gjestgiverbevilling 24. mars 1810. Han var gift med Elen Marie Grønbech, hvis far var gjestgiver på Stokkmarknes. Det var denne Tegnmann som i 18I4 med sin jekt ble kapret av engelskmennene og satt i prisongen, sammen med Nic. Dons i Hamnvik og Arent Schøning på Grøtøy. Det nevnes ved den anledning at jekta hans ikke var stor. Tegnmann var død før 1838, og hansenke satt ennu i 1840 med gjestgiveriet. Ifølge tradisjonen kjøpte han også Kremmervika sammen med Jacob Schøning Hansen.

I Tegnmanns dager bodde på Balstad en gammel særling, Caspar Westerwaldt. Han var sjøoffiser og en meget beleven herre. I sine yngre år skulle han ha hatt et eventyr med en av de dansk-norske prinsessene, og var etter den historien med eller mot sin vilje havnet her nord. Tegnmann kunne iblant erte ham og spørre: "Hvordan var det med deg og den prinsessen? "
De var gode venner, og især i sine siste år ble Westerwaldt økonomisk støttet og oppholdt av Tegnmanns. En prestefrue forteller i sine erindringer fra Lofoten at hun engang i et uvær kom inn til Balstad og ble liggende værfast der noen dager. Det var da Westerwaldt som tok seg av henne, spilte kort med henne og underholdt sin gjest på den mest fullkomne måte.

Balstadøen gjestgiveri ble drevet av enken Tegnmann til hennes sønn Nils Tegnmann overtok det og drev handel der en tid. Han solgte i 1862 handelsstedet til Jacob Lind Jentoft fra gården Berg i Hol, av samme slekt som Hartvig Jentoft i Petvika. Han fortsatte driften med landhandel og fiske-forretning, og stedet gikk senere over til hans sønn Jørgen Blix Jentoft, som fortsatte i samme spor. Stedet ble stadig utvidet og modernisert, så det nu må regnes som ett av Lofotens største og mest tidsmessige fiskevær.
Våningshuset på Balstadøya er fra 1. halvdel eller midten av 19. århundre; det er en stor to-etasjes tømmerbygning med dels stående, dels liggende panel Taket har avvalmede gavlspisser. Dessuten hører til hovedbruket stor butikkbygning, to store pakkhus med kaier, 25-30 rorbuer og et stort hjellbruk. Stedet har dampskipsanløp og stort kullager. Det har siden 1926 vært drevet av brødrene Rolf Jentoft og Leif Jentoft, som har fortsatt å fremme utviklingen fra gammelt handelssted til moderne fiskevær.

Jacob Schøning Hansens del av Balstad gikk ved giftermål over til Jens Olai Meyer Pedersen (22.1.1822 i Horn- 3.4.1906), og fra denne igjen til sønnen Jacob Angell Pedersen (11.12.1851- 21.3.1930). Han var i sin tid jekteskipper i 25 år, og overtok omkring 1910 denne del av Balstad-været. Her er også stor bebyggelse, med våningshus, butikkbygning med våning og bakeri, båtnaust, 3 pakkhus, trandamperi, rorbuer og hjellbruk. I Kremmervika holder nu Anton Gjerstad til med sin forretning. Dessuten er det et par utenbygds forretninger i været.

Balstad er i våre dager (1940) blitt sete for utvalgsformannen og fiskedommeren under Lofotfisket.

Kilder / Referanser

Ytreberg, N.A. (1941) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest.
F. Bruns bokhandels forl. Trondheim.1941.

Knutsen, N.M. (1988) Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge.
Gyldendal forlag 1988

Lie J.H.L.,
Serck-Hansen, F. (2008) Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.
Olympia Press. 2008.

Sund og Reine

HANDELSSTEDENE SUND OG REINE

Handelsstedet Reine (67°55′56″N 13°05′22″Ø)

Reine i Lofoten er omgitt av flere øyer og vær som Sakrisøy og Hamnøy.

