Trålfiske
av Jahn Petter Johnsen (UiT Norges arktiske universitet), Roger B. Larsen og Jesse Brinkhof

3. mai 2024

Trål er et effektivt fiskeredskap som i prinsippet kan fange alt som ikke siles ut gjennom maskene. For å minimere bifangst av uønskede arter og/eller fisk under tillatte minstemål, har det siden begynnelsen av 1990-tallet vært arbeidet med å forbedre trålens seleksjonsevne ved hjelp av sorteringsrister og endringer i trålposens oppbygging.

Variasjonen i konstruksjon og anvendelse av trål er stor verden over. Bortimot 25 prosent av verdens villfiskfangst kommer fra bunntrålfiske. Det finnes små trålnøter som for eksempel slepes med seildrevne katamaraner, kanoer med påhengsmotor, traktor, hester eller hunder, og det finnes store trålnøter med åpninger på flere hundre kvadratmeter som slepes over bunnen av 100 meter lange hekktrålere, med over 6000 HK motorkraft.

Forskning utført blant annet ved Havforskningsinstituttet viser at fiske med bunntrål påvirker havbunnen og organismene som lever der. Tråldørene kan lage inntil 30 centimeter dype spor på havbunnen. Skader på korallrev som følge av bunntråling er veldokumentert, mens andre effekter og langtidsvirkninger av bunntråling avhenger både av bunntype, økologiske og oseanografiske forhold og hvordan fisket utøves. Nyere forskning viser at de negative klimaeffektene av bunnpåvirkningen er mer usikre enn det som tidligere har vært hevdet.
 

Trippeltrål

​

Det finnes flere typer trål:
-   Bunntrål (for fisk og reker) er den mest utbredte varianten.
-   En annen variant er bomtrål, et trålnett fastspent på en bom som dras på meier langs bunnen primært til fangst av flatfisk. 
-   Flytetrål (pelagisk trål) anvendes i stor grad til fangst av ulike arter stimfisk som sild, lodde og makrell, men står også for all fangst av for eksempel kolmule, og er viktig i en del fiskerier etter uer-arter). Flytetrål benyttes også til fangst av krill i Antarktis og i fisket etter raudåte i Norge. Flytetrålen kan reguleres til den dybden som leteutstyret viser at fisken befinner seg i.

Både bunntrål og flytetrål kan anvendes i et partrål-system, der to fartøyer sleper én og samme trålnot. Mange bunntrålfiskerier opereres i dag som dobbeltrål- eller trippeltrål-systemer (to eller tre trålnøter side om side) der man anvender ett sett kraftige tråldører for å oppnå horisontal spredning.

​

Utforming av bunntrål

En moderne bunntrål er satt sammen av mange deler. De fleste bunntrål opereres som ottertrål, det vil si med et sett tråldører (engelsk otter boards/trawl doors) som sørger for horisontal spredning av redskapet. Slepewirene fra fartøy er forbindelsen til tråldørene. Sveipene er forbindelsen fra tråldørene til trålnot og grunntau. Selve trålnettet består av vinger, tak, belg, forlengelse (overgang) og trålpose. Dimensjonering, vekter og fløyt, valg av trådtyper og deres bruddstyrke og så videre, dimensjoneres ut fra type fiskeri, fartøyets kapasitet og forventede fangstmengder. Mange fisketrål har et overpanel som er strukket framover og er lengre enn underpanelene. Denne overbygningen omtales som tak (engelsk square) og skal hindre at fisk som samles foran grunntauet skal løfte seg og tapes over trålen.

Langs hele overtelnen i forkant av overpanelet (tak og overvinger) festes det fløytkuler for å sikre trålens vertikale åpningshøyde under fiske. Langs fiskelinen (undertelnen), som er festet til undervinger og fremre del av underbelgen, festes et grunntau, også kalt gir (engelsk gear). Grunntauet på de minste trålene kan lages av en enkel kjetting eller et kraftig naturfibertau (kokos), mens større trål har en lenke av stål eller gummikuler (engelsk bobbins), eller et gummiskive-arrangement (rock-hopper-gir). Grunntauets funksjon er å hindre at trålens underpaneler skades av slitasje mot bunnen, og dessuten å sørge for at trålen har god bunnkontakt under fiske for å hindre tap av fangst under trålnettet. I de senere år har det vært arbeidet mye med å utvikle lettere trålgir.

