Det finnes selvsagt mange slags bruk eller redskap som brukes under fisket. Vi kan ordne redskapene etter 6 ulike prinsipper som ligger til grunn for dem i to hovedgrupper:

Passive redskaper 

1.   Spydprinsippet, der redskapen har så langt skaft at en kan stikke fiske uten å slippe skaftet. Eksempler her kan være å stikke flyndre på
      grunt vann eller å lystre laks med lystrejern 
2.   Lokkeprinsippet, som forutsetter at fisken lar seg friste med noe spiselig, et agn.
      Dette kan være i form av en liten blank eller sterkt farget fisk, så som "Svenskepilken" som oftest brukes på dypere vann eller agn på
      kroker som oftest brukes i overflatefiske. Linefiske hører gjerne hjemme under denne kategorien.
3,   Snareprinsippet, som går ut på at fisken skal bli hengende fast i snaren, eller garnet. Garn kan både settes på botnen (botngarn eller
      setteganr) eller oppe i sjøen (drivgarn).

Aktive redskaper 
4.   Ruseprinsippet som består i at fisken av en kunstig vegg blir ledet inn i et fangerkammer (f.eks kilenot for laksefiske) eller ruser til
      hummerfiske.
5.   Innesperringsprinsippet som består i å sperre inne en fiskestim som er observert, der en har et nett av store dimensjone. Disse
      redskapene kalles nøter,
      som landnot og snurpenot, der snurpenota gjerne brukes på dypere vann.
6.   Sileprinsippet, som går ut på at redskapen siler sjøen for å samle fisken som måtte komme i dens veg. Vanligvis sleper denne
      redskapen langs botnen, så som trål, snurrevad, kastenot og synkenot.
Vi legger merke til at redskap som benytter de tre første prinsippene er passive redskaper, mens redskaper som benytter de tre siste prinsippene er aktive redskaper, som også vanligvis er mer effektive.