Steffen Nielsen Røberg fikk gjestgiverbevilling på Reine 6. juni 1775. Han giftet seg med Birgitte Kristine Thomesdatter som kom fra den adelige Benkestok-slekten og hadde arvet 6 våger jordegods i Meløy. Svigersønnen Rasmus Thesen tok over i 1801, han løste gjestgiverbevilling i 1799. Hans yngste sønn Michael Lauritz Thesen overtok og fikk bevilling i 1839, men snart etter solgte han Reine til Jens P. Dreyer på Sund, som en stund drev begge steder under ett. Hans datter Birgitte Sophie Jentoft Drejer ble i 1843 gift med Erik Lund. Han var sønn av lensmannen på Sømnes i Alstadhaug og drev Reine i en årrekke. Hans datter Sophie Kristine ble i 1866 gift med Hartvig Fredrik Brodtkorb Sverdrup (29.4.1836-1927). Slik kom Sverdrupnavnet til Reine. Han overtok hovedhuset og bygde i 1874 et kårhus til den gamle Lund.

Firmaet ble i 1917 overtatt av sønnene Sofus Sverdrup (1875–1950) og Cato Sverdrup, som fortsatte i farens fotspor med stor eksport av fisk. Salget av tørrfisk til Italia som begynte i 1911 ekspanderte sterkt, og firmaet hadde agenter i alle større byer i Italia og eksporterte dessuten til Holland, Belgia, Frankrike og Afrika.

Hartvig Kristian Sverdrup (18.10.1914- 24.7.1988) ble tatt opp som kompanjong i firmaet i 1934. Sofus Sverdrup trakk seg tilbake og firmaet ble deretter drevet av Hartvig Kristian Sverdrup sammen med onkelen, stortingsmann Cato Sverdrup under navnet Sverdrup & Sverdrup inntil fetteren Johan Henrik Sverdrup trådte inn i 1941. Arve Braathen var direktør i 1940.

Under 2. verdenskrig ble familien Sverdrup sterkt involvert i virksomhet på alliert side. De måtte flykte landet, og tyskerne brente ned husene i Reine.

N.A. Ytreberg forteller:

Fra Sund er veien kort utover til Reine, som ligger ved munningen av et helt fjordkompleks innover i Moskenesøya. Her står de siste i rekken av de høye Lofottinnene - de ville og eiendommelige Reine-fjellene; lenger utover faller de av ned mot Lofot-odden. Reine er omgitt av flere øyer og mindre vær, som Sakrisøy og Hamnøy. Sund og Reine ligger ikke bare nær hverandre, men har også tilknytningspunkter i felles eiere og slektstradisjoner.

Reine har muligens vært jekteleie en tid før det fikk sin første handelsmann. Det var Steffen (Stephan) Nielsen Røberg (Ryberg), sønn av Niels Røberg på Moskenes og Dorothea Bjørnsdatter Ursin. Han var antakelig i slekt med Røberg'ene i Salten. Røberg fikk gjestgiverbevilling på Reine 6. juni 1775 og bosatte seg der. Ved denne tid ektet han Birgitte Kirstine Thomesdatter, hvis far var skipper og handelsmann i Sandvika, Gilleskål. Gjennom sin mor tilhørte hun Benkestok-slekten og hadde arvet 6 våger jordegods i Meløy, som ved ekteskapet kom i Røbergs eie. En del av dette jordegods pantsatte han for gjeld til kjøpmannen i Bergen, en annen del solgte han. Det behøver ikke å bety at hans handel gikk dårlig, bare at det kostet å sette i gang driften og oppføre de nødvendige husene på Reine.Steffen Røberg hadde en sønn som døde ugift i 1813. Både Røberg og hustru levde enda i 1801, men hadde da overlatt handelsstedet til svigersønnen Rasmus Thesen, gift med datteren Karen Petronelle. Han var fra Tessem i Beitstad og kom til Nordland som kontorist hos sorenskriver Arctander i Vesterålen, senere hos foged Eiler Hagerup Krog på Husby i Hassel. Familienavnet Thesen tok han etter sitt fødested i Trøndelag. Ved sitt giftermål omkring 1798 fikk han Reine, og løste gjestgiverbevilling av 5. mars 1799. Ved folketellingen 1801 bodde i hans hus 17 personer, bl. a. hans mor og søster. Rasmus Thesen fortsatte da stedets drift gjennom de gode årene omkring 1800, gjennom nødsårene og etterkrigsårene, til den nye oppgangen i 1830-årene. Han døde i 1836.