Siden 1980-tallet har det vært vanlig å utstyre trål med akustiske transpondere og ekkolodd for kontinuerlig overvåking av trålens geometri og fangstevne. Denne elektronikken har effektivisert trålfisket betydelig.

​

Operasjon og energiforbruk

I bunntrål vil tråldørene og sveipene være med på å lede fisk inn mot trålnettet. I flytetrål er det trålnettets forpart som fungerer som ledenett. Trålredskapenes slepehastighet varierer, men avpasses til de artene som skal fiskes. Typisk vil en reketrål slepes med relativt lav fart over bunnen (1,5–2,5 knop), men på grunn av relativt små masker i nettet gir trålen stor slepemotstand og stort energiforbruk. I fisketrål med større masker vil økt slepehastighet (mellom 3,4 og 5 knop) gi tilsvarende effekt med hensyn til energiforbruk.

I store pelagiske tråler til fangst av for eksempel sild, makrell, kolmule og snabeluer, må forparten på slike tråler bygges med maskevidder på flere titalls meter for å redusere slepemotstand, mens maskevidden i bakerste del (trålposen) bare er 80–40 millimeter. For å forenkle bøting av trålen er maskene i forparten fargekodet.

​

Historikk

Fra småtråleren «Thor Iversen» på fangstfeltet Ny-Slepen i Finnmark i 1952, da Aktuell skrev at «Norske fiskere er ikke lenger kompromissløse motstandere av tråldrift, - de er klar over at Norge er nødt til å følge med i utviklingen. Det er en ny form for tråldrift som nå holder på å slå igjennom i Norge - den såkalte småtrålingen. Denne driftsmetoden er basert på at fisken skal leveres fersk, det betyr at båtene ikke kan være ute på feltet mer enn noen få dager om gangen. Det har en tid pågått et livlig forsøksfiske med to småtrålere. Resultatene har hittil vært meget oppmuntrende, og det er meningen at utbyggingsfondet for Nord-Norge skal gi støtte til utbyggingen av en småtrålerflåte som et ledd i arbeidet for å styrke landsdelens næringsliv.»

Det var i første rekke Storbritannia som førte an i utviklingen av trålfisket og gjorde det til et havfiske. Etter hvert ble det et industrialisert fiske av store dimensjoner langt til havs på de viktige fiskebankene ved Færøyene, Island, Nordsjøen, Norskehavet, Barentshavet, Svalbard, Newfoundland og Vestgrønland.

Fram til 1893 foregikk bunntråling i Storbritannia med bomtrål. Introduksjon av større damptrålere i 1880-årene gjorde det mulig å ta i bruk et nytt prinsipp (opprinnelig testet i Irland i 1870 med seilfartøyer) med bruk av otterbrett (tråldører). Dette skjedde i Leith (Granton), i Edinburgh i Skottland. Ottertrål-prinsippet med Granton-trål ble videreutviklet i Frankrike (Vigneron-Dahl) ved at man tok i bruk sveiper mellom tråldør og trålnot slik at bunntrål ble langt mer effektivt.

Mange trål-varianter som brukes i norsk fiske i dag bygger på Granton-trålens konstruksjon (det vil si to-panels konstruksjon med avkuttede undervinger).

​

Moderne trålfiske i Norge

De første kjente forsøkene med bunntrål i Norge stammer fra 1898, da professor Johan Hjort brukte en liten, finmasket bunntrål som han hentet fra Danmark for å gjøre undersøkelser på dypvannsreke i Oslofjorden. Disse forsøkene var foranledningen til det norske trålfisket, som i starten kun handlet om rekefiske i Oslofjorden og på Sørlandskysten. Fram mot 1930 ble fisket etter reker utvidet helt opp til Varangerfjorden.