​

Strid og reguleringer

Lofotfisket har vært regulert i en eller annen form i svært lang tid.
-  1627:   Den eldste reguleringsbestemmelsen en kjenner til er fra 1627 i forbindelse med overgang til bruk av garn og Line.
-  1753:   I 1753 ble alle andre fiskeredskaper enn håndsnøre forbudt brukt under Lofotfisket.
-  1755.   I 1755 da det samlet seg svære torske-forekomster på Høla og i Vågerenna, satte folk uten videre ut Liner der, og gjorde store
               fangster. Et så åpenlyst brudd på loven kunne myndighetene ikke se på uten å reagere.
               Det ble oppnevnt en kommisjon som avhørte og dømte en rekke fiskere, i alt 145 personer. Saken gikk til høyesterett i København.
               Ved gode menns mellomkomst utsatte kongen saken, og ti år etter kom det endelig en kongelig resolusjon om at Line-fiske var
               tillatt overalt. 
-  1760:   I 1760 skulle Torske-garn være kommet helt nord til Senja. Det var bare pengefolket som hadde garn, men det var forbud også
               mot Garn-fiske.
-  1763:   Først i 1763 ble Line tillatt benyttet. En bestemmelse av 1770 forbød uttrykkelig bruk av garn. 
               Tross strenge forbud ble bruken av garn og line stadig mer alminnelig, og behovet for regulerende bestemmelser blr etterhvert
               mere påtrengdende. Ikke minst var det nødvendigh å skape et effektivt tilsyn med overholdelsen av de bestemmelser som ble gitt. 
-  1771:   Første forsøk fikk en i form av reskriot av 23. mai 1771, som bestemte at distriktets fogd og sorenskriver hvert år skulle "infinde
               seg i Vaagen for at overholde Orden og paaskjende Tvistigheder".
-  1786:   Den første egentlige lov om Lofotfisket er en forordning av 1. februar 1786, som også hadde bestemmelser om Skrei-fisket i
               Vesterålen og på Helgeland og om det nordlandske sildefiske. Forordningen inneholdt regler om redskapens anvendelse.
               Bruk av garn og line var ikke helt forbudt. Line kunne benyttes en tid etter at fisket var begynt, mens garn bare var tillatt i
               Vesterålen og i Raftsundet. Daglinefisket var imidlertid forbudt, fordi havet om dagen utelukkende skulle forbeholdes håndsnøre.
-  1792:   29. Januar 1792 ble det påbudt opprettet et Fiskeoppsyn under lensmannens ledelse, som skulle bestå "at et antal of Fogden
               beskikkede Almuesmænd for hvert Vær." Noen særlig betydning fikk imidlertid ikke dette oppsynet.
               Forbudene mot bruk av garn og line viste seg nemlig umulig å håndheve i praksis.
-  1796:   Etter hvert ble det lempet på forbudet mot garnfiske, og fra 1796 kunne garn brukes nesten overalt i Lofoten.
               Utviklingen av stadig mer effektive redskaper fortsatte, og felles for dem alle var at de tok stor plass.
-  1816:   I 1816 ble det gitt en ny lov om Lofotfisket. Loven inneholdt bestemmelser om tilvirkning av fisk og rogn.
                Videre ble det fastsatt hvordan plasseringen av hjellene på land skulle være.
                Loven godtok definitivt bruken av garn og line under Lofotfisket, men forutsatte at bare Line og Juksa skulle benyttes om dagen,
                og Line og Garn om natten. Der det enkelte steder var trangt farvann og mange fiskere, forbød loven å bruke mer enn en
                garnlenke eller linesetting. Loven videreførte et system med bruksrett til redskapssetting i sjøen, som var under utvikling på slutten
                av 1700-tallet og som nå nærmest lot enkelte fiskere eller rorbueiere utøve en form for eiendomsrett på havet. Til rorbuene
                hørte faste fisketeiger. Den fisker som bodde der hadde førsteretten til å fiske på disse plassene.
-  1855:   I 1855 ble det nedsatt en ny Lofotkommisjon.
-  1857:   På grunnlag av denne kommisjonens innstilling ble loven av 23. mai 1857 vedtatt.
                Loven førte til at det ble en større frihet for fisket. Den fjernet "laugsystemet" med ovenfornevnte brukerrett, og tok samtidig fra
                fiskerne adgangen til å delta i reguleringen. Noen ro omkring Lofotfisket skapte ikke loven. Straks etter dens ikrafttreden begynte
                klagene å strømme inn. To kommisjoner la fram forslag til revisjon uten at disse første til noen lovendring.
                Inntil loven av 1857 hadde garn, line og håndsnøre vært enerådende på Lofothavet. Etter loven av 1857 begynte enkelt å
                forsøke seg med not, men det ble bare med spredte forsøk.
-  1890     I 1890 og 1891 ble synkenot benyttet i ganske stor utstrekning og med godt resultat. I 1890 ble det gjort et stort kast med
                stengenot i Trollfjorden (se nedenfor), et kast som vakte stor oppsikt og førte til at det ble satt ned en komite til å ta stilling til om
                det burde tillates å nytte not i Lofoten, og ved lov av 17. mars 1891 ble det utferdiget forbud mot bruk av not, unntatt synkenot
                med visse begrensninger. Bl.a. måtte noten "ikke overstige 40 meter i hver kant, målt etter telna."
-  1893:   Dette forbudet mot synkenot ble imidlertid opphevet ved lov av 20. juli 1893.
                De gjennomgående stridsspørsmålene i 1860-årene hadde sammenheng med plassproblemer på Lofothavet og krav om
                reguleringer i den sammenheng. I samband med dette ble det også reist spørsmål om en annen form for oppsyn, bl.a. et oppsyn
                utgått av fiskerne selv. Havdelingsproblemet var oppe til diskusjon flere ganger, og så også forholdet mellom nattsettere og
                dagbrukere. Skillet mellom nattbruk og dagsett var viktig å opprettholde dersom en skulle sikre flest mulig fiskere adgang til
                fangstplassene og dermed få en rasjonell utnyttelse av havet.
-  1897:    Ved kgl. resolusjon av 12.12.1891 ble det nedsatt en kommisjon til revisjon bl.a. av lovgivningen om torskefiskeriene i
                Nordlands og Tromsø amter. Etter omfattende arbeid la kommisjonen fram sin innstilling og 6. august 1897 ble den nye loven
                vedtatt. Lofotloven av 1897 gjeninnførte en fiskerdeltakelse i oppsyn- og tilsynsvirksomheten i Lofoten. Det skulle velges
                utvalg blant tilsynsmennene, og de fikk til myndighet bl.a. å fastlegge visse redskapsreguleringer under fisket.
-  1905:    Loven av 1897 er senere endret flere ganger, bl.a. når det i 1905 ble bestemt at adgangen til etter loven å fiske innen et annet
                oppsynsdistrikts havstrekning, kunne innskrenkes eller oppheves ved kgl. resolusjon.