Eldste sønnen Elias Thesen ble gjestgiver på Moskenes (kfr. Sund), mens yngste sønnen Michael Lauritz Thesen overtok Reine, hvor han fikk gjestgiverbevilling 6. september 1839. Avgiften for stedet var 16 spd., altså omtrent halvparten av det som betaltes for Sund. M. Thesen var gift med Regine Hansen fra Forvik i Tjøtta, og deres eneste barn døde ung. Thesen solgte snart Reine til Jens P. Dreyer på Sund, som derpå drev begge steder under ett. Hans datter Birgitte Sophie Jentoft Drejer ble i 1843 gift med Erik Lund, hvis far var lensmann på Sømnes i Alstahaug. Lund overtok da Reine, omtrent samtidig som hans bror bestyrte Sund, og drev nu stedet i en årrekke. Hans datter Sophie Kristine ble i 1866 gift med Hartvig Fredrik Brodtkorb Sverdrup, hvis far var handelsmann på Fiskerosen i Bindal. Han kjøpte i 1874 stedet av sin svigerfar, og således ble navnene Sverdrup og Reine sammenknyttet. Fra hans tid skjøt Reine en uanet vekst som moderne fiskevær. Han hadde et enestående framsyn og forretningstalent, og ikke minst eide han en sjelden evne til å forene sitt firmas interesser med den naturlige oppdrift hos den enkelte. Mot noen få dagers pliktarbeid om året fikk husmenn og strandsittere slå seg ned i været, hvor de ellers kunne arbeide for firmaet eller begynne for seg sjøl. Sverdrup hjalp alle til utrustning for fiske og overlot brygge og tørkeplass til folk som ville drive for egen regning. På denne måten ble det et enestående tillitsforhold mellom Sverdrup og de folk som arbeidet i været. Han var en patriarkalsk skikkelse, en herre med fast hånd og våkent øye overalt. Hartvig Sverdrup drev stor produksjon av tørrfisk og klippfisk, tran og rogn, ved siden av annen handel og et stort gårdsbruk, på slutten også en betydelig eksport. Ved overgangen til motordrift i fisket finansierte han en fiskerflåte på 50-60 skøyter. Han døde i 1927 som den ubestridt ledende mann i sitt distrikt.

Firmaet ble i 1917 overtatt av sønnen Sofus Sverdrup og Cato Sverdrup, som har fortsatt i farens spor og med direkte eksport av fiskevarer til utlandet. Firmaet og dets innehavere inntar en ledende stilling i Nordlands næringsliv, og stedet har under dem hatt fortsatt framgang. Eksporten av stokkfisk til Italia begynte 1911, og denne gren av firmaets virksomhet er øket, så det nu har agen ter i alle større byer i Italia, og dessuten eksporterer til Holland, Belgia, Frankrike og Afrika .

Til firmaets eiendommer hører fire våningshus. Den største hovedbygningen er av nyere dato, mens en noe mindre to-etasjes våning som ligger parallelt med den første, antakelig er fra midten av forrige århundre. Fasaden er symmetrisk utformet omkring en vakker portal med rikt profilert toppstykke. Ellers hører til firmaets eiendommer 7 store brygger og pakkhus, et par ishus, moderne trandamperi, hotellbygning, losjihus og rorbuer for ca. 500 mann, alt velstelt og i god stand. Der var i 1930 hjellbruk for vel 1 million fisk og store fiskelagre som betinget en jevn eksport.

Hartvig Sverdrup bygde i 1891 en kapellkirke som siden ble overtatt av kommunen. Hans grav er på den vakkert innhegnede familiekirkegård, hvor et stort gravmonument verner minnet.