Engelske fartøy startet forsøk med tråling etter fisk i Barentshavet, kysten utenfor Murmansk og i Kvitsjøen så tidlig som i 1906. Norsk tråling etter fisk startet av ulike grunner 25 år senere med små motoriserte skøyter (småtrålere). De første forsøkene stammer fra øya Fjørtoft i Haram i Møre og Romsdal i 1926. I 1930 ble den relativt store damptråleren D/T «Borgenes» kjøpt fra England til Kristiansund. Fartøyet ble brukt både som tråler etter bunnfisk langs norskekysten og i snurpenotfisket etter sild langs norskekysten og ved Island.

Trålfiske utenfor Troms og Vesterålen tok til i 1934 og utviklet seg raskt med tyske, britiske og sovjetiske trålere i et område hvor norske fiskere tidligere hadde vært enerådende med bruk av passive redskaper som garn og langline. Det intense trålfisket førte til overbeskatning av fiskebestandene (særlig på nordøstarktisk torsk og hyse). Det ble gitt bestemmelser om maskestørrelse i trålen og gjennomført kvantumsbegrensninger ifølge internasjonale avtaler.

Helt fram til 1961 ble de norske trålerne operert som sidetrålere, men dette ble raskt avløst av det nye prinsippet med hekktråling, der trål og fangst blir trukket inn på tråldekket gjennom slippen (et prinsipp som var utviklet for de flytende hvalkokeriene i Sørishavet). Den første hekktråleren, M/TR «Fairty II», ble overlevert i 1959 til reder Christan Salvesen (Christian Salvesen & Co), den gang bosatt i Leith, Edinburgh i Skottland. Salvesen hadde lang erfaring fra hvalfangst i Sørishavet og bruk av slipp i fartøyets hekk. Norges første hekktråler ble overlevert til Melbufisk AS i 1961, og i 1962 fikk Norge den første fabrikktråleren, F/Tr. «Longva».
 

Lovgivning og regulering

​

Bunntrål påvirker bunnen og krever mye energi når den slepes over bunnen eller gjennom vannet. Det store fotavtrykket gjør at bunntråling er kontroversielt. Trål ble introdusert i Norge som et middel for å modernisere fiskeriene, men møtte i starten stor motstand og er én av grunnene til at Norge historisk sett har hatt en streng regulering av dette fisket.

Fiske med trål har vært lovregulert siden 1908. Regler for deltakelse i trålfiske er fastsatt i Forskrift om spesielle tillatelser til å drive enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften) med hjemmel i deltakerloven.

Tildeling av tillatelser til å drive trålfiske skjer med hjemmel deltakerloven av 26. mars 1999. Formålet med å regulere tildelinger er å tilpasse flåtens fangstkapasitet til ressursgrunnlaget, øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og derved trygge bosetting og arbeidsplasser i kystdistriktene, samt å legge til rette for at høstingen av de marine ressursene skal komme kystbefolkningen til gode. Fiske med reketrål ved Grønland har vært konsesjonsregulert siden 1973, mens en generell konsesjonsordning for fiske med reketrål ble fastsatt i 1984. Med deltakerloven av 1999 er alle bestemmelser om adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst (konsesjonslovgivningen) samlet i én lov.

Gjennomføring av trålfisket er regulert med detaljerte regler om utforming og bruk av trål gjennom Forskrift om gjennomføring av fiske, fangst og høsting av viltlevende marine ressurser (høstingsforskriften) fra 2022, hjemlet blant annet i havressursloven, soneloven og dyrevelferdsloven.

Det er forbudt å fiske med trål utenfor det norske fastlandet innenfor tolv nautiske mil fra grunnlinjene (territorialfarvannet). Bestemmelsen åpner for adgang til å tillate trålfiske i området mellom fire og tolv nautiske mil over hele eller bestemte deler av kyststrekningen øst for Lindesnes. Det kan fiskes med reketrål innenfor fire nautiske mil og i de fleste fjordene dypere enn 200 meter, men det er forbudt å bruke bobbinslenke eller rockhopper-gir som grunntau. Det utstedes lokale forskrifter for fiske med reketrål langs kysten. Det er også dispensasjonsbestemmelser for bruk av taretrål og krepsetrål i territorialfarvannet.​