Handelshuset Sund i Flakstad (68°00′04″N 13°12′38″Ø)

N.A. Ytreberg (1941) forteller:

Fra Balstad må vi sette kursen i sørvest over Nappestraumen og forbi Flakstad-øya med sine tinder og skar. Vi passerer Nussfjord, som er et betydelig fiskevær, men av nyere dato. Og rundt den lille øya Kunna svinger vi så inn til handelsstedet Sund, som har den eldste historie av disse værene. Stedet ligger på sørenden av Flakstadøya med sin lille husklynge ved hamna, som vernes av holmene utenfor.

Det eldste skipperleiet i Flakstad fjerding var Moskenes; men omkring 1760 flyttet Svend Gregersen Colleng fra Sortland i Vesterålen og bosatte seg som skipper på Sund. Han drev jektebruk, men ingen handel. Den første handelsmannen her var Lorentz Christopher Sverdrup (1742-2.6.1813) fra Øksningen i Herøy, Helgeland. Han fikk gjestgiverbevilling på Sund med Nussfjord og Festhælen 10. august 1771, og var også jekteskipper og eide 17 rorbuer i været. Avgiften for gjestgiveriet var i begynnelsen bare 4 rdl., men i 1800 skrev amtmannen at denne avgift var for ringe! - et uttrykk for stedets voksende verdi. Sverdrup var først gift med Johanne Brønlund Biirentz (død 1791) fra Bitterstad i Hassel. 11 barn.(Se Sortlands historie.) Sverdrup drev på den tiden med to jekter. I 1792 ble han annen gang gift, med Anna Elisabeth Klæboe, enke etter sogneprest til Øksnes Jens Peter Drejer. Ved folketellingen 1801 bodde i hans hus 18 personer; blant dem stesønnen Jens- senere gjestgiver på Sund, og Willas Bing Drejer -senere gjestgiver i Lyngvær.

Da Sverdrup antakelig var død, gikk Sund over til stesønnen Jens Peter Bing Drejer, som fikk gjestgiverbevilling 10. juli 1816. Avgiften var da steget til 30 spd., et tall som tross myntreduksjonen vidner om en veldig økning i stedets omsetning. Det er sannsynlig at han ikke utøvde noen gjestgiverrett i Nusfjord, hvor Dahl kjøpte stedet i 1827, og Bonsach Gotaas fikk gjestgiveri fra 1835.

Jens P. Drejer ektet i 1810 Sophie Marie Schøning, datter av gjestgiver Ole M. Schøning på Grøtøy. Hun skal ha vært tungsindig av seg, på grunn av en brutt forlovelse i ungdommen; senere hadde hun den sorg å miste to sønner som omkom ved kullseiling I834. Jens Drejer selv var en virksom, men urolig natur, en dyktig forretningsmann som snart vant seg stor rikdom. Han bygde nye hus på stedet og utvidet etter behovet. En tid eide han også Reine, og hadde kirketienden av Flakstad og Moskenes kirker. Han var også eier av en mengde gårder omkring i Flakstad sogn. I 1842 flyttet han fra Sund til Namdalen, der han hadde kjøpt store skoger- de som nu tilhører van Severenbruket. Her drev han sagbruk og var bosatt på Åsmulen gård i Harran, hvor han døde i 1852.

Sund ble først fra 1842 bestyrt av en Lund, bror av Erik Lund på Reine. Så ble stedet noen år bortleid til handelsmann Klæboe på Liland i Ofoten og siden solgt til en Hagen Lund, som drev det noen år. Endelig ble Sund kjøpt av Hans Johan Andreas Borgen, hvis far var lensmann i Alstahaug og moren datter av biskop M. B. Krogh. Han drev store forretninger på Sund, bygde ut og forbedret fiskeværet og var i det hele en av de mest kjente væreiere i sin tid. Hans Borgen ble i 1858 gift med Magdalene Hartvikke Thesen, hvis far dengang var handelsmann på Moskenes og senere bosatte seg i Bergen (kfr. Reine). I 1895 solgte Borgen stedet til distriktslege Ommundsen i Flakstad, og flyttet selv til Vega, der han døde året etter. Ommundsen leide ut Sund til skipper Hans Berg (Todal) fra Gilleskål. Han var av Angell-slekten og første gang gift med Petrine Ovidia Augustinussen, hvis far var skipper på Valla. Etter hennes død ektet han Christine Amalie Mørch, hvis far var handelsmann på Leland i Leirfjorden. Hans Berg var en driftig væreier og satt i ganske store forretninger til sin død i 1902. Han hadde ti barn, men ingen av disse overtok stedet.

Stedet ble solgt til Johan Martin Langaas som var far til Hans og Johannes Langaas som etterhvert overtok været. Hans Langaas døde i 1947. Brødrene Langaas var fra Alstahaug i Helgeland, og disse drev stedet som væreiere med fisk- og tranforretning, og under firmanavn Langaas Sønner A/S med landhandel og bakeri. På stedet er nu (1940) 5 våningshus, butikk, telegrafstasjon og bakeri, to store pakkhus, 46 rorbuer, dampskipskai og andre kaier, femten store hjellbruk. En del gammel bebyggelseskal stå igjen, bl. a. et halvannen etasjes tømmerhus med stående panel og torvtak.

Kilder / Referanser

Ytreberg, N.A. (1941) Nordlandske handelssteder. Virke, hverdag, reiseliv, fest.
F. Bruns bokhandels forl. Trondheim.1941.

Knutsen, N.M. (1988) Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge.
Gyldendal forlag 1988

Lie J.H.L.,
Serck-Hansen, F. (2008) Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.
Olympia Press. 2008.
Kåring, R. (1986) Kåringfamilienes slektsrøtter. Litt av hvert om noen av dem.

HANDELSMENN OG NESSEKONGER

Handelsmenn og nessekonger

Kilde: ARKIV Nordland
https://arkivinordland.no/fylkesleksikon/innhold/handelssteder-og-vareiere/blant-handelsmenn-og-nessekonger.37749.aspx

En viktig epoke i Nordlands historie, væreiersystemet, er godt representert i AiNs magasiner. Her er et lite dykk i historien.

Hvis du tar en tur ned i magasinene til Arkiv i Nordland og ser på arkivene, vil du straks gjenkjenne navn på velkjente handelsmenn og handelssteder langs nordlandskysten: Zahl fra Kjerringøy, Dahl fra Nusfjord og Schøning fra Grøttøy. Disse handelsmenn var en del av et økonomisk og sosialt system som vokste frem i Nord-Norge fra slutten av 1700-tallet. Handelsstedene har forlengst mistet sin økonomiske og sosiale makt, men flere av bygningene står der som monumenter om en epoke som er forbi.

I magasinene finner vi også arkivene etter handelssteder som er blitt nesten borte i kulturlandskapet. Det er kun gjennom arkivene vi kan skaffe oss viten om deres eksistens, og om hvordan livet kunne utarte seg på et lite handelssted langs kysten av Nordland.

Kontroll med handelen i Nord-Norge

Fremveksten av disse privilegerte nordnorske handelsstedene oppsto som følge omstridte politiske vedtak, fattet etter en langvarig og hissig debatt om hvordan man skulle ordne opp i de kaotiske handelsforholdene som rådde i landsdelen på 1600- og 1700-tallet.

Nord-Norge hadde fra senmiddelalderen ligget under Bergen og Trondheim som økonomisk interesseområde. All eksport fra Nord-Norge måtte skje over disse to byene, og utlendinger hadde ikke lov til å handle i Nord-Norge. Andre nordmenn drev handel i området, og det vokste etter hvert fram flere grupper store og små handelsmenn som konkurrerte på det samme markedet (kremmere, knapere, embetsmenn). En stor del av denne handelen var ”svart”. Den unndro seg avgifter, og ga derfor ingen inntekter til statskassa.

Det var også tilfelle når det gjaldt brennevinshandelen. På landsbygda vrimlet det av utsalgssteder, og de fleste betalte ingen avgifter til staten. Staten ønsket kontroll over denne handelen, både av hensyn til statens inntekter og av hensyn til allmuens velferd. Svaret ble å kreve bevilling for å drive salgsvirksomhet av en hver som solgte brennevin og drev handel nordpå. I tillegg til å handle med brennevin fikk gjestgiverne lov til å drive handel med ”grove vahre”. Som grove varer mentes blant annet: saltfisk, tørrfisk, korn, jern, humle, tobakk, piper, lin, tjære osv.

Handelsmennene i Bergen var sterke motstandere av et slikt forslag. De fryktet at gjestegiverne skulle arbeide seg inn mellom de nordnorske fiskere og handelsmennene i Bergen og Trondheim, og dermed overta deres posisjon. Det skulle vise seg at de fikk rett.

Gjestgiveribevillinger over hele landsdelen

Den første handelsmann som fikk gjestgiveribevilling i landsdelen, var Arnt Schønning i Kabelvåg i 1762. I tiårene etter dette ble det etablert en rekke handelssteder fra Varanger i nord til Brønnøy i sør. På det meste var det nærmere 300 privilegerte handelsmenn i landsdelen.

Handelssystemet dekket et stort og uensartet geografisk område, der forskjellige distrikter fostret forskjellige typer handelsmenn. Den nasjonale og regionale utviklingen fikk også stor betydning for de forskjellige handelsstedenes vekst og fall i løpet av de nærmere 200 år systemet eksisterte.

Langs hele kysten finner vi handelsmenn som først og fremst baserte sin rikdom på de rike fiskeriene som fant sted. Her sto uten tvil Lofoten i en særstilling. Både når det gjelder antall handelsmenn og økonomisk styrke var Lofoten tyngdepunktet for dette systemet. Her var handelsmannens økonomiske kontroll over allmuen mest omfattende, og væreiersystemet overlevde lenge etter at det tradisjonelle handelssystemet var forvitret. Langs kysten av Lofoten lå handelsstedene tett som fisken på hjell. Her kan nevnes væreierne som: Ellingsen (Å), Gabrielsen (Ånstad, Klingenberg), Eliassen (Tind), Arntzen (Sørvågen), Sverdrup (Reine) osv.

Andre handelssteder så ut til å være skapt på grunnlag av gjennomgangstrafikken av fiskere på vei til og fra Lofoten. Den direkte fiskehandelen, som var avgjørende for handelsstedene i Lofoten, spilte ikke en like stor rolle for disse væreierne. Dette gjelder kanskje først og fremst handelsstedene langs Helgelandskysten og deler av Salten som: Kjerringøy (Bodø), Grøttøy (Steigen), Selsøyvik (Rødøy) og Kvaløy (Brønnøysund)

Også inne i fjordene var det privilegerte handelsmenn å finne. Disse handelsstedene baserte sin eksistens først og fremst på handel mellom kysten og innlandet. Her kan nevnes: Kulstadsjøen som lå nesten innerst i Vefsnfjorden, og Mo i Rana som fikk sin storhetstid etter at L. A. Meyer hadde overtatt handelsstedet på 1860-tallet. Her var handelen med nordlandsbåter og svenskehandel med smør og ryper viktige faktorer for bedriftens suksess.

Handelsmennenes storhetstid

Midten av 1800-tallet regnes som handelsmennenes storhetstid i Nord-Norge. Enkelte av de store handelshusene kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av selvstendig nordnorsk næringsliv. Fra å skaffe sine inntekter fra mer eller mindre ensidige foretninger, endret handelshusene seg til en svært mangesidig foretningsdrift.

Et eksempel på dette kan være Zahl på Kjerringøy, som hadde slått seg opp på kystflåtens gjennomgangstrafikk og bondehandel i nærområdet. I 1880-årene var hans foretningsdrift mangfoldig. Han drev blant annet som fisketilvirker, forhandler, eksportør, landhandler, skipsreder, pengeutlåner, finansmann, grunneier, proprietær, storbonde, dampskipsekspeditør og poståpner.

Handelsstedene mister sin stilling

Alt har en ende heter det: Og fra slutten av 1800-tallet kommer de første tegnene på at ”nessekongeveldet” går mot slutten. Årsakene til at de privilegerte handelshusene mister sin stilling fra slutten av 1800-tallet, er mange. De siste tiårene av dette århundret var en generell nedgangstid for norsk økonomi. Hardere konkurranse, sviktende etterspørsel og fallende priser på eksportmarkedene fikk stor betydning og førte til sviktende inntekter for handelsmennene. I Nordland ble disse problemene forsterket av en ressurskrise i fiskeriene. Fra midten av 1870-tallet var det slutt på de rike sildefiskeriene, og rundt århundreskiftet sviktet også torskefisket.

Samtidig som konjunkturene sviktet og fiskeriene gav dårligere utbytte, begynte handelshusene å miste flere av sine tradisjonelle funksjoner. Det økonomiske livet ble i denne perioden mer spesialisert og arbeidsdelt. Nye bedrifter overtok flere og flere av de tradisjonelle arbeidsoppgavene som handelshusene hadde. Vi fikk nye kredittinstitusjoner som Bodø Sparebank (1857) og Nordlands Privatbank (1893). Kommunikasjonsutviklingen førte til at flere av handelsstedene mistet sin posisjon som sentra for handel og annen servicevirksomhet.

Dampskipsselskap overtok etter hvert frakttrafikken langs kysten, Vesteraalens Dampskibsselskap (1881) var et av disse selskapene. Etter hvert som dampskipene ble større, ble gode havneforhold viktige. Tradisjonsrike steder som Kvaløy, Selsøyvik, Grøtøy og Kjerringøy ble forbigått av den nye tid som følge av dårlige havner. Motoriseringen av fiskerflåten forsterket disse trekkene og isolerte handelsstedene ytterligere. Kystfiskerne hadde ikke lenger samme behov for disse mellomstasjonene på sin vei til lofotfisket.

Endringer i næringspolitikken i siste halvdelen av 1800-tallet var også med på å undergrave handelsmennenes maktposisjon. Liberalisering og frihandel førte til at de fleste av privilegier og monopolordninger ble opphevet. Fra 1868 ble landhandelen frigitt med det resultat at en rekke småbutikker begynte å konkurrere med de gamle handelshusene.

Arkiver etter nordnorske handelsmenn ved Arkiv i Nordland og museer i Nordland

Handelsmann Gabrielsen (Ånstad/Sørvågen)

Væreier Gylseth (Sakrisøy)

Wulf-Nilsen (Hamnøy)

Krogtoft (Mølnarodden)

Langaas (Sund)

Dahl (Nusfjord)

Joh. Ludv. Johansen (Ramberg)

Kjerringøy handelssteds brevsamling (Kjerringøy) – Handelsstedets arkiv oppbevares ved Salten museum.

L. A. Meyer (Mo i Rana) oppbevares ved Helgeland Museum

Grøtøy handelssted (Steigen)

Ottar Statle, fiskekjøper

Brødrene Pedersen, fiskekjøp

Johs. Johansen, Vagle, fiskekjøper

Det Norske Guanofabrikk, Lerosfabrikken

Rist & sønner, Buksnes, fiskekjøp

R. Riksheim, fiskekjøper

K. Madsen, Vik, handel

Ellingsen (Å) – Oppbevares ved Arkiv i Nordland for Lofoten fiskeværsmuseum.

Litteratur

Coldevin, A. (1954) Hundre års handel i Nord-Norge. Bergen 1954

Bottolfsen, Ø. (1995) Lofoten og Vesterålens historie. Værøy 1995

Knutsen, N.M. (1983) Nessekongene. Nils Magne Knutsen (red). Oslo 1988

Fygle, Lundestad, Strand (1993) Banken, folket og fylket. Bodø 1993

https://www.nb.no/items/df17bdea966e791dbce1a894c2dd0277?page=7&searchText=Handelssteder%20og%20fiskev%C3%A6r

SM

STABELVOLLEN MEDIA

Copyright of all music videoes, guest photoes and artworks solely belongs to the artists. Copyright of all other resources : Stabelvollen Media.

Bernhoft-familien

Sverdrup/Ellingsen-familien

Zahl

Etter Zahls tid

SM

SM

​

Bernhoft-familien

Sverdrup/Ellingsen-familien

Zahl

Etter Zahls tid

​